mayday

[Gjest mørkt inatt]

Mor truet meg med å ta selvmord mange ganger da jeg var liten. Dette skjedde når jeg gjorde noe hun ikke likte.

Nå sitter jeg selv i samme situasjon, planlegger selvmord. Men jeg kommer aldri til å fortelle ungene mine om dette, eller bruke dette som trusler mot noen.

Planlegger å kamuflere dette så godt at ingen skjønner at det var noe annet enn en ulykke. Å ja, jeg vet hva alle tenker: En som har barn gjør bare ikke sånt.

Men hva er best:1. Ha en syk forelder som de hele tiden må ta hensyn til, blir hemmet av.2.En forelder som tilbringer mange uker på sykehus og som de helt sikkert skammer seg over, eller 3. En forelder som døde i en "ulykke?"

Jeg orker ikke mere, har kjempet hele livet. Opplever det som en evig pine å leve, en kamp for å fungere, være normal, som alle andre, spille skuespill. Orker ikke flere nedturer, innleggelser, angst, angst og bare negative hendelser, ekle mennesker.

Et negativt innlegg dette, men godt å skrive av seg litt.

[Gjest kroppogsjel]

Jeg ville valgt det meste fremfor en død mor!

Min mor har vært mye fysisk syk, og det har ført til en del depressive perioder. Tror ikke hun har vært suicidal (vanskelig å spørre mammaen sin om sånt), men jeg vet hun har tenkt tanken at vi ungene ville hatt det bedre med en annen mamma osv. MEN vi jentene er vant til at mammaen vår akkurat slik. Slik er VÅR mamma, andres mamma på andre måter. Jeg kan med hånden på hjertet si at om jeg fikk velge, ville jeg aldri aldri ha byttet henne ut for NOE. Selv om jeg tenker på tunge stunder, altfor mye ansvar i forhold til alder, lite "fritid" fordi vi måtte hjelpe til mye mer etc etc. Jeg ville aldri valgt en død eller annen mamma enn den jeg har.

Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er å være barnet ditt, men de fleste unger har en tendens til å elske mammaen som de er, uten forbehold.

Jeg vil ikke sette på deg rosa briller. Men du ga oss tre alternativ. Og ville valgt en mamma i live fremfor noe annet. Du er jo klar over problematikken din, så da har du vel noe selvinnsikt og kan kanskje få hjelp til å jobbe med det? Håper du kan løfte blikket opp og frem etterhvert som tiden går.

[Gjest kroppogsjel]

Og hva angår det å tilbringe mange uker på syhkehus som de vil skamme seg over.....

Ikke la dem skamme seg over det. Ikke gi dem grunn til å tro at det er noe å skamme seg over.

Ungene her i huset (gubben jobber innen psykiatrien) vet at mange mennesker blir så lei seg inni seg at hodet ikke tenker som vanlig, og da må de til pappa sin jobb for å få hjelp til å ordne opp tankene sine for å klare å bli glade igjen.

Kjenner et par unger hvor mor var lagt inn 8-12 uker i året. De skammet seg aldri. Når andre unger spurte hvor mammaen deres var, så svarte de sannheten, og tok brodden av muligheten til å gjøre narr.

[Gjest mørkt inatt]

Og hva angår det å tilbringe mange uker på syhkehus som de vil skamme seg over.....

Ikke la dem skamme seg over det. Ikke gi dem grunn til å tro at det er noe å skamme seg over.

Ungene her i huset (gubben jobber innen psykiatrien) vet at mange mennesker blir så lei seg inni seg at hodet ikke tenker som vanlig, og da må de til pappa sin jobb for å få hjelp til å ordne opp tankene sine for å klare å bli glade igjen.

Kjenner et par unger hvor mor var lagt inn 8-12 uker i året. De skammet seg aldri. Når andre unger spurte hvor mammaen deres var, så svarte de sannheten, og tok brodden av muligheten til å gjøre narr.

Det er ikke bare barna mine som skammer seg over dette, skjønner du. Jeg får stadige kommentarer fra min familie ang. dette, og det snapper selvsagt barna opp. Jeg må hele tiden snakke barna mine til rette ang. dette. Slitsomt og jeg føler hele tiden at jeg ikke er bra nok og "familiens sorte får".

Når det gjelder min mor så ønsket faktisk jeg meg en annen mor/omsorgsperson da jeg var liten. Jeg tenkte aldri tanken at hun kunne vært død da, men det kunne vært veldig ok. å ha noen der som kunne tatt ansvar så jeg hadde sluppet alt dette.

