Takk for meg

[Gjest lykketil]

sånn ungene gjør det. "nå går jeg" også venter de på vi skal si at vi vil ha de der og snakke med de...

[Gjest gulrota]

sånn ungene gjør det. "nå går jeg" også venter de på vi skal si at vi vil ha de der og snakke med de...

Da har du ikke forstått alle barns tankegang godt nok.

For øvrig kom jeg tilbake av meg selv her jeg, hvis du hadde lest resten av innleggene jeg tidligere har skrevet.

[Gjest vioola]

Hva fikk deg til å tro på at legene hadde en god grunn til det etterhvert?

Ble tvangsbehandlet to måneder i høst. Ja, kontrollkommisjonen avlo min klage (selvsagt, i hvor grad innhenter de egentlig info fra min side? det alt vesentlige av sin info får de jo fra sykehuset).

nei , av en eller annen merkerlig grunn har jeg bare etterhvert fått det inntrykket

[Gjest vioola]

Hva fikk deg til å tro på at legene hadde en god grunn til det etterhvert?

Ble tvangsbehandlet to måneder i høst. Ja, kontrollkommisjonen avlo min klage (selvsagt, i hvor grad innhenter de egentlig info fra min side? det alt vesentlige av sin info får de jo fra sykehuset).

blir bare sinnsykt oppgitt.

du driver liksom hele tida og fremstiller deg som et offer , uansett er du ikke under tvangsbehandling nå og du kan fint velge akkurat hva du vil gjøre med livet ditt. Og hvis du vil velge å sutre over at du har hatt en en fæl opplevelse med psykiatrien resten av livet synes jeg rett og slett synd på deg. Virker ikke akkurat som om du blir så mye bedre av all den dolingen din , bare suger til deg det du greier som bekrefter at psykiatrien er syk og at du har rett og alle andre tar feil. Hvordan virker det for deg?

[Gjest blue cucumber]

Uttalelsen om NHD's inkompetanse trekker jeg tilbake.

Det riktige er å si at NHD og mange andre ansatte innen psykiatrien har manglende kompetanse innen belastning av tvangsbruk.

Er du "jordnær"?

[Gjest Zahara]

Jeg forstår at andre kan tro at jeg er syk, siden jeg skriver så veldig mange innlegg. Jeg ser helt klart det.

Men samtidig så kjenner jo jeg meg selv best, og vet hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Det har ikke alle som stadig trekker frem at jeg er manisk/psykotisk forstått.

Grunnen til at jeg skriver så mange innlegg, grunnen til at jeg i det hele tatt er her, er fordi jeg har blitt utsatt for belastning av tvangsbruk i psykatrien.

Om man vil kalle det sykt å reagere slik, så gjerne for meg, men faktum er at dette ikker noen sykdom, det er en skade, altså en senbelastning av å bli utsatt for det jeg har blitt.

Men dette har tydeligvis endel problemer med å prøve å forstå. Man er utelukkende opptatt av symptomene (altså mine mange innlegg på DOL), og ikke så opptatt av årsaken.

Grunnen til at jeg reagerer så sterkt på å bli kalt syk, er jo fordi det nettopp er sykdom man benytter som grunnlag for tvangsinnleggelse.

Men en viktig årsak til at jeg har fortsatt å være her, er jo nettopp for å prøve å redusere denne frykten for tvangsbruk.

Det er jo en kjent sak at når man er redd for noe eller har blitt utsatt for overgrep, så hjelper det å tilnærme seg situasjonen.

Noen perioder får jeg tillit til NHD gjennom de svarene han gir. Andre ganger er hans uttalser av en slik karakterer at han bekrefter psykiatriens svakheter.

I stedet for å sykeliggjøre meg, så kan man jo, dersom man får klager på meg fra andre brukere som reagerer negativt følelsesmessig på det jeg skriver, be meg om å forlate dette forumet.

Men da bør det jo helst være gode klager. For som jeg har skrevet så mange ganger, så kan man jo bare la være å lese innlegg signert av gulrota.

Men selvsagt så forstår jeg at man kan få tanker om mani, siden jeg innimellom skriver veldig mange innlegg.

Og kanskje enda viktigere, siden jeg skriver så relavivt mange flere innlegg enn alle andre her inne.

Men dette ser jeg selv. Men jeg tillater meg å gjøre det, siden det er en internettkanal. Det er jo ikke på bussen vi sitter, eller i en møtesal. Det er tross alt visse forskjeller på dette. Den som ikke ser det, kan ha levd seg for langt i internettverdenen.

Og jeg har ingen god samvittighet når jeg ser at jeg har skrevet mye, da tenker jeg på de trådene som kanskje blir oversett på en måte, tråder som er skrevet av folk som kanskje sliter veldig, veldig mye mer enn meg.

Men når de tilbakemeldingene jeg får ikke går på hvordan andre reagerer på det, men tvertimot på min egen person, så fortsetter jeg med det.

For jeg har faktisk selvinnsikt og virkelighetsforståelse. Jeg håper det fremgår bedre etter dette innlegget.

Men hvis det ikke gjør det, så må man jo stille meg spørsmål, altså gå i dialog med meg, i stedet for å nærmest stemple meg med en diagnose.

Men det er nok slik at dem som gjør det ikke forstår hvorfor jeg reagerer på diagnoser. Men grunnen er jo at tvangsbruk legitimeres i en diagnose. Derfor jeg er jeg uhyre følsom for det.

Og gjennom denne DOL-"diagnostiseringen" som gjøres her, så bekreftes også min tidligere oppfatning av diagnoser gjøres utfra observasjon, altså observasjon av min adferd, sett fra utsiden, uten å gå i dialog med meg, og få svar på hva som rører seg inni meg. Altså uten å forsøke å forstå min selvinnsikt, eller mangelsen på dennne.

Jeg hadde jo håpet at psykiatrien var mye mer opptatt av det som rører seg INNI et menneske, enn av å observere den YTRE adferd. Jeg trodde det som kalles psykisk tilstand, er det som rører seg INNI mennekset. Og det som rører seg INNI mennesket er ikke alltid det samme som man observerer fra utsiden.

Det er ikke gull alt som glimrer.

Eller i mitt tilfelle: Det er ikke tåke alt som ryker.

du skriver hele tida om at tvangsbruken har skadet deg. Hva om den reddet deg?

Jeg har vært under tvang selv. Og jeg har ikke akkurat gode minner, men jeg ser i ettertid at det var nødvendig.

Mulig du ikke skulle vært utsatt for dette, men tvang redder mange mennesker. Mange opplever det nok som traumatisk,men det er prisen for å redde liv.

Du bruker all din energi på det her. Det eneste du babler om .

Jeg ser på tvang som et nødvendig onde. Men iblant blir den brukt feil.

Jeg er lei for at du har blitt utsatt for det, om det du sier er riktig.

Men.. det er vel faktisk bedre å bruke tvang èn gng for mye , enn èn gang for lite?

Og kanskje du kan skrive om andre ting også?

For du skriver veldig bra, og du tenker mye.

