hvor mye ansvar skal en ta selv i behandling av PF?

[Gjest fremtiden kaller]

Jeg har Emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse. Naermer meg slutten av behandlingen. Psykologen min er veldig flink, og jeg foeler han har hjulpet meg mye.

Likevel er det mye jeg ikke har sagt... Snakker ikke om misbruket da jeg var liten...snakker ikke om problemer med intimitet..snakker ikke om overspisingen som er ute av kontroll...snakker ikke om hvor redd jeg er for og vaere uten ham...

Foeler det er uendelig vanskelig og vite hva jeg boer ordne opp i selv, og hva som jeg boer diskutere med ham. Jeg vet jeg skal trenes opp i og vaere moden, ta ansvar for egne handlinger og laere og tolerere ubehag, smerte og engstelse paa egenhaand.

Saa det er mye jeg proever og takle selv, som ender i store panikk anfall, og skjelvetokter paa gulvet. total overveldese, og tankekjoer. Kjemper meg gjennom og paa ett vis gaar det vider. Etter en ukes tid er jeg i topp form igjen, og har naeremst glemt hvordan det var, foer hele greia begynner paa nytt.

Naar jeg proever og forklare hva det var som trigget mine 'anfall' hoeres det patetisk ut. Hvordan kan saa smaa ting sette meg ut av spill saa lenge. Hvorfor klarer jeg ikke bevege meg utenfro leiligheten og blir sittende i et kaotisk tankekjoer?

Jeg skla begynne og se psykologen hver 4 uke, som ledd i nedtrappingen. Trodde det skulle gaa bra, men naa har jeg akkuratt kommet meg paa bena etter ett 'anfall'. Dilemaet mellom og vaere selvstendig og 'flink' og det og ringe og faa en time neste uke river i meg. Vet ikke hva som er best erfaring for videre behandling.

Psykologen understreket at jeg bare kunne ringe om det oppstod behov. Men jeg vil ikk evaere saa trengende, vil ikke klamre meg til ham naar vi naa holder paa med nedtrappingen. Foeler meg veldig alene,og er litt i uraaade..

hjelp

[frosken]

Ta med dette innlegget til psykologen neste gang du skal dit, det kan være et godt utgangspunkt for samtale om hva som er mest konstruktivt for deg på nåværende tidspunkt.

Du kan evt. også sende innlegget i posten sammen med et lite brev hvor du ber om en time slik at dere kan drøfte videre behandlingsopplegg.

Det kan være vanlig å oppleve "tilbakefall" i en slik avslutningsfase - angsten for å bli "forlatt" kan arte seg på mange måter, og dette vil gjerne bli bedre igjen etter at terapien er avsluttet.

For noen kan det være gunstig å være uten terapi noen år, for så evt. å starte opp igjen dersom man fortsatt har så mange plagsomme symptomer av hverdagen preges av disse.

[Gjest x.dom.co]

Kanskje det er feil å trappe ned? Noen trenger støttende psykoterapi som et fast tilbud.

Jeg synes du skal vise psykologen det innlegget du skrev her jeg. Det høres ut som om det er feil for deg å avslutte helt.

Personlig tror jeg at jeg fort hadde blitt gæren, hvis jeg ikke hadde en mulighet til å lufte problemer en gang innimellom med psykiatrisk fagpersonell. Jeg pleier dog stort sett å ikke ringe om akkutt timer, og det sier sykepleieren min at jeg godt kan gjøre når jeg har det vannskelig. Jeg synes du skal ringe psykologen din, for å få en time til å drøfte dette med han.

[PieLill]

Hadde tenkt å skrive litt her, men så så jeg at frosken allerede hadde skrevet omtrent det jeg hadde tenkt på.

Nøyer meg derfor med å slutte meg til froskens innlegg.

Håper du finner ut av det.

mvh

[Gjest fremtiden kaller]

Ta med dette innlegget til psykologen neste gang du skal dit, det kan være et godt utgangspunkt for samtale om hva som er mest konstruktivt for deg på nåværende tidspunkt.

Du kan evt. også sende innlegget i posten sammen med et lite brev hvor du ber om en time slik at dere kan drøfte videre behandlingsopplegg.

Det kan være vanlig å oppleve "tilbakefall" i en slik avslutningsfase - angsten for å bli "forlatt" kan arte seg på mange måter, og dette vil gjerne bli bedre igjen etter at terapien er avsluttet.

For noen kan det være gunstig å være uten terapi noen år, for så evt. å starte opp igjen dersom man fortsatt har så mange plagsomme symptomer av hverdagen preges av disse.

takk for svar.

Du har sannsynligvis rett. Ser det idag, naar jeg har roet meg ned, og faatt unna det meste av det som trigget stresset mitt.

Jeg noterer stikkord hver dag, saa jeg har noe og diskutere utifra, naar jeg ser psykologen neste gang. Maalet er jo og klare meg alene, jeg vil ikke vaere i evig behandling.

Saerlig naar jeg tenker paa hvor daarlig jeg var for ett aar siden, og hvor mye bedre jeg er naa (ihvertfall noen dager i uka, resten er fortsatt kaotisk, men det er det kanskje for alle?) Foeler det er feil og ta opp plass som andre som sliter kan ta. Jeg er jo tross alt mye bedre. (innbiller jeg meg ihvertfall)

[frosken]

takk for svar.

Du har sannsynligvis rett. Ser det idag, naar jeg har roet meg ned, og faatt unna det meste av det som trigget stresset mitt.

Jeg noterer stikkord hver dag, saa jeg har noe og diskutere utifra, naar jeg ser psykologen neste gang. Maalet er jo og klare meg alene, jeg vil ikke vaere i evig behandling.

Saerlig naar jeg tenker paa hvor daarlig jeg var for ett aar siden, og hvor mye bedre jeg er naa (ihvertfall noen dager i uka, resten er fortsatt kaotisk, men det er det kanskje for alle?) Foeler det er feil og ta opp plass som andre som sliter kan ta. Jeg er jo tross alt mye bedre. (innbiller jeg meg ihvertfall)

Jeg synes ikke du skal være bekymret for å ta opp plass for andre som også trenger behandling. Ditt mål må være å finne ut av hva som konstruktivt for din videre utvikling, og noen ganger kan det å ikke gå i terapi (evt. en periode) være det mest konstruktive, andre ganger er terapi det som bringer en videre.

Snakk ærlig med psykologen om dine tanker rundt dette, og la ham ta ansvar for hvorvidt andre trenger plassen bedre enn deg eller ikke.