Panikkangst!

[Gjest undrende!!!!]

Er det noen som har lyst å dele sine panikkangst opplevelser?

Jeg lurer fordi er det sånn at man reagerer likt hver gang man får disse anfallene hvis dere skjønner. For jeg kan nen ganger bare hyperventilere mens

andre ganger kunføle kvalme og at jeg føler jeg skal besvime.

Noen ganger kan jeg begynne å gråte om natten og føle at jeg blir kvelt og føle ett enormt trykk i hodet, er det også et panikk anfall?

Det er egentlig ikke noe nytt for meg. Men før har anfallene kommet når det har vært "en grunn" nå kommer de av ingenting eller av at jeg tenker på noe hva er dette kan noen hjelpe meg?

Og hvor lenge varer disse anfallene vanligvis? Noen ganger føler jeg at de kommer i "rier" er det normalt?

[bugge -jenta]

Hei!

Jeg hadde mange panikkanfall i min tidlige ungdom, og er ikke ukjent med det i dag heller, selv om de nå er under mer "kontrollerte former".

Jeg kjenner meg igjen i alle beskrivelsene dine. Det er mange grader og uttrykk, og det trenger ikke være likt fra gang til gang. Noen ganger hyperventilerte jeg, andre ganger "sluttet" jeg nærmest å puste(det motsatte). Det finnes langvarige anfall med "full pakke" hvor jeg kastet opp slim, hadde kramper i hele kroppen og det meste av det man har når man har slike anfall. Andre gang var det mer som et tilløp.

Etter som årene gikk lærte jeg meg å styre dem bedre. Ofte er det slik at dine egne reaksjoner på uttrykket angsten har, ( for eksempel skrik, hyperventilering og følelsen av å tørne eller kveles), driver anfallet videre og det blir verre. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det. Nå er det slik at om jeg begynner å hyperventilere, så stopper det stort sett der. Pluss en utløsende gråt etterpå kanskje.

Man kan prøve å puste i plastpose, 3liters for eksempel, men jeg har faktisk ikke prøvd det så jeg vet ikke hvordan det fungerer.

Ellers antar jeg du går på et antidepressiva eller har prøvd det. Hvis ikke ville jeg gjort det. Likeledes tatt kontakt med legen min hvis det ikke er gjort, men det høres ut som om du har vært oppe i dette en stund, så du har nok gjort det kanskje.

VH

[Gjest Panikk_jenta]

Det var dette som skulle bli en hyggelig stund med min nabo en formiddag over en kopp te.....

Tordenværet inntok kroppen min igjen. Rommet seilte rundt og rundt. Halve hode falt ned over tekoppen, jeg kunne fornemme den varme dampen sveipe over fjeset mitt.

- Er det noe galt? Spørsmålet blandet seg med fargene i karusellen som spant rundt i hodet mitt. Det var som om ordene aldri stoppet opp, men ga ekko i virvelen. Er det noe galt? Er det noe galt?

- Nei, jeg skrek det ut. Kastet ordene inn i virvelen som forvrengte dem til det ugjenkjennelige. Ordene ble mørke lange ord som ikke stanset sin seige gang før de begynte på nytt igjen. Hodet ble fylt opp av ordene, flere og flere. - Er det noe galt? Neeeeeeeeeeeei, Er det noe galt?

Naboens fjes løste seg opp foran øynene mine. Den lyse huden hennes blandet seg med fargene i rommet.

Jeg må ut, jeg må vekk. Det skjer igjen, det skjer igjen. Jeg kavet meg på beina, og sjanglet mot døråpningen. Kroppen min dunket stadig vekk bort i veggene. Dumpe lyder ga gjenklang i hodet for hvert smell.

- Jeg tror det er på tide for meg å gå hjem nå. Naboens trinn på gulvet lagde bølger av torden i mitt hode. Hjem, skulle hun hjem?

- Jeg følger deg til døren. Forblindet av farger og lyder sjanglet jeg mot døren hun sto ved. Jeg kunne ikke falle nå, ikke før hun var ute av døren. Det viktigste her i livet var å falle etter at hun var gått. Store blå uformelige sekker ble tredd på benene hennes av tusen lange armer som beveget seg i rommet. Jeg sank mot døren med hendene bak meg. Fektet vilt for å finne feste. Det runde lille håndtaket på døren gled inn i den ene hånden min som om den var smidd fast.