[Gjest h8]

sorry , kunne ikke dy meg.den var slem.. unnskyld Men det overasker meg at det virker som du overhodet ikke tar til deg at enkelte lurer på om du faktisk er frisk. Tar alle andre feil liksom og du har bare rett

Folk på dette forumet er ikke bare greie mot hverandre desverre. Synes det kan være tøffe kommentarer her både fra NHD og andre, og det får ikke frem det beste i oss. Vi forsvarer oss mot det som føles urettsmessig. Er endel på andre forum, og det er en helt annen tone der. Mer vennlig.

[Gjest h8]

Og så trekker jeg også tilbake uttalelsen om at jeg ikke kommer til å skrive mer her.

Det er slik uttalser man kommer med når man blir følelsesmessig berørt.

Enig Gulrot! Bare skriv i vei!:0)) Som sagt lenger opp, så er det av og til en litt for skarp tone her på dette forumet.

[Gjest gulrota]

Er du "jordnær"?

Ja, stemmer. Jeg gjorde et navnebytte (se en tidligere tråd), for å symbolisere at jeg ikke bare er nær jorden, men at jeg faktisk også er gravd ned i den, samtidig som jeg har de grønne gulrot-risene stående over der, for å illustrere at jeg fremdeles har kontakt med omgivelsene også... dessuten synes jeg gulrota hørtes mer koselig ut enn Jordnær.

[Gjest gulrota]

Ja, stemmer. Jeg gjorde et navnebytte (se en tidligere tråd), for å symbolisere at jeg ikke bare er nær jorden, men at jeg faktisk også er gravd ned i den, samtidig som jeg har de grønne gulrot-risene stående over der, for å illustrere at jeg fremdeles har kontakt med omgivelsene også... dessuten synes jeg gulrota hørtes mer koselig ut enn Jordnær.

Eller poenget var ikke at jeg var gravd ned, poenget var at jeg faktisk har bakkekontakt. At jeg ikke bare er "nær" (i betydning svevende over) jorden, men at jeg faktisk også har bakkekontakt....

[Gjest gulrota]

Folk på dette forumet er ikke bare greie mot hverandre desverre. Synes det kan være tøffe kommentarer her både fra NHD og andre, og det får ikke frem det beste i oss. Vi forsvarer oss mot det som føles urettsmessig. Er endel på andre forum, og det er en helt annen tone der. Mer vennlig.

Hvilke andre forum er du på?

[natolars]

du skriver hele tida om at tvangsbruken har skadet deg. Hva om den reddet deg?

Jeg har vært under tvang selv. Og jeg har ikke akkurat gode minner, men jeg ser i ettertid at det var nødvendig.

Mulig du ikke skulle vært utsatt for dette, men tvang redder mange mennesker. Mange opplever det nok som traumatisk,men det er prisen for å redde liv.

Du bruker all din energi på det her. Det eneste du babler om .

Jeg ser på tvang som et nødvendig onde. Men iblant blir den brukt feil.

Jeg er lei for at du har blitt utsatt for det, om det du sier er riktig.

Men.. det er vel faktisk bedre å bruke tvang èn gng for mye , enn èn gang for lite?

Og kanskje du kan skrive om andre ting også?

For du skriver veldig bra, og du tenker mye.

Signerer den.

Lenge siden jeg har sett noen med så stort eksponeringsbehov her inne.

"Alle er dumme og ingen forstår meg."

Dramaqueen...

[Gjest rota]

Jeg forstår at andre kan tro at jeg er syk, siden jeg skriver så veldig mange innlegg. Jeg ser helt klart det.

Men samtidig så kjenner jo jeg meg selv best, og vet hvorfor jeg skriver som jeg gjør. Det har ikke alle som stadig trekker frem at jeg er manisk/psykotisk forstått.

Grunnen til at jeg skriver så mange innlegg, grunnen til at jeg i det hele tatt er her, er fordi jeg har blitt utsatt for belastning av tvangsbruk i psykatrien.

Om man vil kalle det sykt å reagere slik, så gjerne for meg, men faktum er at dette ikker noen sykdom, det er en skade, altså en senbelastning av å bli utsatt for det jeg har blitt.

Men dette har tydeligvis endel problemer med å prøve å forstå. Man er utelukkende opptatt av symptomene (altså mine mange innlegg på DOL), og ikke så opptatt av årsaken.

Grunnen til at jeg reagerer så sterkt på å bli kalt syk, er jo fordi det nettopp er sykdom man benytter som grunnlag for tvangsinnleggelse.

Men en viktig årsak til at jeg har fortsatt å være her, er jo nettopp for å prøve å redusere denne frykten for tvangsbruk.

Det er jo en kjent sak at når man er redd for noe eller har blitt utsatt for overgrep, så hjelper det å tilnærme seg situasjonen.

Noen perioder får jeg tillit til NHD gjennom de svarene han gir. Andre ganger er hans uttalser av en slik karakterer at han bekrefter psykiatriens svakheter.

I stedet for å sykeliggjøre meg, så kan man jo, dersom man får klager på meg fra andre brukere som reagerer negativt følelsesmessig på det jeg skriver, be meg om å forlate dette forumet.

Men da bør det jo helst være gode klager. For som jeg har skrevet så mange ganger, så kan man jo bare la være å lese innlegg signert av gulrota.

Men selvsagt så forstår jeg at man kan få tanker om mani, siden jeg innimellom skriver veldig mange innlegg.

Og kanskje enda viktigere, siden jeg skriver så relavivt mange flere innlegg enn alle andre her inne.

Men dette ser jeg selv. Men jeg tillater meg å gjøre det, siden det er en internettkanal. Det er jo ikke på bussen vi sitter, eller i en møtesal. Det er tross alt visse forskjeller på dette. Den som ikke ser det, kan ha levd seg for langt i internettverdenen.

Og jeg har ingen god samvittighet når jeg ser at jeg har skrevet mye, da tenker jeg på de trådene som kanskje blir oversett på en måte, tråder som er skrevet av folk som kanskje sliter veldig, veldig mye mer enn meg.

Men når de tilbakemeldingene jeg får ikke går på hvordan andre reagerer på det, men tvertimot på min egen person, så fortsetter jeg med det.

For jeg har faktisk selvinnsikt og virkelighetsforståelse. Jeg håper det fremgår bedre etter dette innlegget.

Men hvis det ikke gjør det, så må man jo stille meg spørsmål, altså gå i dialog med meg, i stedet for å nærmest stemple meg med en diagnose.

Men det er nok slik at dem som gjør det ikke forstår hvorfor jeg reagerer på diagnoser. Men grunnen er jo at tvangsbruk legitimeres i en diagnose. Derfor jeg er jeg uhyre følsom for det.

Og gjennom denne DOL-"diagnostiseringen" som gjøres her, så bekreftes også min tidligere oppfatning av diagnoser gjøres utfra observasjon, altså observasjon av min adferd, sett fra utsiden, uten å gå i dialog med meg, og få svar på hva som rører seg inni meg. Altså uten å forsøke å forstå min selvinnsikt, eller mangelsen på dennne.

Jeg hadde jo håpet at psykiatrien var mye mer opptatt av det som rører seg INNI et menneske, enn av å observere den YTRE adferd. Jeg trodde det som kalles psykisk tilstand, er det som rører seg INNI mennekset. Og det som rører seg INNI mennesket er ikke alltid det samme som man observerer fra utsiden.

