Hvorfor er han så sint?

[Gjest en bitteliten tragedie]

Pent brukt mann gis bort snarest...

Hvorfor er noen menn mer aggressive enn andre? Min samboer ser ut til å bygge seg opp en del frustrasjon (som kan bero på alt fra økonomiske bekymringer, mye å gjøre på jobb, uenighet oss to i mellom etc) - og så tar han det svært ofte ut på de minste i familien?! Jeg synes det er patetisk at en voksen mann bruker barn som punchingball for å få utløp for sinnet sitt. Han ber heller aldri om unnskyldning når han har angrepet noen på den måten.

Men hvorfor gjør han det? Og hva kan vi (han) gjøre for å endre mønsteret? Han vokste opp med en alkoholisert mor - men dette kan da knapt ene og alene være årsaken til at denne usympatiske siden ved ham? Moren hans ble tørrlagt etter at han selv ble voksen, og de hadde et meget bra forhold helt inntil hun døde i fjor.

Jeg vet ikke om jeg orker mer av dette forholdet, og jeg har så å si ingen respekt for ham til overs - men vi venter barn sammen - så det hadde vært fint om det fantes hjelp og håp. Vi var jo en gang villt forelsket i hverandre. Men jeg klarer ikke å glede meg over svangerskapet når ting er som de er. Alle forsøk på å få ham til å snakke om dette, blir møtt med stillhet. Han later rett og slett som om han ikke "hører".

Vi har tidligere vært i terapi hos familievernkontoret for mye av de samme problemene, og det ble fortalt oss at det han driver med er psykisk vold. Han kan være ganske balansert i lengre perioder, men så kommer det plutselig en "bombe".

Noen som kjenner seg igjen eller har tanker?

[Gemini]

Du skriver at han bruker barn som punchingball, og så vil du redde forholdet, når dere venter barn sammen???

Når skal kvinner lære at menn ikke forandrer seg, med mindre de VIRKELIG vil og går inn for det selv, etter først å ha innsett at de er på feil kurs.

[Svimern]

Det er nok ikke enkelt å vite hva som er riktig å gjøre. Umiddelbart høres det iallefall ut som det går ut over barna og at risikoen for at de tar skade av dette på sikt er absolutt tilstede.

Vil du at dine barn som voksen skal se tilbake på en slik oppvekst ? Om svaret er nei MÅ du gjøre noe med det nå.

[Gjest en bitteliten tragedie]

Du skriver at han bruker barn som punchingball, og så vil du redde forholdet, når dere venter barn sammen???

Når skal kvinner lære at menn ikke forandrer seg, med mindre de VIRKELIG vil og går inn for det selv, etter først å ha innsett at de er på feil kurs.

Det var ikke ment bokstavlig talt, dette med punchingball. Hadde han slått ungene, hadde jeg naturligvis ikke nølt med å pakke kofferten.

Han kan være veldig hardhendt, selv når han bare skal gi en klem (!), men det jeg snakker om er kjefting og irritasjon over alt ungene gjør og ikke gjør (også i forhold til sine egne, men mest minstejenta, som ikke er hans).

Som sagt, han er balansert i lengre perioder av gangen.

[Gjest en bitteliten tragedie]

Det er nok ikke enkelt å vite hva som er riktig å gjøre. Umiddelbart høres det iallefall ut som det går ut over barna og at risikoen for at de tar skade av dette på sikt er absolutt tilstede.

Vil du at dine barn som voksen skal se tilbake på en slik oppvekst ? Om svaret er nei MÅ du gjøre noe med det nå.

Ja, jeg er helt enig. Det er derfor jeg ber om råd til hva som må gjøres. Jeg har bedt ham oppsøke familievernkontoret eller psykolog for å få hjelp til å lære å takle sinnet sitt og kanalisere det på en sunnere måte - men han later som om det snør!

Han er flink med ungene når han har overskudd og er i godt humør - så han er ikke et reinspikka monster. Men, nei, jeg ønsker ikke at dette skal fortsette!

