Ingen forstår...

[Gjest anonym nå!]

Jeg har hatt veldig problemer med å snakke om følelser hele livet, mye av "skylden" tror jeg ligger på mamma.

Hun har alltid vært veldig hard og aldri lagt noe i mellom når det burde vært gjort. Følelser har aldri vært noe tema når jeg har vært trist eller følt jeg ville snakke om noe.

Det tror jeg har gjort meg til en kald og kynisk person.

Nå er jeg voksen, ihvertfall ifølge alderen min, men føler meg fortsatt som en usikker ungdom, jeg har aldri utviklet meg som alle andre, når de utviklet livet sitt i "riktig" retning følte jeg alltid jeg stod igjen på samme sted.

Etterhvert har den kalde og kyniske personen falt i grus og jeg føler nå jeg er på vei ett sted hvor jeg henger i lillefingeren og holder på å falle for godt. Jeg er veldig deprimert og har vært det en tid.

Går hos psykolog men føler ikke det hjelper nevneverdig. Har ihvertfall klart å åpne meg der og føler å bli fortstått.

Når jeg føler nå at det går virkelig galt har jeg prøvd å snakke med mamma om problemene mine og blir møtt med "ta deg sammen" "få deg en jobb og slutt og syt" "du syns bare synd på deg selv" hun mener det er løsningen på problemene, jeg hadde jobb når det begynte og bor for meg selv.

Har også prøvd å snakke med noen av vennene mine for å forklare hvorfor jeg har vært fraværende så mye, men blir ikke møtt med noe forståelse der eller.

De kjenner meg som den jeg har vært i alle år, men jeg er ikke den samme lenger.

Når jeg har så vanskelig for å snakke om disse tingene og blir møtt som dette føler jeg meg bare enda verre og begynner å bli redd for tankene jeg har hatt i det siste.

Håper noen orket å lese dette og kanskje kan si noen ord om hva som helst.

[vanadium]

kan jeg bare få spørre hva du tror forståelse ville endre?

og muligens hva det er du vil ha forståelse for?

du må selvasgt ikke svare.

[Gjest anonym nå!]

kan jeg bare få spørre hva du tror forståelse ville endre?

og muligens hva det er du vil ha forståelse for?

du må selvasgt ikke svare.

Jeg tror det ville hjulpet om de nærmeste jeg har ville tatt meg seriøst og og ikke avfeid meg sånn som de gjorde.

Forståelse for at jeg er inne i en vanskelig periode nå og det er ikke noe jeg kan rista av meg sånn uten videre, jeg har prøvd.

Har alltid vært flink til å skyve bort følelser.

Ettersom jeg har klart å åpne meg for psykolog så tror jeg det ville gitt meg enda mer om jeg kunne snakke med mine nærmeste og at jeg følte jeg fikk forståelse for sånn jeg har det.

Mener ikke å bruke de som en psykolog men at jeg kunne følt jeg ikke ble nærmest hatet for å være en sytete person som bare syns synd på seg selv.

Det er mest sannsynlig noe feil med meg der også.

[Bitis Gabonica]

Jeg tror det ville hjulpet om de nærmeste jeg har ville tatt meg seriøst og og ikke avfeid meg sånn som de gjorde.

Forståelse for at jeg er inne i en vanskelig periode nå og det er ikke noe jeg kan rista av meg sånn uten videre, jeg har prøvd.

Har alltid vært flink til å skyve bort følelser.

Ettersom jeg har klart å åpne meg for psykolog så tror jeg det ville gitt meg enda mer om jeg kunne snakke med mine nærmeste og at jeg følte jeg fikk forståelse for sånn jeg har det.

Mener ikke å bruke de som en psykolog men at jeg kunne følt jeg ikke ble nærmest hatet for å være en sytete person som bare syns synd på seg selv.

Det er mest sannsynlig noe feil med meg der også.

Jeg orket å lese jeg

Mange har hatt nytte av et møte hos psykologen sammen med pårørende. Kunne det være en måte å få hjelp til å gi dine nærmeste mer innsikt/forståelse?

En måte jeg synes er uovertruffen for å sortere og få ut følelser, er å skrive det ned. Da får man på en måte sett tankene sine på en annen måte. I tillegg kan slike notater være nyttige i terapi hvis man har vanskelig for å snakke eller sette ord på ting der og da.

[Gjest skal]

Hei! Kjenner meg litt igjen. Klarer du å akseptere at det kommer til å ta tid? Har vært og er litt i en sånn prosess. Er mange ting med i spillet.

Først deg - hva vil du de skal forstå og hvordan vil du bli møtt? Prøv å finne ut hva du ønsker å si, hva du ønsker at de skal vite? Og hvorfor? (DEN er vannskelig, har ikke helt skjønnt den selv enda..)

Og ikke minst; hva skulle du ønske de hadde sagt/gjort når du forklarte?

Og så de - hvem er de? Hvilke ressurser, egenskaper og erfaringer har de? Hvordan reagerer de på lignende ting hos deg eller andre? Er det på noen måte realistisk å få de reaksjonene du vil?

Tenker at du trenger noen gode erfaringer, og da gjelder det å plukke ut hva man skal si til hvem med omhu. Har samlet gode erfaringer en stund, og man blir sterkere, tryggere og modigere av det!

Lykke til!! :-)

[Gjest LucySky]

Jeg orket å lese jeg

Mange har hatt nytte av et møte hos psykologen sammen med pårørende. Kunne det være en måte å få hjelp til å gi dine nærmeste mer innsikt/forståelse?

En måte jeg synes er uovertruffen for å sortere og få ut følelser, er å skrive det ned. Da får man på en måte sett tankene sine på en annen måte. I tillegg kan slike notater være nyttige i terapi hvis man har vanskelig for å snakke eller sette ord på ting der og da.

Det er jo noe med (vet ikke hvor voksen du er av år ...)å kunne si til seg sjøl at "jeg må kunne klare meg å leve uten mors forståelse" - særlig når det som du sier antakelig er mye hennes skyld at du er blitt som du er blitt.

Det er tungt å ta inn over seg at mor av alle ikke kan/vil være den vi ville hun skulle være fra vi var små barn, men en gang må vi bare slutte med å prøve.

Du er til døden skuffet og trist over moren din. Gråt over det, ras over det - men la henne fare. Slipp deg sjøl ut av det trange rommet.

Sier det av egen erfaring.