Jeg kjenner meg ikke igjen

[Gjest Amoline]

..Verken utseendemessig eller psykisk.

Har lagt på meg mange kg pga medisiner og jeg har blitt grundig desillusjonert de siste år.

Skal gjennom arbeid med bistand 50% og søke 50% uføre. Men har lite tro på fremtiden. Lever for å eksistere.

Hvordan det vil gå med meg vil jeg ikke tenke på engang.

Kunne ønske jeg hadde livsgnist, eller i det minste såpass at jeg klarte å trene eller gå tur eller gjøre noe positivt for meg selv, men jeg klarer bare sitte på data og røyke.

hva gjør jeg i sånne situasjoner? Ikke kom og si at det bare er å trene og ta seg sammen, for det er det ikke nå.

Etter det jeg har vært gjennom, så har dominobrikkene laget en liten ruin.

[Gjest bry]

Har vel ikke så mange råd jeg i grunn,men forstår godt hvordan du har det.

Og det er sant som du sier,det er ikke bare å ta seg sammen når det er sånn.

Men jeg for min del håper og tror på at ting kanskje kan bli bedre en gang i fremtiden,det gjelder å ta et skritt av gangen,selv om hvert enkelt skritt er tungt.

Var vel ikke noe særlig trøst i dette,men ville bare skrive noen ord til deg.

Ikke gi opp!!!

Lykke til videre...=)

[Gjest Amoline]

Har vel ikke så mange råd jeg i grunn,men forstår godt hvordan du har det.

Og det er sant som du sier,det er ikke bare å ta seg sammen når det er sånn.

Men jeg for min del håper og tror på at ting kanskje kan bli bedre en gang i fremtiden,det gjelder å ta et skritt av gangen,selv om hvert enkelt skritt er tungt.

Var vel ikke noe særlig trøst i dette,men ville bare skrive noen ord til deg.

Ikke gi opp!!!

Lykke til videre...=)

Takk for det.

Vet at ting aldri blir det samme, men håper at det kanskje blir en fremtid på en måte allikevel. Takk for at du bryr deg, bry.

[Gjest Saigon]

Nei det er ikke bare å ta seg sammen å gjøre alt man skulle ønske eller som man må. MEN det er alikevel viktig å tvinge seg selv til å gjøre litt. Blir man bare sittende og se ut i luften blir bare depresjonen enda dypere. Det er viktig å komme seg i litt aktivitet.

[Gjest Amoline]

Nei det er ikke bare å ta seg sammen å gjøre alt man skulle ønske eller som man må. MEN det er alikevel viktig å tvinge seg selv til å gjøre litt. Blir man bare sittende og se ut i luften blir bare depresjonen enda dypere. Det er viktig å komme seg i litt aktivitet.

Jeg er ikke deprimert. Kjenner meg selv ikke igjen bare. Og det jeg også kjenner, er at jeg ikke _vil_ disse tingene nok til å gjøre de. Hvorfor skal jeg da presse meg selv, som jeg har gjort i alle år?

[Gjest vioola]

ja , det er utrolig kjipt.

Og når man har lagt på seg mye er det ofte skikkelig vanskelig å motivere seg synes jeg. Man føler liksom at det vil jo ta evigheter før man blir fornøyd.

Vet du ikke vil få beskjed om å spise mindre og trene mer. Men det er det du nesten må gjøre. Og det som er litt bra med å være mer aktiv er at man faktisk ofte både får mer energi og blir lettere til sinns. Fysisk aktivitet er viktig når man skal bli kvitt depresjon.

;Kanskje du kan prøve noe medisiner som gjør at du får det bedre?

Og er du så sliten og psykisk nedbrutt at det å gå en raskt tur og å legge om kostholdet får du bare utsette hele greia. Si at akkurat nå må jeg bli frisk psykisk først , og vekta er ikke hovedprioritet. Det tar man senere. man må nesten bare prøve å slå seg til ro med at man ser ut som man ser ut. Akkurat som de med kreft må godta å gå uten hår en periode.

Men for meg så er vekta noe som påvirker selvbilde,selvtilllitt og ja til og med hele livskvaliteten min negativ. Med at jeg isolerer meg og har ikke lyst å være sosial fordi jeg føler meg så uattraktiv og stygg og feit. Pluss at jeg ikke passer særlig mange av klærne mine igjen.

