Takk for meg

[Gjest gulrota]

i ditt tempo.

Takk

[Gjest gulrota]

Jeg synes bare du til tider oppfører deg rimelig infantilt her inne. Uten at jeg kan påstå at det å bruke tvang mot deg var nødvendig, så kan jeg godt forstå at "psykiatrien" kan oppfatte deg som tverr, barnslig og lite samarbeidsvillig. Du kommer aldri til å bli "frisk" med den holdningen der. Du sier at psykiatrien har ødelagt 12 år av livet ditt, men jeg tør påstå at du har ødelagt for deg selv også.

Sorry, det er bare sånn jeg (og tydeligvis endel andre) oppfatter deg.

Jeg leser hva du skriver. Men jeg forstår ikke hva som er hensikten med å kommentere en annens liv på den måten. Men det er ikke alt jeg skal forstå i denne verden.

[Gjest gulrota]

Jeg leser hva du skriver. Men jeg forstår ikke hva som er hensikten med å kommentere en annens liv på den måten. Men det er ikke alt jeg skal forstå i denne verden.

Men jeg "klarer ikke" la være å kommentere litt. Selvsagt er man delvis "skyldig" selv. Det å protestere mot et så tungt system, som det nærmest sier seg selv at man på forhånd er dømt til å tape mot, ja, det kan forlenge et opphold på lukket avdeling. Men saken er denne:

Skal man så inderlig vel tåle den urett som blir begått mot en selv?

Hvor mye skal man tåle å bli tråkket på tærne av andre?

[Gjest gulrota]

Men jeg "klarer ikke" la være å kommentere litt. Selvsagt er man delvis "skyldig" selv. Det å protestere mot et så tungt system, som det nærmest sier seg selv at man på forhånd er dømt til å tape mot, ja, det kan forlenge et opphold på lukket avdeling. Men saken er denne:

Skal man så inderlig vel tåle den urett som blir begått mot en selv?

Hvor mye skal man tåle å bli tråkket på tærne av andre?

Og - det er den andre parten som starter krigen. Derfor er de hovedansvarlig for det jeg gjør for å forsvare meg mot deres invasjon i mitt liv.

Uten sammenligning for øvrig - et land som forsvarer seg mot en angriper, regnes ikke i ettertid som en krigsforbryter. Det er den som startet krigen som er synderen, ene og alene, dersom ansvarsforholdet er tydelig.

Hadde jeg vært vurdert til å være til fare for liv da jeg ble tvangsinnlagt, så hadde jeg sannsynligvis vurdert saken på en annen måte. Men saken er den, at jeg ikke var en trussel for noen som helst andre personer og heller ikke for mitt eget liv, og ingen har heller hevdet det. Jeg har det svart på hvitt at det var en innleggelse i behandlingsøyemed og ikke i farlighetsøyemed.

Dessuten har jeg som tidligere sagt en meget spesiell innledning til tvangsinnleggelsen, gjennom den medikamentelle livstruende bivirkningen og rehabiliteringen til denne.

Skal man forstå min situasjon, så må man se det i lys av dette.

Og det lar seg ikke gjøre gjennom fragmenterte innlegg på slik internettkanal.

[Gjest gulrota]

Kanskje du kunne prøve å finne til andre som også har opplevd det samme?

Jeg tror ikke du villet ha skrevet på dette forum om ikke det som har skjedd deg er et mareritt som rir deg natt som dag. Men jeg tror du hadde tjent på å konkretisere det som har sjedd deg. Beskriv tydelig i kronologisk rekkefølge hva som skjedde deg da du ble tvangsinnlagt/tvangsmedisinert. Men jeg kan forstå at du ikke vil det også.

Som en annen her inne også skrev så har du en god sak også.Og en misjon her inne på forumet. Mange har den forestillingen at tvangsinnleggelse bare skjer de som er berettiget det i staten Norge. Men det er jo ikke alltid tilfellet. Nå vet jeg ikke hvordan tilfellet var med deg. Hva var det som gjorde at du ble tvangsinnlagt? Sånn rent sett utenfra?

Jeg har i mine egne notater skrevet slik kronologisk om ting som skjedde under innleggelsene, og også i forkant, og i etterkant. Jeg er langt fra ferdig med det. Det faller seg ikke naturlig å skrive dette på denne kanalen. Det blir ganske mange sider.

Men jeg forstår at mange av dere som kommenterer er interesserte i det, ja i det hele tatt før man uttalte seg om mitt liv, så burde man jo satt seg inn i historien min, men jeg har ikke i detalj skevet nok om hva som skjedde før og i starten av innleggelsene til at det skulle være mulig. Det er mange årsaker til at jeg ikke har gjort det. Jeg tror man få en viss avstand til det før man klarer å skrive dette i detalj. For meg er det så innlysende at det aldri skulle skjedd, og det burde holde på en slik kanal, for det er jo en kjensgjerning at slik kan skje. Men de som "kritiserer" meg her, bygger ofte på en stor tillit til systemet og viser manglende evne til å tro at det faktisk begås unødvendige tvangsinnleggelser i dette landet. Det er mange årsaker til at man har denne troen.