Det er ikke gull alt som glimrer.

Eller i mitt tilfelle: Det er ikke tåke alt som ryker.

Du har en misjon her gulrota, du får jo masse respons på alle dine innlegg. Du skiller deg ut, fordi du skriver mange innlegg, og fordi du har et tema du er veldig engasjert i.

Folk som skiller seg ut, blir fort gjenstand for oppmerksomhet. Du er DOLs svar på Karl I Hagen tror jeg. Han blir fort en hoggestabbe i politikken med sine uttalelser.

Han kaller en spade for en spade.

Jeg tror du har en god sak, med å sette fokus på tvangsbruken i psykiatrien, men tror dessverre ikke du kommer noen vei her. Det beste hadde vært om du traff andre med samme opplevelse, slik at dere sammen kunne påvirke noe eller noen. Slik at det blir mer bevissthet på dette, for det skader jo ikke.

Folk med en høy bevissthet blir ofte en pest og en plage, og kanskje spesielt i helsenorge. Ta det som et kompliment. Bevisste folk tar rett og slett for mye tid. Skal man forholde seg til bevisste folk, må man jo lytte, og det er krevende. Altfor krevende.

[Gjest gulrota]

du skriver hele tida om at tvangsbruken har skadet deg. Hva om den reddet deg?

Jeg har vært under tvang selv. Og jeg har ikke akkurat gode minner, men jeg ser i ettertid at det var nødvendig.

Mulig du ikke skulle vært utsatt for dette, men tvang redder mange mennesker. Mange opplever det nok som traumatisk,men det er prisen for å redde liv.

Du bruker all din energi på det her. Det eneste du babler om .

Jeg ser på tvang som et nødvendig onde. Men iblant blir den brukt feil.

Jeg er lei for at du har blitt utsatt for det, om det du sier er riktig.

Men.. det er vel faktisk bedre å bruke tvang èn gng for mye , enn èn gang for lite?

Og kanskje du kan skrive om andre ting også?

For du skriver veldig bra, og du tenker mye.

Du tar opp noe viktig. Er det ikke bedre å bruke tvang en gang for mye enn en gang for lite?

Jo, i de tilfellene hvor det er fare for liv (§3-3B) så er jeg enig.

Men i de tilfellene hvor det ikke er fare for liv (§3-3A), så er jeg ikke enig. Statistikken (jeg har ikke den hele og fulle oversikt) viser jo også at tvangsbruken reduseres med tiden, for 10-15 år siden var kanskje tvangsinnleggelsesandelen 50%, mens den nå har kommet ned i kanskje 25-30%, uten at veldig mange har protestert på det, det synes derimot å være en nærmest enighet fra de fleste hold om at det er positivt at tvangsbruken reduseres, og om at det arbeides aktivt for å gjøre dette.

Og takk for at du synes jeg skriver bra! Men hva annet skal jeg skrive om her? Jeg finner det ikke naturlig å skrive om veldig mye annet enn min erfaring med psykiatri her?

Fra den positive siden, så kunne jeg skrevet om det drøye året hvor jeg gjennomgikk rehabilitering etter den livstruende medisinske bivirkningen, for da gjorde de en helt fantastisk jobb med meg på sykehuset, ellers hadde jeg jo ikke sittet her.

Men jeg føler på en måte at dette ikke er stedet å skrive om ting man ikke ønsker svar på, eller kommentarer til? Og dessuten er det slik at det jeg skriver personlig også handler om det negative, jeg kommer innimellom også inn på det positive, men fortsatt sitter tvangsbruken der som en mye mer traumatisk opplevelse enn det livstruende syndromet og rehabiliteringen fra dette. Og det er jo også nettopp pga den medisinske bivirkningen at jeg reagerer så hardt mot tvangsbruken som kom i ettertid.

Men kanskje kommer dette etterhvert, når tvangsbrukens virkninger er bortevekk, at jeg begynner å takke dem som reddet meg og behandlet meg etter den livstruende bivirkningen.

Problemet mitt er bare: Til hva reddet de meg? Livet mitt har vært en nedtur som følge av psykiatrien. Men det kommer en dag hvor jeg har vokst meg sterk på det. En dag hvor jeg ikke lengre er redd for psykiaterer og sykepleiere, at jeg kan gå på besøk til pasienter på lukkede avdelinger uten å være redd for å bli holdt tilbake, eller uten å være redd for å få et følelsesmessig utbrudd mot de ansatte der. Men den dagen har ennå ikke kommet. Men den nærmer seg, for hver dag som går, kommer den dagen nærmere.

Også NHDs kommentarer som i første omgang kan virke negative, vokser man på, når man oppdager at man fortsatt sitter her og skriver, og ingen ringer på døren for å tvangsinnlegge meg. Det er ganske tøft for meg å skrive det jeg gjør nå. Men det er sannheten.

Jeg har en angst-tilstand for å bli tvangsinnlagt på nytt. Det er sannheten. Jeg har ingen mani. Men at den kan gi seg slike sympomatiske utslag, det har jeg ingen vanskeligheter for å forstå.

Mange mennesker som bor rundt det indiske hav vil aldri tørre å sette seg i en båt mer, de tok skrekken. Andre gikk ut på sjøen dagen etter. Vi reagerer forskjellig.

Og det jeg også håpet gjennom å skrive her, var at eventuelle helsepersonell som leser her, kanskje kunne snappe opp noen av de negative effektene av tvang. Det er jo positivt.

Men jeg forstår at mange av dere kan få negative reaksjoner av det jeg skriver. Det gjelder også andre i mine omgivelser. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å minimalisere det jeg skriver, faktisk - tro meg. Ikke minimalisere i antall innlegg. Men minimalisere i skadelig innhold, med det mener jeg å forklare litt rundt hvorfor jeg skriver som jeg gjør, slik som eksempelvis dette avsnittet.

Jeg vet ikke om det har noen hensikt, men jeg forsøker iallefall.

Tusen takk for tilbakemeldingen, Zahara. Du fikk meg til å tenke på behandlingen jeg fikk da jeg ble rehabilitert etter den livstruende bivirkningen. Det var mange mennesker der da, som gjorde en veldig, veldig god innsats, og det var veldig mange involverte. De er mange som gjorde veldig mye godt med meg da, da jeg altså var pleiepasient, og ikke kunne gjøre mer enn et lite barn eller en gammel mann. Joda, det er veldig sterke og gode minner fra den tiden, men også såre, for det er ingen dans på roser å trene seg opp.

Og grunnen til at jeg er så entydig negativ, det er jo fordi det ikke var noen arbeidsulykke at jeg havnet i den tilstanden heller. Det er kalkulert at noen hvert år skal rammes av den bivirkningen av antipsykotika, men det er så sjeldent, at man tillater det. Vel man kan si at jeg aldri skulle hatt antipsykotika, det var jo feildiagnostisering som ledet til det, så slik sett var det en arbeidsulykke. Men vel, det var ikke bare meteoritt som traff meg, det var en systemsvikt, noe også helsetilsynet konkluderte med.

Vel, mange spør om jeg er bitter, men det er ikke det rette ordet.

