hmmm

[vihan]

Fagpersonen/nettstedet tar sine forbehold ved å gjøre oppmerksom på at uttalelsene som måtte fremkomme ikke er noen erstatning for legekonsultasjon på "tradisjonell" måte.

Likevel finnes det her et utall av antydninger/diagnoser til de som skriver og spør her.

Jeg har for min del hatt endel nytte av dette forumet, men jeg stiller meg meget tvilende til denne "virtuelle diagnostiseringen" som nettstedet lever av.

Mange mennesker som spør her har meget alvorlige lidelser og bør således ikke presenteres for disse mange "kan være" diagnosene.

mvh

[Gjest vioola]

skal folk bare utlevere vrangforestillingene uten at noen sier noe som helst?

uansett er jo folk ikke dumme. De Skjønner jo at det å ta evt diagnoser fra fremmede folk som har lest et par innlegg fra en person bare er ren subjektiv synsing. men mange her kan jo mye om diagnoser og kjenner seg kanskje igjen endel og sånt..

det morsomme med det forumet her er at det er så mange veldig forskjellige mennesker med forskjellige synspunkter.

[Gjest gulrota]

skal folk bare utlevere vrangforestillingene uten at noen sier noe som helst?

uansett er jo folk ikke dumme. De Skjønner jo at det å ta evt diagnoser fra fremmede folk som har lest et par innlegg fra en person bare er ren subjektiv synsing. men mange her kan jo mye om diagnoser og kjenner seg kanskje igjen endel og sånt..

det morsomme med det forumet her er at det er så mange veldig forskjellige mennesker med forskjellige synspunkter.

Utlevere vrangforestillinger....

Godt at det er noen store brødre og søstre her som har den hele og fulle oversikt.

[Gjest vioola]

skal folk bare utlevere vrangforestillingene uten at noen sier noe som helst?

uansett er jo folk ikke dumme. De Skjønner jo at det å ta evt diagnoser fra fremmede folk som har lest et par innlegg fra en person bare er ren subjektiv synsing. men mange her kan jo mye om diagnoser og kjenner seg kanskje igjen endel og sånt..

det morsomme med det forumet her er at det er så mange veldig forskjellige mennesker med forskjellige synspunkter.

men husker godt en gutt som skrev her at han var så ufattelig stygg at ingen kunne noengang bli glad i han og han måtte få plastiske operasjoner. Alle velmenende råd ble konsekvent avslått. Råd om å at det hadde med selbilde å gjøre , om å oppsøke profesjonell hjelp. Ble blankt avslått , noen kom med forslag om at han hadde body dismorphic disorder og kanskje hadde forstyrret selvtillitt..blankt avslått eller hva er vitsen med å skrive inn her hvis man ikke tar til seg noe eller vil høre på ,meninger en kanskje ikke er enig i selv. .... folk blir jo frustrert når man føler man ikke når frem i det hele tatt.

og når man mener alle andre tar feil og hele psykiatrien er håpløs og at en selv har rett og alle andre feil. nei vet ikke..ble bare tull dette

[Gjest gulrota]

men husker godt en gutt som skrev her at han var så ufattelig stygg at ingen kunne noengang bli glad i han og han måtte få plastiske operasjoner. Alle velmenende råd ble konsekvent avslått. Råd om å at det hadde med selbilde å gjøre , om å oppsøke profesjonell hjelp. Ble blankt avslått , noen kom med forslag om at han hadde body dismorphic disorder og kanskje hadde forstyrret selvtillitt..blankt avslått eller hva er vitsen med å skrive inn her hvis man ikke tar til seg noe eller vil høre på ,meninger en kanskje ikke er enig i selv. .... folk blir jo frustrert når man føler man ikke når frem i det hele tatt.

og når man mener alle andre tar feil og hele psykiatrien er håpløs og at en selv har rett og alle andre feil. nei vet ikke..ble bare tull dette

Nå dreier ikke alt seg om meg på DOL (det er selvinnsikt det...). Men jeg tillater meg likevel å si at jeg er ikke blant dem som mener at hele psykiatrien er håpløs. Og jeg er heller ikke blant dem som mener at jeg har rett og alle andre feil. De som tror det har fått et feil observert bilde av meg.