Når det gjelder det å oppsøke andre som har opplevd det samme, har det samme synet på det jeg har opplevd, så er dette tanker som jeg har innimellom. Men jeg har til nå avslått dem hver gang, for jeg har ikke villet utsette andre som har opplevd det samme får mine dype negative følelser for det som har skjedd. Det vil jeg vente med til jeg er på et såpass lavt følelsemessig nivå, at jeg kan delta i samtaler med disse menneskene uten å reagerer sterkt følelsemessig, slik jeg eksempelvis gjør etter enkelte innlegg jeg får "mot" meg her på DOL. Det jeg opplever her på DOL er således en god prøve for meg.

Kanskje tenker jeg at andre menensker er like sårbare og følsomme som meg selv, og at jeg derfor ikke vil utsette dem for mine tanker om temaet. Hvorfor skal de måtte gjennoppleve det på en måte. Men det er nok mest for min egen del, at det kanskje ville blitt en meget sterk opplevelse å møte et menneske ansikt til ansikt som har opplevd det samme som meg, altså en slik entydig negativ opplevelse av tvangspsykiatrien. For det ville vært en virkelig vitamininnsprøytning til å gjøre noe med systemet. Ja, da ville det dirret inni meg. Jeg vil ikke utsette meg for den belastningen ennå. Jeg er ikke klar for det. Jeg har så mye negativitet inni meg, at dersom jeg traff en eller flere personer med lignende opplevelser, så ville vi stå mye sterkere enn jeg gjør alene. Det vil kunne medføre at jeg kom til å sette igang en mye mer aktiv kampanje mot departementet og stortinget. Det er bra i seg selv. Men det krever ganske sterk rygg for å gjøre det. For den dagen jeg møter likesinnede, vil det ikke bli snakk om hvile lengre. Da vil jeg ikke klare å gi meg. Det vil bli en daglig kjemping - selvsagt gjennom ord og ikke-voldelige aktiviteter - for å få den ønskede lovendring. Jeg ville ikke da bare kjempet for meg selv. Jeg klarer jo å bære det jeg har opplevd på en måte. Men da ville nok Øverlands ord om at "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" blusse opp. Enten jeg ville det eller ikke. Jeg vil måtte forberede meg på at livet mitt vil dreie seg enda mye mer om en politisk kamp den dagen, og det vil jeg ikke utsette meg for ennå. Frederic Hauge og Bellona kjemper for miljøet. Vi ville kjempet for enkeltmenneskets frihet. Men det er dette som er det neste steget. Jeg vet det. Jeg er klar over det. Men det er ingen hyggelig periode på en måte jeg har i vente da. Jeg merker det når jeg skriver det nå. Men den vil på en måte være hyggeligere enn det jeg opplever nå, siden det vil bli et fellesskap.

Men det kan hende at det ikke finnes personer som har opplevd psykiatrien som så dypt krenkende som meg. Jeg vet ikke. De personene har jo ikke tilkjennegitt seg her på DOL. Men det kan jo meget vel tenkes at de er her likevel. Og bare venter på at jeg skal komme meg ut av "anonymiteteten" og ut i det offentlige rom. Jeg vet ikke.

Og ikke misforstå det jeg har skrevet her. Det er bare tanker. Og det er ikke alltid at tanker om fremtiden er korrekte. Kanksje kan jeg også oppleve en god følelse av å møte likesinnede. Men den følelsen vil på et tidspunkt ta slutt, og da vil det bli enda mer energisk kamp enn til nå, og jeg understreker, med ord og ikke-voldelige aksjoner som metode. Er det noe det er viktig å følge, så er det norsk lov.

Psykiatrien forstår ikke hvor alvorlig det kan være å frata en menneske

[Gjest vioola]

Jeg har i mine egne notater skrevet slik kronologisk om ting som skjedde under innleggelsene, og også i forkant, og i etterkant. Jeg er langt fra ferdig med det. Det faller seg ikke naturlig å skrive dette på denne kanalen. Det blir ganske mange sider.

Men jeg forstår at mange av dere som kommenterer er interesserte i det, ja i det hele tatt før man uttalte seg om mitt liv, så burde man jo satt seg inn i historien min, men jeg har ikke i detalj skevet nok om hva som skjedde før og i starten av innleggelsene til at det skulle være mulig. Det er mange årsaker til at jeg ikke har gjort det. Jeg tror man få en viss avstand til det før man klarer å skrive dette i detalj. For meg er det så innlysende at det aldri skulle skjedd, og det burde holde på en slik kanal, for det er jo en kjensgjerning at slik kan skje. Men de som "kritiserer" meg her, bygger ofte på en stor tillit til systemet og viser manglende evne til å tro at det faktisk begås unødvendige tvangsinnleggelser i dette landet. Det er mange årsaker til at man har denne troen.

