Mismodig arbeidssøker

[Gjest gammel studine]

Jeg er en "gammel" student på attføring som nå skal ut i jobb til sommeren. Faktisk er vi flere. Og mismotet brer seg. For samme hvilken kompetanse vi har, er det hver gang noen andre som får jobben! Og studiene er også overraskende tøffe for oss, vi har høgskoleutdanning fra før, men tempo og karakterene vi klarer å få, er for tøffe...

OK - slik kan vi sitte og snakke over tekoppene og bli aldeles mismodige og utkjørt og motløse...for det er jo sant, det ser håpløst ut.

Men jeg er på jakt etter en annen måte å ta dette på...finnes det? Noe mer positivt, utadrettet - men vet ikke hva. Har vært inne på tanken om å anskaffe oss coach? Eller en annen form for - "optimistisk" psykologi?

Psykoanalyse er definitivt ikke noe for oss, ikke sant, men flere andre retninger innen psykoterapi skuer også mer bakover enn har visjoner for framtida. Vi leter etter noe - en retning innen psykologi, kanskje - som ser på de "teknikkene" vi bruker når vi tenker og snakker - og føler - og hjelper oss til et mer positivt syn på livet. Realistisk, praktisk tilnærming til vår livssituasjon. (Av og til lurer jeg på hvorfor ikke Aetat investerer i gruppeterapi for slike som oss...så mange fellesnevnere som vi har - utbrente, deprimerte, lav selvtillit osv...)

Finnes noe slikt? Har du tips å komme med? Fastlegen har faktisk tilbudt meg tabletter - men det er jo hjelp til Livet jeg trenger - ikke bedøvelse! Men å få bruke alle de krefter jeg har - fullt ut.

Kan du si meg innen hvilken retning innen psykoterapi jeg bør søke etter psykolog - og om du har tips til noe vi kan gjøre som gruppe, vi "gamle" og mismodige studenter - enda bedre!

[Gjest x.dis.co]

tror neppe psykolog er det rette. Har sett en annonse for en coach her jeg bor, men husker desverre ikke nummeret, ellers kunne du fått det.

Vet det er mange som sliter med å få den type jobb, som de vil. Men det er vel neppe et psykiatrisk problem.

[Gjest attføring også]

Det er kanskje også lett å bli mismodig når man som gruppe snakker sammen ofte om sine bekymringer. Kan lett føre til at man "drar" hverandre ned.

Vær i gruppen så lenge du trenger det, men deretter råder jeg deg til å prøve på egenhånd. Aetat har noe som heter "Arbeid med bistand" hvor man får tildelt en personlig tilrettelegger. Denne personen skal følge en opp hele tiden i praksisperioden hvor en jobber i en bedrift. Dersom arbeidsgiver er fornøyd og man selv er fornøyd med jobben er avtalen at dette skal bli en ordinær jobb.

Jeg er ikke sikker på kriteriet for å få innvilget en slik ordning, men man må i alle fall ha vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, som du har.

[Solia]

Om du vil ta imot noen råd?

- Prøv å bli klar over hva du egentlig vil. Er dette studiet for deg? Er det EGENTLIG noe annet du vil, og har du mulighet til å forfølge dette?

- Sett deg delmål. Gjerne ganske små til å begynne med. Mange blir deprimerte av å sette seg for store mål/holde fokus på hovedmålet.

- Hjelp hverandre med studiene. Lag en kollokviegruppe av "gamle" studenter, hvor dere deler opp arbeidsoppgavene og "foreleser" for hverandre.

Dersom du er sikker på at det er terapi du ønsker, kan man kanskje tenke seg kognitiv terapi? Evt i gruppe.

Mvh