- Ha det godt, vi sees snart igjen. Den glade stemmen hennes forsvant i fossen et sted og rant ut i fargene som spilte over rommet.

- Ha det godt du også og vel hjem. Smilet i fjeset mitt stivnet til en grimase av blottende tenner. Hvite og groteske i kontrast mot mørket som steg frem i horisonten.

Det smalt i døren. Veggene ble stående og vibrere i takt med hjerteslagene mine. Jeg seg ned på gulvet med hodet mellom knærne. En vill trang til å smelle hodet hardt i gulvet mange ganger fylte meg.

Det var over, tordenskarallene i hodet forsvant bak horisonten. Svake små lyder var alt som var igjen og ble erstattet med lange seige pipelyder som boret seg inn i hodet.

[Bitis Gabonica]

Hei!

Jeg hadde mange panikkanfall i min tidlige ungdom, og er ikke ukjent med det i dag heller, selv om de nå er under mer "kontrollerte former".

Jeg kjenner meg igjen i alle beskrivelsene dine. Det er mange grader og uttrykk, og det trenger ikke være likt fra gang til gang. Noen ganger hyperventilerte jeg, andre ganger "sluttet" jeg nærmest å puste(det motsatte). Det finnes langvarige anfall med "full pakke" hvor jeg kastet opp slim, hadde kramper i hele kroppen og det meste av det man har når man har slike anfall. Andre gang var det mer som et tilløp.

Etter som årene gikk lærte jeg meg å styre dem bedre. Ofte er det slik at dine egne reaksjoner på uttrykket angsten har, ( for eksempel skrik, hyperventilering og følelsen av å tørne eller kveles), driver anfallet videre og det blir verre. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det. Nå er det slik at om jeg begynner å hyperventilere, så stopper det stort sett der. Pluss en utløsende gråt etterpå kanskje.

Man kan prøve å puste i plastpose, 3liters for eksempel, men jeg har faktisk ikke prøvd det så jeg vet ikke hvordan det fungerer.

Ellers antar jeg du går på et antidepressiva eller har prøvd det. Hvis ikke ville jeg gjort det. Likeledes tatt kontakt med legen min hvis det ikke er gjort, men det høres ut som om du har vært oppe i dette en stund, så du har nok gjort det kanskje.

VH

Jeg har slitt en del med panikkangst tidligere, og jeg kan kort og godt svare ja på spørsmålet ditt. Anfallene arter seg ikke nødvendigvis likt hver gang.

Takket være antidepressiva har jeg nå nesten ikke anfall. I tillegg er det en god investering å lære seg noe avslapningsteknikker som du kan bruke hvis et anfall er på vei. Dette kan være pusteøvelser f.eks.

[Gjest bry]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver,hos meg kan det vare fra en time,til to-tre dager..men da er det grusomt også,så plutselig er det vekk.

Det kommer bare uten noen grunn også...

Men kan ha panikkanfall på noen minutter også,men da tar det lang tid før jeg kommer meg igjen,blir som regel liggende resten av dagen.

Vet at man skal øve på ting man får angst av,men det er ikke lett når det bare kommer av seg selv.

Vet ikke hva man kan gjøre i grunn, for at det skal ta slutt.

[bugge -jenta]

Jeg tror, etter påvirkning fra min psykiater muligens, at det er mye i det at bak panikkanfall skjuler det seg ofte konfliktstoff. Av og til er det ting som er lett oppe i dagen og som man umiddelbart kan forstå, men ofte er det temmelig komplisert og vanskelig tilgjengelig hvorfor en får anfall akkurat da. Derfor tror jeg på terapi i tillegg til medisiner for mange som sliter med panikkanfall. Det tar tid, men når det gjelder panikkanfall kan man ta grep som går ut på mestring i hverdagen her og nå, og for noen gå inn i en kaotisk indre verden og prøve å løse opp i kaoset. Hos min psykiater jobber vi med begge deler.

Men for meg er det en lang vei.

Vh

[-Believer-]

Hei!

Jeg hadde mange panikkanfall i min tidlige ungdom, og er ikke ukjent med det i dag heller, selv om de nå er under mer "kontrollerte former".

Jeg kjenner meg igjen i alle beskrivelsene dine. Det er mange grader og uttrykk, og det trenger ikke være likt fra gang til gang. Noen ganger hyperventilerte jeg, andre ganger "sluttet" jeg nærmest å puste(det motsatte). Det finnes langvarige anfall med "full pakke" hvor jeg kastet opp slim, hadde kramper i hele kroppen og det meste av det man har når man har slike anfall. Andre gang var det mer som et tilløp.

