Bare litt frustrert

[Gjest MinimizeMe]

Det er litt kjipt når du må psyke deg opp i timesvis for å tørre å ringe legen(for å bestille time), og så får du bare telefonsvarere som ber deg ringe igjen neste arbeidsdag:´( Det blir på mandag det. Da har jeg sikkert ombestemt meg igjen, og mener ikke jeg trenger gå til legen likevel, kjenner jeg meg selv rett.

Jeg lovte psykiateren å kontakte legen for å gå til vektkontroll, men hahaha, unnskyld at jeg ler. En med spiseforstyrrelser BER ikke om å få komme og veie seg, akkurat. Skrekk og gru, den vekta.

Noen blodprøver hadde sikkert vært lurt å ta, da. Men jaja.

Nei, som jeg babler,da. Ikke noe spørsmål har jeg engang. Bare altfor masse tanker i hodet mitt. Må slutte å vase rundt her på DOL halve døgnet snart. Plage alle søte menneskene.

Poste eller ikke poste..

Får ønske de som har giddet å pløye gjennom dette innlegget en god helg iallfall, som plaster på såret!)

*rødme*(godt å være anonym)

[Gjest Jordnær]

Takk for innlegget. Men det er kanskje ikke jeg den rette til å svare - jeg er vel her minst like mye som deg :-) God helg!

[Gjest MinimizeMe]

Takk for innlegget. Men det er kanskje ikke jeg den rette til å svare - jeg er vel her minst like mye som deg :-) God helg!

Hihi, godt vi er to da;) Takker likevel=O)

Klem fra

[Gjest Jordnær]

Hihi, godt vi er to da;) Takker likevel=O)

Klem fra

Takk!

[bugge -jenta]

Hei.

Nå er det jeg som "fotfølger" deg:o)

Synes jeg kunne svare siden jeg ikke er så søt i kveld her jeg sitter..

Jeg har vært til legen i dag, og jeg gruer meg til å ringe, til å få sove natteb før, til selve timen, og etterpå gråter jeg. Enda legen er ok nok, men det er bare blitt slik at dette er blant de mest stressende tingene jeg gjør. Jeg hater legetimer, legekontorer, venterom, forkontorer, fortelle vanskelige ting på rundt ti minutter. Sukk.

Men det var nok syting om meg.

Du skriver at psykiateren din har et opplegg hvor du går til lege for å veie deg, og du selv må ta kontakt. Fysjom.

Jeg har bedt psykiateren min hjelpe meg med dette med "spisingen", og følge meg opp. Jeg er blant dem som har gått så mye opp og ned i vekt at jeg aldri får jobbet skikkelig med forholdet til min egen kropp. Det sa han var greit. Neste time hadde han kjøpt en vekt.(Det syntes jeg var både litt søtt og skremmende) Men han tvinger meg ikke på vekta, ofte avtaler vi i vanskelige perioder at nå veier vi neste gang. Og deretter om to uker. Dette har i hvertfall hjulpet meg. Kanskje dette er noe du kunne foreslått for din psykiater? Det er ubehagelig første gangene, (fniste tåpelig og tøyset som en ung pike gjorde jeg.) Men det er ikke verre å bli veid av ham, og da kan vi samtidig få snakket om tingene rundt det.

Bare et forslag. Tingene er kanskje helt annerledes for deg, og dette et utenkelig forslag.

Håper du får sove i natt, og at kvelden har vært grei.

Klem

[Gjest bry]

Trist de ikke var der når du først hadde bestemt deg.

Håper du ringer mandag...=)

Ha en riktig god helg du også.

[ananja]

Hei!

Går du regelmessig til psykiateren? I så fall så kan kanskje vedkommende veie deg?

Det gjorde min psykolog da jeg gikk i behandling for anorexi, noe som fungerte veldig greit! Det var en fast rutine at jeg veide meg i begynnelsen av hver time (ukentlig), og så snakket vi om - og bearbeidet - evt. følelser som oppstod. Det var av avgjørende betydning, og er noe du kanskje ikke vil få muligheten til hos en vanlig lege?

