Hvorfor provoserer jeg?

[Mimmy]

Etter mitt siste innlegg, fikk jeg svar fra 3 eller 4 personer, som tydeligvis syntes innlegget mitt var veldig provoserende. Noe som ikke egentlig var meningen min.

Jeg mente bare å lufte en del tanker og følelser jeg satt inne med angående forskjellen mellom å ha en funksjonshemming og å ha en sykdom.

Jeg håper ikke jeg såret noen som jeg ikke skulle såret med å skrive det jeg skrev.

Om man har en sykdom eller funksjonshemming skulle ikke være utslagsgivende for hva slags hjelp eller støtte man kan forvente å få, eller behandlingstilbud eller liknende, dersom noen har oppfattet meg dithen.

Jeg trodde ikke så mange skulle være så uenige med meg i mine tanker og følelser.

Og at jeg skulle oppleve at det plaget meg så til den grad at de andre var så uenige. Så jeg tror jeg traff en nerve inne i meg selv, akkurat når det gjaldt dette. Hvorfor jeg skal se på meg selv som så mindreverdig, og hva jeg kan gjøre for å ikke føle det slik.

Jeg har forstått at dette er et svært vanlig problem når man har asperger syndrom, sånn som jeg har, men det gjør ikke følelsene mine noe lettere å bære.

Og vær snill å ikke svar at jeg ikke skal føle det slik?

Og hvis du føler et uimotståelig og desperat behov for å flisespikke når det gjelder språket mitt, så vær så snill å ikke la deg friste?

Noe jeg er interessert i, er å finne ut hvordan andre har det, for deretter å sammenlikne det med hvordan jeg har det, for dermed å skjønne forskjellen bedre.

Men jeg kommer til kort, føler jeg.

Er det noen der ute som har liknende tanker og følelser som meg, hører jeg gjerne fra dere også.

vennlig hilsen

[frosken]

Jeg har ikke ment å såre deg, og ble heller ikke provosert at det du skriver. Det er tydelig at det er nyttig for deg personlig å resonnere rundt din egen situasjon slik du gjorde. Det enkelte av oss allikevel kommenterte på er at vi ikke var helt enige i begrepsbruken din. Det betyr ikke at det du skrev var provoserende eller meningsløst - bare at det skillet du beskriver ikke helt har med å gjøre hvorvidt man har en "sykdom" eller "funksjonshemning" å gjøre - slik jeg ser det.

Derimot synes jeg du på en god måte skriver om at det ikke er noen vits i å sloss for å forandre noe som ikke lar seg forandre. Enkelte hindringer må man bruke energi på å finne gode tilpasninger i forhold til i stedet for å sloss for å fjerne hindringen permanent.

[PieLill]

Hei Mimmy,

Fint å se nicket ditt og innlegg fra deg igjen.

Har lest gjennom den aktuelle tråen og tar sjansen på å forsøke å fortelle hvordan jeg oppfatter den, om du er interessert. Hvis ikke kan du bare stoppe å lese nå.

Jeg forstår at hovedpoenget du vil ha fram er ca. slik:

Ved en fysik synlig sykdom er det lettere å få god hjelp og forståelse for sykdommen og dens konsekvenser. Asberger syndrom som du har, har voldet deg mye frustrasjon i form av at du har fått lite forståelse og hjelp i forhold til det egentlige problemet ditt. Det er også et livslangt problem som det per dags dato ikke finnes noen god kur mot, slik man kan bli frisk av mange sykdommer. Du ønsker også at ditt syndrom ikke skal oppfattes som en sykdom.

Når du skriver om dette bruker du en definisjon av sykdom og funksjonshemning som svært mange, kanskje de fleste vil være uenige i. Jeg er vel også uenig i definisjonene dine. Men jeg oppfattet ikke det du skrev i hovedinnlegget som provoserende.

Svarene du får er preget av at de som skriver er mest opptatt av å korrigere det de mener er en feil ved definisjonen av sykdom kontra funksjonshemning og at dine hovedmomenter forsvinner i denne korreksjonen. Det forsvever meg at du føler deg missforstått og en smule såret over å ikke blir hørt i forhold til det som er viktigst for deg.

Noen av de som svarer deg, virker for meg, på sin side etter hvert litt irriterte over at holder fast ved definisjoner som de er veldig uenige i. Diskusjonen om det du egentlig ville fram til forsvinner etter hvert i krangel om definisjoner. Noe av det du skriver nokså langt ned i tråden ville nok jeg blitt provosert av om noen skrev det til meg.

Jeg får inntrykk av at du tar uenigheten i verste mening. Du skriver bl.a. at du lurer på hvorfor en av de son skriver til deg plager deg. Jeg er ikke overbevist om at vedkommendes intensjon var å plage deg. Om du opplevde det plagsomt, blir noe annet.

