sjenert

[Ally4]

nå er jeg 36 år og er forferdelig sjenert i ulike sammenheng...har vært det hele livet..føler at det påvirker livet mitt mer og mer i negativ rettning..jeg holder på å miste fotfeste..det styrer livet mitt på en dårlig måte,å føler meg ikke forstått..blir deprimert og å ønsker ikke og forholde meg til andre mennesker.Ønsker så gjerne jeg ikke var sjenert..fortvilet og lei..finnes det håp for sånne som meg?

[Gjest bry]

Klart det er håp for deg...=)

Alle folk er ulike,noen er åpnen og prater mye,mens andre er reserverte og sjenert.

Det må aksepterest at sånn er det,alle er forskjellige sånn sett,alle kan ikke være like heller,det hadde jo vært pyton.

Men hvis dette er et problem for deg,slik du gir utrykk for,er det selvsakt ubehagelig og slitsomt for deg.

Du kan jo prøve å gå og få hjelp for dette,og øve deg på folk du er trygg på.

Før når jeg var blandt folk,sa jeg ingenting,følte meg dum og usikker....

Det er bedre i dag,tørr å snakke,uten å tenke alt alt jeg sier er dumt.Har vel noe med å akseptere seg selv også,og gi seg selv tid.

Jeg øvde meg sakte men sikkert,gruppeterapi hjalp meg også i den prosessen.

Er ikke så redd nå lenger,og sletts ikke sjenert,men kan til tiden være rolig,det er bare sånn jeg er.

Tenker og reflekterer over ting,men det er ikke fordi jeg er sjenert lenger.

lykke til og vit at det er håp for deg..=)

[Gjest Liten ekorn]

Klart det er håp for deg...=)

Alle folk er ulike,noen er åpnen og prater mye,mens andre er reserverte og sjenert.

Det må aksepterest at sånn er det,alle er forskjellige sånn sett,alle kan ikke være like heller,det hadde jo vært pyton.

Men hvis dette er et problem for deg,slik du gir utrykk for,er det selvsakt ubehagelig og slitsomt for deg.

Du kan jo prøve å gå og få hjelp for dette,og øve deg på folk du er trygg på.

Før når jeg var blandt folk,sa jeg ingenting,følte meg dum og usikker....

Det er bedre i dag,tørr å snakke,uten å tenke alt alt jeg sier er dumt.Har vel noe med å akseptere seg selv også,og gi seg selv tid.

Jeg øvde meg sakte men sikkert,gruppeterapi hjalp meg også i den prosessen.

Er ikke så redd nå lenger,og sletts ikke sjenert,men kan til tiden være rolig,det er bare sånn jeg er.

Tenker og reflekterer over ting,men det er ikke fordi jeg er sjenert lenger.

lykke til og vit at det er håp for deg..=)

Enig - det er alltid håp, hvis en vil selv. Det kan kreve en del innsats. Du skal være klar over en ting: Når du gjør noe for deg selv, for å få det bedre, så kan det godt gå en stund før du merker effekten. Ting tar av og til tid. Derfor: gi ikke opp, men fortsett å investere i deg selv, og tenk at du er verdt det.

Investeringene du gjør, kan for eksempel være terapi, en ny hobby, turer i skog og mark. Og gjerne en gradvis eksponering for andre mennesker - å øve seg på ulike situasjoner. Noen ganger kan det være lurt å utfordre seg selv på sine svake punkter. Men vær snill mot deg selv: gi deg selv rom for å dumme deg ut eller gjøre feil, og gi deg selv oppmuntring når noe går bra.

[Gjest bare å hoppe i det]

Du må prøve å slippe deg løs. Ingen henger seg oppi det om du kommer med en feil kommentar. Det blir fort glemt visst noen i det hele tatt bryr seg. Tenk at de aller fleste mennesker er gode og hyggelige folk. Jeg har en jobb der jeg treffer nye mennesker nesten hver dag, og av kanskje 200 er det 3 jeg har misslikt, men jeg tror at disse også innerst inne er gode mennesker.

[ananja]

Hei!

Jeg tenker at når du har hatt disse problemene hele livet, som du sier, er det nødvendig å få hjelp til å løse dem. Endre tankemønster, og å utfordre det du er redd for.

Det kan jo høres ut som sosial angst det du sliter med. Men det er vel heller ikke umulig at du har trekk fra en unnvikende personlighetsforstyrrelse. I så fall er det heldigvis en av de lettere pf, som er mulig å bli kvitt med terapi.

Men ja, det finnes hjelp for sånne som deg

[Gjest lallalla]

Enig - det er alltid håp, hvis en vil selv. Det kan kreve en del innsats. Du skal være klar over en ting: Når du gjør noe for deg selv, for å få det bedre, så kan det godt gå en stund før du merker effekten. Ting tar av og til tid. Derfor: gi ikke opp, men fortsett å investere i deg selv, og tenk at du er verdt det.

Investeringene du gjør, kan for eksempel være terapi, en ny hobby, turer i skog og mark. Og gjerne en gradvis eksponering for andre mennesker - å øve seg på ulike situasjoner. Noen ganger kan det være lurt å utfordre seg selv på sine svake punkter. Men vær snill mot deg selv: gi deg selv rom for å dumme deg ut eller gjøre feil, og gi deg selv oppmuntring når noe går bra.

Hei! På meg har zoloft hatt kjempegod virkning!! Lykke til;)