opp-ned-hit-dit..

[nova8]

min kjæreste er diagnotisert paranoid schizofren, og har tatt zyprexa i mange år,inntil for 1.5mnd siden. han drikker seg herre full anden hverdag,(noe han har gjort i 3-4år snart) og oppfører seg vildt anstrengede,diktatorisk,manipulerende,aggressivt,nedlatende..og dagen etter husker han ingenting.eller så finner han en eller annen forklaring på sin galskap, som omhandler alle andres skyld i hans reaksjon. aldri om han er ansvarlig for sine handlinger eller ord. alle symptomene som er skrevet opp under personlighetsforstyrrelser har han, og det er heftig slitsomt å være i hus med han,da jeg hele tiden skal stå til forsvar for ting som aldri har blitt skjedd eller stå til model for hva andre gjør. han er dyktig til å snakke for seg og er meget våken midt i det hele, men selvom han i det ene øjeblikk kan seg selv så er det i andre øjeblikk min skyld alt sammen. nu har han fått dille på poker og har stjålet penger fra mitt bankkort,som han sier helt åpent,og hvis jeg sku reager med lidt irrtasjon får jeg beskjed om å holde kjeft. han har alltid lov til å bli sur og sint på meg,og over ting som overhodet ikke eksisterer andre steder enn i hans fantasti,men jeg må ikke si noe som helst. innimellom ,når han ikke er full eller har fyllesyke,er han meget søt,vennlig,imøtekommende,forståelsesfull, men jeg må alltid passe på hva jeg sier da det alltid blir brukt imot meg ved en senere andledning. jeg skal alltid ta hensyn til han og hans behov, nærmest være hans mor,sykeplejerske,psykolog o.l men hvis jeg ber om hensyn omkring div. ting blir det ivaretatt i en time,en halv dag for så bli glemt til fordel for hva HAN har behov for.

vi har bodd sammen i 1.5år, og på den tiden blitt kastet ut av 3lejligheter pga støj (høj musikk og skrik og krangling) som han så hele tiden bruker mot meg,fordi det var min skyld..hvor jeg sier det var VÅR skyld..men det hører han ikke på.

jeg vet snart ikke lengre opp-ned-hit-dit på noe som helst,

prøver å se meg selv utifra,se hva han trenger som jeg ikke gjør..men det gjør jeg hele tiden og føler jeg mister meg selv fordi det hele alltid handler om han. og han vil si det motsatte. han kjører en makt-kamp mot meg,konstant og konsekvent.og er som regel alltid nedlatende mot hva jeg tenker,lager av mat,sier,gjør,hvem jeg er sammen med osv. men fordi jeg er så vant til det hører jeg det ikke lengre. og han bruker titt mennesker mot meg,så jeg skal ha dårlig samvittighet. etter at han holdt opp med å ta pillene har han selvfølgelig fått tilbake hjerne aktiviteten og jeg skal love for at den kjører som fanden selv... han har alltid krevd at jeg sku være sammen med han 24t i døgnet, og ringer konstant mens jeg er i skolen, hvis jeg skal noe om aftenen hvor han er alene hjemme blir han sur, så vil han ha det å vite 1-2uker i forvejen så han kan planlegge noe med andre, men hvis han skal noe en aften sier han det samme dagen,eller 1-2dager før. og han er dybt hevngjerrig,føler han seg urettferdig behandlet får jeg så det suser.og gjør jeg ikk slik han vil ha det så blir han også sur og får misstillit til meg. og jeg har nesten ingen kontakt med venner,fordi jeg ikke kan ha besøk av de, eller han ringer mens jeg er sammen med de,eller han er sjalu og tror alt mulig merkelig.

det jeg syns er underlig er at han skiller seg ut fra mine andre venner der også har samme diagnose.. de er mere omtenksomme,stadigvekk krevende,men på en annen måte..er det kun fordi de er venner og dermed en avstand,som gjør at jeg ikke syns de har det samme som min kjæreste? er alt det jeg skriver typisk for disse diagnoser eller er der også mere? jeg syns han passer innunder psykopati også.

jeg sitter ihvertfall igjen med en maktesløshet, drenert for energi, tvil omkring ALT, skrubb forvirret,redd,føler meg dårlig menneske og har konstant dårlig samvittighet for ting jeg ikke behøver. selv hvor godt jeg prøver å holde meg våken og klar i toppen.. så roter han det godt til med sitt storhetsvanvidd og store ord, som gjør at jeg blir frustrert og fortvilet.

jeg burde vel egentlig bare se å komme meg vekk fra han, men det er ikk enkelt.

hvilket tankemønstre burde jeg komme meg inn i, så jeg slipper fra tankehets som er skapt av han og overført i min hjerne..? hvilket sider skal jeg bearbeide når jeg nu prøver å komme meg ut av forholdet?

[Gjest Ferri]

Høres ikke ut som du har det godt nei, det er nok veldig vanskelig for deg dette. forstår at du ikke har det godt!

Det er nok bra at du kommer deg bort og får litt fred for enstund.

har dessverre ingen gode råd, men ønsker deg lykke til og håper du får sammlet tankene dine og finner ut hva du trenger for og komme deg vidre!

*klem*