uvanlig å bli frisk?

[Gjest undrende vippi]

Da jeg var yngre så hadde jeg bulimi. Så ille at jeg stjal penger fra veska til mamma for å få nok mat, og spydde overalt. Men jeg er helt frisk idag og kommer aldri til å få noe som helst som ligner på sf igjen. For å være ærlig ser jeg bare ned på det, og er for redd for å dø og bli syk til å gjøre noe som kan skade kroppen min. Og liker å ha pupper og former så lenge jeg er passe veltrent.

Er det egentlig noe som er vanlig, eller uvanlig? Gikk aldri i noe behandling (3 samtaler på BUP og fikk diagnosen, men gadd ikke fortsette, skjønte ikke vitsen, hadde ikke noe å snakke om, osv osv).

Virker som alle andre ender med behandling og innleggelse osv og holder på enda selv om de er over 20 og aldri blir bedre.

Er jeg særtilfelle, eller er ikke dette så veldig uvanlig likevel?

Ble jeg bare mere moden? Før likte jeg egentlig å bli sett på som "syk", kanskje var det bare slik jeg trodde jeg ville "bli sett", men i dag er det det siste jeg vil. Vil være sunn og sterk. Ikke har jeg noe noe matkick heller, siden jeg ikke har noen interesse av å sulte meg.

[frosken]

Jeg kjenner ikke til hvor vanlig det er å bli bra av seg selv, men du er i allefall ikke alene om det.-)

Mange har vært inne i faser slik du beskriver - særlig i ungdomstiden - , men vokser det så av seg etterhvert som de modnes.

Hold fast ved følelsen av at det er ok å være frisk. Identiteten som "psyk" har for mange bivirkninger til at den er verd å trakte etter.