Men når det gjelder min egen person, ja da er saken en annen. Og jeg har også faktisk fått journalført at jeg i min påståtte hypomane fase hadde selvinnsikt. Slettes ikke verst. Så noe positivt og riktig har de fått med seg....

[frosken]

Nå dreier ikke alt seg om meg på DOL (det er selvinnsikt det...). Men jeg tillater meg likevel å si at jeg er ikke blant dem som mener at hele psykiatrien er håpløs. Og jeg er heller ikke blant dem som mener at jeg har rett og alle andre feil. De som tror det har fått et feil observert bilde av meg.

Men når det gjelder min egen person, ja da er saken en annen. Og jeg har også faktisk fått journalført at jeg i min påståtte hypomane fase hadde selvinnsikt. Slettes ikke verst. Så noe positivt og riktig har de fått med seg....

Når jeg leser alt du skriver om din egen psykiatrihistorie, så sliter jeg litt med å se vitsen i at du velger å skrive så mye om det her - nettopp fordi som du skriver:

"Og jeg er heller ikke blant dem som mener at jeg har rett og alle andre feil. De som tror det har fått et feil observert bilde av meg.

Men når det gjelder min egen person, ja da er saken en annen. Og jeg har også faktisk fått journalført at jeg i min påståtte hypomane fase hadde selvinnsikt. "

Du virker ikke interessert i hva andre måtte mene om det du skriver om deg selv. Ofte avfeier du andres innspill med at de ikke forstår.

Dessverre er det slik, at jo mer jeg leser av det du skriver (eller jo mer du velger å skrive om det samme), jo mer synes jeg innleggene dine er preget av manglende selvinnsikt - og jo mer assosiasjoner får jeg til den type atferd jeg har sett i mer og mindre maniske faser hos de to personene jeg kjenner med bipolar lidelse.

[vihan]

Jeg mener ikke at ikke det ofte er meget nyttig å bruke forumet, men man(fagfolk) bør være meget forsiktig med å gi/antyde diagnoser her.

Det var nylig en lege som ønsket å starte praksis via sin nettside, der han ønsket å "fjernhjelpe", og gi råd til syke mennesker. Det får han ikke lov til av helsetilsynet

Det er nok temmelig fort gjort og trå feil her.

[Gjest vioola]

Nå dreier ikke alt seg om meg på DOL (det er selvinnsikt det...). Men jeg tillater meg likevel å si at jeg er ikke blant dem som mener at hele psykiatrien er håpløs. Og jeg er heller ikke blant dem som mener at jeg har rett og alle andre feil. De som tror det har fått et feil observert bilde av meg.

Men når det gjelder min egen person, ja da er saken en annen. Og jeg har også faktisk fått journalført at jeg i min påståtte hypomane fase hadde selvinnsikt. Slettes ikke verst. Så noe positivt og riktig har de fått med seg....

men gulrota..hva vil du da? forandre hele psykiatriens forhold til tvangsbruk ? eller er det din sak du gjerne vil få oppreisning for?

[Gjest gulrota]

men gulrota..hva vil du da? forandre hele psykiatriens forhold til tvangsbruk ? eller er det din sak du gjerne vil få oppreisning for?

Jeg ber om fritak for samtlige av psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet.

Og jeg ber om at jeg aldri mer skal bli utsatt for tvangsmedisinering, under enhver omstendighet.

Det er det jeg ber om. Det gjelder meg, og ingen andre. Og jeg krever ingen oppreisning slik saken står nå.

Tilby meg en milliard kroner, og jeg ville ikke tatt imot det dersom alternativet var å få oppfylt det jeg ber om.

[Gjest gulrota]

Jeg ber om fritak for samtlige av psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet.

Og jeg ber om at jeg aldri mer skal bli utsatt for tvangsmedisinering, under enhver omstendighet.