Totalt sett får jeg inntrykk av en debatt som aldri kommer til saken fordi man ikke blir enige om betydningen av ordene man bruker for å debattere. Noe av dette tror jeg skyldes at du prioriterte som viktigst helt andre ting enn de fleste som svarte deg.

Jeg _tror_, og kan selvfølgelig ta feil, at dette går mye inn på deg fordi du kanskje føler deg avvist i forhold til det som var viktig for deg å få fram. Jeg tror også at temperaturen noe av tråden etter hvert fikk ikke kan ha kjentes så godt for deg. Dernest innbiller jeg meg at dette er en situasjon som du har opplevd utallige utgaver av tidligere. Derfor drar det i veldig ømme strenger hos deg.

Men jeg kan selvsagt ta fullstendig feil. Dette er bare mine skrivebordsantagelser.

mvh

[Mimmy]

Jeg har ikke ment å såre deg, og ble heller ikke provosert at det du skriver. Det er tydelig at det er nyttig for deg personlig å resonnere rundt din egen situasjon slik du gjorde. Det enkelte av oss allikevel kommenterte på er at vi ikke var helt enige i begrepsbruken din. Det betyr ikke at det du skrev var provoserende eller meningsløst - bare at det skillet du beskriver ikke helt har med å gjøre hvorvidt man har en "sykdom" eller "funksjonshemning" å gjøre - slik jeg ser det.

Derimot synes jeg du på en god måte skriver om at det ikke er noen vits i å sloss for å forandre noe som ikke lar seg forandre. Enkelte hindringer må man bruke energi på å finne gode tilpasninger i forhold til i stedet for å sloss for å fjerne hindringen permanent.

Åh ok, nå skjønner jeg, tror jeg, hva du ville frem til. Endelig. Takk skal du ha.

Men rent språklig, så er det faktisk forskjell på å ha en funksjonshemming og det å ha en sykdom.

Som jeg forklarte til en annen, så kan man brekke benet, eller være f.eks. dyslektiker, blind, døv, lam osv...uten dermed å være syk. Hvis jeg har misforstått dette, så skjønner jeg ikke hvordan det skal forstås....

[Gjest men har det noe å si egentlig?:)]

Jeg innrømmer at jeg holder litt med dine motdebattanter i at det ikke går et skarpt skille mellom funksjonshemning og sykdom. Sykdom og funksjonshemning vil gjerne være to sider av samme sak, jf. def. av funskjonshemning i Bokmålsordboka:

"funksjonshemning ~hemning nedsatt arbeids- el. tilpasningsevne, handikap"

Dette kan jo sykdom - fysisk som psykisk - gi like mye som et medødt syndrom.

Spør du meg, er vel den korrekte benevnelsen hverken funksjonshemning eller sykdom, men syndrom ?! Det ligger jo i navnet:-) Det samme gjelder Downs syndrom, Tourettes syndrom osv.

Syndrom er det primære; sykdom og funksjonshemning er sekundært til syndromet. I analogi med at en ball er først og fremst en ball, men så kan den være grønn, stor, slapp osv.. (teit eksempel, jeg vet..)

[Mimmy]

Hei Mimmy,

Fint å se nicket ditt og innlegg fra deg igjen.

Har lest gjennom den aktuelle tråen og tar sjansen på å forsøke å fortelle hvordan jeg oppfatter den, om du er interessert. Hvis ikke kan du bare stoppe å lese nå.

Jeg forstår at hovedpoenget du vil ha fram er ca. slik:

Ved en fysik synlig sykdom er det lettere å få god hjelp og forståelse for sykdommen og dens konsekvenser. Asberger syndrom som du har, har voldet deg mye frustrasjon i form av at du har fått lite forståelse og hjelp i forhold til det egentlige problemet ditt. Det er også et livslangt problem som det per dags dato ikke finnes noen god kur mot, slik man kan bli frisk av mange sykdommer. Du ønsker også at ditt syndrom ikke skal oppfattes som en sykdom.

Når du skriver om dette bruker du en definisjon av sykdom og funksjonshemning som svært mange, kanskje de fleste vil være uenige i. Jeg er vel også uenig i definisjonene dine. Men jeg oppfattet ikke det du skrev i hovedinnlegget som provoserende.

Svarene du får er preget av at de som skriver er mest opptatt av å korrigere det de mener er en feil ved definisjonen av sykdom kontra funksjonshemning og at dine hovedmomenter forsvinner i denne korreksjonen. Det forsvever meg at du føler deg missforstått og en smule såret over å ikke blir hørt i forhold til det som er viktigst for deg.

