søster til bekymring...

[Karoline28]

Jeg sliter veldig med forholdet til søsteren min, som er 26 år. Opp gjennom oppveksten har hun skapt veldig mange problemer for både meg og resten av familien vår. I perioder er hun rolig og virker hensynsfull og relativt reflektert, men så plutselig forandrer hun seg og blir sint, aggressiv, egoistisk og provoserende. Hun kan "skifte" i løpet av noen sekunder. Dette gjør at vi andre, må "trå svært forsiktig" når vi alle er samlet. Vi må prøve oss frem og passe på at vi ikke sier eller gjør noe galt som kan få henne til å "klikke". Av og til virker det som om det er en spontan reaksjon fra henne, mens andre ganger føles det som om hun ønsker en krangel.

Hun legger stor vekt på at hun har følt seg ensom i barndommen, selv om hun hadde flere venner, og at hun alltid har vært "annerledes". Hun har store tanker om seg selv og dersom noen kritiserer valgene hun tar, blir disse personene raskt lagt for hat. Hun er best og alt hun gjør er rett, mens "de andre" er kjipe og forstår henne ikke fordi hun er "annerledes".

Hun kan finne på de merkeligste ting og dersom vi forsiktig prøver å få henne til å forstå at dette kanskje ikke er så lurt med tanke på fremtiden, er det vi som er dumme. Vi forstår henne ikke og alt hun finner på, er nødvendig for henne for at hun skal bli "lykkelig".

Jeg er bekymret for foreldrene våre, fordi dette går veldig inn på dem. Hun har vært slik hun er nå siden ungdomsskolen/videregående, er nå 26 år, men tingene hun finner på nå, er på en måte mer alvorlige enn før. Jeg tenker at hun kan komme til å angre senere. Siden alle søsknene bor borte nå, kan det ofte være en prøvelse når vi alle samles dersom hun er tilstede. Når hun blir sint, er det ikke grenser for hva hun kan få seg til å si og gjøre. En gang gjemte foreldrene våre knivene i huset fordi de var bekymret for hva hun kunne finne på... En yngre søster sov ofte med låst dør da vi alle bodde hjemme, fordi hun var redd for søseren vår. Jeg synes det er veldig trist at det skal være slik.

Dette problemet opptar ganske mye tankevirksonhet og grubbling på hva en bør gjøre. Hun vil ikke gå til psykolog, for hun er jo ikke syk. Hun gikk tidligere til skolepsykolog, men sluttet da hun ble henvist videre til en annen psykolog fordi hun ikke likte den nye... Jeg er bare veldig lei av at vi alle må ta ekstra hensyn når hun er tilstede. Vi har det kjempegøy sammen når hun ikke er der, men når hun er tilstede kan det raskt bli veldig utrivelig.

Foreldrene våre har også strukket seg ganske langt når det gjelder alt hun har funnet på, de har alltid stilt opp for henne. Jeg er oppriktig imponert over at de har holdt ut. Pga søsteren min, er jeg svært usikker på om jeg noen gang vil få barn selv...

Søsteren min blir også helt besatt av en ting når hun først begynner. Dersom hun feks har fått interesse for et tema, samme hva det er, så er dette det eneste hun prater om og bryr seg om. Feks hadde hun en periode der hun var veldig opptatt av "mafiaen". Da så hun alle filmer som tok for seg dette og leste en haug med blader og bøker med samme emne. Dette var da alt hun pratet om. Ganske slitsomt for omverdenen hennes...

Hun er også utrolig opptatt av penger og det er penger som betyr alt. Slik har det vært siden hun var ganske liten. Hun vil tjene masse penger, raskt. Hun har sluttet på skole og satser på å finne en jobb der hun håver inn penger uten å ha noen utdannelse. Slike jobber vokser, etter min mening, ikke på trær, men når jeg sier dette, er det bare jeg som er negativ... Hun går bevisst etter venner og menn med mye penger og dersom de ikke har det, blir de fort byttet ut.