Vet ikke om du går på medisiner. Men reductil og xenical er to medikamenter som kanskje kan hjelpe en litt. Jeg går ikke på psykiatriske medisiner og kunne altså gå på de pillene. Jeg vet også om folk som har seponert ssri for å begynne med reductil. Reductil virker på et eller annet med hjernekjemien også

lykke til. Vet at trening og kosthold og alt sånn er helt pyton når man er deprimert og har lyst til å heller dytte i seg sjokolade og potetgull. Men koshold og trening sammen med terapi og medisiner funker ofte til å gjøre folk friske

[Gjest vioola]

Jeg er ikke deprimert. Kjenner meg selv ikke igjen bare. Og det jeg også kjenner, er at jeg ikke _vil_ disse tingene nok til å gjøre de. Hvorfor skal jeg da presse meg selv, som jeg har gjort i alle år?

leste først svaret ditt nå. Hvis du ikke vil nok til å slanke seg er det bare å glemme det. det er en av forutsettningene faktisk. Mange som også resignererr litt og slår seg til ro med at de er overvektige. Og det er også helt greit

[Gjest Amoline]

ja , det er utrolig kjipt.

Og når man har lagt på seg mye er det ofte skikkelig vanskelig å motivere seg synes jeg. Man føler liksom at det vil jo ta evigheter før man blir fornøyd.

Vet du ikke vil få beskjed om å spise mindre og trene mer. Men det er det du nesten må gjøre. Og det som er litt bra med å være mer aktiv er at man faktisk ofte både får mer energi og blir lettere til sinns. Fysisk aktivitet er viktig når man skal bli kvitt depresjon.

;Kanskje du kan prøve noe medisiner som gjør at du får det bedre?

Og er du så sliten og psykisk nedbrutt at det å gå en raskt tur og å legge om kostholdet får du bare utsette hele greia. Si at akkurat nå må jeg bli frisk psykisk først , og vekta er ikke hovedprioritet. Det tar man senere. man må nesten bare prøve å slå seg til ro med at man ser ut som man ser ut. Akkurat som de med kreft må godta å gå uten hår en periode.

Men for meg så er vekta noe som påvirker selvbilde,selvtilllitt og ja til og med hele livskvaliteten min negativ. Med at jeg isolerer meg og har ikke lyst å være sosial fordi jeg føler meg så uattraktiv og stygg og feit. Pluss at jeg ikke passer særlig mange av klærne mine igjen.

Vet ikke om du går på medisiner. Men reductil og xenical er to medikamenter som kanskje kan hjelpe en litt. Jeg går ikke på psykiatriske medisiner og kunne altså gå på de pillene. Jeg vet også om folk som har seponert ssri for å begynne med reductil. Reductil virker på et eller annet med hjernekjemien også

lykke til. Vet at trening og kosthold og alt sånn er helt pyton når man er deprimert og har lyst til å heller dytte i seg sjokolade og potetgull. Men koshold og trening sammen med terapi og medisiner funker ofte til å gjøre folk friske

Takk for svar

Jeg har det sånn at jeg bare vil gjemme meg i min lille verden i min lille leilihget.

Før var jeg mer aktiv og spretten. Når går jeg på medisiner som gjør meg så dorsk og trøtt og glemsk og udugelig og alt..Det er bare ei sviske igjen av meg.

Legen min sa at jeg ikke måtte la kroppen min (ok, nå husker jeg ikke ordet) men dere vet hva jeg mener.

sånn er det.

[Gjest Amoline]

leste først svaret ditt nå. Hvis du ikke vil nok til å slanke seg er det bare å glemme det. det er en av forutsettningene faktisk. Mange som også resignererr litt og slår seg til ro med at de er overvektige. Og det er også helt greit

Jeg har kanskje resignert ja. vet ikke hva som har skjedd med meg. Var så oppvakt før, og med på hva som skjedde. Går på topimax og det gir meg kraftig hukommelsestap og forvirring i enkelte situasjoner. Prøver å studere,men jeg tror ikke det går bra. Går også på risperdal, men jeg tror den gjør meg sløv. Går også på cipralex og jeg tror den gjør meg apatisk.

Tilsammen gjør disse medisinene meg bedre på en måte, men på en annen måte meg til en annen person.

[Gjest en i samme situasjon]

Hei!

Jeg ville bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Er selv sykmeldt - har møtt en "vegg". Det har bare sagt stopp, men jeg er ikke utbrent i den forstand at jeg ligger rett ut og ikke kan ta meg av det viktigste i hverdagen. Jeg går mer i en slags apatisk dvale. Jeg har presset meg selv i mange år, nå sier kroppen stopp selv, jeg trenger "mental hvile".