Det er det jeg ber om. Det gjelder meg, og ingen andre. Og jeg krever ingen oppreisning slik saken står nå.

Tilby meg en milliard kroner, og jeg ville ikke tatt imot det dersom alternativet var å få oppfylt det jeg ber om.

Psykiatrien kan altså drive på hvilken som helst måte for meg, bare jeg slipper å ha noe som helst med den igjen å gjøre.

[Gjest gulrota]

Når jeg leser alt du skriver om din egen psykiatrihistorie, så sliter jeg litt med å se vitsen i at du velger å skrive så mye om det her - nettopp fordi som du skriver:

"Og jeg er heller ikke blant dem som mener at jeg har rett og alle andre feil. De som tror det har fått et feil observert bilde av meg.

Men når det gjelder min egen person, ja da er saken en annen. Og jeg har også faktisk fått journalført at jeg i min påståtte hypomane fase hadde selvinnsikt. "

Du virker ikke interessert i hva andre måtte mene om det du skriver om deg selv. Ofte avfeier du andres innspill med at de ikke forstår.

Dessverre er det slik, at jo mer jeg leser av det du skriver (eller jo mer du velger å skrive om det samme), jo mer synes jeg innleggene dine er preget av manglende selvinnsikt - og jo mer assosiasjoner får jeg til den type atferd jeg har sett i mer og mindre maniske faser hos de to personene jeg kjenner med bipolar lidelse.

Hvis du leser mitt lengst innlegg under tråden "Takk for meg", som jeg nettopp nå fullførte, så vil du forhåpentligvis få svar på ditt spørsmål.

Jeg orker dessverre ikke å kopiere inn de aktuelle linjene her i dette innlegget.

Takk for at du stilte spørsmål. Det er en av de positive ved å være her, at jeg får noe i nærheten av spørsmål som får meg til å tenke.

Jeg liker generelt sett spørsmål bedre enn utsagn.

[firebird1365380441]

Jeg ber om fritak for samtlige av psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet.

Og jeg ber om at jeg aldri mer skal bli utsatt for tvangsmedisinering, under enhver omstendighet.

Det er det jeg ber om. Det gjelder meg, og ingen andre. Og jeg krever ingen oppreisning slik saken står nå.

Tilby meg en milliard kroner, og jeg ville ikke tatt imot det dersom alternativet var å få oppfylt det jeg ber om.

Med all respekt...

Tror du virkelig at du vil slippe unna fremtidige tvangsinnleggelser ved å overflomme hele dol med syting og "stakkars meg" holdning?

Er dette virkelig noe du går rundt og tror?

Så fokusert som du er på å fortelle samfunnet om at du ikke vil bli tvangsinnlagt flere ganger,skulle man nesten tro at du vil provosere fram en tvangsinnleggelse,slik at du senere kan hyle ut om hva du har blitt utsatt for....

Hvorfor?

[Gjest vioola]

Jeg ber om fritak for samtlige av psykisk helsevernlovens tvangsbestemmelser, bortsett fra farekriteriet.

Og jeg ber om at jeg aldri mer skal bli utsatt for tvangsmedisinering, under enhver omstendighet.

Det er det jeg ber om. Det gjelder meg, og ingen andre. Og jeg krever ingen oppreisning slik saken står nå.

Tilby meg en milliard kroner, og jeg ville ikke tatt imot det dersom alternativet var å få oppfylt det jeg ber om.

jammen du er da ikke under tvang nå? så kan du ikke si at du er fritatt? skjønte ikke helt den jeg ,men har ikke så mye greier på paragrafer og sånt

[frosken]

Jeg mener ikke at ikke det ofte er meget nyttig å bruke forumet, men man(fagfolk) bør være meget forsiktig med å gi/antyde diagnoser her.

Det var nylig en lege som ønsket å starte praksis via sin nettside, der han ønsket å "fjernhjelpe", og gi råd til syke mennesker. Det får han ikke lov til av helsetilsynet

Det er nok temmelig fort gjort og trå feil her.