[Svimern]

Ja, jeg er helt enig. Det er derfor jeg ber om råd til hva som må gjøres. Jeg har bedt ham oppsøke familievernkontoret eller psykolog for å få hjelp til å lære å takle sinnet sitt og kanalisere det på en sunnere måte - men han later som om det snør!

Han er flink med ungene når han har overskudd og er i godt humør - så han er ikke et reinspikka monster. Men, nei, jeg ønsker ikke at dette skal fortsette!

Nei jeg forstår. renget ikke med han var slik 24/7. Ofte er det slik desverre, derfor er det så vanskelig å ta valg på hva man skal gjøre.

Har du satt mye ultimatum til han tidligere ? Hvis ikke kan kanskje dette ha en effekt.

Lykke til.

[Gjest en bitteliten tragedie]

Nei jeg forstår. renget ikke med han var slik 24/7. Ofte er det slik desverre, derfor er det så vanskelig å ta valg på hva man skal gjøre.

Har du satt mye ultimatum til han tidligere ? Hvis ikke kan kanskje dette ha en effekt.

Lykke til.

Han reagerer med holdning a la: "Hvis du vil gå, er det ikke stort jeg kan gjøre for å stoppe deg." Det er stoltheten som råder.

Festlig?

[Svimern]

Han reagerer med holdning a la: "Hvis du vil gå, er det ikke stort jeg kan gjøre for å stoppe deg." Det er stoltheten som råder.

Festlig?

Stolthet er vanskelig å takle..

Poenget mitt er at om du ofte har truet med å gå vil de truslene etterhvert ikke ha effekt overhode, noe som gjør at det ikke nytter med noe ultimatum.

Få hjelp fra noen som er proff/har erfaring

Lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden det er episodisk, kan det være depresjon?

Menn har oftere irritabilitet som et depresjonssymptom, mens de sjeldnere har tristhet som symptom enn det kvinner har.

[Svimern]

Siden det er episodisk, kan det være depresjon?

Menn har oftere irritabilitet som et depresjonssymptom, mens de sjeldnere har tristhet som symptom enn det kvinner har.

Dette kan jeg langt på vei bekrefte. Tok derfor svært lang tid før jeg fikk hjelp.

[Gemini]

Det var ikke ment bokstavlig talt, dette med punchingball. Hadde han slått ungene, hadde jeg naturligvis ikke nølt med å pakke kofferten.

Han kan være veldig hardhendt, selv når han bare skal gi en klem (!), men det jeg snakker om er kjefting og irritasjon over alt ungene gjør og ikke gjør (også i forhold til sine egne, men mest minstejenta, som ikke er hans).

Som sagt, han er balansert i lengre perioder av gangen.

Uansett så er ikke det der heldige omgivelser å vokse opp i. Barn skal ikke går rundt på tå hev for å unngå å gjøre pappa sinna.

[Gjest en bitteliten tragedie]

Stolthet er vanskelig å takle..

Poenget mitt er at om du ofte har truet med å gå vil de truslene etterhvert ikke ha effekt overhode, noe som gjør at det ikke nytter med noe ultimatum.

Få hjelp fra noen som er proff/har erfaring

Lykke til

Takk for svar.

Jeg har ikke truet med å gå, det er det ironisk nok han selv som pleier å gjøre.

Vi bør vel minst kontakte familievernkontoret igjen, dersom vi skal fortsette forholdet.

Takk for at du tok deg tid!

[Gjest en bitteliten tragedie]

Siden det er episodisk, kan det være depresjon?

Menn har oftere irritabilitet som et depresjonssymptom, mens de sjeldnere har tristhet som symptom enn det kvinner har.

Hadde det ikke vært for at han er så lykkelig i forhold til jobben sin om dagen, kunne jeg godt sett for meg at han var deprimert.

Takk for svar.

[Gjest cipra2]

Hadde det ikke vært for at han er så lykkelig i forhold til jobben sin om dagen, kunne jeg godt sett for meg at han var deprimert.

Takk for svar.

min mann var også slik, bare at jeg var "hoggestabben", og sjeldnere datteren vår. Kverulerte på alt jeg sa,med eller uten tilhørere. Ikke sånn sint hele tiden, og aldri voldelig, men veldig, veldig spydig og kverulerende. Holdt på slik i ti år.