Jeg tror det er stor sannsynlighet for at søsteren min har en eller annen form for bipolar lidelse. Selv mener hun at hun er helt frisk. Hvordan skal resten av familien takle henne? Hva er lurt å gjøre? Vi ønsker jo ikke å "støte henne bort", men det er også grenser for hvor mye vi skal akseptere, mener jeg. Det er verst for foreldrene mine, for jeg ser at det sliter på dem. Derfor synes jeg dette er veldig tragisk. Hva gjør en?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg foreslår at du søker på nettet med disse søkeordene:

Norsk

emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

borderline personlighetsforstyrrelse

engelsk

borderline personality disorder

[Gjest minimeghey]

bipolar lidelse meg i rævva. (unnskyld uttrykket).

personlighetsforstyrrelse kalles det din søster har.

[Karoline28]

jeg har nå forstått at dette, med stor sannsynlighet, dreier seg om personlighetsforstyrrelse... Men hovedproblemet mitt er egentlig hvordan vi skal forholde oss til henne... Hva er best/verst å gjøre? Hvor finner en info om slike ting. En kan lese uendelig mye om selve "sykdommen", men så lenge hun ikke kan tvinges til å oppsøke hjelp, hadde det vært fint å høre fra noen med lignende erfaringer...

[Gjest signaturen]

Jeg foreslår at du søker på nettet med disse søkeordene:

Norsk

emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

borderline personlighetsforstyrrelse

engelsk

borderline personality disorder

Vær så snill å svar på dette..

Er en slik væremåte/oppførsel - som jeg tør påstå grenser mot det antisosiale - typisk for emosjonell ustabil pf...?

[PieLill]

jeg har nå forstått at dette, med stor sannsynlighet, dreier seg om personlighetsforstyrrelse... Men hovedproblemet mitt er egentlig hvordan vi skal forholde oss til henne... Hva er best/verst å gjøre? Hvor finner en info om slike ting. En kan lese uendelig mye om selve "sykdommen", men så lenge hun ikke kan tvinges til å oppsøke hjelp, hadde det vært fint å høre fra noen med lignende erfaringer...

Kan nok ikke kalle meg erfaren.

Men jeg tror det er galt å gå på tærne for henne og innrette seg etter hennes luner. Tror det bare forsterker det hele. Hun får jo sin belønning hver gang.

Vil noen ha mot til å si at hun rett og slett ikke er velkommen blant dere så lenge hun oppfører seg slik, og gjennomføre det konsekvent?

Lett for meg å si som står på utsiden...

mvh

[rose23]

jeg har nå forstått at dette, med stor sannsynlighet, dreier seg om personlighetsforstyrrelse... Men hovedproblemet mitt er egentlig hvordan vi skal forholde oss til henne... Hva er best/verst å gjøre? Hvor finner en info om slike ting. En kan lese uendelig mye om selve "sykdommen", men så lenge hun ikke kan tvinges til å oppsøke hjelp, hadde det vært fint å høre fra noen med lignende erfaringer...

Dere må bli enig om at dere skal begynne å ta igjen. Ikke finne dere i alt. Hun snurrer dere rundt lillefingeren, og hun hørest bortskjemt ut.

Når man er 26 år er det på tide å begynne å oppføre seg, og det gjelder like mye ovenfor familiemedlemmer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vær så snill å svar på dette..

Er en slik væremåte/oppførsel - som jeg tør påstå grenser mot det antisosiale - typisk for emosjonell ustabil pf...?

Eupf- diagnosen får du om du oppfyller minst 5 av 9 kriterier. Med rask hoderegning mener jeg det blir 256? ulike kombinasjoner. Dvs at det er vanskelig å si hva som er typisk.

Dog vil jeg påstå at jeg ser det ofte. Da må en huske at jeg sannsynligvis ser de verste.

Men at alvorlig eupf/borderline har mange psykopattrekk, er hevet over enhver tvil.

[Gjest meghei]

Vær så snill å svar på dette..

Er en slik væremåte/oppførsel - som jeg tør påstå grenser mot det antisosiale - typisk for emosjonell ustabil pf...?

Det er jo en grunn til at en av de bedre bøker vedrørende borderline, heter "stop walking on eggshells".

[Gjest meghei]

jeg har nå forstått at dette, med stor sannsynlighet, dreier seg om personlighetsforstyrrelse... Men hovedproblemet mitt er egentlig hvordan vi skal forholde oss til henne... Hva er best/verst å gjøre? Hvor finner en info om slike ting. En kan lese uendelig mye om selve "sykdommen", men så lenge hun ikke kan tvinges til å oppsøke hjelp, hadde det vært fint å høre fra noen med lignende erfaringer...

søk på "stop walking on eggshells" på google. Den er ganske bra synes jeg. Hvordan leve med og forstå når en du er glad i har borderline.