Jeg har fått helt antipati mot at andre forteller meg hva jeg skal gjøre, og det at noen forteller meg om slankekurer/trimmetoder/medisiner/potensielle diagnoser osv. ("du burde prøve/undersøke dette..") - alle slike ting får jeg helt i vrangstrupen. Jeg føler meg frekk og ekkel, for jeg freser til andre for den minste slik ting.. Jeg VET jo at de bare mener det godt, men jeg TÅLER det bare ikke nå. Det kan være de minste ting, som andre ikke tenker over en gang, som setter igang store reaksjoner inni meg. Følelsene ligger på en måte utenpå. Men jeg VET at jeg egentlig ikke er slik, så jeg kjenner ikke igjen meg selv som jeg er nå. Klarer ikke styre reaksjonene - og heller ikke de dagene jeg dasser rundt hjemme til langt utpå formiddagen i bare trusa.

Selv går jeg ikke på medisiner for tiden, men er sterkt overvektig for det. Har lagt mer på meg etter jeg ble sykmeldt også. Men å komme seg ut å gjøre noe med det, er ikke enkelt. Men jeg skjønner jo at det må til! Jeg VET jo at det hjelper på psyken. Men når legen sier at jeg skal ut å gå minst en time for dag, kjenner jeg at det knytter seg inni meg, jeg takler ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre.

Jeg vet at det finnes organiserte gå-grupper som man kan "få på grønn resept". Kanskje du har slike i nærheten? Dersom du kan få tips til slike av legen din, kan det være lettere å komme seg ut av døra. Da har du en "avtale" og noen å gå sammen med. Så blir dere kjent - man kommer seg ut i frisk luft og andre omgivelser. Jeg tror det er god medisin å skravle om alle andre ting enn situasjonen sin innimellom - at man får andre ting å tenke på og nye impulser. Jeg tror det vil fungere for meg, heller det enn å på eget initiativ komme meg ut.

Så at noen nevnte Reductil og Xenical. Ville bare si at min erfaring med Xenical var et mareritt. Avføringen ble så løs og oljeaktig (fordi jeg hadde spist for fet mat - som bestod av vanlig, hverdagslig kost, salat ol.) at jeg hadde problemer med at det kom i buksa! :| Så de vil iallefall ikke JEG anbefale! Reductil har jeg ikke prøvd.

Uansett, jeg håper du kommer deg ut av denne spiralen. Du MÅ prøve å tenke positivt, dette skal du klare! Nå er det jo straks vår også, det går mot lysere tider, det gjør alt så mye lettere mentalt også, syns jeg!

Jeg VET at jeg blir frisk, men vet ikke når. Vi får bare ta tiden til hjelp og prøve å komme oss ut av den vonde spiralen etter hvert.

Klem fra

[Gjest Huselius]

Takk for svar

Jeg har det sånn at jeg bare vil gjemme meg i min lille verden i min lille leilihget.

Før var jeg mer aktiv og spretten. Når går jeg på medisiner som gjør meg så dorsk og trøtt og glemsk og udugelig og alt..Det er bare ei sviske igjen av meg.

Legen min sa at jeg ikke måtte la kroppen min (ok, nå husker jeg ikke ordet) men dere vet hva jeg mener.

sånn er det.

ok, nå skal jeg si noe du ikke vil høre, du måååå ta ett skritt videre fra dette, du klarer å gå en tur osv, det er jeg sikker på

jeg hadde det akkurat som deg, gjemte meg i leiligheten og flyktet via pc'en.

har du noen venner som kunne tatt deg med på en liten tur innimellom? det ble redningen min, de måtte mase i lang tid da men det er så deilig etter du forstår "hei, dette klarer jeg" og ta det derfra. fysisk aktivitet hjelper utrolig mye, og man føler seg bedre ikke bare fysisk men psykisk!

lenger tid det går, vanskeligere blir det. husk at ejg var akkurat som deg og klarte det.

var i dvale i nærmere 2 år.

go go go!

[Gjest gulrota]

ok, nå skal jeg si noe du ikke vil høre, du måååå ta ett skritt videre fra dette, du klarer å gå en tur osv, det er jeg sikker på

jeg hadde det akkurat som deg, gjemte meg i leiligheten og flyktet via pc'en.

har du noen venner som kunne tatt deg med på en liten tur innimellom? det ble redningen min, de måtte mase i lang tid da men det er så deilig etter du forstår "hei, dette klarer jeg" og ta det derfra. fysisk aktivitet hjelper utrolig mye, og man føler seg bedre ikke bare fysisk men psykisk!

lenger tid det går, vanskeligere blir det. husk at ejg var akkurat som deg og klarte det.

var i dvale i nærmere 2 år.

go go go!

Viljens påvirkning på naturen er mye mindre enn tidligere antatt.