Når det gjelder det å oppsøke andre som har opplevd det samme, har det samme synet på det jeg har opplevd, så er dette tanker som jeg har innimellom. Men jeg har til nå avslått dem hver gang, for jeg har ikke villet utsette andre som har opplevd det samme får mine dype negative følelser for det som har skjedd. Det vil jeg vente med til jeg er på et såpass lavt følelsemessig nivå, at jeg kan delta i samtaler med disse menneskene uten å reagerer sterkt følelsemessig, slik jeg eksempelvis gjør etter enkelte innlegg jeg får "mot" meg her på DOL. Det jeg opplever her på DOL er således en god prøve for meg.

Kanskje tenker jeg at andre menensker er like sårbare og følsomme som meg selv, og at jeg derfor ikke vil utsette dem for mine tanker om temaet. Hvorfor skal de måtte gjennoppleve det på en måte. Men det er nok mest for min egen del, at det kanskje ville blitt en meget sterk opplevelse å møte et menneske ansikt til ansikt som har opplevd det samme som meg, altså en slik entydig negativ opplevelse av tvangspsykiatrien. For det ville vært en virkelig vitamininnsprøytning til å gjøre noe med systemet. Ja, da ville det dirret inni meg. Jeg vil ikke utsette meg for den belastningen ennå. Jeg er ikke klar for det. Jeg har så mye negativitet inni meg, at dersom jeg traff en eller flere personer med lignende opplevelser, så ville vi stå mye sterkere enn jeg gjør alene. Det vil kunne medføre at jeg kom til å sette igang en mye mer aktiv kampanje mot departementet og stortinget. Det er bra i seg selv. Men det krever ganske sterk rygg for å gjøre det. For den dagen jeg møter likesinnede, vil det ikke bli snakk om hvile lengre. Da vil jeg ikke klare å gi meg. Det vil bli en daglig kjemping - selvsagt gjennom ord og ikke-voldelige aktiviteter - for å få den ønskede lovendring. Jeg ville ikke da bare kjempet for meg selv. Jeg klarer jo å bære det jeg har opplevd på en måte. Men da ville nok Øverlands ord om at "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" blusse opp. Enten jeg ville det eller ikke. Jeg vil måtte forberede meg på at livet mitt vil dreie seg enda mye mer om en politisk kamp den dagen, og det vil jeg ikke utsette meg for ennå. Frederic Hauge og Bellona kjemper for miljøet. Vi ville kjempet for enkeltmenneskets frihet. Men det er dette som er det neste steget. Jeg vet det. Jeg er klar over det. Men det er ingen hyggelig periode på en måte jeg har i vente da. Jeg merker det når jeg skriver det nå. Men den vil på en måte være hyggeligere enn det jeg opplever nå, siden det vil bli et fellesskap.

Men det kan hende at det ikke finnes personer som har opplevd psykiatrien som så dypt krenkende som meg. Jeg vet ikke. De personene har jo ikke tilkjennegitt seg her på DOL. Men det kan jo meget vel tenkes at de er her likevel. Og bare venter på at jeg skal komme meg ut av "anonymiteteten" og ut i det offentlige rom. Jeg vet ikke.

Og ikke misforstå det jeg har skrevet her. Det er bare tanker. Og det er ikke alltid at tanker om fremtiden er korrekte. Kanksje kan jeg også oppleve en god følelse av å møte likesinnede. Men den følelsen vil på et tidspunkt ta slutt, og da vil det bli enda mer energisk kamp enn til nå, og jeg understreker, med ord og ikke-voldelige aksjoner som metode. Er det noe det er viktig å følge, så er det norsk lov.

Psykiatrien forstår ikke hvor alvorlig det kan være å frata en menneske

uansett synes jeg du er tøff gulrota , du har fått tåle mye pepper fra både meg og andre her , men du er her enda og forsvarer deg med nebb og klør

[Gjest gulrota]

Jeg har i mine egne notater skrevet slik kronologisk om ting som skjedde under innleggelsene, og også i forkant, og i etterkant. Jeg er langt fra ferdig med det. Det faller seg ikke naturlig å skrive dette på denne kanalen. Det blir ganske mange sider.

Men jeg forstår at mange av dere som kommenterer er interesserte i det, ja i det hele tatt før man uttalte seg om mitt liv, så burde man jo satt seg inn i historien min, men jeg har ikke i detalj skevet nok om hva som skjedde før og i starten av innleggelsene til at det skulle være mulig. Det er mange årsaker til at jeg ikke har gjort det. Jeg tror man få en viss avstand til det før man klarer å skrive dette i detalj. For meg er det så innlysende at det aldri skulle skjedd, og det burde holde på en slik kanal, for det er jo en kjensgjerning at slik kan skje. Men de som "kritiserer" meg her, bygger ofte på en stor tillit til systemet og viser manglende evne til å tro at det faktisk begås unødvendige tvangsinnleggelser i dette landet. Det er mange årsaker til at man har denne troen.

Når det gjelder det å oppsøke andre som har opplevd det samme, har det samme synet på det jeg har opplevd, så er dette tanker som jeg har innimellom. Men jeg har til nå avslått dem hver gang, for jeg har ikke villet utsette andre som har opplevd det samme får mine dype negative følelser for det som har skjedd. Det vil jeg vente med til jeg er på et såpass lavt følelsemessig nivå, at jeg kan delta i samtaler med disse menneskene uten å reagerer sterkt følelsemessig, slik jeg eksempelvis gjør etter enkelte innlegg jeg får "mot" meg her på DOL. Det jeg opplever her på DOL er således en god prøve for meg.