Saken er den at når man rammes, så reagerer man ulikt. Men man søker hele tiden det mest positive. Og din kommentar Zahara, hadde jeg kanskje ikke reagert slik jeg gjør nå på, om den hadde kommet på et annet tidspunkt.

Men likefullt, du bidrog veldig positivt. Og jeg tror årsaken var at jeg opplevde at du forsøkte å gå i dialog med meg, og ikke bare stemple meg gjennom en observasjon. Det er ikke så ofte jeg opplever slik.

Mangel på opplevelse av forståelse eller forsøk på forståelse har vært mye hemmende for meg i ettertid, selv om det nok er mange mennesker som har forsøkt å forstå meg, og som også har forstått meg, men jeg har vært rammet så dypt, at jeg ikke har vært i stand til å fange det opp. Så tusen takk, Zahara!

Tusen takk for at du skrev det innlegget!

Det fikk meg til å balansere synet på psykiatrien, selv om også den livstruende og rehabiliterende tilstanden ikke var positiv, så var det iallefall en situajson hvor jeg opplevde at folk gjorde det riktige, og det var jo bare en ting å gjøre da, og kanskje er det også fordi alle umiddelbart skjønner at det å oppleve en slik bivirkning er "feil", alle skjønner en umiddelbart når man sier at man var en av de sjeldne som fikk den alvorlige bivirkningen. Det gjør meg godt langt nedi magen.

Men når det gjelder tvangsbruken som deretter fulgte, og så kom tilbake i høst, så fortstår ikke folk at den skadet meg mer enn den livstruende bivirkningen gjore det.

Jeg skulle aldri vært inne i psykiatrien. Det er sannheten. Det er etterpåklokskap. Men det er sannheten.

Det eneste jeg trengte den gangen for mange år siden var hvile, og mat. Faktisk. Et godt gammeldags asyl, uten annet enn forpleining. Og ikke medisiner. Det er noen sånne blant oss også. Som ikke hadde trengt noe annet for en periode i sitt liv. Men medisiner var (og er?) er en så naturlig del av en psykiatrisk avdeling, at dersom man avviker veldig fra en normaltilstand, så er det frem med medisiner. Så skal ikke jeg gjenta her og nå hva det ledet opp til. Det vil de fleste som har lest helt ned hit vite, hva medisinene ledet opp til.

Og jeg prøver også å presisere at jeg ikke har noen enerett til å ble sett og få vist min historie, det er ikke derfor jeg bruker så mye plass. Og det er mange mennesker som lider veldig mye mer enn meg, så jeg prøver ikke å fremstille min lidelse som noe større og mer alvorlig enn andres, snarere tvertimot, min tilstand er moderat, den er ikke lett og ikke alvorlig. Den er moderat og den er stabil. Mange lider veldig mye mer enn meg som følge av sykdom. Jeg skriver ikke for å få noen medfølelse, og heller ikke for å skape noe inntrykk av at jeg ikke har en behandlingstrengende tilstand.

Ja, dette ble vel et av de lengste innleggene jeg har skrevet (kanskje)... men for meg var det godt å skrive, for jeg kom inn på ting som hadde med annet enn tvangsbruk å gjøre. Det er ikke godt å skrive det ordet. Tvang. Jeg merker det i magen. Det er ikke godt. Og det er ikke bare fordi jeg har skrevet det mange ganger. Det har nok noe med innholdet i ordet å gjøre. Og det kan også være derfor det er vanskelig for mange å bli minnet så ofte på det ordet. Jeg vet ikke.

Men det er jo også generelt slik at en person som terper og terper på det samme temaet blir man lei av. Men i de fleste tilfeller så blir en slik person oversett. Blir fryst ut på en måte, ikke fordi man vil, men fordi det bare skjer rett og slett. Men det har ikke skjedd med meg. Ikke foreløpig. Men det vil skje. Jeg har merket det med mange jeg omgås, og mange jeg skriver til. Det betyr ikke at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er bare en naturlig konsekvens av en slik adferd jeg fortsatt har.

Det er en del av prisen, en del av belastning av tvang, ja det er ikke godt å skrive det. Men det er et faktum.

Jeg har nevnt angst-tilstand, som en mer nærliggende diagnose enn mani. Men et annet alternativ ville vært tvangstanke. At jeg faktisk har fått temaet så mye på hjernen at jeg ikke klarer å få det ut. Men det er faktisk ikke tilfelle det heller. Jeg har faktisk kontroll på mine tanker, heldigvis. Det er følelsene som er problemet.

Blamering. Vel, en reaksjon noen får etter å ha blitt utsatt for overgrep, er at de vil skjule det helt for omgivelsene. En annen reaksjon, er at man vil fortelle det til alle, helt åpent. I en menighet foreksempel, dersom noen i en menighet har forgrepet seg, så vil et offer kunne ønske mest mulig åpenhet om det. Jeg er nok blant den gruppen. Det er derfor jeg skriver her, selv om dette ikke er under fullt navn, så er det på en måte en del av stegene man tar, å nærme seg det å skulle gå offentlig ut. For det er en terskel. Det er noe man ikke ønsker. Og - en annen grunn til at man ikke gjøre det, er nettopp at man ikke har erkjent overgrepet selv. Joda, man forstår det, man ser det i ettertid. Men man har ikke erkjent det. Man skjønner ikke at det har skjedd med en selv. Er det virkelig sant? Den dagen det går opp for meg, så vil det være som å våkne opp av en vond drøm, eller det vil bli som en befrielse. Jeg vet ikke på forhånd hvordan det vil bli. Men den kommer en dag hvor jeg selv erkjenner at psykiatrien har ødelagt tolv år av mitt liv. Den dagen vil jeg ikke la meg affisere av andres tanker om meg. Den dagen kan de gjøre hva de vil med meg. For da har jeg erkjent sannheten. Og jeg forstår jo hvorfor det kan være vanskelig for å omgivelsene å ikke erkjenne det, når jeg ikke selv har gjort det. Det er helt opplagt. Jeg trenger ikke å forklare det for dere.

Så tusen takk til hver og en av dere for alle kommentarene der har gitt meg i disse ukene/månedene jeg har vært/fortsatt vil være her.

Alle bidrag er med på å forme ens liv. Ikke alle liker man. Men hver og en av dere har ulike forutsetninger for å forstå meg. Og jeg tror på det gode i mennesket, at dere gjør det i den beste hensikt, selv om konsekvensene ikke alltid blir god, men det kan ikke dere vite før i ettertid, med det utgangspunktet noen av dere har (og da tenker jeg ikke på spesifikke personer).

Og når jeg skriver her, så er det ikke bare til dere. Det er like mye til meg selv. Men jeg ville ikke klart å skrive dette i en dagbok. Jeg er skrudd samme som person slik at jeg ofte er avhengig av å formidle til andre for å komme frem til ting. Det har både positive og negative sider å være slik. Men sånn er jeg bare. Eller sånn har jeg iallefall blitt.

Da er klokken snart 22, og jeg begynner å bli trøtt.

Tusen takk for deres langmodighet med meg.

I Jesus navn. Amen.