Det er ikke slik at man hver dag kan presse seg ut. Og jeg er ikke så helt sikker på om det er riktig å alltid presse seg heller. Kroppen vet ofte selv hva som skal til for at den skal bli god igjen.

Råd fra omsorgsfulle forståsegpåere fører ofte til det verre.

Selvsagt er frisk luft og fysisk aktivitet bra. Men man har også en psyke som påvirkes av andre indre tilstander, som også må pleies på sin måte, kanskje gjennom faktisk å la dem få hvile, når man har presset seg lenge, lenge.

Og kroppen har en egen evne til selv å komme seg ut. Det er ikke naturlig å sitte inne dagen lang, derfor vil man når tiden er inne for det nærmest automatisk komme seg ut, ja, nærmest slik at man må stå imot. Akkurat som en blomst som presser seg opp gjennom bakken. En tid for å være under bakken, en tid for å bryte seg gjennom, og en tid for å være ute.

Men selvsagt har ulike mennesker det ulikt. Noe skal gå ut, andre skal det ikke. Bare ens egen kropp vet selv svaret. Det gjelder å bli kjent med ens egen kropp, det gjelder å utvikle selvinnsikt. Det gjøres ikke nødvendigvis ved å presse seg ut. Noen dager går jeg ikke lengre enn til postkassen. Andre dager går jeg to timers tur. Det er kroppen selv som styrer dette. Med min vilje ville jeg gått ut hver dag. Men man orker ikke, bare tanken på å skulle gå lengre enn den korteste runden på 300 m er motbydelig. Da er det like greit å holde seg inne. Det å presse, og presse kroppen, er ikke alltid det lureste. Faktisk. Dersom det da ikke utarter seg til ekstremiteter, at man holder seg inne i ukesvis, da må man selvsagt komme seg ut, slik at ikke kroppens fysiologi skal hemmes betydelig. Men dette gir kroppen signaler om. Hvis man lærer seg den å kjenne.

Noen av oss har behov for å gå vår egen vei.

Men selvsagt - daglig fysisk aktivitet og frisk luft er selvsagt positivt for kroppen. Dersom man orker det.

[Gjest gulrota]

Viljens påvirkning på naturen er mye mindre enn tidligere antatt.

Det er ikke slik at man hver dag kan presse seg ut. Og jeg er ikke så helt sikker på om det er riktig å alltid presse seg heller. Kroppen vet ofte selv hva som skal til for at den skal bli god igjen.

Råd fra omsorgsfulle forståsegpåere fører ofte til det verre.

Selvsagt er frisk luft og fysisk aktivitet bra. Men man har også en psyke som påvirkes av andre indre tilstander, som også må pleies på sin måte, kanskje gjennom faktisk å la dem få hvile, når man har presset seg lenge, lenge.

Og kroppen har en egen evne til selv å komme seg ut. Det er ikke naturlig å sitte inne dagen lang, derfor vil man når tiden er inne for det nærmest automatisk komme seg ut, ja, nærmest slik at man må stå imot. Akkurat som en blomst som presser seg opp gjennom bakken. En tid for å være under bakken, en tid for å bryte seg gjennom, og en tid for å være ute.

Men selvsagt har ulike mennesker det ulikt. Noe skal gå ut, andre skal det ikke. Bare ens egen kropp vet selv svaret. Det gjelder å bli kjent med ens egen kropp, det gjelder å utvikle selvinnsikt. Det gjøres ikke nødvendigvis ved å presse seg ut. Noen dager går jeg ikke lengre enn til postkassen. Andre dager går jeg to timers tur. Det er kroppen selv som styrer dette. Med min vilje ville jeg gått ut hver dag. Men man orker ikke, bare tanken på å skulle gå lengre enn den korteste runden på 300 m er motbydelig. Da er det like greit å holde seg inne. Det å presse, og presse kroppen, er ikke alltid det lureste. Faktisk. Dersom det da ikke utarter seg til ekstremiteter, at man holder seg inne i ukesvis, da må man selvsagt komme seg ut, slik at ikke kroppens fysiologi skal hemmes betydelig. Men dette gir kroppen signaler om. Hvis man lærer seg den å kjenne.

Noen av oss har behov for å gå vår egen vei.

Men selvsagt - daglig fysisk aktivitet og frisk luft er selvsagt positivt for kroppen. Dersom man orker det.

Mange ganger er det faktisk slik at man må prate ut en hel rekke ting før man orker å gå ut. Når jeg har fått pratet ut om mye av det som plager meg, fått pratet meg tom på en måte, så orker jeg å gå ut.

[Gjest Huselius]

Viljens påvirkning på naturen er mye mindre enn tidligere antatt.

