Innleggelse eller ikke

[maire]

Hvem har mest nytte av en innlegelse på psyk. avdeling?

Kan en med moderat depresjon, div.angst og problemer med tankekaos bli bedre ved en innleggelse?

Jeg klarer ikke lenger å jobbe de usle prosentene jeg skulle ha vært i jobb (30%), klarer heller ikke å vedlikeholde vennskap og det lille nettverket jeg hadde fordi jeg rett og slett ikke makter å forholde meg til folk mer enn veldig kort tid av gangen. Men jeg føler meg forferdelig ensom. Sitter for det meste på rommet mitt og grubler, eller tankene lever sitt eget liv.

Så fort jeg blir stresset dukker det opp et virrvar av "stemmer" i hodet mitt. Det synges barnesanger, skrikes, skråles, formanes eller bare kakles som bakgrunnstøy. Det har blitt litt bedre med medisiner, men ikke bra nok til at jeg tør blande meg med folk over tid.

Mannen min mener jeg ikke bør ta i mot tilbud om døgnplass fordi jeg "blir sykere av å omgås andre syke". Men jeg er så redd. Redd meg selv, redd for kaoset, for isolasjonen jeg ikke klarer å bryte utav.

Psykologen "min" mener jeg har bedre kontroll enn jeg er klar over. Det tror jeg han ville sagt for tre uker siden også, men likevel havnet jeg på sykehuset etter en overdose for to uker siden. En overdose med tabletter jeg ikke husker at jeg tok. Husker bare den gnagende angsten, sorgen og sinnet i dagene før. Er redd for at jeg kan finne på sånt igjen.

Men jeg vet ikke om jeg egentlig vil leve eller dø. Tankene rundt liv og død krangler med hverandre og drar meg i hver sin retning.

Er så lei av dette "kaoset". Kommer opp av mørket i perioder og innbilder meg jeg aldri mer skal være deprimert, men så ramler jeg ned i sånne hull etter en stund likevel.

Kan man bli immun mot medisiner? Jeg hadde god hjelp av cipralex det første året jeg brukte den medisinen, men nå sniker tvangstankene seg inn i hodet mitt igjen og jeg er på nedovertur til tross for at jeg tar medisinene når jeg skal.

Hva kan man få hjelp til ved en innleggelse? Det er snakk om en frivillig innleggelse i en åpen avdeling.

Noen som har erfaringer de vil dele med meg?

[Gjest ja og nei?]

Innleggelse på åpen avdeling har mange ganger hjulpet meg. Den roen du finner der, i første omgang, kan du vanskelig finne andre steder "der ute."

Dette hjelper, i tillegg til medisiner, på tankekjøret jeg har.Jeg hører også latter og blir ganske så "spesiell":( i perioder.

Jeg takker nei til innleggelser, fordi jeg mener jeg ikke trenger det, føler meg bedre, andre må få gå foran meg osv. (har 100 grunner for å unngå innleggelse). Dette ser jeg i ettertid er veldig dumt, fordi det forebygger sånne "kræsj" som du beskriver med suicidale tendenser.

Din mann mener du ikke bør innlegges pga at du bare treffer andre syke. Dette kan jo skje, og det er også mange som har denne oppfatningen.

Min erfaring er at de jeg reagerer negativt på, når jeg er innlagt, greier jeg å skjerme meg imot. Har også erfart at mange deprimerte mennesker er veldig humoristiske og galgenhumoren sitter "løst" i mange avdelinger. Vi er alle svært forskjellige, psykiatriske pasienter er ikke noe unntak i så måte.

Det jeg tror alle mennesker hadde hatt godt av, er å fått være på en psykiatrisk avdeling, og fått se hvor mange vanlige mennesker de finner der. Det ville fått bort mange "fordommer" som mange mennesker fortsatt sitter inne med.

Jeg skal ikke fortelle deg hva som er bra,eller ikke bra for deg, men du kommer ihvertfall ikke lengre ved å sitte på rommet med egne tanker og ting som "surrer" i hodet.

[maire]

Innleggelse på åpen avdeling har mange ganger hjulpet meg. Den roen du finner der, i første omgang, kan du vanskelig finne andre steder "der ute."

Dette hjelper, i tillegg til medisiner, på tankekjøret jeg har.Jeg hører også latter og blir ganske så "spesiell":( i perioder.

Jeg takker nei til innleggelser, fordi jeg mener jeg ikke trenger det, føler meg bedre, andre må få gå foran meg osv. (har 100 grunner for å unngå innleggelse). Dette ser jeg i ettertid er veldig dumt, fordi det forebygger sånne "kræsj" som du beskriver med suicidale tendenser.