Kanskje tenker jeg at andre menensker er like sårbare og følsomme som meg selv, og at jeg derfor ikke vil utsette dem for mine tanker om temaet. Hvorfor skal de måtte gjennoppleve det på en måte. Men det er nok mest for min egen del, at det kanskje ville blitt en meget sterk opplevelse å møte et menneske ansikt til ansikt som har opplevd det samme som meg, altså en slik entydig negativ opplevelse av tvangspsykiatrien. For det ville vært en virkelig vitamininnsprøytning til å gjøre noe med systemet. Ja, da ville det dirret inni meg. Jeg vil ikke utsette meg for den belastningen ennå. Jeg er ikke klar for det. Jeg har så mye negativitet inni meg, at dersom jeg traff en eller flere personer med lignende opplevelser, så ville vi stå mye sterkere enn jeg gjør alene. Det vil kunne medføre at jeg kom til å sette igang en mye mer aktiv kampanje mot departementet og stortinget. Det er bra i seg selv. Men det krever ganske sterk rygg for å gjøre det. For den dagen jeg møter likesinnede, vil det ikke bli snakk om hvile lengre. Da vil jeg ikke klare å gi meg. Det vil bli en daglig kjemping - selvsagt gjennom ord og ikke-voldelige aktiviteter - for å få den ønskede lovendring. Jeg ville ikke da bare kjempet for meg selv. Jeg klarer jo å bære det jeg har opplevd på en måte. Men da ville nok Øverlands ord om at "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv" blusse opp. Enten jeg ville det eller ikke. Jeg vil måtte forberede meg på at livet mitt vil dreie seg enda mye mer om en politisk kamp den dagen, og det vil jeg ikke utsette meg for ennå. Frederic Hauge og Bellona kjemper for miljøet. Vi ville kjempet for enkeltmenneskets frihet. Men det er dette som er det neste steget. Jeg vet det. Jeg er klar over det. Men det er ingen hyggelig periode på en måte jeg har i vente da. Jeg merker det når jeg skriver det nå. Men den vil på en måte være hyggeligere enn det jeg opplever nå, siden det vil bli et fellesskap.

Men det kan hende at det ikke finnes personer som har opplevd psykiatrien som så dypt krenkende som meg. Jeg vet ikke. De personene har jo ikke tilkjennegitt seg her på DOL. Men det kan jo meget vel tenkes at de er her likevel. Og bare venter på at jeg skal komme meg ut av "anonymiteteten" og ut i det offentlige rom. Jeg vet ikke.

Og ikke misforstå det jeg har skrevet her. Det er bare tanker. Og det er ikke alltid at tanker om fremtiden er korrekte. Kanksje kan jeg også oppleve en god følelse av å møte likesinnede. Men den følelsen vil på et tidspunkt ta slutt, og da vil det bli enda mer energisk kamp enn til nå, og jeg understreker, med ord og ikke-voldelige aksjoner som metode. Er det noe det er viktig å følge, så er det norsk lov.

Psykiatrien forstår ikke hvor alvorlig det kan være å frata en menneske

Jeg nevnte Bellona. Jeg tar avstand fra deres sivil ulydighets aksjoner. Kanskje kan man oppnå sine mål raskere gjennom å bryte loven gjennom slike aksjoner, gjennom at man skaper oppmerksomhet og støtte i opinionen. Men jeg er altså motstander av slike aksjoner.

Jeg vil ikke kjempe gjennom en lovendring ved bruk av ulovlige virkemidler.

Når det er sagt, så vil sikkert noen som leser dette få tanker om at jeg ønsker å fremstå som en leder av en slik organisasjon. Men det er feil. Jeg har overhodet ingen slike ønsker.

Det eneste jeg ønsker, og det eneste jeg ber om, er at jeg skal slippe å ha noe med norsk tvangspsykiatri å gjøre, så lenge det ikke er nærliggende og alvorlig fare for liv og helse, samt at det under enhver omstendighet i mitt liv ikke skal begås tvangsmedisinering.

Vanskeligere er det ikke.

Jeg vil heller i verste fall gå til grunne, enn å oppleve norsk tvangspsykiatri på nytt.

[Gjest gulrota]

Jeg nevnte Bellona. Jeg tar avstand fra deres sivil ulydighets aksjoner. Kanskje kan man oppnå sine mål raskere gjennom å bryte loven gjennom slike aksjoner, gjennom at man skaper oppmerksomhet og støtte i opinionen. Men jeg er altså motstander av slike aksjoner.

Jeg vil ikke kjempe gjennom en lovendring ved bruk av ulovlige virkemidler.

Når det er sagt, så vil sikkert noen som leser dette få tanker om at jeg ønsker å fremstå som en leder av en slik organisasjon. Men det er feil. Jeg har overhodet ingen slike ønsker.

