NHD Ikke snakk om barndommen?

[Gjest Grusvann]

Slik jeg oppfatter det mener du at det aldri er bra å snakke om barndommen. Det reagerer jeg på.

SÅ- hvorfor skal man ikke få lov til å snakke om barndommen f.eks når man ønsker å forstå seg selv bedre? Hvis det hjelper å snakke om barndommen hvorfor er du så i mot det? Blir det for slitsomt å høre på? Skal man bare glemme at man noen gang har hatt en barndom, mener du og bare tenke positivt og atter positivt?

[Gjest NyttLiv]

Jeg er ikke NHD, men jeg har aldri oppfattet at han mener det du skriver. Det er riktignok visse lidelser, OCD for eksempel, hvor effektiv behandling går ut på noe helt annet. Og _da_ er det ikke hensiktsmessig å bruke tiden på å snakke om barndommen. Det hjelper ikke mot OCD. Men NHD har vel ikke sagt at man aldri skal snakke om barndommen sånn generelt?

[Gjest Grusvann]

Jeg er ikke NHD, men jeg har aldri oppfattet at han mener det du skriver. Det er riktignok visse lidelser, OCD for eksempel, hvor effektiv behandling går ut på noe helt annet. Og _da_ er det ikke hensiktsmessig å bruke tiden på å snakke om barndommen. Det hjelper ikke mot OCD. Men NHD har vel ikke sagt at man aldri skal snakke om barndommen sånn generelt?

Jo det er min oppfatning.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du refererer til mitt svar om OCD.

Nei, da skal en ikke snakke om barndommen. Det viser all forskning.

Det vet og sier også de best utdannede psykodynamiske analytikerne som ellers er svært opptatt av barndommen.

[Gjest Tror anonyme meg]

Å gruble tilbake på barndommen fører ofte med seg mye bitterhet. Bitterhet er ikke bra. Verst er det jo for den som er bitter. Bitterhet øker faren for kreft.

Mye bedre å tilgi. Greier man det ikke så må man si med seg selv at man skal tilgi. Skjønner at noe er utilgivelig men tilgivelsen er den beste kraft til god helse for seg selv. Tilgivelse er også svært viktig for at man skal kjenne kjærlighet til andre mennesker.

[Gjest Grusvann]

Du refererer til mitt svar om OCD.

Nei, da skal en ikke snakke om barndommen. Det viser all forskning.

Det vet og sier også de best utdannede psykodynamiske analytikerne som ellers er svært opptatt av barndommen.

Det kunne se ut som jeg refererte til svaret om OCDD, men det gjorde jeg ikke. Jeg er av oppfatning at du alltid virker negativ til å snakke om barndommen, og du påpeker det ofte i svarene at de som spør ikke skal gå til noen kan snakke barndom. Derfor lurer jeg på om du er i mot den?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kunne se ut som jeg refererte til svaret om OCDD, men det gjorde jeg ikke. Jeg er av oppfatning at du alltid virker negativ til å snakke om barndommen, og du påpeker det ofte i svarene at de som spør ikke skal gå til noen kan snakke barndom. Derfor lurer jeg på om du er i mot den?

Nei, ikke på generelt grunnlag.

I visse tilfeller er det svært viktig å snakke om barndommen.

Det er dog ikke tilfelle at "Det å forstå seg selv bedre/selvinnsikt" nødvendigvis fører til bedring av tilstanden.

[Gjest skal]

Å gruble tilbake på barndommen fører ofte med seg mye bitterhet. Bitterhet er ikke bra. Verst er det jo for den som er bitter. Bitterhet øker faren for kreft.

Mye bedre å tilgi. Greier man det ikke så må man si med seg selv at man skal tilgi. Skjønner at noe er utilgivelig men tilgivelsen er den beste kraft til god helse for seg selv. Tilgivelse er også svært viktig for at man skal kjenne kjærlighet til andre mennesker.

Fikk lyst til å si alle de styggeste ordene jeg kan nå, men skal spare dere! Man behøver ikke tilgi for å kunne kjenne kjærlighet til andre mennesker! Kan tenke meg så uendelig mye bedre ting å bruke tid på enn å prøve å tilgi det svinet som ødla barndommen min og rev i stykker sjelen! Blir så forb... sint når noen prøver å antyde det! Kanskje det er rett for deg, men for meg og mange andre er det bare aldri aktuellt!