[Gjest signaturen]

Eupf- diagnosen får du om du oppfyller minst 5 av 9 kriterier. Med rask hoderegning mener jeg det blir 256? ulike kombinasjoner. Dvs at det er vanskelig å si hva som er typisk.

Dog vil jeg påstå at jeg ser det ofte. Da må en huske at jeg sannsynligvis ser de verste.

Men at alvorlig eupf/borderline har mange psykopattrekk, er hevet over enhver tvil.

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør, er at jeg kanskje har eupf selv.. Dette er noe jeg frykter mer enn noe annet pga. alt forferdelig som er å lese om denne diagnosen.. Jeg ønsker ikke å være sånn ("ond").. Å høre at eupf. endog knyttes til psykopati, gjorde meg nå helt skrekkslagen. Jeg sitter her og er helt kvalm.. På SCIDII nådde jeg ikke diagnostisk terskel, men faktisk mye pga min angst for å skulle ha eupf. (redd for at jeg er en usympatisk person), skal jeg til nærmere utredning.. Jeg har diagnosen uspes. personlighetsproblematikk. Det er uvisst hvilken "støpeskje" jeg er i grunnet min relativt unge alder (22); om symptomene jeg har springer ut fra en personlighetsforstyrrelse, eller om de ikke gjelder personlighet, men bare skriver seg fra en forbigående reaksjon på noe (eller noe sånt..) Foruten eupf., skåret jeg litt på unnv.- og avh. pf. Jeg er forferdelig redd for å skulle ha psykopatiske trekk. Jeg ønsker virkelig å være et godt menneske.. For det meste er jeg da også snill og grei, og er en person som bryr seg mye (nesten litt for mye..) om andre mennesker, mitt menneskesyn er positivt og jeg gjør ikke en flue fortred (bokstavelig talt - jeg har stor respekt for alt liv). Dog lykkes jeg dessverre ikke alltid i å leve opp til mine standarder.. Selv om jeg nok ikke er av den typen du får besøk av på akuttposten (er ikke impulsiv, utagerende og sånn der veldig destruktiv), har jeg vel litt lav frustrasjonsterskel, er noe irritabel og kan ha litt vanskelig for å besinne meg.. Det er kun i dette - ikke i grandios tenkning, standhaftighet, nedlatenhet, opptatthet av penger osv - i trådstarters beskrivelse av sin søster jeg kjenner meg igjen, men likevel med langt fra den samme intensitet og omfang. Jeg er ikke noen byrde for min familie (har spurt..)

MEN - det finnes likevel ett unntak, dessverre.. For snart tre år siden gikk livet mitt fullstendig i vranglås, og depresjon, angst og håpløshet skyllet inn over meg (jeg ville bare dø). Det var som om en smertegrense var nådd etter å ha slitt i årevis, og resultatet ble at jeg "klikket" - eller som jeg tenker - at jeg "ble borderline". Med det mener jeg at mens jeg alltid hadde rettet all harme mot meg selv ("acting in") og vært "søt og snill" utad, var det som om jeg bristet, eksploderte (eller imploderte), og begynte å rette harmen utover ("acting out"). Det rant over for meg; all innestengt sinne og fortvilelse, edder og galle, flommet ut, og jeg ble forvandlet til en tyrann. Det svært uheldige er at jeg hadde kjæreste... Han stod lageleg til for hogg, og ble den all min misere ble veltet på.. For å si det rett ut: Det resulterte i psykisk mishandling! (Han opplevde det slik, og det skjønner jeg godt.) All selvforakt projiserte jeg over på ham - jeg gjøv løs på selvfølelsen hans, og jeg angrep også fysisk - slo, kløp, spyttet osv.. Dessuten tålte jeg ikke at han gjorde andre ting, møtte andre.. Mishandlingen, for det var det det var, kom i "anfall". I mellom disse var jeg vennligsinnet, selv om jeg også da kunne være irritabel, "nevrotisk", "rar" (Jeg var veldig deprimert og på tuppa). I tillegg til denne torturen, kunne jeg få en slags annen type anfall som ikke var rettet mot ham. Da ble jeg altså "rar" - kunne lage masse rare lyder/"ule", si masse stygt/usaklig/nonsense (ikke til noen), lage grimaser, slå meg selv... Det var litt som å være som en hund som, når den er stresset, løper rundt sin egen akse etter halen sin... Dessuten var jeg rammet av regresjon eller noe - jeg ble ofte som et lite barn (gjerne i kombinasjon med disse anfallene). Hva i all verden gikk det egentlig av meg?