Nå tror jeg faktisk at jeg fungerer bedre enn hva hun gjorde. Jeg viser ikke for barna hvor syk jeg er, prøver så godt jeg kan å fungere som en snill og god mor.

Jeg er sykere nå enn jeg har vært på lenge, driver å vurderer hele tiden. Det som skremmer meg mest er at jeg ikke husker, alt står stille. Føler meg helt utafor, greier ikke delta i livet lenger.

Men,vi får håpe på et under, kanskje. Takk for at du tok deg tid tl å svare.

[Gjest kroppogsjel]

Det er ikke bare barna mine som skammer seg over dette, skjønner du. Jeg får stadige kommentarer fra min familie ang. dette, og det snapper selvsagt barna opp. Jeg må hele tiden snakke barna mine til rette ang. dette. Slitsomt og jeg føler hele tiden at jeg ikke er bra nok og "familiens sorte får".

Når det gjelder min mor så ønsket faktisk jeg meg en annen mor/omsorgsperson da jeg var liten. Jeg tenkte aldri tanken at hun kunne vært død da, men det kunne vært veldig ok. å ha noen der som kunne tatt ansvar så jeg hadde sluppet alt dette.

Nå tror jeg faktisk at jeg fungerer bedre enn hva hun gjorde. Jeg viser ikke for barna hvor syk jeg er, prøver så godt jeg kan å fungere som en snill og god mor.

Jeg er sykere nå enn jeg har vært på lenge, driver å vurderer hele tiden. Det som skremmer meg mest er at jeg ikke husker, alt står stille. Føler meg helt utafor, greier ikke delta i livet lenger.

Men,vi får håpe på et under, kanskje. Takk for at du tok deg tid tl å svare.

Svare kan jeg alltids. Men jeg svarer jo bare utifra egne erfaringer da.

Kan ikke forstille meg det tomrom du føler du lever i. Har hatt det sånn bare en eneste gang, men da visste jeg det ville gå over. Men å leve slik ville vært utrolig vanskelig. Jeg tror jeg forstår hvorfor du tenker som du gjør og synes de løsningene du har skissert virker logiske. Men det gjør det ikke mer riktg..

Hva kan jeg si? Håper du kan få noen som er litt nærmere en internett til å hjelpe deg. Håper du også kan klare å distensere deg fra familie og kommentarer. Det bidrar ikke til tilfriskning hvertfall å få slike kommentarer. De hørtes veldig uvitende ut. "Ta deg sammen" pleier jo å være et klassisk "godt råd". De vet ikke hva de snakker om. Beklager.

[Gjest bry]

Uff så trist å lese,håper du velger livet....

Har tanker i samme baner som deg,det blir vel sånn når ting virker håpløst...

Er som deg oppvokst med selvmordstrusler,kunne aldri gjort det mot andre mennesker.

Det er en stor påkjenning å ha sånne trusler hengene over seg,man er alltid på vakt.

Tenker også at hvis jeg skulle "gjøre det",skal ingen vite det,skal ikke si det til noe,men la det se ut som en ulykke...men vil egentlig leve.

Vil bare ha det godt,vil at ungene mine skal ha det godt.

For å være ærlig:Kjære deg,ungene våre trenger oss!!!

Håper du velger livet,selv om ting er vanskelige...

Det kan jo endre seg...

*klem*

[Gjest - håper det går bedre for deg etterhvert]

En mor i live definitivt!

Jeg var nære på å miste moren min da hun fikk et hjerneslag i en alder av 38 år. Det førte til at hun ble sterk inviladisert. Hun har prøvd å tatt livet av seg to ganger. Siden har jeg hele tiden hatt angst for å miste henne.

Hele livet har jeg måtte ta meg av henne, men jeg er likevel veldig glad i henne og det er barna dine i deg også. Om du forsvinner ut av livet deres vil det alltid være et tomrom etter deg uansett dødsårsak.

Be om hjelp visst du har dårlig samvittighet for barna dine. Kanskje kan en helgeavlastningsfamilie hjelpe deg?

Drit i andre som skammer seg over deg.Det skyldest bare uvitenhet og får være deres problem.

[bb71]

Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men det er ikke godt å si hva som er værst. En mor som forlater dem ved å dø - eller en mor som er mye syk. Når du forteller om din mor, kan jeg ikke la være å tenke at det er årsaken til dine problemer? Du bør tenke over hvordan dine barn skal bli som voksne. Det er lov for deg at andre tar vare på barna dine (en stund) for at du skal bli frisk. Jeg tror det er viktig for dine barn å oppleve en mamma som er syk men som blir frisk.