Hver gang jeg tok dette opp,ikke med kjefting for det førte ingen steds hen, men på en saklig eller også tårevåt måte, lovte han enten "gull og grønne skoger" som varte en ukes tid, eller så strøk han på dør, og når/hvis han kom tilbake "tiet han oss ihjel" Kunne tie i dager på grunn av bagateller.

Selv om jeg har dårlig erfaring med ssri selv, så var dette redningen for han og ekteskapet. Han prøvde motvillig zoloft etter at jeg konfornterete han med at jeg ikke greide dette mer for nte gang. Og han ble en ny mann. Snill og omsorgsfull--både mot meg og ungene.

Tror nå de voldsomme humørsvingningene, stresset og irritasjonen skyldes en slagt depresjon.

Iallefall har zoloft gjort han mere "flat" humørmessig, og for han og oss var dette redningen.

[Gjest cipra2]

Han reagerer med holdning a la: "Hvis du vil gå, er det ikke stort jeg kan gjøre for å stoppe deg." Det er stoltheten som råder.

Festlig?

Det utsagnet kjenner jeg og! Men tror egentlig ikke han mente det! --- og så var min og snill og grei i perioder, om enn korte glimt, men fikk sånn sett ett innblikk i den mannen jeg forelsket meg i. Så selv om det ble mange ultimatum etterhvert, så var det et veldig vanskelig valg å ta. Jeg var jo glad i han på ett vis, selv om jeg aldri visste hvor jeg hadde han, og led veldig under det. Følte at han rett og slett ikke tålte meg. Han var heller ikke helt trofast bestandig, iallefall ikke i forbindelse med alkohol. Men han var min ektemann og faren til ungene mine, og i dag er jeg glad for at jeg/vi holdt ut.

-- og det var i denne perioden jeg møtte veggen totalt, etter et svangerskap, med mye "tiing"lite søvn etc. Dette har han beklaget på eget inititativ, men ellers lar vi fortiden ligge.

Men altså zoloft ble redningen, han tåler dem godt, hadde ikke bivirkninger og er vel innstillt på å bruke dem resten av tiden, håper jeg. Alkohol har han heller ikke behov for å stresse ned med lenger. Det var flukten hans før.

Jeg vil si vi har fått en ny start. Og vi lar som sagt fortiden ligge. Diskuterer aldri det som var.

Begynte på nytt!

[Gjest en bitteliten tragedie]

min mann var også slik, bare at jeg var "hoggestabben", og sjeldnere datteren vår. Kverulerte på alt jeg sa,med eller uten tilhørere. Ikke sånn sint hele tiden, og aldri voldelig, men veldig, veldig spydig og kverulerende. Holdt på slik i ti år.

Hver gang jeg tok dette opp,ikke med kjefting for det førte ingen steds hen, men på en saklig eller også tårevåt måte, lovte han enten "gull og grønne skoger" som varte en ukes tid, eller så strøk han på dør, og når/hvis han kom tilbake "tiet han oss ihjel" Kunne tie i dager på grunn av bagateller.

Selv om jeg har dårlig erfaring med ssri selv, så var dette redningen for han og ekteskapet. Han prøvde motvillig zoloft etter at jeg konfornterete han med at jeg ikke greide dette mer for nte gang. Og han ble en ny mann. Snill og omsorgsfull--både mot meg og ungene.

Tror nå de voldsomme humørsvingningene, stresset og irritasjonen skyldes en slagt depresjon.

Iallefall har zoloft gjort han mere "flat" humørmessig, og for han og oss var dette redningen.

Takk for at du deler erfaringer med meg. Jeg vet ikke hvor lett det blir å få min samboer til å søke hjelp for sitt "humør", for han innser ikke at han gjør noe galt. Dermed har jeg aldri blitt lovet noen forandring. Per i dag tenker jeg at hvis vi er så dypt uenige i hvordan man behandler barn, pluss at jeg ikke har nerver til å leve med humøret hans, så er det nytteløst å fortsette. Men jeg får tenke litt...

Takk for svar!