Dette varte ved i ikke mindre enn halvannet år. Det er helt surrealistisk at dette har skjedd... Det var så ille at jeg tror han sliter med ettervirkninger.. Han forandret seg.. Det er så grusomt å tenke på.. Jeg tenker at jeg burde bli dømt til livsvarig fengsel.. Den verst tenkelige straff er likevel at jeg må leve med dette på samvittigheten for all tid. Det kan sammenlignes med å ha kommet i skade for å kjøre på noen. I den sammenligningen ligger imidlertid et element av manglende ond vilje. For det lå ingen ond vilje bak, det var ukontrollert handling i ren fortvilelse og desperasjon, og jeg hatet meg selv mens det pågikk og var kjemperedd over meg selv. Det var som å være besatt av onde ånder. At dette har skjedd (ikke til å tro!), forfølger meg hver dag, jeg kan ikke forsone meg med det, det er som et levende mareritt... Mens det pågikk snakket vi masse om dette, og han var enig i at det ikke var "meg". Men ingenting kan unnskylde oppførselen min.

Etter halvannet år roet denne adferden seg. Likevel røk forholdet, men jeg tenker det er bra han kom seg unna meg og det psykiske taket jeg hadde om ham (herregud..). Jeg kommer aldri til å gå inn i et nytt forhold igjen, av frykt for å utsette noen for det samme på nytt. Selv om denne eksplosive "borderline-adferden" ikke er tilstede lenger. Men jeg er livredd for meg selv - hva det er/var med meg... Om det skyldes at jeg er ond eller psykopat.. Jeg klarer nesten ikke tenke på dette! Jeg er også så bekymret for hvordan det går med han jeg var sammen med, og hva han tenker om meg nå når han begynner å få dette på avstand...

Så hva tror du om meg...? Har jeg psykopatiske trekk...? Bor det mer ondskap i meg enn i det gjennomsnittlige menneske...?

[Gjest hemmlig_adresse]

jeg har nå forstått at dette, med stor sannsynlighet, dreier seg om personlighetsforstyrrelse... Men hovedproblemet mitt er egentlig hvordan vi skal forholde oss til henne... Hva er best/verst å gjøre? Hvor finner en info om slike ting. En kan lese uendelig mye om selve "sykdommen", men så lenge hun ikke kan tvinges til å oppsøke hjelp, hadde det vært fint å høre fra noen med lignende erfaringer...

tror det er viktig å stille krav jeg. Selv om man er familie skal man ikke godta alt mulig. Forstå at ekstrem oppførsel får konsekvenser. Jeg var typen som kunne true med å skade meg selv under krangel. Men tilslutt satte foten ned og forsto at hvis jeg oppførte meg på en bestemt måte skjøv jeg familien bort. fra meg. Så jeg endret meg.

Jeg har personlighetsforstyrrelsediagnosen men vil si jeg idag har vokst den fra meg. Jeg har endel litt umodne tanker og kan ha lyst til å reagere på en måte som ikke er normalt for en 26 åring. Men jeg greier å beherske det.

[Gjest meg_meg_meg]