Det er ikke slik at man hver dag kan presse seg ut. Og jeg er ikke så helt sikker på om det er riktig å alltid presse seg heller. Kroppen vet ofte selv hva som skal til for at den skal bli god igjen.

Råd fra omsorgsfulle forståsegpåere fører ofte til det verre.

Selvsagt er frisk luft og fysisk aktivitet bra. Men man har også en psyke som påvirkes av andre indre tilstander, som også må pleies på sin måte, kanskje gjennom faktisk å la dem få hvile, når man har presset seg lenge, lenge.

Og kroppen har en egen evne til selv å komme seg ut. Det er ikke naturlig å sitte inne dagen lang, derfor vil man når tiden er inne for det nærmest automatisk komme seg ut, ja, nærmest slik at man må stå imot. Akkurat som en blomst som presser seg opp gjennom bakken. En tid for å være under bakken, en tid for å bryte seg gjennom, og en tid for å være ute.

Men selvsagt har ulike mennesker det ulikt. Noe skal gå ut, andre skal det ikke. Bare ens egen kropp vet selv svaret. Det gjelder å bli kjent med ens egen kropp, det gjelder å utvikle selvinnsikt. Det gjøres ikke nødvendigvis ved å presse seg ut. Noen dager går jeg ikke lengre enn til postkassen. Andre dager går jeg to timers tur. Det er kroppen selv som styrer dette. Med min vilje ville jeg gått ut hver dag. Men man orker ikke, bare tanken på å skulle gå lengre enn den korteste runden på 300 m er motbydelig. Da er det like greit å holde seg inne. Det å presse, og presse kroppen, er ikke alltid det lureste. Faktisk. Dersom det da ikke utarter seg til ekstremiteter, at man holder seg inne i ukesvis, da må man selvsagt komme seg ut, slik at ikke kroppens fysiologi skal hemmes betydelig. Men dette gir kroppen signaler om. Hvis man lærer seg den å kjenne.

Noen av oss har behov for å gå vår egen vei.

Men selvsagt - daglig fysisk aktivitet og frisk luft er selvsagt positivt for kroppen. Dersom man orker det.

for å bli kjent med sin egen kropp må man innimellom gjøre ting som man egentlig ikke har lyst til.

kan bare snakke ut ifra hvordan jeg følte det.

det er umulig for meg å vite hva slags press andre har vært under eller utsatt seg selv for, men min erfaring er at hvile ikke hjalp.

hilsen omgsorgsfull forståsegpåer

[Gjest gulrota]

for å bli kjent med sin egen kropp må man innimellom gjøre ting som man egentlig ikke har lyst til.

kan bare snakke ut ifra hvordan jeg følte det.

det er umulig for meg å vite hva slags press andre har vært under eller utsatt seg selv for, men min erfaring er at hvile ikke hjalp.

hilsen omgsorgsfull forståsegpåer

Ja, det er ofte når man presser naturen ut over sitt, eller under sitt, vanlige virkeområde at man lærer den å kjenne.

[Gjest gulrota]

Ja, det er ofte når man presser naturen ut over sitt, eller under sitt, vanlige virkeområde at man lærer den å kjenne.

Man får derigjennom selvinnsikt. Innsikt som ikke andre kan klare å observere. Det er innsikt som andre må aktivt spørre etter for å forstå.

[Gjest Huselius]

Man får derigjennom selvinnsikt. Innsikt som ikke andre kan klare å observere. Det er innsikt som andre må aktivt spørre etter for å forstå.

skjønner hvor du vil, det var bare en erfaring som kanskje var litt pågående

[Gjest gulrota]

skjønner hvor du vil, det var bare en erfaring som kanskje var litt pågående

Det må vi bli flinkere til å lære hverandre, er at vi alle er ulike.

Det som fungerer for en person, fungerer ikke nødvendigvis for en annen person.

Man må lære seg forskjellen på induksjon og deduksjon, forskjellen på empiri og fakta, forskjellen på erfaringsbasert omsorg og individuell omsorg.

[Gjest Huselius]

Det må vi bli flinkere til å lære hverandre, er at vi alle er ulike.

Det som fungerer for en person, fungerer ikke nødvendigvis for en annen person.

Man må lære seg forskjellen på induksjon og deduksjon, forskjellen på empiri og fakta, forskjellen på erfaringsbasert omsorg og individuell omsorg.

du får ta deg av dette du som kan de tror jeg *bøye seg i støvet*

[Gjest gulrota]

du får ta deg av dette du som kan de tror jeg *bøye seg i støvet*

Hehe. Ingen hører vel på meg.