Det eneste jeg ønsker, og det eneste jeg ber om, er at jeg skal slippe å ha noe med norsk tvangspsykiatri å gjøre, så lenge det ikke er nærliggende og alvorlig fare for liv og helse, samt at det under enhver omstendighet i mitt liv ikke skal begås tvangsmedisinering.

Vanskeligere er det ikke.

Jeg vil heller i verste fall gå til grunne, enn å oppleve norsk tvangspsykiatri på nytt.

Litt mer angående det å oppsøke likesinnede. En årsak til at jeg også vil vente med det etter at jeg har kommet ned på en akseptabelt følelsesmessig nivå, er at dette jo vil ta veldig mye tid av mitt liv. Det vil på mange måter kunne bli veldig mye mer altoppslukende enn det er nå.

Jeg har tross alt en viss form for normalt liv ved siden av dette, tro meg eller ei.

Er jeg virkelig villig til å ofre enda mer av livet mitt på dette? Slik eksempelvis Juklerød gjorde. Det er et veldig vanskelig spørsmål.

Er det ikke bedre på en måte å leve i en redusert tilstand resten av livet, enn å skulle begi seg i kast med organisert virksomhet for å endre loven? Det er jo ikke engang sikkert at loven noen gang blir endret? Er det verdt å "ofre" livet sitt for dette? Det er slike spørsmål som dukker opp. De er også oppe i dagens situasjon.

Og får jeg valget mellom å driver med denne "saken" og det vanlige livet, så velger jeg som oftest det "normale" livet. Jeg ser det veldig positive i de impulsene det gir.

Men på den andre side, så hemmer det mitt liv betraktelig, å være "underlagt" (forstå meg rett) lovens sideeffekter på denne måten jeg opplever at jeg er.

[Gjest gulrota]

Litt mer angående det å oppsøke likesinnede. En årsak til at jeg også vil vente med det etter at jeg har kommet ned på en akseptabelt følelsesmessig nivå, er at dette jo vil ta veldig mye tid av mitt liv. Det vil på mange måter kunne bli veldig mye mer altoppslukende enn det er nå.

Jeg har tross alt en viss form for normalt liv ved siden av dette, tro meg eller ei.

Er jeg virkelig villig til å ofre enda mer av livet mitt på dette? Slik eksempelvis Juklerød gjorde. Det er et veldig vanskelig spørsmål.

Er det ikke bedre på en måte å leve i en redusert tilstand resten av livet, enn å skulle begi seg i kast med organisert virksomhet for å endre loven? Det er jo ikke engang sikkert at loven noen gang blir endret? Er det verdt å "ofre" livet sitt for dette? Det er slike spørsmål som dukker opp. De er også oppe i dagens situasjon.

Og får jeg valget mellom å driver med denne "saken" og det vanlige livet, så velger jeg som oftest det "normale" livet. Jeg ser det veldig positive i de impulsene det gir.

Men på den andre side, så hemmer det mitt liv betraktelig, å være "underlagt" (forstå meg rett) lovens sideeffekter på denne måten jeg opplever at jeg er.

Men den dagen jeg eventuelt organiserer meg i arbeidet for en lovendring, så er ikke det et vanlig valg man tar. Det er noe som presser seg frem av seg selv.

Men selvsagt håper jeg i det lengste å slippe det. Bare tiden vil vise. Og skulle det skje, så var også det en del av belastningen.

Men på den positive siden ville jeg nok få det bedre når jeg ikke drev med saken dersom jeg var organisert. Jeg ville nok da kunne skille mer mellom sak og mitt eget privatliv på en måte.

Men dette er ikke noe jeg tenker veldig mye på. Jeg har mer enn nok med å mestre dagens situasjon.

Så får vi ta et steg om gangen.

Tusen takk for at du tok opp temaet "andre i samme situasjon, Amoline". Dere her på DOL har vel på en måte blitt en antydning på hvordan jeg vil kunne takle det. Og for min egen del syns jeg at jeg har taklet det bra på lang sikt.

Og andre som er organiserte, vil jo nok også ha tenkt gjennom de samme tingene som meg, og dermed være forberedt på det jeg beskriver. Så det hele handler nok mest om meg , og ikke de andre. Altså mine egne reaksjoner som vil kunne komme når jeg møter likesinnede.

[Gjest gulrota]

uansett synes jeg du er tøff gulrota , du har fått tåle mye pepper fra både meg og andre her , men du er her enda og forsvarer deg med nebb og klør

Tusen takk, vioola. Det var gode ord å få fra deg. Tusen takk. Det gjorde meg godt ja. Tusen takk.

[Gjest gulrota]

uansett synes jeg du er tøff gulrota , du har fått tåle mye pepper fra både meg og andre her , men du er her enda og forsvarer deg med nebb og klør

Du ser på det som at jeg forsvarer meg. Jeg opplever det ikke slik. Jeg har ikke noe å forsvare. Jeg forteller bare mitt eget liv så godt jeg kan. Men det var sikkert bare din måte å ordlegge deg på, når du kalte det forsvar. Vi tenkte kanskje det samme. Det jeg vil frem til er at jeg ikke opplever det jeg driver med som noen diskusjon. Det er mitt liv jeg bretter ut her. Det er sannheten. Det er ikke noen for-eller-imot diskusjon. For jeg skriver ikke om de andre. Jeg skriver om meg selv. Og ingen andre enn meg selv skriver jeg om.