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør, er at jeg kanskje har eupf selv.. Dette er noe jeg frykter mer enn noe annet pga. alt forferdelig som er å lese om denne diagnosen.. Jeg ønsker ikke å være sånn ("ond").. Å høre at eupf. endog knyttes til psykopati, gjorde meg nå helt skrekkslagen. Jeg sitter her og er helt kvalm.. På SCIDII nådde jeg ikke diagnostisk terskel, men faktisk mye pga min angst for å skulle ha eupf. (redd for at jeg er en usympatisk person), skal jeg til nærmere utredning.. Jeg har diagnosen uspes. personlighetsproblematikk. Det er uvisst hvilken "støpeskje" jeg er i grunnet min relativt unge alder (22); om symptomene jeg har springer ut fra en personlighetsforstyrrelse, eller om de ikke gjelder personlighet, men bare skriver seg fra en forbigående reaksjon på noe (eller noe sånt..) Foruten eupf., skåret jeg litt på unnv.- og avh. pf. Jeg er forferdelig redd for å skulle ha psykopatiske trekk. Jeg ønsker virkelig å være et godt menneske.. For det meste er jeg da også snill og grei, og er en person som bryr seg mye (nesten litt for mye..) om andre mennesker, mitt menneskesyn er positivt og jeg gjør ikke en flue fortred (bokstavelig talt - jeg har stor respekt for alt liv). Dog lykkes jeg dessverre ikke alltid i å leve opp til mine standarder.. Selv om jeg nok ikke er av den typen du får besøk av på akuttposten (er ikke impulsiv, utagerende og sånn der veldig destruktiv), har jeg vel litt lav frustrasjonsterskel, er noe irritabel og kan ha litt vanskelig for å besinne meg.. Det er kun i dette - ikke i grandios tenkning, standhaftighet, nedlatenhet, opptatthet av penger osv - i trådstarters beskrivelse av sin søster jeg kjenner meg igjen, men likevel med langt fra den samme intensitet og omfang. Jeg er ikke noen byrde for min familie (har spurt..)

MEN - det finnes likevel ett unntak, dessverre.. For snart tre år siden gikk livet mitt fullstendig i vranglås, og depresjon, angst og håpløshet skyllet inn over meg (jeg ville bare dø). Det var som om en smertegrense var nådd etter å ha slitt i årevis, og resultatet ble at jeg "klikket" - eller som jeg tenker - at jeg "ble borderline". Med det mener jeg at mens jeg alltid hadde rettet all harme mot meg selv ("acting in") og vært "søt og snill" utad, var det som om jeg bristet, eksploderte (eller imploderte), og begynte å rette harmen utover ("acting out"). Det rant over for meg; all innestengt sinne og fortvilelse, edder og galle, flommet ut, og jeg ble forvandlet til en tyrann. Det svært uheldige er at jeg hadde kjæreste... Han stod lageleg til for hogg, og ble den all min misere ble veltet på.. For å si det rett ut: Det resulterte i psykisk mishandling! (Han opplevde det slik, og det skjønner jeg godt.) All selvforakt projiserte jeg over på ham - jeg gjøv løs på selvfølelsen hans, og jeg angrep også fysisk - slo, kløp, spyttet osv.. Dessuten tålte jeg ikke at han gjorde andre ting, møtte andre.. Mishandlingen, for det var det det var, kom i "anfall". I mellom disse var jeg vennligsinnet, selv om jeg også da kunne være irritabel, "nevrotisk", "rar" (Jeg var veldig deprimert og på tuppa). I tillegg til denne torturen, kunne jeg få en slags annen type anfall som ikke var rettet mot ham. Da ble jeg altså "rar" - kunne lage masse rare lyder/"ule", si masse stygt/usaklig/nonsense (ikke til noen), lage grimaser, slå meg selv... Det var litt som å være som en hund som, når den er stresset, løper rundt sin egen akse etter halen sin... Dessuten var jeg rammet av regresjon eller noe - jeg ble ofte som et lite barn (gjerne i kombinasjon med disse anfallene). Hva i all verden gikk det egentlig av meg?

Dette varte ved i ikke mindre enn halvannet år. Det er helt surrealistisk at dette har skjedd... Det var så ille at jeg tror han sliter med ettervirkninger.. Han forandret seg.. Det er så grusomt å tenke på.. Jeg tenker at jeg burde bli dømt til livsvarig fengsel.. Den verst tenkelige straff er likevel at jeg må leve med dette på samvittigheten for all tid. Det kan sammenlignes med å ha kommet i skade for å kjøre på noen. I den sammenligningen ligger imidlertid et element av manglende ond vilje. For det lå ingen ond vilje bak, det var ukontrollert handling i ren fortvilelse og desperasjon, og jeg hatet meg selv mens det pågikk og var kjemperedd over meg selv. Det var som å være besatt av onde ånder. At dette har skjedd (ikke til å tro!), forfølger meg hver dag, jeg kan ikke forsone meg med det, det er som et levende mareritt... Mens det pågikk snakket vi masse om dette, og han var enig i at det ikke var "meg". Men ingenting kan unnskylde oppførselen min.