Noen av de som svarer deg, virker for meg, på sin side etter hvert litt irriterte over at holder fast ved definisjoner som de er veldig uenige i. Diskusjonen om det du egentlig ville fram til forsvinner etter hvert i krangel om definisjoner. Noe av det du skriver nokså langt ned i tråden ville nok jeg blitt provosert av om noen skrev det til meg.

Jeg får inntrykk av at du tar uenigheten i verste mening. Du skriver bl.a. at du lurer på hvorfor en av de son skriver til deg plager deg. Jeg er ikke overbevist om at vedkommendes intensjon var å plage deg. Om du opplevde det plagsomt, blir noe annet.

Totalt sett får jeg inntrykk av en debatt som aldri kommer til saken fordi man ikke blir enige om betydningen av ordene man bruker for å debattere. Noe av dette tror jeg skyldes at du prioriterte som viktigst helt andre ting enn de fleste som svarte deg.

Jeg _tror_, og kan selvfølgelig ta feil, at dette går mye inn på deg fordi du kanskje føler deg avvist i forhold til det som var viktig for deg å få fram. Jeg tror også at temperaturen noe av tråden etter hvert fikk ikke kan ha kjentes så godt for deg. Dernest innbiller jeg meg at dette er en situasjon som du har opplevd utallige utgaver av tidligere. Derfor drar det i veldig ømme strenger hos deg.

Men jeg kan selvsagt ta fullstendig feil. Dette er bare mine skrivebordsantagelser.

mvh

Ja, men språklig og praktisk sett så er det faktisk forskjell på funksjonshemming og sykdom. Så jeg kan ikke gi deg rett der.

En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det.

Asperger syndrom er rent språklig eller praktisk sett ikke en sykdom. Slik som det ville vært dersom jeg hadde kreft eller andre fysiske sykdommer. Selv om asperger syndrom dreier seg om en fysisk mangel eller dysfunksjon i hjernen.

På samme måte som om hvis man hadde manglet et ben eller en arm ved fødselen. Da ville man vært funksjonshemmet, men man ville ikke vært syk. Man ville allikevel hatt behov for spesialtilpasninger for ikke å bli syk, eller å kunne levd livet på best mulig måte.

Det andre du skriver, om hvorfor det føles sårt for meg, det stemmer.

Jeg antar at noe av grunnen til at jeg skrev det første innlegget, var at jeg ville høre om det var flere som opplevde å bli diskriminert i forhold til de behovene man har.

Mens jeg istedet opplevde at innlegget mitt ble hakket i stykker, antakeligvis fordi jeg på en eller annen måte hadde uttrykt meg litt uheldig på et slags vis som jeg fremdeles ikke skjønner.

Det var ihvertfall ikke meningen min å diskriminere eller såre noen på noe slags vis. Faktisk det stikk motsatte, så merkelig det enn kan høres.

Tusen takk for svaret

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, men språklig og praktisk sett så er det faktisk forskjell på funksjonshemming og sykdom. Så jeg kan ikke gi deg rett der.

En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det.

Asperger syndrom er rent språklig eller praktisk sett ikke en sykdom. Slik som det ville vært dersom jeg hadde kreft eller andre fysiske sykdommer. Selv om asperger syndrom dreier seg om en fysisk mangel eller dysfunksjon i hjernen.

På samme måte som om hvis man hadde manglet et ben eller en arm ved fødselen. Da ville man vært funksjonshemmet, men man ville ikke vært syk. Man ville allikevel hatt behov for spesialtilpasninger for ikke å bli syk, eller å kunne levd livet på best mulig måte.

Det andre du skriver, om hvorfor det føles sårt for meg, det stemmer.

Jeg antar at noe av grunnen til at jeg skrev det første innlegget, var at jeg ville høre om det var flere som opplevde å bli diskriminert i forhold til de behovene man har.

Mens jeg istedet opplevde at innlegget mitt ble hakket i stykker, antakeligvis fordi jeg på en eller annen måte hadde uttrykt meg litt uheldig på et slags vis som jeg fremdeles ikke skjønner.

Det var ihvertfall ikke meningen min å diskriminere eller såre noen på noe slags vis. Faktisk det stikk motsatte, så merkelig det enn kan høres.

Tusen takk for svaret

Dette blir/er en diskusjon om Pavens skjegg.

[Mimmy]

Jeg innrømmer at jeg holder litt med dine motdebattanter i at det ikke går et skarpt skille mellom funksjonshemning og sykdom. Sykdom og funksjonshemning vil gjerne være to sider av samme sak, jf. def. av funskjonshemning i Bokmålsordboka:

"funksjonshemning ~hemning nedsatt arbeids- el. tilpasningsevne, handikap"

Dette kan jo sykdom - fysisk som psykisk - gi like mye som et medødt syndrom.