[Gjest bryter inn her, jeg]

Fikk lyst til å si alle de styggeste ordene jeg kan nå, men skal spare dere! Man behøver ikke tilgi for å kunne kjenne kjærlighet til andre mennesker! Kan tenke meg så uendelig mye bedre ting å bruke tid på enn å prøve å tilgi det svinet som ødla barndommen min og rev i stykker sjelen! Blir så forb... sint når noen prøver å antyde det! Kanskje det er rett for deg, men for meg og mange andre er det bare aldri aktuellt!

Tilgivelse er noe som mest av alt vil gagne deg selv - fordi du da befrir deg fra den bitterheten du helt tydelig er preget av.

Så får du ha tillit til at karma eller noe annet sørger for at vi alle får det vi fortjener til slutt, enten det er straff eller belønning.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest skal]

Tilgivelse er noe som mest av alt vil gagne deg selv - fordi du da befrir deg fra den bitterheten du helt tydelig er preget av.

Så får du ha tillit til at karma eller noe annet sørger for at vi alle får det vi fortjener til slutt, enten det er straff eller belønning.

Ønsker deg alt godt.

Sorry, men jeg tror deg ikke!

[Gjest tror anonyme meg]

Fikk lyst til å si alle de styggeste ordene jeg kan nå, men skal spare dere! Man behøver ikke tilgi for å kunne kjenne kjærlighet til andre mennesker! Kan tenke meg så uendelig mye bedre ting å bruke tid på enn å prøve å tilgi det svinet som ødla barndommen min og rev i stykker sjelen! Blir så forb... sint når noen prøver å antyde det! Kanskje det er rett for deg, men for meg og mange andre er det bare aldri aktuellt!

Jeg skjønner godt at noe er utilgivelig. Men noen bruker enormt med energi av å føle bitterhet for noe som ikke er så alvorlig. Da er det synd at de ikke heller prøver å tilgi, først og fremst for sin egen del.

Jeg har selv kjent bitterhet på kroppen. Jeg leste så tipset om tilgivelse et sted. Etter jeg begynte å tilgi kjente jeg en lettelse selv samtidig som jeg ble mye flinkere til innlevelse for andre. Istede for å bruke energi på å kjenne sinne så begynte jeg heller føle omsorg for andre.

[Gjest skal]

Jeg skjønner godt at noe er utilgivelig. Men noen bruker enormt med energi av å føle bitterhet for noe som ikke er så alvorlig. Da er det synd at de ikke heller prøver å tilgi, først og fremst for sin egen del.

Jeg har selv kjent bitterhet på kroppen. Jeg leste så tipset om tilgivelse et sted. Etter jeg begynte å tilgi kjente jeg en lettelse selv samtidig som jeg ble mye flinkere til innlevelse for andre. Istede for å bruke energi på å kjenne sinne så begynte jeg heller føle omsorg for andre.

Der er vi nok enige. Tilgivelse er en fin ting i hverdagen, og iblant for de store tingene og. Men ikke for alt. Er bare et veldig ømtåelig tema for meg nå, så må brøle litt av og til.. :-)

[Gjest tror anonyme meg]

Der er vi nok enige. Tilgivelse er en fin ting i hverdagen, og iblant for de store tingene og. Men ikke for alt. Er bare et veldig ømtåelig tema for meg nå, så må brøle litt av og til.. :-)

Fint. Ha en god helg:)

[Gjest for f.. enig med deg]

Sorry, men jeg tror deg ikke!

Tilgi, hva er det? Det høres veldig enkelt ut sånn som det blir beskrevet ovenfor.

Men det er jo ikke noe som kommer fallende ned fra himmelen da. Man må jo få lov å ikke være istand til å tilgi også. Jeg mener at alle følelser er tilatte, vi er alle forskjellige.

Med tilgivelse får jeg en tanke om bibelen. Der står det jo at du alltid skal tilgi, snu det andre kinnet til når du blir slått osv.

Jeg er enig med deg jeg, skal, greier heller aldri (tror jeg) å tilgi de som har gjort vonde ting imot meg. Hvis de hadde kommet å bedt meg om unnskyldning så ja, kanskje. Men ikke når de går "iskalde" rundt omkring og fortsatt ser på meg med vonde øyne, nedlatende blikk, ALDRI!

[vanadium]

Jo det er min oppfatning.

så når alt kommer til alt, er det heller mer hvordan du oppfatter ting, vi diskuterer!

: )

[Gjest skal]

så når alt kommer til alt, er det heller mer hvordan du oppfatter ting, vi diskuterer!

: )

Du kan få sagt det.. :-)

[Gjest tror anonyme meg]

Tilgi, hva er det? Det høres veldig enkelt ut sånn som det blir beskrevet ovenfor.

