NHD-lykkelig m feil yrke?

[Gjest usett]

Hei.

Jeg er en jente på 27 som de siste åra ikke har vært meg "selv" Går i kognetiv terapi nå. Her fokuserer vi mest på spise/søvn/ konsentrasjonsforstyrrelser.

Saken er den at jeg egentlig ville bli lege. Pga et forhold som startet tidlig i tenårene og som jeg fortsatt er i, greidde jeg ikke ta steget å flytte til Tyskland eller Ungarn. Å komme inn på UiO så jeg som helt urealistisk.

Nå blir det verre og verre i og med at mine tidligere klassekamerater returnerer til Norge med legeutdannelsen. Flere av disse ba meg bli med, og var ikke bedre på skolen. Dog, de hadde altså "gutsen" Selv er jeg, etter masse misnøye, utsettelser osv, snart ferdig med en akademisk utdannelse,og havner nok i skolen.

Nå er jeg altså misfornøyd, og rett og slett misunnelig på dem som har realisert yrkesdrømmen. Jeg vet at både medisinstudiet og legeyrket hadde passet meg ypperlig. Dette har jeg aldri nevnt i terapien, da jeg synes det er pinlig å ville ha det behandleren har...Lurer imidlertid på om mine problemer skyldes at jeg ikke har realisert drømmen, da disse tankene forfølger meg hver bidige dag..

Kan jeg bli lykkelig? Hvordan skal jeg i så fall legge dette bak meg og komme videre? Sånn det er nå så er jeg livredd for å gå videre i livet med tanke på barn og giftemål. Har lite lyst til å ende opp bitter på samboer og fam. som ikke oppmuntret meg til å dra.

Svært takknemmelig for innspill:)

[frosken]

Selvfølgelig kan du bli lykkelig:-) En stor del av norges befolkning har i ungdomsårene drømt om et annet yrke og utdannelse enn hva de senere realiserte.

Men det er synd at du ikke er tøff nok til å ta opp dette temaet i terapi - å ikke ta opp ting som opptar en mye er vel litt å kaste bort muligheter på nytt?

[Gjest PandaMiranda]

Selvfølgelig kan du bli lykkelig:-) En stor del av norges befolkning har i ungdomsårene drømt om et annet yrke og utdannelse enn hva de senere realiserte.

Men det er synd at du ikke er tøff nok til å ta opp dette temaet i terapi - å ikke ta opp ting som opptar en mye er vel litt å kaste bort muligheter på nytt?

Hmm... Det er vanskelig å velge riktig. Kanskje du burde gå i deg selv og kjenne etter hvordan det virkelig var den gangen - det må jo ha veid tyngst at du valgte å bli hjemme. Skyldtes det feighet, eller at du faktisk hadde andre verdier på det tidspunktet? Uansett, du var som du var og du valgte som du valgte. Det er viktig å akseptere den biten. (Selv om det kan være vanskelig.)

Så må du ta utgangspunkt i her og nå: Hvilke muligheter har du idag? Hva sier din innerste stemme? Kan du sette deg nye mål, som lar seg gjennomføre? Og veie ulike valg mot hverandre. Og når du velger, stå for det - for når du velger, gjør du det i den tro at det valget er det beste.