Spør du meg, er vel den korrekte benevnelsen hverken funksjonshemning eller sykdom, men syndrom ?! Det ligger jo i navnet:-) Det samme gjelder Downs syndrom, Tourettes syndrom osv.

Syndrom er det primære; sykdom og funksjonshemning er sekundært til syndromet. I analogi med at en ball er først og fremst en ball, men så kan den være grønn, stor, slapp osv.. (teit eksempel, jeg vet..)

Nei, jeg har antakeligvis vært litt for bastant, i hvertfall i hovedinnlegget, med det at det er så stor forskjell på funksjonshemming og sykdom.

Det er det ikke, selv om asperger syndrom rent faktisk sett ikke er definert som noen sykdom, men ganske riktig som du nevner, et syndrom.

Det tenkte jeg faktisk ikke over, før du sa det på en slik fin måte.

Jeg mener heller ikke at det er så stor forskjell rent praktisk sett. Man kan bli funksjonshemmet av å ha en sykdom, og man kan bli syk av å ha en funksjonshemming. Men hovedpoenget mitt gikk de fleste som svarte på innlegget mitt, hus forbi.

Og det er det at mennesker med funksjonshemminger og sykdommer blir diskriminerte, og at språkbruken gjør det lettere å diskriminere mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger og sykdommer.

F.eks. "samlebegrepet" psykisk syke, som i utstrakt bruk blir brukt av det offentlige, istedetfor å lære seg noe om hver enkelt sykdom og funksjonshemming, for deretter å kunne tilrettelegge bedre for hvert enkelt individ.

Så noe av mitt poeng er at det har faktisk noe å si, hva slags språklige uttrykk man benytter seg av. Fordi at hvis man bruker samme uttrykk på alt, så ser alt likt ut.

Og man oppdager ikke egenarten og individet. For eksempel, så er det svært store forskjeller individuelt når det gjelder mennesker med asperger syndrom. Nesten større forskjeller enn i befolkningen for øvrig, fordi det rammer så ulikt.

Jeg f.eks., det kan ikke ses eller merkes på meg at jeg har asperger syndrom, dersom man da ikke kjenner meg virkelig godt. Mens hos andre som har asperger syndrom, så merkes det tydeligere.

Både når det gjelder mennesker med funksjonshemminger og sykdommer, og mennesker som ikke har noen av delene, eksisterer det store individueller forskjeller.

Takk for svaret. Det var et fint innlegg du skrev.

[PieLill]

Ja, men språklig og praktisk sett så er det faktisk forskjell på funksjonshemming og sykdom. Så jeg kan ikke gi deg rett der.

En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det.

Asperger syndrom er rent språklig eller praktisk sett ikke en sykdom. Slik som det ville vært dersom jeg hadde kreft eller andre fysiske sykdommer. Selv om asperger syndrom dreier seg om en fysisk mangel eller dysfunksjon i hjernen.

På samme måte som om hvis man hadde manglet et ben eller en arm ved fødselen. Da ville man vært funksjonshemmet, men man ville ikke vært syk. Man ville allikevel hatt behov for spesialtilpasninger for ikke å bli syk, eller å kunne levd livet på best mulig måte.

Det andre du skriver, om hvorfor det føles sårt for meg, det stemmer.

Jeg antar at noe av grunnen til at jeg skrev det første innlegget, var at jeg ville høre om det var flere som opplevde å bli diskriminert i forhold til de behovene man har.

Mens jeg istedet opplevde at innlegget mitt ble hakket i stykker, antakeligvis fordi jeg på en eller annen måte hadde uttrykt meg litt uheldig på et slags vis som jeg fremdeles ikke skjønner.

Det var ihvertfall ikke meningen min å diskriminere eller såre noen på noe slags vis. Faktisk det stikk motsatte, så merkelig det enn kan høres.

Tusen takk for svaret

Tror ikke jeg vil starte en ny diskusjon med deg om definisjoner av sykdom og funksjonshemning. Det tror jeg ikke er så fruktbart.

Prøvde å forklare litt hvorfor jeg tror tråden tok den vendingen den tok. Du og dine "motdebatenter" hadde et noe ulikt syn på forståelsen av begrepene sykdom, funksjonshemning og handikap. Når man ikke er enige om betydningen av grunnleggende ord for det man diskuterer er det sjeldent mulig å få en fruktbar diskusjon.

Er man ikke enige om hva ordene betyr hører andre eple når du sier banan og omvendt. Det nytter ikke å kommunisere ut fra noe slikt. Så forsvinner også hovedpoenget i diskusjon, krangel og frustrasjon over ordbruk.