[firebird1365380441]

Ja, stemmer. Jeg gjorde et navnebytte (se en tidligere tråd), for å symbolisere at jeg ikke bare er nær jorden, men at jeg faktisk også er gravd ned i den, samtidig som jeg har de grønne gulrot-risene stående over der, for å illustrere at jeg fremdeles har kontakt med omgivelsene også... dessuten synes jeg gulrota hørtes mer koselig ut enn Jordnær.

Gud...bedre...så du er en rotgrønnsak,med andre ord?

[Gjest gulrota]

Gud...bedre...så du er en rotgrønnsak,med andre ord?

Jotakk, stemmer det, du gode ildfugl Hva slags ild farer du med?

[firebird1365380441]

Jotakk, stemmer det, du gode ildfugl Hva slags ild farer du med?

hva slags ild jeg farer med?Ja,si det....Valgte forøvrig nicket fordi jeg noen ganger tenker på meg selv som fugl phønix(opp av asken!).Kanskje noe pompøst,men jeg er nok et filosofisk menneske.Dessuten er det et bilmerke,tror jeg,eller en biltype,som heter Firebird.Tror det var for en sportsbil å regne på 50 eller 60 tallet.Eller kanskje den het Thunderbird?

Kjente også til en hest ved navnet Firebird.Har holdt på med hester siden jeg var 10 år,så har kjent en mengde hester.

Kanskje hest og ridning hadde vært noe for deg?Så du kan få noe positivt å fortelle om her inne?Hester/terapiridning brukes mye innen psykiatrien...

[Gjest gulrota]

Du har en misjon her gulrota, du får jo masse respons på alle dine innlegg. Du skiller deg ut, fordi du skriver mange innlegg, og fordi du har et tema du er veldig engasjert i.

Folk som skiller seg ut, blir fort gjenstand for oppmerksomhet. Du er DOLs svar på Karl I Hagen tror jeg. Han blir fort en hoggestabbe i politikken med sine uttalelser.

Han kaller en spade for en spade.

Jeg tror du har en god sak, med å sette fokus på tvangsbruken i psykiatrien, men tror dessverre ikke du kommer noen vei her. Det beste hadde vært om du traff andre med samme opplevelse, slik at dere sammen kunne påvirke noe eller noen. Slik at det blir mer bevissthet på dette, for det skader jo ikke.

Folk med en høy bevissthet blir ofte en pest og en plage, og kanskje spesielt i helsenorge. Ta det som et kompliment. Bevisste folk tar rett og slett for mye tid. Skal man forholde seg til bevisste folk, må man jo lytte, og det er krevende. Altfor krevende.

TUSEN TAKK!

Nå kan jeg legge meg til å sove, uten å lese flere svar.

TUSEN TAKK! Det innlegget ditt gjorde meg veldig godt!

Hehe. Bortsett fra det med Carl I. Hagen, joda jeg tok det positivt altså, problemet er bare jeg vel ikke ville stemt hans parti, selv om Frp faktisk er de som nok ville støttet meg tydeligst og klarest i min egen sak, slik de fremstår som forsvarere av enkeltmenneskets frihet Ja, faktisk stemte ikke Frp for den loven vi har idag. Men dette var jo et sidespor her på DOL, og det var jo ikke Carl I. som var det viktigste i ditt innlegg. Hehe.

TUSEN TAKK for de gode ordene du skrev om meg!

God natta!!

[Gjest Zahara]

Du tar opp noe viktig. Er det ikke bedre å bruke tvang en gang for mye enn en gang for lite?

Jo, i de tilfellene hvor det er fare for liv (§3-3B) så er jeg enig.

Men i de tilfellene hvor det ikke er fare for liv (§3-3A), så er jeg ikke enig. Statistikken (jeg har ikke den hele og fulle oversikt) viser jo også at tvangsbruken reduseres med tiden, for 10-15 år siden var kanskje tvangsinnleggelsesandelen 50%, mens den nå har kommet ned i kanskje 25-30%, uten at veldig mange har protestert på det, det synes derimot å være en nærmest enighet fra de fleste hold om at det er positivt at tvangsbruken reduseres, og om at det arbeides aktivt for å gjøre dette.

Og takk for at du synes jeg skriver bra! Men hva annet skal jeg skrive om her? Jeg finner det ikke naturlig å skrive om veldig mye annet enn min erfaring med psykiatri her?

Fra den positive siden, så kunne jeg skrevet om det drøye året hvor jeg gjennomgikk rehabilitering etter den livstruende medisinske bivirkningen, for da gjorde de en helt fantastisk jobb med meg på sykehuset, ellers hadde jeg jo ikke sittet her.

Men jeg føler på en måte at dette ikke er stedet å skrive om ting man ikke ønsker svar på, eller kommentarer til? Og dessuten er det slik at det jeg skriver personlig også handler om det negative, jeg kommer innimellom også inn på det positive, men fortsatt sitter tvangsbruken der som en mye mer traumatisk opplevelse enn det livstruende syndromet og rehabiliteringen fra dette. Og det er jo også nettopp pga den medisinske bivirkningen at jeg reagerer så hardt mot tvangsbruken som kom i ettertid.

Men kanskje kommer dette etterhvert, når tvangsbrukens virkninger er bortevekk, at jeg begynner å takke dem som reddet meg og behandlet meg etter den livstruende bivirkningen.

Problemet mitt er bare: Til hva reddet de meg? Livet mitt har vært en nedtur som følge av psykiatrien. Men det kommer en dag hvor jeg har vokst meg sterk på det. En dag hvor jeg ikke lengre er redd for psykiaterer og sykepleiere, at jeg kan gå på besøk til pasienter på lukkede avdelinger uten å være redd for å bli holdt tilbake, eller uten å være redd for å få et følelsesmessig utbrudd mot de ansatte der. Men den dagen har ennå ikke kommet. Men den nærmer seg, for hver dag som går, kommer den dagen nærmere.

Også NHDs kommentarer som i første omgang kan virke negative, vokser man på, når man oppdager at man fortsatt sitter her og skriver, og ingen ringer på døren for å tvangsinnlegge meg. Det er ganske tøft for meg å skrive det jeg gjør nå. Men det er sannheten.

Jeg har en angst-tilstand for å bli tvangsinnlagt på nytt. Det er sannheten. Jeg har ingen mani. Men at den kan gi seg slike sympomatiske utslag, det har jeg ingen vanskeligheter for å forstå.

Mange mennesker som bor rundt det indiske hav vil aldri tørre å sette seg i en båt mer, de tok skrekken. Andre gikk ut på sjøen dagen etter. Vi reagerer forskjellig.

Og det jeg også håpet gjennom å skrive her, var at eventuelle helsepersonell som leser her, kanskje kunne snappe opp noen av de negative effektene av tvang. Det er jo positivt.

Men jeg forstår at mange av dere kan få negative reaksjoner av det jeg skriver. Det gjelder også andre i mine omgivelser. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å minimalisere det jeg skriver, faktisk - tro meg. Ikke minimalisere i antall innlegg. Men minimalisere i skadelig innhold, med det mener jeg å forklare litt rundt hvorfor jeg skriver som jeg gjør, slik som eksempelvis dette avsnittet.

Jeg vet ikke om det har noen hensikt, men jeg forsøker iallefall.