Etter halvannet år roet denne adferden seg. Likevel røk forholdet, men jeg tenker det er bra han kom seg unna meg og det psykiske taket jeg hadde om ham (herregud..). Jeg kommer aldri til å gå inn i et nytt forhold igjen, av frykt for å utsette noen for det samme på nytt. Selv om denne eksplosive "borderline-adferden" ikke er tilstede lenger. Men jeg er livredd for meg selv - hva det er/var med meg... Om det skyldes at jeg er ond eller psykopat.. Jeg klarer nesten ikke tenke på dette! Jeg er også så bekymret for hvordan det går med han jeg var sammen med, og hva han tenker om meg nå når han begynner å få dette på avstand...

Så hva tror du om meg...? Har jeg psykopatiske trekk...? Bor det mer ondskap i meg enn i det gjennomsnittlige menneske...?

nei , gjør ikke det.

Jeg har også hatt en periode som deg hvor jeg oppførte meg sinnsykt rart og umodent. Men nå 26 oh tyve år greier tror jeg har vokst av meg mye av den personglighetsforstyrrelsen.

men det er en fæl diagnose ,husker ei jente her for noen år siden som var knust fordi hun i en gammel legejournal fant ut at hun hadde fått diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse.

men vi er ikke diagnosene våre og vi behøver ikke leve opp til de. Og legene tar feil

Og vi kan forandre oss

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør, er at jeg kanskje har eupf selv.. Dette er noe jeg frykter mer enn noe annet pga. alt forferdelig som er å lese om denne diagnosen.. Jeg ønsker ikke å være sånn ("ond").. Å høre at eupf. endog knyttes til psykopati, gjorde meg nå helt skrekkslagen. Jeg sitter her og er helt kvalm.. På SCIDII nådde jeg ikke diagnostisk terskel, men faktisk mye pga min angst for å skulle ha eupf. (redd for at jeg er en usympatisk person), skal jeg til nærmere utredning.. Jeg har diagnosen uspes. personlighetsproblematikk. Det er uvisst hvilken "støpeskje" jeg er i grunnet min relativt unge alder (22); om symptomene jeg har springer ut fra en personlighetsforstyrrelse, eller om de ikke gjelder personlighet, men bare skriver seg fra en forbigående reaksjon på noe (eller noe sånt..) Foruten eupf., skåret jeg litt på unnv.- og avh. pf. Jeg er forferdelig redd for å skulle ha psykopatiske trekk. Jeg ønsker virkelig å være et godt menneske.. For det meste er jeg da også snill og grei, og er en person som bryr seg mye (nesten litt for mye..) om andre mennesker, mitt menneskesyn er positivt og jeg gjør ikke en flue fortred (bokstavelig talt - jeg har stor respekt for alt liv). Dog lykkes jeg dessverre ikke alltid i å leve opp til mine standarder.. Selv om jeg nok ikke er av den typen du får besøk av på akuttposten (er ikke impulsiv, utagerende og sånn der veldig destruktiv), har jeg vel litt lav frustrasjonsterskel, er noe irritabel og kan ha litt vanskelig for å besinne meg.. Det er kun i dette - ikke i grandios tenkning, standhaftighet, nedlatenhet, opptatthet av penger osv - i trådstarters beskrivelse av sin søster jeg kjenner meg igjen, men likevel med langt fra den samme intensitet og omfang. Jeg er ikke noen byrde for min familie (har spurt..)