Din mann mener du ikke bør innlegges pga at du bare treffer andre syke. Dette kan jo skje, og det er også mange som har denne oppfatningen.

Min erfaring er at de jeg reagerer negativt på, når jeg er innlagt, greier jeg å skjerme meg imot. Har også erfart at mange deprimerte mennesker er veldig humoristiske og galgenhumoren sitter "løst" i mange avdelinger. Vi er alle svært forskjellige, psykiatriske pasienter er ikke noe unntak i så måte.

Det jeg tror alle mennesker hadde hatt godt av, er å fått være på en psykiatrisk avdeling, og fått se hvor mange vanlige mennesker de finner der. Det ville fått bort mange "fordommer" som mange mennesker fortsatt sitter inne med.

Jeg skal ikke fortelle deg hva som er bra,eller ikke bra for deg, men du kommer ihvertfall ikke lengre ved å sitte på rommet med egne tanker og ting som "surrer" i hodet.

Tusen takk for svar!

Jeg har et kort opphold på lukket avdeling bak meg + et også kort, men likevel litt lengre opphold på en akuttavdeling som var åpen.

På sistnevnte sted traff jeg de mest "normale" menneskene jeg kanskje noen gang har omgitt meg med. Vi kunne både le av oss selv og hverandre og situasjonen vi var i. Veldig godt. Vi holdt hverandre oppe, og jeg savner dette samholdet.

Jeg heller mot å takke ja til plassen, tror jeg. Her hjemme har jeg kjørt meg selv inn i en krok jeg ikke finner utav hvordan jeg skal komme bort fra. Det er som å stirre inn i en sort vegg samme hvor jeg snur meg. Mye pga tankekaoset som gjør at jeg isolerer meg mer enn jeg har godt av.

[Gjest bry]

Jeg tror du kunne hatt nytte av en innleggelse,spesiellt siden du sitter så mye alene og grubler,da treffer du jo folk på sykehuset og får være sosial...=)

Det var det som var godt for meg iallefall da jeg var innlagt,traff utrolig mange greie folk å prate med.

Syns jeg kom meg veldig...=)

Men det var jo ikke personale enig i,de ville jeg skulle ta piller,og omtrent "kastet" meg ut,da jeg ikke ville det.

Angrer av og til,burde kanskje prøvd noe,tørr ikke ta noe her hjemme iallefall,bortsett fra vival da,er kjent med dem.

Hvis du føler for det,kan du jo si det til psykologen,at du føler at du trenger å være på en sånn plass en stund,det er jo ganske trygt og godt og du får sosial trening.

Høres ikke godt ut sånn som du har det nå,vet det selv.

Ellers tror jeg helst de ikke vil legge inn folk,de vil at vi skal klare oss i hverdagen.

Men det er lettere sakt enn gjort ofte,håper du får innleggelse hvis det er det du selv ønsker...=)

[frosken]

Kanskje vil du ha bedre grunnlag for å ta en avgjørelse dersom du har noen for-samtaler med den avdelingen du evt. kan få plass på. Hva slags opplegg har de på dagtid? Hva slags behandling tilbyr de, og hva skal evt. være hensikten med oppholdet? Dersom du har fått avklaret slike spørsmål, er det lettere å ta stilling til hvorvidt det er sannsynlig at en innleggelse på denne avdelingen er det som vil hjelpe deg videre.

Det er mulig jeg husker feil, men jeg mener at du først gjennom lengre tid skrev om en bedringsprosess,men at du så etter oppstart i gruppeterapi gradvis ble dårligere. Dersom dette er tilfellet, så kunne det kanskje være et like godt tilbud til deg å få hyppigere samtaler med din terapeut poliklinisk, evt. kombinert med støtte fra psykiatrisk sykepleier.

Du har bedre forutsetninger nå enn før til å forebygge en ny episode som den du beskriver. Dersom du innstiller deg på det, så vil du kunne gjenkjenne de følelsene du hadde i dagene før du tok overdosen, og dersom du i såfall ikke må vente så lenge før du får snakke med din behandler, så trenger ikke disse følelsene å føre til det samme en gang til.

Jeg har ingen prinsipiell motforestilling mot en innleggelse, dersom du selv tror det er dine konstruktive sider som ønsker det, og dersom opplegget på avdelingen er bra. Men det er relativt langt mellom avdelinger med et egnet tilbud.

Dersom du velger en innleggelse, så hadde det kanskje vært ok om mannen din fikk være med på en samtale med din behandler hvor han får drøftet sine motforestillinger mot en innleggelse.

