Psykiske lidelser og ressurser

[Svimern]

Min depresjon har fått meg til å tenke mye på hvordan psykiske lidelser blir oppdaget, oppfattet og behandlet i helsevesnet.

Jeg leste et sted at psykiske lidelser står for godt over 50% av sykemeldinger i norge idag(tror det var så mye som 60-70%) og da i hovedsak depresjoner i lettere eller mer alvorlig grad.

vi vet at mange står opptil et år på venteliste før de får psykiatrisk hjelp/terapi m.m pga ressursmangel enkelte steder i Norge.

Vi vet også (vi som har vært til en eller annen behandling for psykiske lidelser) av erfaring at måten allmenpraktiserende leger ser på psykiske lidelser er svært forskjellig. De oppfatter og handler svært forkjellig og jeg har inntrykk av at kunnskapen om psykiske lidelser varierer stort.

En annen ting jeg tør påstå av erfaring fra det illebefinnende jeg hadde i høst er at når det gjelder sykdommer av en viss alvorlighetsgrad medfører disse ofte store psykiske utfordringer som langt overgår de fysiske. I mitt tilfelle vil jeg si at den fysiske delen av slaget jeg hadde bare utgjør et par prosent av det totale sykdomsbildet mitt. "Helt normalt" sa en lege til meg på riks`n, men hvorfor i all verden var det ingen som kunne forberede meg på dette når jeg lå inne ? Hvorfor kunne ingen nevne angst og depresjon som kunne komme i ettertid ? Hadde de brukt bare en time på meg i løpet av de 8 dagene jeg lå på riks`n til å snakke tror jeg de hadde iallefall halvert mine sykehusbesøk i ettertid.

Mange leger jeg har diskutert dette med i ettertid er enige i at "de vet" at reaksjoner ofte kommer, men det er ikke deres jobb og de har ikke tid. Slik jeg ser det er det her snakk om å prioritere ressursene riktig. De mener altså at det er mer riktig at jeg kommer tilbake omså 10 ganger til undersøkelse for nytt slag, men de vil ikke bruke/investere en time tidlig i prosessen for å hindre dette.

Det jeg lurer på er om årsaken til at det er slik er at psykiske lidelser fortsatt er "nedprioritert/sett ned på" eller om det rett og slett er uvitenhet ?

[Bitis Gabonica]

Jeg tror mye av årsaken ligger i at det blant spesialister er mange som ikke interesserer seg for helhetsbildet, men kun sitt ene spesialfelt. Dette er forferdelig synd med tanke på hvordan det går utover oss pasienter.

"Ikke deres jobb" er en dårlig unnskyldning. Der psykiske reaksjoner kan bli framtredende synes jeg det burde være HELT AVGJØRENDE å ta opp emnet! Legen skal tross alt ikke bare behandle en sykdom eller et organ, men et menneske med et komplisert sinnsliv!

Alt for få spesialister har helhetskunnskaper. Selv er jeg blant de "heldige" som har 3 somatiske lidelser og en psykiatrisk. Hver spesialist jeg går til kan det de er spesialist på veldig veldig godt, men jeg føler stadig at jeg må lære de opp om det som er utenfor feltet deres. Eksempelvis vet ikke nevrologen min mye om diabetes.