Hva om du gjør et tankeeksperiment? Hva om du går ut fra den definisjonen av ordene som en eller flere av de andre debatantene la i ordene? (Ikke fordi du er enig i definisjonen, men som et forsøk på å tenke andres tanker.) Hvordan ville du da uttrykt det som var ditt hovedbudskap? Om du leker litt med de tankene forstår du kanskje litt bedre hvorfor noe av responsen på innlegget ditt ble som de ble.

For øvrig tror jeg du har sørgelig rett i det som var noe av ditt hovedpoeng. Det finnes en haug med folk som har usynlige problemer som kunne gitt ganske mye for å bytte dem mot problemer som er synlige og forståelige for omgivelsene. Det være seg dysleksi, svimmelhet, angst, asberger, smerter, inkontines, tretthetssyndrom. Listen kan gjøres _veldig_ lang.

mvh

[Mimmy]

Dette blir/er en diskusjon om Pavens skjegg.

Hæ? hva mener du? Den skjønte jeg ikke, det er et begrep som jeg ikke har vært borte i.

[PieLill]

Dette blir/er en diskusjon om Pavens skjegg.

Nå ble jeg nysgjerrig på bakgrunnen for et uttykk som jeg ikke er kjent med.

Fortell!

mvh

[favn]

Nå ble jeg nysgjerrig på bakgrunnen for et uttykk som jeg ikke er kjent med.

Fortell!

mvh

Å diskutere pavens skjegg = å diskutere ingenting.

[Gjest Pernilletrille]

Hæ? hva mener du? Den skjønte jeg ikke, det er et begrep som jeg ikke har vært borte i.

Det blir som å diskutere pavens skjegg, eller som å diskutere om hvorvidt Pernille er en sten eller ikke

[PieLill]

Å diskutere pavens skjegg = å diskutere ingenting.

Paver har altså aldri skjegg?

Det har jeg aldri tenkt over.

;-)

Takk for svar.

mvh

[Gjest Timari]

Paver har altså aldri skjegg?

Det har jeg aldri tenkt over.

;-)

Takk for svar.

mvh

har jeg heller aldri tenkt over. Interessant.)

[Mimmy]

Dette blir/er en diskusjon om Pavens skjegg.

Jeg er uenig i at dette er en diskusjon om ingenting.

Hovedpoengene mine, om diskriminering, har du ikke svart på. Men jeg tror dette faktisk er et viktig tema for mange psykiatriske pasienter.

Min psykolog ga meg ei mappe inneholdende en rapport om mennesker som er sånn som meg, dvs. med asperger syndrom.

Noen av hovedpunktene i rapporten, så langt ned jeg har kommet, (jeg har endel konsentrasjonsproblemer, så jeg greier ikke å lese så mye av gangen) er at mennesker med asperger syndrom blir diskrimert i forhold til helsevern og tilrettelegginger.

Rapporten er skrevet av Kari Steindal ved autismeenheten i Oslo (autismeenheten er nedlagt nå etter nyttår, jeg tror den nå skal ligge under Ullevål sykehus eller noe).

"Den heter Hverdag og hverdagslig planlegging i enestående liv - utfordringer knyttet til asperger syndrom."

av Kari Steindal og Harald Martinsen.

Autismeforeningen i Norge protesterer for øvrig mot nedleggelsen av autismeenhten, de er uenige i at autismeenheten og autismeknutepunktet ikke skal eksistere i sin nåværende form lenger, idet de hevder at utfordringene innenfor autisme eksisterer på det pedagogiske plan, og ikke på et medisinsk plan.

Jeg vil ihvertfall anbefale denne rapporten som lesning for enhver psykolog og psykiater som i løpet av sin karriere kan komme ut for mange mennesker med asperger syndrom uten å vite om det, fordi de ikke vet hva de skal se etter.

Selv har jeg (nesten) fått diagnose unnvikende pf, og også at angst og depresjon har vært så fremtredende hos meg, at man ikke har sett at jeg har hatt andre mer dyptliggende vansker.

Andre igjen, som jeg kjenner, har fått diagnose skizofreni. Og også blitt feilbehandlet og tvangsinnlagt for sådan. Når de egentlig skulle hatt diagnose asperger syndrom, eventuelt med forbigående psykose som tilleggskomplikasjon.

Selv har jeg aldri hatt noen psykose, selv om det var ganske nær innpå ei stund, tror jeg. Jeg har aldri hatt annen diagnose enn angst og depresjon, før jeg fikk diagnosen asperger syndrom.

Og jeg ville sannsynligvis ikke fått denne diagnosen, dersom jeg ikke hadde tatt en iq test, wais test, hos en priv. praktiserende psykolog, nesten bare for gøy, mellom 2 og 3 år før jeg fikk diagnose asperger syndrom.

