Sosial angst og mine tanker (litt langt)

6. mars 2006

Har tenkt mye på dette i det siste.

Husker psykologen nevnte noe som: "dette her skal vi klare å komme igjennom, det er ikke noe problem".

Spurte meg mye om jeg vurderte selvmord, så mye at jeg begynte å tenke på det, hadde aldri gjort det før. Ganske sikker på det ble nevnt 6-8uker så skulle jeg bli bedre. Nå har jeg gått til psykolog i snart 1år.

Jeg har gått arbeidsledig i snart 3 år og nå i det siste har en venn av familien begynt å engasjere seg i at jeg skal få jobb. Han har masse kontakter og jeg har prøvd å forklare mamma at jeg ikke er klar for det, klarer ikke snakke med han engang, det tør jeg ikke. Har levd i noen uker med panikk nå siden jeg vet han driver å "skaffer meg jobb". Jeg vet så godt at jeg aldri kommer til å takle det. Bare å gå til legetimer og lignende er en kjempepåkjenning for meg, hvordan skal jeg da klare å jobbe?

Dette sliter meg helt i filler og jeg begynner å lure på hva alle de timene hos psykolog og psykiater har hjulpet meg, føler meg nesten verre.

Runder 30år neste år og har ett stort hull i livet mitt som jeg føler det blir umulig å reparere nå, ettersom tiden går og jeg takler alt like dårlig så begynner jeg å gi opp. Resignere litt.

På meg virker det som andre med samme angst fungerer på en helt annen måte. Jeg klarer ikke å være sammen med noen andre en helt nærmeste familie, det er alt og selv da kjenner jeg angsten lurer i kroppen. Selv mine beste venner har jeg sett lite til ingenting på flere år. De har prøvd og prøver fortsatt å strekke seg ut, men jeg tør rett og slett ikke og finner på ting som de helt sikkert skjønner er løgn. Føler meg råtten.

Alle vet jeg sliter, har fortalt de nærmeste vennene det på telefon og de har tilbydt seg å prøve å hjelpe, men det føles godt der og da, jeg tør aldri møte den frykten.

Psykologen prøver å finne ut hva som gjør at jeg ikke oppsøker disse situasjonene, men jeg klarer ikke sette fingeren på spesielle ting. Det er bare det at hele situasjonen gjør meg skrekkslagen og jeg tør rett ogg lsett ikke gjøre noenting.

Sånn som å sitte og vente på legen sammen med andre er ett mareritt for meg, jeg klarer det hver gang, men likevel er det like ille neste gang og en situasjon jeg aldri ville oppsøkt om jeg ikke måtte.

Jeg må ikke treffe andre folk derfor styrer jeg unna.

Det som er rart er at på all denne tiden har jeg aldri kjedet meg noe spesielt, før nå i det siste.

Nå har jeg begynt å tenke igjennom ting, før har jeg vært i ett slags vakuum.

Snart får jeg ikke mer penger på trygdekontoret og da må jeg gå på sosialen, det er lissom siste instans.

Sånn føler jeg livet mitt også er, nå står jeg på siste holdeplass før stupet.

Hvordan skal man forholde seg til når man virkelig har slitt i mange mange år, jeg har slitt masse før jeg oppsøkte hjelp også og går nå hos folk (flere) som skulle hjelpe og jeg føler meg nøyaktig like dårlig.

Kan ikke noe for det men jeg blir bare mer og mer fortvila og deprimert, er ikke lett å ha troen lenger.

7. mars 2006

Hei

har selv vært gjennom mye sos. angst problematikk selv.

Prøv å vær litt mer konkret når du skriver om problemene dine. Hva er det egentlig du er redd for? tror det er viktig at du er ærlig mot deg selv.

1. Er du redd for de fysiske angstreaksjonene (panikk angst osv, rødme, hjertebank, kvalme )

2. Er du redd for at folk ikke skal like deg?

3. Er du redd for å tape ansikt?

4. Føler du deg klomsete, dum, stygg osv?

5. At andre skal merke at du er nervøs/svak osv?

Det er mulig å bli bedre av sosial angst, men det kan være kjempe vanskelig hvis "tankemønstrene" dine har satt seg veldig godt fast.

Min verste kneik er at jeg er redd for at andre skal merke at jeg er nervøs, ikke har kontroll og at jeg plutselig på et vis begynner å rødme, ikke vet hva jeg skal si, så får jeg en angstreaksjon som gjør meg handlingslammet på et vis. Vet at andre legger merke til meg når jeg får dette, men jeg kan jo ikke noe for det.

Hvis jeg har det veldig bra med meg selv så vet jeg at jeg kan glemme at jeg har sosial angst, da mister jeg fokuset på meg selv, og har fokuset på det som er rundt meg, dvs lever meg mer inn i "det ytre"