Foreldre

[Gjest alfabetia]

15 år etter oppdager jeg at jeg er sint på dere fordi dere aldri snakket om hva som foregikk hjemme av krangling, mishandling, forsvinninger, angst og depresjoner, selv om jeg merket det.

Følelsene og behovene mine ble ikke imøtekommet fordi dere unnvek med taushet og nektet å forstå. Hadde nok med dere selv.

Slik ble jeg stille og listet meg på tå gjennom livet, og ble utnyttet selv.

Nå er det nok. Her er jeg! Og jeg er sint.

[Gjest Stå på!]

Det er bra at du er sint!

[Gjest Stå på!]

Det er bra at du er sint!

Jeg ville også si at;

du vil nok senere i livet skjønne, og kanskje selv erfare at foreldre er ikke overmennesker, de er bare mennesker de også.

Og at det og få et barn er en stor glede, et stort ansvar og en STOR UTFORDRING!

Det krever sin mann og sin kvinne....

Men det er bra at du er sinna!

[Gjest skal]

Jeg ville også si at;

du vil nok senere i livet skjønne, og kanskje selv erfare at foreldre er ikke overmennesker, de er bare mennesker de også.

Og at det og få et barn er en stor glede, et stort ansvar og en STOR UTFORDRING!

Det krever sin mann og sin kvinne....

Men det er bra at du er sinna!

..og iblant klarer de ikke den oppgaven! Det må man dessverre leve med siden.

(også sint..)

[Gjest Stå på!]

..og iblant klarer de ikke den oppgaven! Det må man dessverre leve med siden.

(også sint..)

ja...du har rett.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Tror sinne er sundt om det kan brukes til å ta tak i sitt eget liv og søke hjelp og ta ansvar.

Tror jeg.

Er jeg helt på jordet kanskje?

[Gjest skal]

ja...du har rett.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Tror sinne er sundt om det kan brukes til å ta tak i sitt eget liv og søke hjelp og ta ansvar.

Tror jeg.

Er jeg helt på jordet kanskje?

Tror ikke det! Angret litt på at jeg skrev, bare vekket sinnet igjen.. Sundt å være sint tror jeg, så lenge man vet de hadde ansvaret da, nå har man det selv. Tenker jeg da.

[Gjest skal]

Vær sint så lenge du trenger det!

[Gjest Stå på!]

Tror ikke det! Angret litt på at jeg skrev, bare vekket sinnet igjen.. Sundt å være sint tror jeg, så lenge man vet de hadde ansvaret da, nå har man det selv. Tenker jeg da.

Høres fornuftig ut det du skriver der.

[Gjest cathrine_jenta]

Slik tenkte jeg også....

Før jeg fikk barn selv, da først forsto jeg hvor vanskelig det er å oppfylle barnas behov. Spesielt når det kommer til våre egne problemer.

Men jeg som deg, var sint, så fryktelig sint på mitt opphav.

Jeg er ikke det spor sint lenger.

Faktisk så opplever jeg tekknemlighet for nettopp denne oppdagelsen.

De fleste foreldre gjør så godt de kan, med de ressurser de har.

Jeg sier ikke at du ikke skal være sint, og jeg aner jo ikke noe om ditt opphav.

Men det er vanskelig å være foreldere, det er vanskelig å være menneske.

Jeg satt ofte med tanker som.... hvorfor sa de slik/ hvordan kunne de gjøre dette mot meg.

Vet du... min egen datter sier det samme til meg. Og jeg har faktisk ikke noe godt svar å gi henne.... Bare at jeg har gjort så godt jeg har kunnet.

Men av og til har jeg feilet...

Latt mine egne problemer og sinne gå ut over henne.

Men jeg har alltid elsket henne og villet hennes beste.

[Gjest bry]

Kjempeflott!!!

Vær sint og stå på,sinne er ofte drivkraft....=)

[Gjest PandaMiranda]

Slik tenkte jeg også....

Før jeg fikk barn selv, da først forsto jeg hvor vanskelig det er å oppfylle barnas behov. Spesielt når det kommer til våre egne problemer.

Men jeg som deg, var sint, så fryktelig sint på mitt opphav.

Jeg er ikke det spor sint lenger.

Faktisk så opplever jeg tekknemlighet for nettopp denne oppdagelsen.

De fleste foreldre gjør så godt de kan, med de ressurser de har.

Jeg sier ikke at du ikke skal være sint, og jeg aner jo ikke noe om ditt opphav.

Men det er vanskelig å være foreldere, det er vanskelig å være menneske.

Jeg satt ofte med tanker som.... hvorfor sa de slik/ hvordan kunne de gjøre dette mot meg.

Vet du... min egen datter sier det samme til meg. Og jeg har faktisk ikke noe godt svar å gi henne.... Bare at jeg har gjort så godt jeg har kunnet.

Men av og til har jeg feilet...

Latt mine egne problemer og sinne gå ut over henne.