Men det er jo ikke noe som kommer fallende ned fra himmelen da. Man må jo få lov å ikke være istand til å tilgi også. Jeg mener at alle følelser er tilatte, vi er alle forskjellige.

Med tilgivelse får jeg en tanke om bibelen. Der står det jo at du alltid skal tilgi, snu det andre kinnet til når du blir slått osv.

Jeg er enig med deg jeg, skal, greier heller aldri (tror jeg) å tilgi de som har gjort vonde ting imot meg. Hvis de hadde kommet å bedt meg om unnskyldning så ja, kanskje. Men ikke når de går "iskalde" rundt omkring og fortsatt ser på meg med vonde øyne, nedlatende blikk, ALDRI!

Du bestemmer selvsagt selv om du vil prøve å tilgi eller ikke. For at jeg skulle klare å tilgi personer som har såret meg veldig måtte jeg gjentatte ganger si til meg selv at jeg skulle tilgi. Etterhvert kom følelsen av at jeg hadde tilgitt. Jeg kan enda kjenne sinne men da gjentar jeg igjen for meg slev at jeg skal tilgi. Bitterheten forvinner gradvis ettersom jeg gjentar for meg selv at jeg skal tilgi. Det du sier til deg selv gjentatte ganger vil etterhvert bli en realitet.

[Gjest PandaMiranda]

Å gruble tilbake på barndommen fører ofte med seg mye bitterhet. Bitterhet er ikke bra. Verst er det jo for den som er bitter. Bitterhet øker faren for kreft.

Mye bedre å tilgi. Greier man det ikke så må man si med seg selv at man skal tilgi. Skjønner at noe er utilgivelig men tilgivelsen er den beste kraft til god helse for seg selv. Tilgivelse er også svært viktig for at man skal kjenne kjærlighet til andre mennesker.

Å tilgi noen forutsetter jo at de ber om tilgivelse. Altså må den personen innse hva den har gjort galt. Og en må ha tro på at den ikke kommer til å gjøre det mer, hvis ikke, blir det bare en del av et psykisk spill.

Derimot kan en forsone seg med at de tingene som er skjedd ikke kan gjøres om igjen, for så å gå videre.

Det å se på barndommen er nødvendig, for å bli bevisst på hva det er en skal forsone seg med. Mye ligger der ubevisst, som destruktive atferdsmønstre.

Det er selvsagt ikke bra å "bli værende der" - altså at en bare synes synd på seg selv. DA er det at man blir bitter. På et eller annet tidspunkt må en gi slipp og gå videre. Det er altså en prosess.

Hvis en skal tilgi helt ukritisk, ender en bare opp med å fortrenge de smertefulle tingene. Og fortrengning fører igjen til ubevisste atferdsmønstre, som godt kan fortsette å være destruktive.

Noe som kan fjerne bitterheten, er rett og slett at man øver seg på å bli åpen med sine følelser. Følelser som sitter fast i kroppen, skaper bitterhet.

[Gjest tror anonyme meg]

Å tilgi noen forutsetter jo at de ber om tilgivelse. Altså må den personen innse hva den har gjort galt. Og en må ha tro på at den ikke kommer til å gjøre det mer, hvis ikke, blir det bare en del av et psykisk spill.

Derimot kan en forsone seg med at de tingene som er skjedd ikke kan gjøres om igjen, for så å gå videre.

Det å se på barndommen er nødvendig, for å bli bevisst på hva det er en skal forsone seg med. Mye ligger der ubevisst, som destruktive atferdsmønstre.

Det er selvsagt ikke bra å "bli værende der" - altså at en bare synes synd på seg selv. DA er det at man blir bitter. På et eller annet tidspunkt må en gi slipp og gå videre. Det er altså en prosess.

Hvis en skal tilgi helt ukritisk, ender en bare opp med å fortrenge de smertefulle tingene. Og fortrengning fører igjen til ubevisste atferdsmønstre, som godt kan fortsette å være destruktive.

Noe som kan fjerne bitterheten, er rett og slett at man øver seg på å bli åpen med sine følelser. Følelser som sitter fast i kroppen, skaper bitterhet.

Jeg tilgir også dem som ikke ber om det men jeg begrenser kontakten med de til et minimum hvis jeg skjønner de fortetter å "plage" meg.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg tilgir også dem som ikke ber om det men jeg begrenser kontakten med de til et minimum hvis jeg skjønner de fortetter å "plage" meg.

Men når du tilgir - kommer da tilgivelsen etter at du har vært sint, eller i stedet for sinnet? Tillater du deg å bli sint først, eller lukker du slike følelser inne i deg?