Etter som årene gikk lærte jeg meg å styre dem bedre. Ofte er det slik at dine egne reaksjoner på uttrykket angsten har, ( for eksempel skrik, hyperventilering og følelsen av å tørne eller kveles), driver anfallet videre og det blir verre. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det. Nå er det slik at om jeg begynner å hyperventilere, så stopper det stort sett der. Pluss en utløsende gråt etterpå kanskje.

Man kan prøve å puste i plastpose, 3liters for eksempel, men jeg har faktisk ikke prøvd det så jeg vet ikke hvordan det fungerer.

Ellers antar jeg du går på et antidepressiva eller har prøvd det. Hvis ikke ville jeg gjort det. Likeledes tatt kontakt med legen min hvis det ikke er gjort, men det høres ut som om du har vært oppe i dette en stund, så du har nok gjort det kanskje.

VH

Noen ganger så er det helt utrolig hvor fysisk et anfall kan føles, å det får en til å tenke;... er dette bare psykisk? I det minste er det slik for meg... Anfallene mine kommer ofte HELT plutselig så når psykologen min sier jeg skal utsette meg for angsten for å få trening er dette meget vanskelig da den bare kommer. Men han har også fått meg til å innse at det ER noe som skjer i timene/minuttene før anfallet kommer som utløser det... Tanker eller gjøremål som kan virke ubevisste har sansynligvis noe med det å gjøre. For min del har jeg en STERK sykdomsangst... Bare jeg kjenner en smerte, et stikk eller noe som ikke er "normalt" så har jeg liksom Kreft.. Dette får meg til å tenke HELE tiden eller ofte på det. Så ofte at det faktisk har blitt en daglig tanke som er like vanlig som at jeg skal huske å kjøpe melk på butikken. Dette gjør at jeg har en konstant urovekkende tanke i bakhodet... Noe JEG tror er utløsende for anfall. Jeg kan også ha anfall som passer i beskrivelsen "rier" de kommer og går i korte perioder... Her handler det om å TA kontrollen, bli i situasjonen å ikke flykte... Andre ganger kommer det så brått at jeg ikke klarer å reagere på andre måter enn å flykte. Poenget mitt her er at flere burde ha en dagbok/journal/filofax etc. der dere noterer alle negative tanker dere har... så kan dere se om disse tankene spiller inn i de dagene dere får ett anfall... Jeg har i det minste tenkt å prøve dette... Lykke til allesammen, dette SKAL vi klare!!

[bugge -jenta]

Noen ganger så er det helt utrolig hvor fysisk et anfall kan føles, å det får en til å tenke;... er dette bare psykisk? I det minste er det slik for meg... Anfallene mine kommer ofte HELT plutselig så når psykologen min sier jeg skal utsette meg for angsten for å få trening er dette meget vanskelig da den bare kommer. Men han har også fått meg til å innse at det ER noe som skjer i timene/minuttene før anfallet kommer som utløser det... Tanker eller gjøremål som kan virke ubevisste har sansynligvis noe med det å gjøre. For min del har jeg en STERK sykdomsangst... Bare jeg kjenner en smerte, et stikk eller noe som ikke er "normalt" så har jeg liksom Kreft.. Dette får meg til å tenke HELE tiden eller ofte på det. Så ofte at det faktisk har blitt en daglig tanke som er like vanlig som at jeg skal huske å kjøpe melk på butikken. Dette gjør at jeg har en konstant urovekkende tanke i bakhodet... Noe JEG tror er utløsende for anfall. Jeg kan også ha anfall som passer i beskrivelsen "rier" de kommer og går i korte perioder... Her handler det om å TA kontrollen, bli i situasjonen å ikke flykte... Andre ganger kommer det så brått at jeg ikke klarer å reagere på andre måter enn å flykte. Poenget mitt her er at flere burde ha en dagbok/journal/filofax etc. der dere noterer alle negative tanker dere har... så kan dere se om disse tankene spiller inn i de dagene dere får ett anfall... Jeg har i det minste tenkt å prøve dette... Lykke til allesammen, dette SKAL vi klare!!

Jeg tror også. På et bedre liv, og jeg tror også at det fint går an å ha en del angst i livet sitt, samtidig som at det i bunn og grunn er et godt liv å leve. Du har et flott nick:o)

vennlig hilsen