Tror for øvrig det er viktig at det ikke blir opp til den ambivalente spiseforstyrrede å avgjøre hvorvidt hun skal veies eller ikke, når osv, men at behandleren tar fra en den kontrollen/ansvaret og lar det være en fast veiedag, med faste rutiner.

Da jeg var ferdig med å gå opp i vekt og den stabiliserte seg på en normal bmi, ble jeg gradvis friskere, og vekt ble mindre viktig for meg (tro det eller ei!). Da følte jeg ikke lenger behov for å vite hva jeg veide, så da sluttet vi med veiingen. Men av stor betydning var det at vekten var stabil. Det er i det hele tatt noe som er viktig for at man skal man bli, og holde seg, frisk. Selv om jeg i dag er frisk, er jeg avhengig av at vekten ikke forandrer seg, hverken i den ene eller andre retningen.

Lykke til! Jeg vet det er vanskelig, men jeg vet også at det er mulig, å bli frisk

[Gjest MinimizeMe]

Hei.

Nå er det jeg som "fotfølger" deg:o)

Synes jeg kunne svare siden jeg ikke er så søt i kveld her jeg sitter..

Jeg har vært til legen i dag, og jeg gruer meg til å ringe, til å få sove natteb før, til selve timen, og etterpå gråter jeg. Enda legen er ok nok, men det er bare blitt slik at dette er blant de mest stressende tingene jeg gjør. Jeg hater legetimer, legekontorer, venterom, forkontorer, fortelle vanskelige ting på rundt ti minutter. Sukk.

Men det var nok syting om meg.

Du skriver at psykiateren din har et opplegg hvor du går til lege for å veie deg, og du selv må ta kontakt. Fysjom.

Jeg har bedt psykiateren min hjelpe meg med dette med "spisingen", og følge meg opp. Jeg er blant dem som har gått så mye opp og ned i vekt at jeg aldri får jobbet skikkelig med forholdet til min egen kropp. Det sa han var greit. Neste time hadde han kjøpt en vekt.(Det syntes jeg var både litt søtt og skremmende) Men han tvinger meg ikke på vekta, ofte avtaler vi i vanskelige perioder at nå veier vi neste gang. Og deretter om to uker. Dette har i hvertfall hjulpet meg. Kanskje dette er noe du kunne foreslått for din psykiater? Det er ubehagelig første gangene, (fniste tåpelig og tøyset som en ung pike gjorde jeg.) Men det er ikke verre å bli veid av ham, og da kan vi samtidig få snakket om tingene rundt det.

Bare et forslag. Tingene er kanskje helt annerledes for deg, og dette et utenkelig forslag.

Håper du får sove i natt, og at kvelden har vært grei.

Klem

Takker så mye for svar.Bra å høre andres erfaringer og opplevelser. Du har gitt meg mange gode råd og mye støtte før også(kalt meg koma da), noe jeg setter stor pris på!

Feilen med meg er vel at jeg vet godt hva som ville vært fornuftig av meg å gjort, men jeg er så redd for å gjennomføre det. Redd for alt og ingenting dessverre. Derfor sutrer jeg i forum som dette i stedet for å ta tak i meg selv og bare hoppe i det skumle:( Jeg HATER spiseforstyrrelsen, men til tider så er den god å ha også. Jeg tør ikke og vil ikke gi slipp på den til 100 %. Kanskje du skjønner hva jeg mener..

Men jeg har bestemt meg for at jeg SKAL gå til legen, må prøve å være litt voksen nå. Ringer i morgen den dag. Får ta ansvar for meg selv og helsen min. Det er til 7. og sist bare jeg som kan gjøre det, og såpass skylder jeg meg selv og de som tross alt er glad i meg.