Tusen takk for tilbakemeldingen, Zahara. Du fikk meg til å tenke på behandlingen jeg fikk da jeg ble rehabilitert etter den livstruende bivirkningen. Det var mange mennesker der da, som gjorde en veldig, veldig god innsats, og det var veldig mange involverte. De er mange som gjorde veldig mye godt med meg da, da jeg altså var pleiepasient, og ikke kunne gjøre mer enn et lite barn eller en gammel mann. Joda, det er veldig sterke og gode minner fra den tiden, men også såre, for det er ingen dans på roser å trene seg opp.

Og grunnen til at jeg er så entydig negativ, det er jo fordi det ikke var noen arbeidsulykke at jeg havnet i den tilstanden heller. Det er kalkulert at noen hvert år skal rammes av den bivirkningen av antipsykotika, men det er så sjeldent, at man tillater det. Vel man kan si at jeg aldri skulle hatt antipsykotika, det var jo feildiagnostisering som ledet til det, så slik sett var det en arbeidsulykke. Men vel, det var ikke bare meteoritt som traff meg, det var en systemsvikt, noe også helsetilsynet konkluderte med.

Vel, mange spør om jeg er bitter, men det er ikke det rette ordet.

Saken er den at når man rammes, så reagerer man ulikt. Men man søker hele tiden det mest positive. Og din kommentar Zahara, hadde jeg kanskje ikke reagert slik jeg gjør nå på, om den hadde kommet på et annet tidspunkt.

Men likefullt, du bidrog veldig positivt. Og jeg tror årsaken var at jeg opplevde at du forsøkte å gå i dialog med meg, og ikke bare stemple meg gjennom en observasjon. Det er ikke så ofte jeg opplever slik.

Mangel på opplevelse av forståelse eller forsøk på forståelse har vært mye hemmende for meg i ettertid, selv om det nok er mange mennesker som har forsøkt å forstå meg, og som også har forstått meg, men jeg har vært rammet så dypt, at jeg ikke har vært i stand til å fange det opp. Så tusen takk, Zahara!

Tusen takk for at du skrev det innlegget!

Det fikk meg til å balansere synet på psykiatrien, selv om også den livstruende og rehabiliterende tilstanden ikke var positiv, så var det iallefall en situajson hvor jeg opplevde at folk gjorde det riktige, og det var jo bare en ting å gjøre da, og kanskje er det også fordi alle umiddelbart skjønner at det å oppleve en slik bivirkning er "feil", alle skjønner en umiddelbart når man sier at man var en av de sjeldne som fikk den alvorlige bivirkningen. Det gjør meg godt langt nedi magen.

Men når det gjelder tvangsbruken som deretter fulgte, og så kom tilbake i høst, så fortstår ikke folk at den skadet meg mer enn den livstruende bivirkningen gjore det.

Jeg skulle aldri vært inne i psykiatrien. Det er sannheten. Det er etterpåklokskap. Men det er sannheten.

Det eneste jeg trengte den gangen for mange år siden var hvile, og mat. Faktisk. Et godt gammeldags asyl, uten annet enn forpleining. Og ikke medisiner. Det er noen sånne blant oss også. Som ikke hadde trengt noe annet for en periode i sitt liv. Men medisiner var (og er?) er en så naturlig del av en psykiatrisk avdeling, at dersom man avviker veldig fra en normaltilstand, så er det frem med medisiner. Så skal ikke jeg gjenta her og nå hva det ledet opp til. Det vil de fleste som har lest helt ned hit vite, hva medisinene ledet opp til.

Og jeg prøver også å presisere at jeg ikke har noen enerett til å ble sett og få vist min historie, det er ikke derfor jeg bruker så mye plass. Og det er mange mennesker som lider veldig mye mer enn meg, så jeg prøver ikke å fremstille min lidelse som noe større og mer alvorlig enn andres, snarere tvertimot, min tilstand er moderat, den er ikke lett og ikke alvorlig. Den er moderat og den er stabil. Mange lider veldig mye mer enn meg som følge av sykdom. Jeg skriver ikke for å få noen medfølelse, og heller ikke for å skape noe inntrykk av at jeg ikke har en behandlingstrengende tilstand.

Ja, dette ble vel et av de lengste innleggene jeg har skrevet (kanskje)... men for meg var det godt å skrive, for jeg kom inn på ting som hadde med annet enn tvangsbruk å gjøre. Det er ikke godt å skrive det ordet. Tvang. Jeg merker det i magen. Det er ikke godt. Og det er ikke bare fordi jeg har skrevet det mange ganger. Det har nok noe med innholdet i ordet å gjøre. Og det kan også være derfor det er vanskelig for mange å bli minnet så ofte på det ordet. Jeg vet ikke.

Men det er jo også generelt slik at en person som terper og terper på det samme temaet blir man lei av. Men i de fleste tilfeller så blir en slik person oversett. Blir fryst ut på en måte, ikke fordi man vil, men fordi det bare skjer rett og slett. Men det har ikke skjedd med meg. Ikke foreløpig. Men det vil skje. Jeg har merket det med mange jeg omgås, og mange jeg skriver til. Det betyr ikke at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er bare en naturlig konsekvens av en slik adferd jeg fortsatt har.

Det er en del av prisen, en del av belastning av tvang, ja det er ikke godt å skrive det. Men det er et faktum.

Jeg har nevnt angst-tilstand, som en mer nærliggende diagnose enn mani. Men et annet alternativ ville vært tvangstanke. At jeg faktisk har fått temaet så mye på hjernen at jeg ikke klarer å få det ut. Men det er faktisk ikke tilfelle det heller. Jeg har faktisk kontroll på mine tanker, heldigvis. Det er følelsene som er problemet.

Blamering. Vel, en reaksjon noen får etter å ha blitt utsatt for overgrep, er at de vil skjule det helt for omgivelsene. En annen reaksjon, er at man vil fortelle det til alle, helt åpent. I en menighet foreksempel, dersom noen i en menighet har forgrepet seg, så vil et offer kunne ønske mest mulig åpenhet om det. Jeg er nok blant den gruppen. Det er derfor jeg skriver her, selv om dette ikke er under fullt navn, så er det på en måte en del av stegene man tar, å nærme seg det å skulle gå offentlig ut. For det er en terskel. Det er noe man ikke ønsker. Og - en annen grunn til at man ikke gjøre det, er nettopp at man ikke har erkjent overgrepet selv. Joda, man forstår det, man ser det i ettertid. Men man har ikke erkjent det. Man skjønner ikke at det har skjedd med en selv. Er det virkelig sant? Den dagen det går opp for meg, så vil det være som å våkne opp av en vond drøm, eller det vil bli som en befrielse. Jeg vet ikke på forhånd hvordan det vil bli. Men den kommer en dag hvor jeg selv erkjenner at psykiatrien har ødelagt tolv år av mitt liv. Den dagen vil jeg ikke la meg affisere av andres tanker om meg. Den dagen kan de gjøre hva de vil med meg. For da har jeg erkjent sannheten. Og jeg forstår jo hvorfor det kan være vanskelig for å omgivelsene å ikke erkjenne det, når jeg ikke selv har gjort det. Det er helt opplagt. Jeg trenger ikke å forklare det for dere.

Så tusen takk til hver og en av dere for alle kommentarene der har gitt meg i disse ukene/månedene jeg har vært/fortsatt vil være her.