Jeg tvilte ikke på at jeg ville bli oppmuntret av resultatet, jeg har aldri egentlig trodd at jeg var dum.

Så jeg syntes det var spennende. Jeg hadde ingen andre grunner til å skulle ta en iq test.

Senere så snakket jeg om iq testen, fordi hun som tok testen på meg, sa at testen indikerte at jeg hadde en hjerneskade. Og spurte om jeg hadde vært utsatt for drukningsulykke eller tilsvarende mens jeg var barn, noe jeg ikke har.

Men hun sa også, at resultatet av iq testen antakeligvis var irrelevant, og at jeg bare skulle ta det øverste tallet og "rømme avgårde med det". Det ville ellers gi grunnlag for nevropsykologisk undersøkelse, sa hun. Men at hun ikke anbefalte det i nåværende situasjon.

Jeg var svært deprimert på den tiden, så det var kanskje pga det, at hun ikke syntes jeg skulle gjøre noe med den testen. Men så slo jeg meg ikke helt til ro med det, så jeg maste på mine neste behandlere innenfor psykiatrien om dette, hva dette egentlig betydde.

Og etterhvert, når det ble klart at annen terapi ikke virket mot min angst og depresjon, så bestemte de at det skulle tas en nevropsykologisk vurdering og testing.

Og resultatet var at jeg fikk diagnose asperger syndrom, som nok er en riktig diagnose, selv om det er en relativt usynlig funksjonshemming i mitt tilfelle.

Det er bare de som kjenner meg godt, som kan se at jeg har en viss grad av sosiale vansker.

Men jeg har faktisk ikke hatt problemer med å skaffe meg venner noengang, derimot har jeg hatt vansker med å beholde de vennene jeg har skaffet meg, fordi jeg har så lett for å "glemme" å opprettholde kontakten.

Jeg tror at mange ser på meg som et "likandes" menneske. Mange av de som jeg har skaffet meg som venner i sin tid, har gjort adskillige forsøk på å opprettholde kontakten med meg, men så har de naturlig nok etterhvert gitt seg.

Men jeg har allikevel noen få venner som jeg har klart å holde kontakten med.

Huff, dette ble et laaangt innlegg, jeg håper du svarer på det allikevel.

[Gemini]

Nei, jeg har antakeligvis vært litt for bastant, i hvertfall i hovedinnlegget, med det at det er så stor forskjell på funksjonshemming og sykdom.

Det er det ikke, selv om asperger syndrom rent faktisk sett ikke er definert som noen sykdom, men ganske riktig som du nevner, et syndrom.

Det tenkte jeg faktisk ikke over, før du sa det på en slik fin måte.

Jeg mener heller ikke at det er så stor forskjell rent praktisk sett. Man kan bli funksjonshemmet av å ha en sykdom, og man kan bli syk av å ha en funksjonshemming. Men hovedpoenget mitt gikk de fleste som svarte på innlegget mitt, hus forbi.

Og det er det at mennesker med funksjonshemminger og sykdommer blir diskriminerte, og at språkbruken gjør det lettere å diskriminere mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger og sykdommer.

F.eks. "samlebegrepet" psykisk syke, som i utstrakt bruk blir brukt av det offentlige, istedetfor å lære seg noe om hver enkelt sykdom og funksjonshemming, for deretter å kunne tilrettelegge bedre for hvert enkelt individ.

Så noe av mitt poeng er at det har faktisk noe å si, hva slags språklige uttrykk man benytter seg av. Fordi at hvis man bruker samme uttrykk på alt, så ser alt likt ut.

Og man oppdager ikke egenarten og individet. For eksempel, så er det svært store forskjeller individuelt når det gjelder mennesker med asperger syndrom. Nesten større forskjeller enn i befolkningen for øvrig, fordi det rammer så ulikt.

Jeg f.eks., det kan ikke ses eller merkes på meg at jeg har asperger syndrom, dersom man da ikke kjenner meg virkelig godt. Mens hos andre som har asperger syndrom, så merkes det tydeligere.

Både når det gjelder mennesker med funksjonshemminger og sykdommer, og mennesker som ikke har noen av delene, eksisterer det store individueller forskjeller.

Takk for svaret. Det var et fint innlegg du skrev.

Verken "sekkebegreper" som psykisk syk, funksjonshemmet osv, eller konkrete diagnoser gir et godt bilde av en persons mange sider. På samme måte som du nevner store individuelle forskjeller mellom personer med Asperger, så er det tilsvarende individforskjeller hos personer med cerebral parese, downs syndrom osv.

Men mennesker har generelt et behov for å sette ting i system, oftest for å prøve å få en viss oversikt over et mangfold som ellers blir for omfattende å forholde seg til. Man har en positiv intensjon med å kategorisere, sette i system, men ender opp med å se visse fellestrekk og store linjer, men miste hvert enkelt menneskes unike vesen av syne...