Til det med å veie seg hos psykiater/psykolog: Det har jeg gjort(grusomt!), men jeg har nå tatt en pause i behandlingen(selv om de frarådet meg det..ville helst at jeg skulle legge meg inn, men det var/er ikk jeg klar for.). Jeg er litt ambivalent til den beslutningen min. Men jeg vil helst klare meg selv..Det er bare det at sf herjer litt sterkt.

Hatt et par bedre dager nå da. Håper du har hatt en bra helg!

Klem fra

[Gjest MinimizeMe]

Hei!

Går du regelmessig til psykiateren? I så fall så kan kanskje vedkommende veie deg?

Det gjorde min psykolog da jeg gikk i behandling for anorexi, noe som fungerte veldig greit! Det var en fast rutine at jeg veide meg i begynnelsen av hver time (ukentlig), og så snakket vi om - og bearbeidet - evt. følelser som oppstod. Det var av avgjørende betydning, og er noe du kanskje ikke vil få muligheten til hos en vanlig lege?

Tror for øvrig det er viktig at det ikke blir opp til den ambivalente spiseforstyrrede å avgjøre hvorvidt hun skal veies eller ikke, når osv, men at behandleren tar fra en den kontrollen/ansvaret og lar det være en fast veiedag, med faste rutiner.

Da jeg var ferdig med å gå opp i vekt og den stabiliserte seg på en normal bmi, ble jeg gradvis friskere, og vekt ble mindre viktig for meg (tro det eller ei!). Da følte jeg ikke lenger behov for å vite hva jeg veide, så da sluttet vi med veiingen. Men av stor betydning var det at vekten var stabil. Det er i det hele tatt noe som er viktig for at man skal man bli, og holde seg, frisk. Selv om jeg i dag er frisk, er jeg avhengig av at vekten ikke forandrer seg, hverken i den ene eller andre retningen.

Lykke til! Jeg vet det er vanskelig, men jeg vet også at det er mulig, å bli frisk

Å, så flott å høre om noen som har klart å bli frisk!! Du må være stolt av deg selv! Får jeg spørre deg om det tok lang tid? Og har du fått tilbake et helt normalt forhold til maten?

Jeg gikk i behandling, men har avsluttet den/tatt en pause. Psykiateren ville gi meg henvisning til legen for oppfølgning, men jeg sa jeg heller ville ringe selv. (For jeg har/hadde så lite lyst å gå til legen:-p)

Jeg vil/vil ikke bli frisk, det er så vanskelig å motivere seg.. Hvis du har noen tips, tar jeg gjerne i mot..

Gratulerer til deg iallefall og lykke til videre!

Klem,

[Gjest MinimizeMe]

Trist de ikke var der når du først hadde bestemt deg.

Håper du ringer mandag...=)

Ha en riktig god helg du også.

Ja, jeg har bestemt meg for å ringe i morgen...tror jeg..jo.

Takk for svaret.

Klem,

[bugge -jenta]

Takker så mye for svar.Bra å høre andres erfaringer og opplevelser. Du har gitt meg mange gode råd og mye støtte før også(kalt meg koma da), noe jeg setter stor pris på!

Feilen med meg er vel at jeg vet godt hva som ville vært fornuftig av meg å gjort, men jeg er så redd for å gjennomføre det. Redd for alt og ingenting dessverre. Derfor sutrer jeg i forum som dette i stedet for å ta tak i meg selv og bare hoppe i det skumle:( Jeg HATER spiseforstyrrelsen, men til tider så er den god å ha også. Jeg tør ikke og vil ikke gi slipp på den til 100 %. Kanskje du skjønner hva jeg mener..

Men jeg har bestemt meg for at jeg SKAL gå til legen, må prøve å være litt voksen nå. Ringer i morgen den dag. Får ta ansvar for meg selv og helsen min. Det er til 7. og sist bare jeg som kan gjøre det, og såpass skylder jeg meg selv og de som tross alt er glad i meg.