MEN - det finnes likevel ett unntak, dessverre.. For snart tre år siden gikk livet mitt fullstendig i vranglås, og depresjon, angst og håpløshet skyllet inn over meg (jeg ville bare dø). Det var som om en smertegrense var nådd etter å ha slitt i årevis, og resultatet ble at jeg "klikket" - eller som jeg tenker - at jeg "ble borderline". Med det mener jeg at mens jeg alltid hadde rettet all harme mot meg selv ("acting in") og vært "søt og snill" utad, var det som om jeg bristet, eksploderte (eller imploderte), og begynte å rette harmen utover ("acting out"). Det rant over for meg; all innestengt sinne og fortvilelse, edder og galle, flommet ut, og jeg ble forvandlet til en tyrann. Det svært uheldige er at jeg hadde kjæreste... Han stod lageleg til for hogg, og ble den all min misere ble veltet på.. For å si det rett ut: Det resulterte i psykisk mishandling! (Han opplevde det slik, og det skjønner jeg godt.) All selvforakt projiserte jeg over på ham - jeg gjøv løs på selvfølelsen hans, og jeg angrep også fysisk - slo, kløp, spyttet osv.. Dessuten tålte jeg ikke at han gjorde andre ting, møtte andre.. Mishandlingen, for det var det det var, kom i "anfall". I mellom disse var jeg vennligsinnet, selv om jeg også da kunne være irritabel, "nevrotisk", "rar" (Jeg var veldig deprimert og på tuppa). I tillegg til denne torturen, kunne jeg få en slags annen type anfall som ikke var rettet mot ham. Da ble jeg altså "rar" - kunne lage masse rare lyder/"ule", si masse stygt/usaklig/nonsense (ikke til noen), lage grimaser, slå meg selv... Det var litt som å være som en hund som, når den er stresset, løper rundt sin egen akse etter halen sin... Dessuten var jeg rammet av regresjon eller noe - jeg ble ofte som et lite barn (gjerne i kombinasjon med disse anfallene). Hva i all verden gikk det egentlig av meg?

Dette varte ved i ikke mindre enn halvannet år. Det er helt surrealistisk at dette har skjedd... Det var så ille at jeg tror han sliter med ettervirkninger.. Han forandret seg.. Det er så grusomt å tenke på.. Jeg tenker at jeg burde bli dømt til livsvarig fengsel.. Den verst tenkelige straff er likevel at jeg må leve med dette på samvittigheten for all tid. Det kan sammenlignes med å ha kommet i skade for å kjøre på noen. I den sammenligningen ligger imidlertid et element av manglende ond vilje. For det lå ingen ond vilje bak, det var ukontrollert handling i ren fortvilelse og desperasjon, og jeg hatet meg selv mens det pågikk og var kjemperedd over meg selv. Det var som å være besatt av onde ånder. At dette har skjedd (ikke til å tro!), forfølger meg hver dag, jeg kan ikke forsone meg med det, det er som et levende mareritt... Mens det pågikk snakket vi masse om dette, og han var enig i at det ikke var "meg". Men ingenting kan unnskylde oppførselen min.

Etter halvannet år roet denne adferden seg. Likevel røk forholdet, men jeg tenker det er bra han kom seg unna meg og det psykiske taket jeg hadde om ham (herregud..). Jeg kommer aldri til å gå inn i et nytt forhold igjen, av frykt for å utsette noen for det samme på nytt. Selv om denne eksplosive "borderline-adferden" ikke er tilstede lenger. Men jeg er livredd for meg selv - hva det er/var med meg... Om det skyldes at jeg er ond eller psykopat.. Jeg klarer nesten ikke tenke på dette! Jeg er også så bekymret for hvordan det går med han jeg var sammen med, og hva han tenker om meg nå når han begynner å få dette på avstand...

Så hva tror du om meg...? Har jeg psykopatiske trekk...? Bor det mer ondskap i meg enn i det gjennomsnittlige menneske...?

Ja, det er dette du beskriver så godt har som bla regnes som psykopatiske trekk ved eupf. Det er ingen ting ved kriteriene som sier at det skal ligge en vond vilje bak.

Det psykopatiske ligger i at en setter sine egne behov så høyt at en gjennomfører sin adferd selv der det er ødeleggende for et annet uskyldig menneske.

Godt du er ute av dette nå.

[Gjest signaturen]

Ja, det er dette du beskriver så godt har som bla regnes som psykopatiske trekk ved eupf. Det er ingen ting ved kriteriene som sier at det skal ligge en vond vilje bak.

Det psykopatiske ligger i at en setter sine egne behov så høyt at en gjennomfører sin adferd selv der det er ødeleggende for et annet uskyldig menneske.

Godt du er ute av dette nå.

Å nei:( at det er mulig! så jeg er utrolig nok det som kalles psykopat?