[PieLill]

Nei, jeg har antakeligvis vært litt for bastant, i hvertfall i hovedinnlegget, med det at det er så stor forskjell på funksjonshemming og sykdom.

Det er det ikke, selv om asperger syndrom rent faktisk sett ikke er definert som noen sykdom, men ganske riktig som du nevner, et syndrom.

Det tenkte jeg faktisk ikke over, før du sa det på en slik fin måte.

Jeg mener heller ikke at det er så stor forskjell rent praktisk sett. Man kan bli funksjonshemmet av å ha en sykdom, og man kan bli syk av å ha en funksjonshemming. Men hovedpoenget mitt gikk de fleste som svarte på innlegget mitt, hus forbi.

Og det er det at mennesker med funksjonshemminger og sykdommer blir diskriminerte, og at språkbruken gjør det lettere å diskriminere mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger og sykdommer.

F.eks. "samlebegrepet" psykisk syke, som i utstrakt bruk blir brukt av det offentlige, istedetfor å lære seg noe om hver enkelt sykdom og funksjonshemming, for deretter å kunne tilrettelegge bedre for hvert enkelt individ.

Så noe av mitt poeng er at det har faktisk noe å si, hva slags språklige uttrykk man benytter seg av. Fordi at hvis man bruker samme uttrykk på alt, så ser alt likt ut.

Og man oppdager ikke egenarten og individet. For eksempel, så er det svært store forskjeller individuelt når det gjelder mennesker med asperger syndrom. Nesten større forskjeller enn i befolkningen for øvrig, fordi det rammer så ulikt.

Jeg f.eks., det kan ikke ses eller merkes på meg at jeg har asperger syndrom, dersom man da ikke kjenner meg virkelig godt. Mens hos andre som har asperger syndrom, så merkes det tydeligere.

Både når det gjelder mennesker med funksjonshemminger og sykdommer, og mennesker som ikke har noen av delene, eksisterer det store individueller forskjeller.

Takk for svaret. Det var et fint innlegg du skrev.

"F.eks. "samlebegrepet" psykisk syke, som i utstrakt bruk blir brukt av det offentlige, istedetfor å lære seg noe om hver enkelt sykdom og funksjonshemming, for deretter å kunne tilrettelegge bedre for hvert enkelt individ."

Du har så sørgelig rett. Og du har også helt rett i at når man mister nyansene i språket, mister man også nyansene i synet på enkeltmennesker.

Godt skrevet!

mvh

[PieLill]

Jeg er uenig i at dette er en diskusjon om ingenting.

Hovedpoengene mine, om diskriminering, har du ikke svart på. Men jeg tror dette faktisk er et viktig tema for mange psykiatriske pasienter.

Min psykolog ga meg ei mappe inneholdende en rapport om mennesker som er sånn som meg, dvs. med asperger syndrom.

Noen av hovedpunktene i rapporten, så langt ned jeg har kommet, (jeg har endel konsentrasjonsproblemer, så jeg greier ikke å lese så mye av gangen) er at mennesker med asperger syndrom blir diskrimert i forhold til helsevern og tilrettelegginger.

Rapporten er skrevet av Kari Steindal ved autismeenheten i Oslo (autismeenheten er nedlagt nå etter nyttår, jeg tror den nå skal ligge under Ullevål sykehus eller noe).

"Den heter Hverdag og hverdagslig planlegging i enestående liv - utfordringer knyttet til asperger syndrom."

av Kari Steindal og Harald Martinsen.

Autismeforeningen i Norge protesterer for øvrig mot nedleggelsen av autismeenhten, de er uenige i at autismeenheten og autismeknutepunktet ikke skal eksistere i sin nåværende form lenger, idet de hevder at utfordringene innenfor autisme eksisterer på det pedagogiske plan, og ikke på et medisinsk plan.

Jeg vil ihvertfall anbefale denne rapporten som lesning for enhver psykolog og psykiater som i løpet av sin karriere kan komme ut for mange mennesker med asperger syndrom uten å vite om det, fordi de ikke vet hva de skal se etter.

Selv har jeg (nesten) fått diagnose unnvikende pf, og også at angst og depresjon har vært så fremtredende hos meg, at man ikke har sett at jeg har hatt andre mer dyptliggende vansker.

Andre igjen, som jeg kjenner, har fått diagnose skizofreni. Og også blitt feilbehandlet og tvangsinnlagt for sådan. Når de egentlig skulle hatt diagnose asperger syndrom, eventuelt med forbigående psykose som tilleggskomplikasjon.