Til det med å veie seg hos psykiater/psykolog: Det har jeg gjort(grusomt!), men jeg har nå tatt en pause i behandlingen(selv om de frarådet meg det..ville helst at jeg skulle legge meg inn, men det var/er ikk jeg klar for.). Jeg er litt ambivalent til den beslutningen min. Men jeg vil helst klare meg selv..Det er bare det at sf herjer litt sterkt.

Hatt et par bedre dager nå da. Håper du har hatt en bra helg!

Klem fra

Hei du.

Jeg er glad du har bestemt deg for å gå til legen. Og jeg skjønner hvor tungt det er. Man blir så lei hele greia, sant? Den evige runddansen, og å måtte forholde seg til leger og psykiatere og andre behandlere.

Forstår absolutt at du er redd for å gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er jo en grunn til at den er der. Den tjener et formål. Det finnes andre måter, men alle som har vært borte i dette vet at veien er vond, lang og vanskelig. Men det er bare du som kan gjøre noe med det, som du sier. Og når du tar kontakt med legen, er det DU som tar ansvar for deg selv. Du tar et valg selv, og kjenn på det, slik at det ikke føles som om du blir skaltet og valtet med av andre mennesker fordi du ikke mestrer dette. Ikke ha så store krav til deg selv. Jeg vet det er lett å si, men det eneste du kan gjøre er kloke valg. Ikke når det går "galt" om kvelden, for de kreftene er som å måtte stå imot en dampveivals. Det vil bli tilbakefall og alt det der, slik er det bare, men så er spørsmålet hvilke valg gjør du da. Innimellom. Nå har du valgt et klokt et, synes jeg:o)

Jeg klarer meg bra når jeg går på xanor. Det var egentlig ikke derfor jeg begynte på denne angstdempende medisinen, men når jeg gradvis ikke fikk så ofte kick om kvelden, skjønte jeg hvor mye angst som lå bak spisingen min. Men det er mye mer enn det også. Det er skam og det er dette behovet for å rense seg. Derav disse uendelig mange morgenene med nye "positive" forhåpninger, kvelden som kommer og du vet resten. Jeg har aldri kastet opp, så i mitt tilfelle (har vel egentlig ikke fått noen formell diagnose) ville det vært nærmest binge eating disorder tror jeg. Jeg legger på meg enormt raskt mange kilo,(med slike enorme kick uten oppkast MÅ en det)) OG SÅ begynner "renselsen" når jeg tar dem av meg igjen og har kontroll.

Før var det opp og ned 10- 12 kilo flere ganger i året i perioder. Nå er det mye bedre. Men nå når jeg var uten xanor en periode, kom ulvehungeren over meg. Men noe har skjedd. Jeg føler ikke den samme renselsen når jeg går ned igjen. Det slår meg her jeg sitter. Det tror jeg er bra. Det betyr at skammen i livet mitt er mindre. Nå fikk jeg et aldri så lite gjennombrudd for meg selv ved å skrive til deg.(Takk for det:o)

Spiseproblematikk er så komplisert, men jeg tror jeg har tatt noen skritt i riktig retning gjennom terapien de siste årene.

Jeg tror å kjempe seg ut av dette alene hadde vært for tøft for meg. Og kanskje når du makter tanken på det orker du mer terapi igjen. Jeg håper det, for det er så slitsomt dette. Så fryktelig slitsomt.

Ikke tenk på at du skal være flink, ha kontroll. Det nytter ikke å starte der. Konsentrer deg om å ta noen valg i livet som kan få deg videre på lang sikt.

Klem fra

[ananja]

Å, så flott å høre om noen som har klart å bli frisk!! Du må være stolt av deg selv! Får jeg spørre deg om det tok lang tid? Og har du fått tilbake et helt normalt forhold til maten?

Jeg gikk i behandling, men har avsluttet den/tatt en pause. Psykiateren ville gi meg henvisning til legen for oppfølgning, men jeg sa jeg heller ville ringe selv. (For jeg har/hadde så lite lyst å gå til legen:-p)

Jeg vil/vil ikke bli frisk, det er så vanskelig å motivere seg.. Hvis du har noen tips, tar jeg gjerne i mot..