[Gjest gulrota]

Du ser på det som at jeg forsvarer meg. Jeg opplever det ikke slik. Jeg har ikke noe å forsvare. Jeg forteller bare mitt eget liv så godt jeg kan. Men det var sikkert bare din måte å ordlegge deg på, når du kalte det forsvar. Vi tenkte kanskje det samme. Det jeg vil frem til er at jeg ikke opplever det jeg driver med som noen diskusjon. Det er mitt liv jeg bretter ut her. Det er sannheten. Det er ikke noen for-eller-imot diskusjon. For jeg skriver ikke om de andre. Jeg skriver om meg selv. Og ingen andre enn meg selv skriver jeg om.

Tusen takk for innlegget ditt, vioola! Det var gode ord å få!! Tusen takk!!

[Gjest gulrota]

Du ser på det som at jeg forsvarer meg. Jeg opplever det ikke slik. Jeg har ikke noe å forsvare. Jeg forteller bare mitt eget liv så godt jeg kan. Men det var sikkert bare din måte å ordlegge deg på, når du kalte det forsvar. Vi tenkte kanskje det samme. Det jeg vil frem til er at jeg ikke opplever det jeg driver med som noen diskusjon. Det er mitt liv jeg bretter ut her. Det er sannheten. Det er ikke noen for-eller-imot diskusjon. For jeg skriver ikke om de andre. Jeg skriver om meg selv. Og ingen andre enn meg selv skriver jeg om.

Men joda, du har visst helt rett likevel vioola, når du skriver ordet forsvarer. For jeg har jo til tider opplevd at enkelte har "angrepet" det jeg har skrevet om meg selv. Og i en slik sammenheng, så er det jo helt korrekt å bruke ordet forsvar, som motsvar til angrep. Men det jeg skriver i forrige innlegg, er likefullt like riktig. Jaja, jeg skal vel kommentere alt som er mulig å kommentere også da

Da skal det bli godt å se Senkveld på TV2 ikveld, hvis jeg fortsatt er våken. De er veldig barnslig morsomme syns jeg Så joda, det er lyspunkter også. Og flere enn de jeg skriver, også utenfor skjermen. Men jeg er generelt sliten og orker lite annet enn det å skrive og prate om saken, og da opplever jeg at det er sunt, og "riktig". Og jeg har fått mye ut av det som har blitt skrevet her de siste dagene.

Og så nærmer våren seg hører jeg rykter om, hehe, men det har jeg jo håpet på siden tidlig i januar.... hehe

Tusen takk alle sammen!!

[Gjest vioola]

Men joda, du har visst helt rett likevel vioola, når du skriver ordet forsvarer. For jeg har jo til tider opplevd at enkelte har "angrepet" det jeg har skrevet om meg selv. Og i en slik sammenheng, så er det jo helt korrekt å bruke ordet forsvar, som motsvar til angrep. Men det jeg skriver i forrige innlegg, er likefullt like riktig. Jaja, jeg skal vel kommentere alt som er mulig å kommentere også da

Da skal det bli godt å se Senkveld på TV2 ikveld, hvis jeg fortsatt er våken. De er veldig barnslig morsomme syns jeg Så joda, det er lyspunkter også. Og flere enn de jeg skriver, også utenfor skjermen. Men jeg er generelt sliten og orker lite annet enn det å skrive og prate om saken, og da opplever jeg at det er sunt, og "riktig". Og jeg har fått mye ut av det som har blitt skrevet her de siste dagene.

Og så nærmer våren seg hører jeg rykter om, hehe, men det har jeg jo håpet på siden tidlig i januar.... hehe

Tusen takk alle sammen!!

helt ærlig beklager at jeg har vært så krass mot deg . Men sant å si har du gått meg litt på nervene ..

Og når folk komme med spekulasjoner om ens mentale helse som en selv er uenig i er det klart at man gjerne vil forsvare deg og skjønner derfor at du kanskje har problemer med å la endel innlegg stå uimotsagt.

[Gjest gulrota]

helt ærlig beklager at jeg har vært så krass mot deg . Men sant å si har du gått meg litt på nervene ..

Og når folk komme med spekulasjoner om ens mentale helse som en selv er uenig i er det klart at man gjerne vil forsvare deg og skjønner derfor at du kanskje har problemer med å la endel innlegg stå uimotsagt.

Tusen takk for det du skriver vioola.

I ettertid så er det lett å se at du har hjulpet meg på veien, for i møte med sykehuset vil jeg måtte regne med tilsvarende argumenter som du og andre har fremsatt.