Men jeg har alltid elsket henne og villet hennes beste.

Vet du hva, jeg tror det er viktig å få lov til å være sint. At du var sint på dine foreldre, og at din datter får lov til å være sint på deg.

Det er sikkert riktig at det er vanskelig å være foreldre, og ingen av oss er vel perfekte. Uansett er det viktig at hver og en får være seg selv.

Personlig sliter jeg med at jeg i oppveksten aldri fikk lov til å være sint - heller ikke andre negative følelser var lov - min mor overgikk meg alltid med voldsomme raseriutrudd, ydmykelser og trusler for å få meg til å bite ting i meg.

Som voksen har jeg måttet bruke mange år for å opparbeide meg en viss trygghet på meg selv. Først nå begynner jeg å få fatt i de følelsene som har ligget begravet i mange år... Og nå nærmer jeg meg aldersgrensa mht å få barn.

Har slitt mye med angst i forhold til om jeg skal våge å sette barn til verden, men innser at jeg snart må bestemme meg for om jeg skal prøve det eller ikke.

Siden du har erfaring både med å være sint på ditt opphav og å føre slekta videre, med alt det innebærer av utfordringer - har du noen råd eller optimistiske ord til meg som sitter i tenkeboksen?

[Gjest cathrine_jenta]

Vet du hva, jeg tror det er viktig å få lov til å være sint. At du var sint på dine foreldre, og at din datter får lov til å være sint på deg.

Det er sikkert riktig at det er vanskelig å være foreldre, og ingen av oss er vel perfekte. Uansett er det viktig at hver og en får være seg selv.

Personlig sliter jeg med at jeg i oppveksten aldri fikk lov til å være sint - heller ikke andre negative følelser var lov - min mor overgikk meg alltid med voldsomme raseriutrudd, ydmykelser og trusler for å få meg til å bite ting i meg.

Som voksen har jeg måttet bruke mange år for å opparbeide meg en viss trygghet på meg selv. Først nå begynner jeg å få fatt i de følelsene som har ligget begravet i mange år... Og nå nærmer jeg meg aldersgrensa mht å få barn.

Har slitt mye med angst i forhold til om jeg skal våge å sette barn til verden, men innser at jeg snart må bestemme meg for om jeg skal prøve det eller ikke.

Siden du har erfaring både med å være sint på ditt opphav og å føre slekta videre, med alt det innebærer av utfordringer - har du noen råd eller optimistiske ord til meg som sitter i tenkeboksen?

Hei

Vanskelig å gi noen konkrete råd... Med hensyn til mine foreldre, så oppdaget jeg at jeg kunne verdsette dem for det de var på godt og vondt.

Også at jeg kunne elske dem på tross av begrensningene de Hadde/har.

Denne erkjennelsen har gitt meg så utrolig mye. Og vi har fått et helt nytt bedre forhold. Mye bedre enn det noen gang har vært.

Jeg kan fremdeles bli helt ute av meg over ting, men så tenker jeg at... vel.... det er slik h*n tenker og er. Det er slik h*n ser verden. På den måten kan jeg letter legge det bak meg...

Men nok om det..

Du spør etter råd angående det å få egne barn.

Det er ikke lett å gi råd, og det finnes ingen facit.

Men hvis jeg fikk gjøre det om igjen, ville jeg har vært mer tålmodig. Lyttet mer, og prøvd å forstå barnet som av og til kunne driver meg til "vanvidd"

Barn prøver hele tiden grenser. Søker hele tiden etter anerkjennelse og kjærlighet. I min perfekte verden ville jeg alltid kunne imøtekomme disse behovene.

Men i den reele verden... er det dager med problemer, dager med angst, dager hvor overskuddet er lik null... Men også dager hvor jeg har klart å være supermamma, hva det nå enn betyr *S*

Vær deg selv, elsk barnet ditt, så kommer mye av det andre av seg selv...

Lykke til

[Gjest PandaMiranda]

Hei

Vanskelig å gi noen konkrete råd... Med hensyn til mine foreldre, så oppdaget jeg at jeg kunne verdsette dem for det de var på godt og vondt.

Også at jeg kunne elske dem på tross av begrensningene de Hadde/har.

Denne erkjennelsen har gitt meg så utrolig mye. Og vi har fått et helt nytt bedre forhold. Mye bedre enn det noen gang har vært.

Jeg kan fremdeles bli helt ute av meg over ting, men så tenker jeg at... vel.... det er slik h*n tenker og er. Det er slik h*n ser verden. På den måten kan jeg letter legge det bak meg...

Men nok om det..

Du spør etter råd angående det å få egne barn.

Det er ikke lett å gi råd, og det finnes ingen facit.

Men hvis jeg fikk gjøre det om igjen, ville jeg har vært mer tålmodig. Lyttet mer, og prøvd å forstå barnet som av og til kunne driver meg til "vanvidd"

Barn prøver hele tiden grenser. Søker hele tiden etter anerkjennelse og kjærlighet. I min perfekte verden ville jeg alltid kunne imøtekomme disse behovene.