Alle bidrag er med på å forme ens liv. Ikke alle liker man. Men hver og en av dere har ulike forutsetninger for å forstå meg. Og jeg tror på det gode i mennesket, at dere gjør det i den beste hensikt, selv om konsekvensene ikke alltid blir god, men det kan ikke dere vite før i ettertid, med det utgangspunktet noen av dere har (og da tenker jeg ikke på spesifikke personer).

Og når jeg skriver her, så er det ikke bare til dere. Det er like mye til meg selv. Men jeg ville ikke klart å skrive dette i en dagbok. Jeg er skrudd samme som person slik at jeg ofte er avhengig av å formidle til andre for å komme frem til ting. Det har både positive og negative sider å være slik. Men sånn er jeg bare. Eller sånn har jeg iallefall blitt.

Da er klokken snart 22, og jeg begynner å bli trøtt.

Tusen takk for deres langmodighet med meg.

I Jesus navn. Amen.

Fikk da lest igjennom.

Hva med å skrive mer om selve angsten du føler. Ikke bare at du er redd for tvang. Men HVA du er redd. ikke redd. ANGST for.en forskjell der. Er det å få feil medisiner? Hva er du redd for kan skje? Er du redd belteseng? Eller at du ikke skal bli trodd? Hva om de har en grunn til å ikke tro deg. Vil du sette deg imot dem for enhver pris? eller samarbeide?

Og fortell hva som skjedde. Hvorfor du måtte trene deg opp.Frykten du møtte, og kreftene du fant? Hvordan er livet nå? hva skjer bortsett fra tvang-angsten?

masse å skrive om. Om du datt på ræva på tur, og at du så lyset.. Hva skjedde før du ble utsatt for tvang? hvordan kunne det vært unngått?

jeg er FOR MINST mulig tvangsbruk bare for å si det. Absolutt. Og det gjøres feil.

Jeg er sikker på at den angsten vil bli bedre, men du må nok gå noen runder. pust dypt,, begynn å gå.

[Gjest Amoline]

Du tar opp noe viktig. Er det ikke bedre å bruke tvang en gang for mye enn en gang for lite?

Jo, i de tilfellene hvor det er fare for liv (§3-3B) så er jeg enig.

Men i de tilfellene hvor det ikke er fare for liv (§3-3A), så er jeg ikke enig. Statistikken (jeg har ikke den hele og fulle oversikt) viser jo også at tvangsbruken reduseres med tiden, for 10-15 år siden var kanskje tvangsinnleggelsesandelen 50%, mens den nå har kommet ned i kanskje 25-30%, uten at veldig mange har protestert på det, det synes derimot å være en nærmest enighet fra de fleste hold om at det er positivt at tvangsbruken reduseres, og om at det arbeides aktivt for å gjøre dette.

Og takk for at du synes jeg skriver bra! Men hva annet skal jeg skrive om her? Jeg finner det ikke naturlig å skrive om veldig mye annet enn min erfaring med psykiatri her?

Fra den positive siden, så kunne jeg skrevet om det drøye året hvor jeg gjennomgikk rehabilitering etter den livstruende medisinske bivirkningen, for da gjorde de en helt fantastisk jobb med meg på sykehuset, ellers hadde jeg jo ikke sittet her.

Men jeg føler på en måte at dette ikke er stedet å skrive om ting man ikke ønsker svar på, eller kommentarer til? Og dessuten er det slik at det jeg skriver personlig også handler om det negative, jeg kommer innimellom også inn på det positive, men fortsatt sitter tvangsbruken der som en mye mer traumatisk opplevelse enn det livstruende syndromet og rehabiliteringen fra dette. Og det er jo også nettopp pga den medisinske bivirkningen at jeg reagerer så hardt mot tvangsbruken som kom i ettertid.

Men kanskje kommer dette etterhvert, når tvangsbrukens virkninger er bortevekk, at jeg begynner å takke dem som reddet meg og behandlet meg etter den livstruende bivirkningen.

Problemet mitt er bare: Til hva reddet de meg? Livet mitt har vært en nedtur som følge av psykiatrien. Men det kommer en dag hvor jeg har vokst meg sterk på det. En dag hvor jeg ikke lengre er redd for psykiaterer og sykepleiere, at jeg kan gå på besøk til pasienter på lukkede avdelinger uten å være redd for å bli holdt tilbake, eller uten å være redd for å få et følelsesmessig utbrudd mot de ansatte der. Men den dagen har ennå ikke kommet. Men den nærmer seg, for hver dag som går, kommer den dagen nærmere.

Også NHDs kommentarer som i første omgang kan virke negative, vokser man på, når man oppdager at man fortsatt sitter her og skriver, og ingen ringer på døren for å tvangsinnlegge meg. Det er ganske tøft for meg å skrive det jeg gjør nå. Men det er sannheten.

Jeg har en angst-tilstand for å bli tvangsinnlagt på nytt. Det er sannheten. Jeg har ingen mani. Men at den kan gi seg slike sympomatiske utslag, det har jeg ingen vanskeligheter for å forstå.

Mange mennesker som bor rundt det indiske hav vil aldri tørre å sette seg i en båt mer, de tok skrekken. Andre gikk ut på sjøen dagen etter. Vi reagerer forskjellig.

Og det jeg også håpet gjennom å skrive her, var at eventuelle helsepersonell som leser her, kanskje kunne snappe opp noen av de negative effektene av tvang. Det er jo positivt.

Men jeg forstår at mange av dere kan få negative reaksjoner av det jeg skriver. Det gjelder også andre i mine omgivelser. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å minimalisere det jeg skriver, faktisk - tro meg. Ikke minimalisere i antall innlegg. Men minimalisere i skadelig innhold, med det mener jeg å forklare litt rundt hvorfor jeg skriver som jeg gjør, slik som eksempelvis dette avsnittet.

Jeg vet ikke om det har noen hensikt, men jeg forsøker iallefall.

Tusen takk for tilbakemeldingen, Zahara. Du fikk meg til å tenke på behandlingen jeg fikk da jeg ble rehabilitert etter den livstruende bivirkningen. Det var mange mennesker der da, som gjorde en veldig, veldig god innsats, og det var veldig mange involverte. De er mange som gjorde veldig mye godt med meg da, da jeg altså var pleiepasient, og ikke kunne gjøre mer enn et lite barn eller en gammel mann. Joda, det er veldig sterke og gode minner fra den tiden, men også såre, for det er ingen dans på roser å trene seg opp.

Og grunnen til at jeg er så entydig negativ, det er jo fordi det ikke var noen arbeidsulykke at jeg havnet i den tilstanden heller. Det er kalkulert at noen hvert år skal rammes av den bivirkningen av antipsykotika, men det er så sjeldent, at man tillater det. Vel man kan si at jeg aldri skulle hatt antipsykotika, det var jo feildiagnostisering som ledet til det, så slik sett var det en arbeidsulykke. Men vel, det var ikke bare meteoritt som traff meg, det var en systemsvikt, noe også helsetilsynet konkluderte med.

Vel, mange spør om jeg er bitter, men det er ikke det rette ordet.