Du skriver innlegget som om det er for barna sin skyld du vil dø. Dette er grunnen til at jeg svarer som jeg gjør, for det beste du kan gjøre for barna dine er å lære dem hvordan man kan være syk og blir frisk (eventuelt hvordan man kan leve et greit liv som syk)- og samtidig være glad i barna sine. Det er ingen barn som har godt av en død mor og ingen barn som har godt av en syk mor. Å måle disse to tingene opp mot hverandre, og vekte hva som er værst, er umulig. Her kommer det an på type barn, nettverk, sykdommens art osv.

Jeg må innrømme at jeg sitter med en følelse av at du ikke orker mer, og at for din egen skyld vil du dø. Det er en annen sak, men du kan ikke skyve barna foran deg og si at det er til barnas beste at du dør.

[Gjest mørkt inatt]

Jeg vet ikke hvor gamle barna dine er, men det er ikke godt å si hva som er værst. En mor som forlater dem ved å dø - eller en mor som er mye syk. Når du forteller om din mor, kan jeg ikke la være å tenke at det er årsaken til dine problemer? Du bør tenke over hvordan dine barn skal bli som voksne. Det er lov for deg at andre tar vare på barna dine (en stund) for at du skal bli frisk. Jeg tror det er viktig for dine barn å oppleve en mamma som er syk men som blir frisk.

Du skriver innlegget som om det er for barna sin skyld du vil dø. Dette er grunnen til at jeg svarer som jeg gjør, for det beste du kan gjøre for barna dine er å lære dem hvordan man kan være syk og blir frisk (eventuelt hvordan man kan leve et greit liv som syk)- og samtidig være glad i barna sine. Det er ingen barn som har godt av en død mor og ingen barn som har godt av en syk mor. Å måle disse to tingene opp mot hverandre, og vekte hva som er værst, er umulig. Her kommer det an på type barn, nettverk, sykdommens art osv.

Jeg må innrømme at jeg sitter med en følelse av at du ikke orker mer, og at for din egen skyld vil du dø. Det er en annen sak, men du kan ikke skyve barna foran deg og si at det er til barnas beste at du dør.

Årsaken til mine dystre tanker er ikke en vond barndom nei. Kan ikke skylde på alt som har skjedd for mange år siden og si at derfor er jeg blitt syk. Hvis det skulle være noe så er det vel følgene av mange overgrep, misbruk, overfall,trusler, som har gjort at jeg har mistet troen og håpet på at det finnes snille mennesker.

Du misforstår meg når du tolker det som at jeg gir barna mine skylden for at jeg kan dø.Det jeg er ute etter er å rettferdiggjøre en slik handling selv om jeg har barn. Noe med samvittinghet og gjøre. Og ja, jeg vet de vil bli tatt godt vare på.

Har en litt bedre dag idag og innser akkurat nå at jeg kanskje må ta imot hjelp. Det er også et stort problem for meg når jeg er så "deppa". Mister fullstendig troen på at noe/noen kan være til hjelp. Ingen vits i noen ting uansett liksom.

takk for svaret ditt

[Gjest mørkt inatt]

En mor i live definitivt!

Jeg var nære på å miste moren min da hun fikk et hjerneslag i en alder av 38 år. Det førte til at hun ble sterk inviladisert. Hun har prøvd å tatt livet av seg to ganger. Siden har jeg hele tiden hatt angst for å miste henne.

Hele livet har jeg måtte ta meg av henne, men jeg er likevel veldig glad i henne og det er barna dine i deg også. Om du forsvinner ut av livet deres vil det alltid være et tomrom etter deg uansett dødsårsak.

Be om hjelp visst du har dårlig samvittighet for barna dine. Kanskje kan en helgeavlastningsfamilie hjelpe deg?

Drit i andre som skammer seg over deg.Det skyldest bare uvitenhet og får være deres problem.

Avlastning er ikke et problem egentlig, vet at barna ikke lider noen nød på denne måten. Bare min samvittighet gnager. Er blitt en belastning for både barn og andre og dette liker jeg dårlig.

Det er akkurat det å kunne "drite i ting" som er så vanskelig når man er deprimert. Det finnes dager da jeg har litt mere krefter og da er jeg også mere positiv.

Og ja jeg vet hva det vil si å ha en både fysisk og psykisk dårlig mor. Jeg har gått lenge i terapi og har innsett at jeg ikke kan være bitter på henne. Hun gjorde sikkert det beste ut ifra sin situasjon. Hadde aldri forutsetninger for å kunne være annerledes. Bitterhet kommer man heller ikke langt med.