Beklager at jeg har gått deg på nervene. Det var virkelig ikke meningen, selv om jeg selv har hatt fornemmelse av at det har skjedd for enkelte her. Men i denne situasjonen vil jeg si at det var riktig av meg å fortsette. Du sier det så riktig: "når folk komme med spekulasjoner om ens mentale helse som en selv er uenig i er det klart at man gjerne vil forsvare deg og skjønner derfor at du kanskje har problemer med å la endel innlegg stå uimotsagt."

Men jeg skjønner jo også at man nærmest kan få problemer med å se en gulrotreklame i butikken etter alle mine innlegg som enkelte har oppfattet som syke, eller iallefall helt malplasserte. Men jeg er av den tro, at når man blir godt nok kjent med meg, så vil man forstå meg. Jeg er ikke en så vanskelig person som det kan virke som. Men et utrykk som personlig integritet popper opp nå. Det er jo den som har blitt angrepet. Det er jo det innerste i meg som jeg ikke føler meg trodd på på en måte. Jeg burde jo ikke la meg affisere, for jeg burde jo vite at disse andre uttaler seg på en for spinkelt grunnlag. Men jeg har ikke kommet så langt i min prosess ennå, at jeg klarer å la ting stå uimotsagt. Hehe Carl I. Hagens navn ble nevnt i et tidligere innlegg. Han har jo fått en rekke kritikker mot seg gjennom årene, egg har haglet osv. Men har jo ikke gått dem i møte. Men så er ikke jeg er Carl I. Hagen. Man blir nok mer hardhudet med årene ja. Men jeg er bare en enkel sjel, som også har havnet oppi den situasjonen uten å ønske det. Så jeg har vel "forsvart" meg etter beste evne. Og jeg oppfatter det slik vi to, vioola og meg, kommuniserer på en bedre måte nå enn for bare få timer siden. Du mener sikkert det samme som du har gjort. Men det er greit. Og hadde du sagt det samme på nytt, så ville jeg sikkert kommentert det. Men jeg ville nok hatt mindre følelser inni meg. Jeg vet hva jeg skriver om nå, for jeg har gått den samme runden med folk i omgivelsene, jeg kunne bli kjempefrustrert av ting som ble sagt om min tilstand, men nå kan jeg mer klare å knipe det inn i meg, uten at følelsene bruser ut av meg. Årsaken til det er jo at noen inni meg har blitt mer helet, enn det var før. Slik sett hjelper utsagn som frustrer meg. For det skjer en prosess inni en, som heler noe inni en, slik at en står bedre rustet til å møte lignende utsagn eller hendelser ved en senere anledning.

Og jeg tror det skyldes at deler av det opprinnelige traumet da bli bearbeidet på en ubevisst måte.

Men det fjerner ikke det opprinnelige traumet. Det vil fortsatt være nødvendig å fjerne/redusere den ytre årsaken til traumet for å kunne legge det helt bak seg og komme best mulig videre i livet.

Tusen takk for kommentaren, vioola.

Hehe kjenner at jeg har en ekkel magefølelse nå. Hehe. første gang skriver jeg hehe i den forbindelse. Det tyder ofte på at jeg har skrevet noe "galt" eller noe som burde kommenteres dypere.... men kanskje skal jeg nå trenes i å ikke gå tilbake å se hva det kunne være.

Den negative magefølelsen kan også komme av at jeg nå har skrevet nok om saken, at det jeg skriver her er en analyse av mitt indre jeg, som ikke har veldig mye i offentligheten å gjøre.

Det jeg har skrevet om til nå er jo mest de ytre årsakene til min situasjon. Jeg har jo skrevet mindre om mine indre reaksjoner, altså de som jeg mener er min psykiske tilstand, de som jeg trodde psykiatrien skulle oppdage gjennom sin observasjon. Men hvem kan egentlig finne ut min indre tilstand, dersom jeg ikke bekrefter den selv? En ytre observasjon kan jo ha mange mulige indre (i.e. psykiske) årsaksforklaringer. Bare pasienten selv vet hvem som er den rette.

Tusen takk for kommentaren din vioola!

[Gjest vioola]

Tusen takk for det du skriver vioola.

I ettertid så er det lett å se at du har hjulpet meg på veien, for i møte med sykehuset vil jeg måtte regne med tilsvarende argumenter som du og andre har fremsatt.

Beklager at jeg har gått deg på nervene. Det var virkelig ikke meningen, selv om jeg selv har hatt fornemmelse av at det har skjedd for enkelte her. Men i denne situasjonen vil jeg si at det var riktig av meg å fortsette. Du sier det så riktig: "når folk komme med spekulasjoner om ens mentale helse som en selv er uenig i er det klart at man gjerne vil forsvare deg og skjønner derfor at du kanskje har problemer med å la endel innlegg stå uimotsagt."

