Hadde jeg hatt godt av samtaletimer?

[eneogalene1365380956]

Dette blir sikkert rotete..og langt..

Jeg har i alle år,så langt tilbake som jeg klarer å huske, vært redd for gutter, yngre som eldre. Den eneste gutten jeg ikke har vært redd, før jeg ble voksen, er broren min. Jeg har vært et stille og innesluttet barn, flink og pliktoppfyllende på skolen, og bare hatt en god venninne. Jeg har følt meg utilpass i forsamlinger og vært redd for å få oppmerksomhet. Komplimenter har jeg aldri tatt til meg, men regnet de som et forsøk på å få noe av meg. Om noen, om så uforvarende, kommer borti meg, f.eks arm eller skulder, så stivner jeg og trekker meg bort fra situasjonen. Jeg har vanskelig for å stole på folk, selv om jeg kjenner dem. Jeg er innbilsk og tror at om noen er i min nærhet, så snakker de om meg, og ler av meg. Jeg går og ser ned i bakken når jeg er ute av frykt for at noen skal se meg.

Den personen jeg har flest minner om fra barndommen, er bestefaren min. Litt rart, da jeg jo ville tro at det skulle være foreldrene mine...Men jeg husker at når vi var på besøk hos han, så måtte jeg alltid ligge på samme rom som han, og av og til i samme seng som han. Foreldrene mine lå på et annet rom, og broren min på et eget, hvor det også hadde vært plass til meg. Jeg føler ikke dette som et godt minne, når jeg tenker på det så er det med en form for frykt. Den frykten består i at jeg var alltid redd for at bestefaren min skulle dø. Hvordan jeg, da jeg var en 6-7 år, og ikke hadde opplevd noen dødsfall, kunne være så opptatt av døden vet jeg ikke. Men jeg har en indre stemme som sier at det er bestefaren min som har fortalt meg at han kom til å dø, uten at jeg kan garantere for at det er tilfelle. Jeg var favorittbarnebarnet hans, og fikk alt jeg ville ha, uten at broren min fikk noen ting. Da bestefaren min døde, så følte jeg lettelse, noe som jo er ganske rart siden jeg helt frem til da hadde vært redd for at han skulle dø.

Det det koker ned til er: Kan bestefaren min ha gjort meg noe jeg ikke likte, og er det noen måte jeg kan finne det ut på? Alle disse tingene jeg har nevnt og flere til, har plagd meg i flere år, men det er først nå jeg føler meg klar til å føle på problemet.

[bugge -jenta]

Hei!

Det er vondt å lese innlegget ditt synes jeg. Det er som om du har et skall eller et skjold rundt deg til beskyttelse og som gjør deg ensom. Men nå får jeg en følelse av at du begynner å bli klar for å komme ut, og det gjør meg glad.

Du er slett ikke innbilsk. Det er som om du ikke tror du har en plass her i verden, at det ikke skal være plass til deg, men det er det. Det er plass til deg, og alt du har inne i deg, med hele den du er. Og ja, jeg tror du ville hatt stort utbytte av terapi. Samtaleterapi, ikke ren kognitiv terapi.

Det er godt mulig noe skjedde med deg når du var liten. Kanskje var det noe seksuelt, eller det kunne være noe annet som opplevdes som sterkt grenseoverskridende. Jeg tror at du vil finne ut av diss tingene i terapi. Og det klan være viktig.

Men mest av alt kan du bli synlig i terapien. Klarere. For deg selv og andre. Du har en plass som er din her på jorda. Jeg tror ikke du kan kjenne det, føle det. Jeg følte det heller ikke en gang.

Vennlig hilsen