[maire]

Kanskje vil du ha bedre grunnlag for å ta en avgjørelse dersom du har noen for-samtaler med den avdelingen du evt. kan få plass på. Hva slags opplegg har de på dagtid? Hva slags behandling tilbyr de, og hva skal evt. være hensikten med oppholdet? Dersom du har fått avklaret slike spørsmål, er det lettere å ta stilling til hvorvidt det er sannsynlig at en innleggelse på denne avdelingen er det som vil hjelpe deg videre.

Det er mulig jeg husker feil, men jeg mener at du først gjennom lengre tid skrev om en bedringsprosess,men at du så etter oppstart i gruppeterapi gradvis ble dårligere. Dersom dette er tilfellet, så kunne det kanskje være et like godt tilbud til deg å få hyppigere samtaler med din terapeut poliklinisk, evt. kombinert med støtte fra psykiatrisk sykepleier.

Du har bedre forutsetninger nå enn før til å forebygge en ny episode som den du beskriver. Dersom du innstiller deg på det, så vil du kunne gjenkjenne de følelsene du hadde i dagene før du tok overdosen, og dersom du i såfall ikke må vente så lenge før du får snakke med din behandler, så trenger ikke disse følelsene å føre til det samme en gang til.

Jeg har ingen prinsipiell motforestilling mot en innleggelse, dersom du selv tror det er dine konstruktive sider som ønsker det, og dersom opplegget på avdelingen er bra. Men det er relativt langt mellom avdelinger med et egnet tilbud.

Dersom du velger en innleggelse, så hadde det kanskje vært ok om mannen din fikk være med på en samtale med din behandler hvor han får drøftet sine motforestillinger mot en innleggelse.

Hei Frosken,

mannen min har vært med til samtaler med "min" psykolog, og da har han ingen motforestillinger men er tvert i mot veldig forståelsesfull og enig i at jeg trenger mer intensiv behandling akkurat nå.

Du husker for øvrig helt korrekt. Jeg ble gradvis friskere gjennom fjoråret, men gikk på trynet i en snubletråd en eller annen gang i løpet av desember/januar. Om det er på grunn av at gruppeterapien satte i gang litt for mye i meg, eller om det er tilfeldig, vet jeg ikke. Men det er vondt med sånne opp og nedturer. Jeg vil heller ha et flatere liv sånn mer på midten av skalaen.

Skal til psykologen igjen på tirsdag for vurdering av ny medisin og mer informasjon om eventuelt innleggelse. Håper jeg får ting litt mer klart for meg da.

[frosken]

Hei Frosken,

mannen min har vært med til samtaler med "min" psykolog, og da har han ingen motforestillinger men er tvert i mot veldig forståelsesfull og enig i at jeg trenger mer intensiv behandling akkurat nå.

Du husker for øvrig helt korrekt. Jeg ble gradvis friskere gjennom fjoråret, men gikk på trynet i en snubletråd en eller annen gang i løpet av desember/januar. Om det er på grunn av at gruppeterapien satte i gang litt for mye i meg, eller om det er tilfeldig, vet jeg ikke. Men det er vondt med sånne opp og nedturer. Jeg vil heller ha et flatere liv sånn mer på midten av skalaen.

Skal til psykologen igjen på tirsdag for vurdering av ny medisin og mer informasjon om eventuelt innleggelse. Håper jeg får ting litt mer klart for meg da.

Kjipt med slike snubletråder! (Men jeg kjenner til tilfeller hvor nettopp slike kriser har vært et vendepunkt mht videre utvikling uten at det vel kan sies å være det vanligste.)

Synes det er bra at du har valgmuligheter, og tror at du har såpass lang erfaring i personlig vekstprosesser, at du vil velge det som virker mest konstruktivt ut i fra de faktorer du har oversikt over.

Dumt at mannen din ikke klarer å ta ut motforestillingene sine også i møte med profesjonelle. Det er alltid vondt å evt. føle at man mangler støtte for sine valg på hjemmebane.

Lykke til fremover - håper du om ikke altfor lenge kan undre deg over at ting ble så komplisert en periode.

[cathlin]

Jeg har vært innlagt et halvt år snart, og har hatt nytte av det, men ser frem til å gå videre snart. De kan hjelpe med utredning, utprøving-diagnostisering/justering av medisiner, og til en viss grad terapi/miljøterapi/samtaler, et støttende miljø, gruppeaktiviteter m.m. Det er i alle fall min erfaring. Du finner ut mer på et eventuelt forvern.

Good luck.