Men i den reele verden... er det dager med problemer, dager med angst, dager hvor overskuddet er lik null... Men også dager hvor jeg har klart å være supermamma, hva det nå enn betyr *S*

Vær deg selv, elsk barnet ditt, så kommer mye av det andre av seg selv...

Lykke til

Takk for svar. Det var i hvert fall optimistisk!

Jeg får nok aldri noe perleforhold til moren min, men det er vel et poeng som du sier å se en forelder som den den er, og vite at en selv er en annen person.

Mye av angsten min i forhold til barn, går på "den store, farlige verden" og alt skummelt som kan skje. Men kan hende bunner det likevel i en mer ubevisst angst for min egen rolle i forhold til barnet. Det du nevner med grensesetting og overskudd til å forstå barnet osv er sikkert utfordrende nok i seg selv...

Men kanskje er det også her man kan gi barnet sitt ballast til å takle livet?

Til syvende og sist er jeg kanskje aller mest redd for at ungen ikke skal utvikle en god selvtillit - noe jeg selv har slitt voldsomt med. For det jeg tenker, er at hvis en først har selvtillit, kan en sikkert mestre mye her i verden, også.

[Gjest cathrine_jenta]

Takk for svar. Det var i hvert fall optimistisk!

Jeg får nok aldri noe perleforhold til moren min, men det er vel et poeng som du sier å se en forelder som den den er, og vite at en selv er en annen person.

Mye av angsten min i forhold til barn, går på "den store, farlige verden" og alt skummelt som kan skje. Men kan hende bunner det likevel i en mer ubevisst angst for min egen rolle i forhold til barnet. Det du nevner med grensesetting og overskudd til å forstå barnet osv er sikkert utfordrende nok i seg selv...

Men kanskje er det også her man kan gi barnet sitt ballast til å takle livet?

Til syvende og sist er jeg kanskje aller mest redd for at ungen ikke skal utvikle en god selvtillit - noe jeg selv har slitt voldsomt med. For det jeg tenker, er at hvis en først har selvtillit, kan en sikkert mestre mye her i verden, også.

Verden er jo et farlig sted.

Og det er vårt ansvar å beskytte og lære barna våre å stå på egne ben og ta fornuftige avgjørelser.

Jeg er helt sikker på at du kommer til å klare å gi barna dine selvtilitt selv om du selv føler at du mangler nettopp det. Du er jo klar over problemet og viser tydelig at du ønsker å gjøre noe med det i forhold til et evt barn.

Det viktigste er å gi barna anerkjennesle og ros for de avgjørelsene de tar som barn.

Vi skal veilede barna våre, ikke overta styringen.

Jeg vil nå si at livet som mamma har vært noe av det mest utfordrende jeg har gjort.

Men ingen ting har gitt meg mer glede.

Og på tross av år med panikkangst og nerver, så innså jeg at det fantes noen i mitt liv som var viktigere enn mine egne behov.

Når man setter et liv til verden følger det med et enormt ansvar. Men med de kommer en enorm glede...

jeg tror du vil greie deg helt fint jeg.

Alle vorende mødre er usikre og har tanker som de du har.

Jeg ville vært mer bekymret hvis du ikke hadde gjort deg noen tanker i det hele tatt.

Ønsker deg alt godt

Og husk å kos deg når du først har fått dette nye vidunderet i livet ditt.

[Gjest PandaMiranda]

Verden er jo et farlig sted.

Og det er vårt ansvar å beskytte og lære barna våre å stå på egne ben og ta fornuftige avgjørelser.

Jeg er helt sikker på at du kommer til å klare å gi barna dine selvtilitt selv om du selv føler at du mangler nettopp det. Du er jo klar over problemet og viser tydelig at du ønsker å gjøre noe med det i forhold til et evt barn.

Det viktigste er å gi barna anerkjennesle og ros for de avgjørelsene de tar som barn.

Vi skal veilede barna våre, ikke overta styringen.

Jeg vil nå si at livet som mamma har vært noe av det mest utfordrende jeg har gjort.

Men ingen ting har gitt meg mer glede.

Og på tross av år med panikkangst og nerver, så innså jeg at det fantes noen i mitt liv som var viktigere enn mine egne behov.

Når man setter et liv til verden følger det med et enormt ansvar. Men med de kommer en enorm glede...

jeg tror du vil greie deg helt fint jeg.

Alle vorende mødre er usikre og har tanker som de du har.

Jeg ville vært mer bekymret hvis du ikke hadde gjort deg noen tanker i det hele tatt.

Ønsker deg alt godt

Og husk å kos deg når du først har fått dette nye vidunderet i livet ditt.

Takk! Det du har skrevet er både interessant, oppmuntrende og nyttig.

Godt å bli tilført noen perspektiver i den prosessen jeg går igjennom.