Jeg kjenner meg ikke igjen

[Gjest gulrota]

Hehe. Ingen hører vel på meg.

Og jeg kan ikke noe mer enn hva andre kan.

[Gjest gulrota]

Og jeg kan ikke noe mer enn hva andre kan.

Årsaken til at jeg kommenterte det med forståsegpåere som ikke setter seg godt nok inn i ting før de gir råd, var at Amoline allerede i første innlegg i denne tråden skrev:

"Ikke kom og si at det bare er å trene og ta seg sammen, for det er det ikke nå."

For øvrig, det er en god ting å gi råd. Og når man går ut på en slik kanal som dette, så ligger det vel også ofte at man også søker kommentarer og mange spør jo også direkte etter råd, slik som også Amoline gjør.

Min mening er ikke at ingen aldri skal gi råd til andre.

[Gjest Huselius]

Hehe. Ingen hører vel på meg.

joda, jeg hører på deg

[Gjest gulrota]

joda, jeg hører på deg

Men ikke la deg påvirke mer av det jeg sier enn du ønsker selv. Jeg har ingen fasitsvar på noe som helst - bortsett fra ting som gjelder meg selv. Du har like mye greie på våre medmennesker som det jeg har.

[Gjest Amoline]

Hei!

Jeg ville bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Er selv sykmeldt - har møtt en "vegg". Det har bare sagt stopp, men jeg er ikke utbrent i den forstand at jeg ligger rett ut og ikke kan ta meg av det viktigste i hverdagen. Jeg går mer i en slags apatisk dvale. Jeg har presset meg selv i mange år, nå sier kroppen stopp selv, jeg trenger "mental hvile".

Jeg har fått helt antipati mot at andre forteller meg hva jeg skal gjøre, og det at noen forteller meg om slankekurer/trimmetoder/medisiner/potensielle diagnoser osv. ("du burde prøve/undersøke dette..") - alle slike ting får jeg helt i vrangstrupen. Jeg føler meg frekk og ekkel, for jeg freser til andre for den minste slik ting.. Jeg VET jo at de bare mener det godt, men jeg TÅLER det bare ikke nå. Det kan være de minste ting, som andre ikke tenker over en gang, som setter igang store reaksjoner inni meg. Følelsene ligger på en måte utenpå. Men jeg VET at jeg egentlig ikke er slik, så jeg kjenner ikke igjen meg selv som jeg er nå. Klarer ikke styre reaksjonene - og heller ikke de dagene jeg dasser rundt hjemme til langt utpå formiddagen i bare trusa.

Selv går jeg ikke på medisiner for tiden, men er sterkt overvektig for det. Har lagt mer på meg etter jeg ble sykmeldt også. Men å komme seg ut å gjøre noe med det, er ikke enkelt. Men jeg skjønner jo at det må til! Jeg VET jo at det hjelper på psyken. Men når legen sier at jeg skal ut å gå minst en time for dag, kjenner jeg at det knytter seg inni meg, jeg takler ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre.

Jeg vet at det finnes organiserte gå-grupper som man kan "få på grønn resept". Kanskje du har slike i nærheten? Dersom du kan få tips til slike av legen din, kan det være lettere å komme seg ut av døra. Da har du en "avtale" og noen å gå sammen med. Så blir dere kjent - man kommer seg ut i frisk luft og andre omgivelser. Jeg tror det er god medisin å skravle om alle andre ting enn situasjonen sin innimellom - at man får andre ting å tenke på og nye impulser. Jeg tror det vil fungere for meg, heller det enn å på eget initiativ komme meg ut.

Så at noen nevnte Reductil og Xenical. Ville bare si at min erfaring med Xenical var et mareritt. Avføringen ble så løs og oljeaktig (fordi jeg hadde spist for fet mat - som bestod av vanlig, hverdagslig kost, salat ol.) at jeg hadde problemer med at det kom i buksa! :| Så de vil iallefall ikke JEG anbefale! Reductil har jeg ikke prøvd.

Uansett, jeg håper du kommer deg ut av denne spiralen. Du MÅ prøve å tenke positivt, dette skal du klare! Nå er det jo straks vår også, det går mot lysere tider, det gjør alt så mye lettere mentalt også, syns jeg!

Jeg VET at jeg blir frisk, men vet ikke når. Vi får bare ta tiden til hjelp og prøve å komme oss ut av den vonde spiralen etter hvert.

Klem fra

tusen takk for svar

vet hva du mener, er ikke lett å bare "ta seg sammen", føler på en måte at for første gang så lar jeg alt bare flyte. er ikke bra, men.. reductil kan jeg ikke gå på pga medisin, så det er vel ikke bra..

vet at jeg hadde hadde det så mye bedre ved å kommet meg ut i stedet for å ligge hele dagen og sånn, i stedet ligger jeg og sover hele dagen og er oppe, så kommer angsten. akkurat som jeg har mistet alt av tiltaksløshet..