Skal det ikke ligge ond vilje bak ved psykopati da?

Tusen hjertelig takk for at du leste det lange innlegget mitt, satte stor pris på det, selv om jeg ikke kunne fått verre nyheter.. er helt ør og nummen og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg! menmen..

Tror du det er sannsynlig at jeg vil "klikke" igjen noen gang? Er livredd for å bli sånn igjen.. det er som en trance.

Hvilken diagnose ville du satt på meg ?

[Gjest signaturen]

Ja, det er dette du beskriver så godt har som bla regnes som psykopatiske trekk ved eupf. Det er ingen ting ved kriteriene som sier at det skal ligge en vond vilje bak.

Det psykopatiske ligger i at en setter sine egne behov så høyt at en gjennomfører sin adferd selv der det er ødeleggende for et annet uskyldig menneske.

Godt du er ute av dette nå.

Og bare en ting til...hva skyldtes den andre typen merkelige anfall tror du..? (lage masse rare lyder/grimaser, slå seg selv, regresjon...)

[Gjest signaturen]

nei , gjør ikke det.

Jeg har også hatt en periode som deg hvor jeg oppførte meg sinnsykt rart og umodent. Men nå 26 oh tyve år greier tror jeg har vokst av meg mye av den personglighetsforstyrrelsen.

men det er en fæl diagnose ,husker ei jente her for noen år siden som var knust fordi hun i en gammel legejournal fant ut at hun hadde fått diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse.

men vi er ikke diagnosene våre og vi behøver ikke leve opp til de. Og legene tar feil

Og vi kan forandre oss

Var du like fæl som meg da...? Har du gått i behandling?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å nei:( at det er mulig! så jeg er utrolig nok det som kalles psykopat?

Skal det ikke ligge ond vilje bak ved psykopati da?

Tusen hjertelig takk for at du leste det lange innlegget mitt, satte stor pris på det, selv om jeg ikke kunne fått verre nyheter.. er helt ør og nummen og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg! menmen..

Tror du det er sannsynlig at jeg vil "klikke" igjen noen gang? Er livredd for å bli sånn igjen.. det er som en trance.

Hvilken diagnose ville du satt på meg ?

Siste svar:

Jeg håper du er i stand til å se forskjellen på å ha hatt et psykopatisk trekk og det å være psykopat.

[Gjest meg_meg_meg]

Var du like fæl som meg da...? Har du gått i behandling?

ja , vil faktisk si at jeg var temmelig ille.. Skammer meg over det når jeg tenker på det i dag. Og ja jeg gikk i både terapi og prøvde medisiner. Men vet ikke hva. både at jeg så jeg var iferd med å drive hele familien til vanvidd og ble livredd for å miste de. I tillegg til at sykdommen på en måte brendte seg ut. Jeg er 26 i dag og føler at borderline diagnosen ikke passer på meg i dag. Men at jeg har den enda..tja..det at jeg i kjempesinna kan kalle moren min en forbanna hore er vel et tegn på det. Men greier stort sett å kontrollere de impulsene da. Forøvrig ble jeg mer sprø av Antidepressiva. Både sinne og fortvilelsen ble veldig sterk når jeg gikk på de medisinene. .

og det nytter ikke å skamme seg. Selvfølgelig må du jobbe med deg selv. Men du vet at de sier at den sykdommen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ofte kommer av grov omsorgssvikt eller mobbing eller alvorlige traumer i barndom og ungdomstid.

[Gjest meg_meg_meg]

Eupf- diagnosen får du om du oppfyller minst 5 av 9 kriterier. Med rask hoderegning mener jeg det blir 256? ulike kombinasjoner. Dvs at det er vanskelig å si hva som er typisk.

Dog vil jeg påstå at jeg ser det ofte. Da må en huske at jeg sannsynligvis ser de verste.

Men at alvorlig eupf/borderline har mange psykopattrekk, er hevet over enhver tvil.

jeg føler det er litt urettferdig sagt mot borderlinere. Man reagerer på en umoden måte og har problemer med å kunne kontrollere sinne og sånt. Antisosiale er mer kalkulrende psykopater jeg vil kalde onde.

Mange borderlinere sliter med veldig dårlig selvbilde og alt de ønsker er bare å bli godtatt og elsket av noen