Saken er den at når man rammes, så reagerer man ulikt. Men man søker hele tiden det mest positive. Og din kommentar Zahara, hadde jeg kanskje ikke reagert slik jeg gjør nå på, om den hadde kommet på et annet tidspunkt.

Men likefullt, du bidrog veldig positivt. Og jeg tror årsaken var at jeg opplevde at du forsøkte å gå i dialog med meg, og ikke bare stemple meg gjennom en observasjon. Det er ikke så ofte jeg opplever slik.

Mangel på opplevelse av forståelse eller forsøk på forståelse har vært mye hemmende for meg i ettertid, selv om det nok er mange mennesker som har forsøkt å forstå meg, og som også har forstått meg, men jeg har vært rammet så dypt, at jeg ikke har vært i stand til å fange det opp. Så tusen takk, Zahara!

Tusen takk for at du skrev det innlegget!

Det fikk meg til å balansere synet på psykiatrien, selv om også den livstruende og rehabiliterende tilstanden ikke var positiv, så var det iallefall en situajson hvor jeg opplevde at folk gjorde det riktige, og det var jo bare en ting å gjøre da, og kanskje er det også fordi alle umiddelbart skjønner at det å oppleve en slik bivirkning er "feil", alle skjønner en umiddelbart når man sier at man var en av de sjeldne som fikk den alvorlige bivirkningen. Det gjør meg godt langt nedi magen.

Men når det gjelder tvangsbruken som deretter fulgte, og så kom tilbake i høst, så fortstår ikke folk at den skadet meg mer enn den livstruende bivirkningen gjore det.

Jeg skulle aldri vært inne i psykiatrien. Det er sannheten. Det er etterpåklokskap. Men det er sannheten.

Det eneste jeg trengte den gangen for mange år siden var hvile, og mat. Faktisk. Et godt gammeldags asyl, uten annet enn forpleining. Og ikke medisiner. Det er noen sånne blant oss også. Som ikke hadde trengt noe annet for en periode i sitt liv. Men medisiner var (og er?) er en så naturlig del av en psykiatrisk avdeling, at dersom man avviker veldig fra en normaltilstand, så er det frem med medisiner. Så skal ikke jeg gjenta her og nå hva det ledet opp til. Det vil de fleste som har lest helt ned hit vite, hva medisinene ledet opp til.

Og jeg prøver også å presisere at jeg ikke har noen enerett til å ble sett og få vist min historie, det er ikke derfor jeg bruker så mye plass. Og det er mange mennesker som lider veldig mye mer enn meg, så jeg prøver ikke å fremstille min lidelse som noe større og mer alvorlig enn andres, snarere tvertimot, min tilstand er moderat, den er ikke lett og ikke alvorlig. Den er moderat og den er stabil. Mange lider veldig mye mer enn meg som følge av sykdom. Jeg skriver ikke for å få noen medfølelse, og heller ikke for å skape noe inntrykk av at jeg ikke har en behandlingstrengende tilstand.

Ja, dette ble vel et av de lengste innleggene jeg har skrevet (kanskje)... men for meg var det godt å skrive, for jeg kom inn på ting som hadde med annet enn tvangsbruk å gjøre. Det er ikke godt å skrive det ordet. Tvang. Jeg merker det i magen. Det er ikke godt. Og det er ikke bare fordi jeg har skrevet det mange ganger. Det har nok noe med innholdet i ordet å gjøre. Og det kan også være derfor det er vanskelig for mange å bli minnet så ofte på det ordet. Jeg vet ikke.

Men det er jo også generelt slik at en person som terper og terper på det samme temaet blir man lei av. Men i de fleste tilfeller så blir en slik person oversett. Blir fryst ut på en måte, ikke fordi man vil, men fordi det bare skjer rett og slett. Men det har ikke skjedd med meg. Ikke foreløpig. Men det vil skje. Jeg har merket det med mange jeg omgås, og mange jeg skriver til. Det betyr ikke at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det er bare en naturlig konsekvens av en slik adferd jeg fortsatt har.

Det er en del av prisen, en del av belastning av tvang, ja det er ikke godt å skrive det. Men det er et faktum.

Jeg har nevnt angst-tilstand, som en mer nærliggende diagnose enn mani. Men et annet alternativ ville vært tvangstanke. At jeg faktisk har fått temaet så mye på hjernen at jeg ikke klarer å få det ut. Men det er faktisk ikke tilfelle det heller. Jeg har faktisk kontroll på mine tanker, heldigvis. Det er følelsene som er problemet.

Blamering. Vel, en reaksjon noen får etter å ha blitt utsatt for overgrep, er at de vil skjule det helt for omgivelsene. En annen reaksjon, er at man vil fortelle det til alle, helt åpent. I en menighet foreksempel, dersom noen i en menighet har forgrepet seg, så vil et offer kunne ønske mest mulig åpenhet om det. Jeg er nok blant den gruppen. Det er derfor jeg skriver her, selv om dette ikke er under fullt navn, så er det på en måte en del av stegene man tar, å nærme seg det å skulle gå offentlig ut. For det er en terskel. Det er noe man ikke ønsker. Og - en annen grunn til at man ikke gjøre det, er nettopp at man ikke har erkjent overgrepet selv. Joda, man forstår det, man ser det i ettertid. Men man har ikke erkjent det. Man skjønner ikke at det har skjedd med en selv. Er det virkelig sant? Den dagen det går opp for meg, så vil det være som å våkne opp av en vond drøm, eller det vil bli som en befrielse. Jeg vet ikke på forhånd hvordan det vil bli. Men den kommer en dag hvor jeg selv erkjenner at psykiatrien har ødelagt tolv år av mitt liv. Den dagen vil jeg ikke la meg affisere av andres tanker om meg. Den dagen kan de gjøre hva de vil med meg. For da har jeg erkjent sannheten. Og jeg forstår jo hvorfor det kan være vanskelig for å omgivelsene å ikke erkjenne det, når jeg ikke selv har gjort det. Det er helt opplagt. Jeg trenger ikke å forklare det for dere.

Så tusen takk til hver og en av dere for alle kommentarene der har gitt meg i disse ukene/månedene jeg har vært/fortsatt vil være her.

Alle bidrag er med på å forme ens liv. Ikke alle liker man. Men hver og en av dere har ulike forutsetninger for å forstå meg. Og jeg tror på det gode i mennesket, at dere gjør det i den beste hensikt, selv om konsekvensene ikke alltid blir god, men det kan ikke dere vite før i ettertid, med det utgangspunktet noen av dere har (og da tenker jeg ikke på spesifikke personer).

Og når jeg skriver her, så er det ikke bare til dere. Det er like mye til meg selv. Men jeg ville ikke klart å skrive dette i en dagbok. Jeg er skrudd samme som person slik at jeg ofte er avhengig av å formidle til andre for å komme frem til ting. Det har både positive og negative sider å være slik. Men sånn er jeg bare. Eller sånn har jeg iallefall blitt.

Da er klokken snart 22, og jeg begynner å bli trøtt.

Tusen takk for deres langmodighet med meg.

I Jesus navn. Amen.

Har du tenkt tanken på å gå til en behandler for å bearbeide det du har vært gjennom?

Slik ting utløser mange reaksjoner og vil tro at du trenger å bearbeide dette.