Men jeg skjønner jo også at man nærmest kan få problemer med å se en gulrotreklame i butikken etter alle mine innlegg som enkelte har oppfattet som syke, eller iallefall helt malplasserte. Men jeg er av den tro, at når man blir godt nok kjent med meg, så vil man forstå meg. Jeg er ikke en så vanskelig person som det kan virke som. Men et utrykk som personlig integritet popper opp nå. Det er jo den som har blitt angrepet. Det er jo det innerste i meg som jeg ikke føler meg trodd på på en måte. Jeg burde jo ikke la meg affisere, for jeg burde jo vite at disse andre uttaler seg på en for spinkelt grunnlag. Men jeg har ikke kommet så langt i min prosess ennå, at jeg klarer å la ting stå uimotsagt. Hehe Carl I. Hagens navn ble nevnt i et tidligere innlegg. Han har jo fått en rekke kritikker mot seg gjennom årene, egg har haglet osv. Men har jo ikke gått dem i møte. Men så er ikke jeg er Carl I. Hagen. Man blir nok mer hardhudet med årene ja. Men jeg er bare en enkel sjel, som også har havnet oppi den situasjonen uten å ønske det. Så jeg har vel "forsvart" meg etter beste evne. Og jeg oppfatter det slik vi to, vioola og meg, kommuniserer på en bedre måte nå enn for bare få timer siden. Du mener sikkert det samme som du har gjort. Men det er greit. Og hadde du sagt det samme på nytt, så ville jeg sikkert kommentert det. Men jeg ville nok hatt mindre følelser inni meg. Jeg vet hva jeg skriver om nå, for jeg har gått den samme runden med folk i omgivelsene, jeg kunne bli kjempefrustrert av ting som ble sagt om min tilstand, men nå kan jeg mer klare å knipe det inn i meg, uten at følelsene bruser ut av meg. Årsaken til det er jo at noen inni meg har blitt mer helet, enn det var før. Slik sett hjelper utsagn som frustrer meg. For det skjer en prosess inni en, som heler noe inni en, slik at en står bedre rustet til å møte lignende utsagn eller hendelser ved en senere anledning.

Og jeg tror det skyldes at deler av det opprinnelige traumet da bli bearbeidet på en ubevisst måte.

Men det fjerner ikke det opprinnelige traumet. Det vil fortsatt være nødvendig å fjerne/redusere den ytre årsaken til traumet for å kunne legge det helt bak seg og komme best mulig videre i livet.

Tusen takk for kommentaren, vioola.

Hehe kjenner at jeg har en ekkel magefølelse nå. Hehe. første gang skriver jeg hehe i den forbindelse. Det tyder ofte på at jeg har skrevet noe "galt" eller noe som burde kommenteres dypere.... men kanskje skal jeg nå trenes i å ikke gå tilbake å se hva det kunne være.

Den negative magefølelsen kan også komme av at jeg nå har skrevet nok om saken, at det jeg skriver her er en analyse av mitt indre jeg, som ikke har veldig mye i offentligheten å gjøre.

Det jeg har skrevet om til nå er jo mest de ytre årsakene til min situasjon. Jeg har jo skrevet mindre om mine indre reaksjoner, altså de som jeg mener er min psykiske tilstand, de som jeg trodde psykiatrien skulle oppdage gjennom sin observasjon. Men hvem kan egentlig finne ut min indre tilstand, dersom jeg ikke bekrefter den selv? En ytre observasjon kan jo ha mange mulige indre (i.e. psykiske) årsaksforklaringer. Bare pasienten selv vet hvem som er den rette.

Tusen takk for kommentaren din vioola!

nei , ikke tenk på det. Som sagt er det jo ingen som tvinger meg til å lese innleggene dine.

[Gjest gulrota]

nei , ikke tenk på det. Som sagt er det jo ingen som tvinger meg til å lese innleggene dine.

Takk!

[Gjest Leiavdeg]

Tomme trusler til stadighet gjør det vanskeligere å vanskeligere å ta deg seriøst !!! Som en liten sutterunge !

Om du mener at NHD skal være enig i alt du skriver og at han skal svare på alle dine innlegg fordi han er psykiater, ja så har du ikke forstått denne siden !

Slutt å klag !

Slutt å komme med helt syke somme trusler til stadighet !

Vi er lei !!!

[natolars]

Jeg leser hva du skriver. Men jeg forstår ikke hva som er hensikten med å kommentere en annens liv på den måten. Men det er ikke alt jeg skal forstå i denne verden.

Når du oppfører deg som du gjør på et offentlig forum, så må du bare tåle at folk etterhvert kommer med "krass" kritikk.

Og når det gjelder eksponeringsbehovet; det er vel ingen i DOL's historie som har skrevet så mye om seg selv her inne, og det er jo nesten morsomt å se hvor mange ganger du svarer på dine egne innlegg. Du sier at det er en "sunn" konsekvens av det som har skjedd. Vel vel...

[Gjest Amoline]

Når du oppfører deg som du gjør på et offentlig forum, så må du bare tåle at folk etterhvert kommer med "krass" kritikk.

Og når det gjelder eksponeringsbehovet; det er vel ingen i DOL's historie som har skrevet så mye om seg selv her inne, og det er jo nesten morsomt å se hvor mange ganger du svarer på dine egne innlegg. Du sier at det er en "sunn" konsekvens av det som har skjedd. Vel vel...

Jeg synes ærlig talt du kan holde deg for god til å skrive slike sure innlegg til gulrota. Bruk litt klokskap (om du har)????