Gratulerer til deg iallefall og lykke til videre!

Klem,

Heihei:)

Da jeg først kom i skikkelig behandling, gikk det overraskende greit å bli frisk, faktisk! Men jeg tror det i stor grad skyldtes at jeg kom til et personlig vendepunkt, ved at jeg ble så dårlig at jeg ble innlagt med sonde. Da "våknet jeg opp"; det gikk opp for meg hvor skadelig(farlig!) det er for kroppen å holde på slik.. Så jeg ble kjempemotivert til å bli frisk, og jeg har den fordelen at jeg er viljesterk.

Så mitt beste tips er motivasjon og vilje..noe jeg tror du har. At du vil/ikke vil bli frisk, er jo obligatorisk;-) Husker det selv.. Men jeg kom vel frem til at fordelene ved å bli frisk er større enn ulempene!(Du vil jo aldri angre på at du ble frisk når du først har blitt det.) Du også må rett og slett komme frem til den erkjennelsen for å klare det. Du må ville bli frisk hundre prosent.. Tenk på hva du utsetter kroppen din for.. Og tenk så befriende det må være å kunne spise helt normalt, hverken overspise eller sulte seg, ikke kaste opp, spise med god samvittighet.. Det er virkelig kjempebefriende!! Noe av det fineste jeg har opplevd.. Føler meg ofte så heldig når jeg spiser, fordi jeg faktisk "får" spise, uten grunn til dårlig samvittighet, uten at det er noe "galt", uten å få panikk.. Unner deg også å oppleve det!!

Det er nok veldig vanskelig å klare å bli frisk på egen hånd, jeg hadde i hvertfall aldri klart det. Jeg var innlagt på psyk.avd. i noen mndr., og det tror jeg var hetl nødvendig. For da overlot jeg kontrollen til andre, som bestemte hva og når jeg skulle spise osv. Samt at jeg gikk til psykolog hver uke. Så kanskje du burde la deg innlegge? (På psyk. avd. altså- jeg håper du slipper sykehus og sonde, for det er ikke noe gøy)Vet det kan høres skummelt ut, men kanskje det er nødvendig? Det er faktisk veldig effektivt, det er i hverfall min erfaring. Men du må altså være topp motivert..

Du spør hvor lang tid det tok å bli frisk. Det gikk gradvis, men det

tok kanskje nærmere et år før jeg følte meg helt frisk. Jeg tok gradvis kontrollen tilbake ved at jeg stadig tok mer ansvar for mat/spising selv (mens jeg var innlagt). Etter jeg ble utskrevet fulgte jeg nøye rutiner for spising, men etter hvert som jeg ble mer og mer frisk, følte jeg ikke lenger behov for de rutinene og klarte selv å bestemme når/hva jeg skulle spise, uten å få angst. Det hjalp også på at jeg fikk meg en kjæreste som støttet meg:) I dag har jeg et tilnærmet normalt forhold til mat, ja. Men det er viktig å holde en stabil vekt. Forandrer den seg, kommer de gamle følelsene lett tilbake. I tunge tider er det fristende å ta tilbake sf-mestringsstrategien igjen, det har skjedd et par ganger, men jeg kom meg raskt igjen!

Spiseforstyrrelsen gir jo en trygghet ved at den er en mestringsstrategi og en måte å ta kontroll over livet på. Det er derfor det er så vanskelig å gi slipp.. Det er nok ikke noe man klarer alene..

Noe jeg var vil forberede deg på, er at det du har kontrollert/undertrykket med sf, kan komme til overflaten når du blir frisk. Så det er lurt å fortsette i behandling.

Håper min historie kan oppmuntre deg til å prøve. Det er ikke så umulig å bli frisk som du tror! Ser også at bugge-jenta har skrevet mye fornuftig til deg.

Vennlig hilsen