Selv har jeg aldri hatt noen psykose, selv om det var ganske nær innpå ei stund, tror jeg. Jeg har aldri hatt annen diagnose enn angst og depresjon, før jeg fikk diagnosen asperger syndrom.

Og jeg ville sannsynligvis ikke fått denne diagnosen, dersom jeg ikke hadde tatt en iq test, wais test, hos en priv. praktiserende psykolog, nesten bare for gøy, mellom 2 og 3 år før jeg fikk diagnose asperger syndrom.

Jeg tvilte ikke på at jeg ville bli oppmuntret av resultatet, jeg har aldri egentlig trodd at jeg var dum.

Så jeg syntes det var spennende. Jeg hadde ingen andre grunner til å skulle ta en iq test.

Senere så snakket jeg om iq testen, fordi hun som tok testen på meg, sa at testen indikerte at jeg hadde en hjerneskade. Og spurte om jeg hadde vært utsatt for drukningsulykke eller tilsvarende mens jeg var barn, noe jeg ikke har.

Men hun sa også, at resultatet av iq testen antakeligvis var irrelevant, og at jeg bare skulle ta det øverste tallet og "rømme avgårde med det". Det ville ellers gi grunnlag for nevropsykologisk undersøkelse, sa hun. Men at hun ikke anbefalte det i nåværende situasjon.

Jeg var svært deprimert på den tiden, så det var kanskje pga det, at hun ikke syntes jeg skulle gjøre noe med den testen. Men så slo jeg meg ikke helt til ro med det, så jeg maste på mine neste behandlere innenfor psykiatrien om dette, hva dette egentlig betydde.

Og etterhvert, når det ble klart at annen terapi ikke virket mot min angst og depresjon, så bestemte de at det skulle tas en nevropsykologisk vurdering og testing.

Og resultatet var at jeg fikk diagnose asperger syndrom, som nok er en riktig diagnose, selv om det er en relativt usynlig funksjonshemming i mitt tilfelle.

Det er bare de som kjenner meg godt, som kan se at jeg har en viss grad av sosiale vansker.

Men jeg har faktisk ikke hatt problemer med å skaffe meg venner noengang, derimot har jeg hatt vansker med å beholde de vennene jeg har skaffet meg, fordi jeg har så lett for å "glemme" å opprettholde kontakten.

Jeg tror at mange ser på meg som et "likandes" menneske. Mange av de som jeg har skaffet meg som venner i sin tid, har gjort adskillige forsøk på å opprettholde kontakten med meg, men så har de naturlig nok etterhvert gitt seg.

Men jeg har allikevel noen få venner som jeg har klart å holde kontakten med.

Huff, dette ble et laaangt innlegg, jeg håper du svarer på det allikevel.

Takk for at du deler disse erfaringene. Det gjør meg for håpentlig vis litt klokere.

mvh

[Gjest liede]

Ja, men språklig og praktisk sett så er det faktisk forskjell på funksjonshemming og sykdom. Så jeg kan ikke gi deg rett der.

En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det.

Asperger syndrom er rent språklig eller praktisk sett ikke en sykdom. Slik som det ville vært dersom jeg hadde kreft eller andre fysiske sykdommer. Selv om asperger syndrom dreier seg om en fysisk mangel eller dysfunksjon i hjernen.

På samme måte som om hvis man hadde manglet et ben eller en arm ved fødselen. Da ville man vært funksjonshemmet, men man ville ikke vært syk. Man ville allikevel hatt behov for spesialtilpasninger for ikke å bli syk, eller å kunne levd livet på best mulig måte.

Det andre du skriver, om hvorfor det føles sårt for meg, det stemmer.

Jeg antar at noe av grunnen til at jeg skrev det første innlegget, var at jeg ville høre om det var flere som opplevde å bli diskriminert i forhold til de behovene man har.

Mens jeg istedet opplevde at innlegget mitt ble hakket i stykker, antakeligvis fordi jeg på en eller annen måte hadde uttrykt meg litt uheldig på et slags vis som jeg fremdeles ikke skjønner.

Det var ihvertfall ikke meningen min å diskriminere eller såre noen på noe slags vis. Faktisk det stikk motsatte, så merkelig det enn kan høres.

Tusen takk for svaret

"En funksjonshemming kan være en sykdom, og en sykdom kan være en funksjonshemming. Det kan vi vel være enige om. Men det behøver ikke å være det."

Ja, nemlig! Men det glemmes et begrep her; lyte. Lyte er noe medfødt, det kan føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis.

Sykdom er noe som man kan få senere, altså etter fødselen. Hvis sykdommen er medfødt er det en lyte, selv om man i dagligtalen kaller det sykdom. Sykdom kan også føre til funksjonshemning, men ikke nødvendigvis

Var det dette som egentlig var poenget ditt?.