Mange har erfart at det nettopp er via internett at man har fått anledning til å stille viktige spørsmål til kompetente spesialister. De færreste pasienter har en enkel tilgang til spesialisthelsetjenesten, og det å kunne få innspill fra kompetente fagpersoner kan være et godt utgangspunkt for å vite hva man bør gjøre videre - enten det er å ikke gjøre noe eller å drøfte situasjonen med sin fastlege (på nytt) for evt. viderehenvisning.

Ofte overses at passivitet kan være mer skadelig enn aktive handlinger.

[Gjest gulrota]

Med all respekt...

Tror du virkelig at du vil slippe unna fremtidige tvangsinnleggelser ved å overflomme hele dol med syting og "stakkars meg" holdning?

Er dette virkelig noe du går rundt og tror?

Så fokusert som du er på å fortelle samfunnet om at du ikke vil bli tvangsinnlagt flere ganger,skulle man nesten tro at du vil provosere fram en tvangsinnleggelse,slik at du senere kan hyle ut om hva du har blitt utsatt for....

Hvorfor?

Forhåpentligvis vil du få svar under det lengste innlegget jeg nettopp skrev under tråden "Takk for meg".

Jeg er ikke ute er å bli syns synd på.

Og jeg er ikke ute etter å provosere frem noen ny innleggelse. Men du har rett på en måte, at jeg tillater meg å skrive så mye som jeg gjør - ikke bare her, men også til diverse relevante instanser under fullt navn, er et ledd i å få tillit til samfunnet igjen på. Du bør forhåpentligvis forstå mer av det nevnte innlegget.

Den dagen jeg føler meg trygg nok, så vil jeg ta steget ut og prate med psykiatere under fire øyne. Men det tør jeg ikke ennå.

En annen ting jeg lærer ved å skrive her, er nettopp dette, at skriftlige ord ikke har den nødvendige slagkraft for å skape forståelse. Det er nok ikke for ingenting at bøker ofte er lange. Det kreves lange ressonnementer for å bli forstått på kompliserte tema.

Så jeg lærer, bl.a. ut fra din kommentar, at det å skrive ikke har så veldig stor innflytelse overfor andre mennesker i den formen jeg gjør. Jeg må nok prate med dem ansikt til ansikt, en times samtale er mer virkningsfull enn hundrevis av skriftlige sider.

Men - og det er viktig å få med seg - grunnen til at jeg skriver her, er jo ikke for å endre samfunnet. Da skriver jeg til formelle kanaler. Men jeg gjennom å skrive her på DOL, så dukker det opp problemstillinger som jeg kan ta med videre, i en mye mer forkortet form. Problemstillinger som ikke ellers ville dukket opp på et så tidlig tidspunkt.

Men så er det ikke for å endre samfunnet jeg skriver.

Det er ikke det primære.

Jeg skriver - ene og alene - som et resultat av belasnting av tvangsbruk og annet.

De ordene dere ser, er fragmenter av blåmerket jeg fikk.

Slik er det.

Man påføres smerte. Det blir et blåmerke.

Det er det dere ser. Jeg er veldig heldig som kan formidle ut hva jeg tenker og føler. Det gir meg håp om at blåmerket en dag vil skrumpe inn, og ikke lengre påvirke livet mitt.

Også uten en lovendring.

Bare tiden vil vise. Noen blåmerker har også åpne sår i huden, og de har røtter langt nede i muskulaturen, de kan danne betennelser og infeksjoner, dersom de ikke blir renset ut.

Det jeg skrive er slik betent væske, som strømmer ut.

Mange har vært ustatt for mye mer alvorlige ting enn meg - hvorfor skriver ikke de? Vi har alle våre måter. Og mange av de alvorligste tilfellene, kommer jo heller aldri videre.

Det jeg skriver er først og fremst mitt blåmerke. Det er ikke noe jeg velger i stor grad. Mitt valg er å slippe ting ut. Ikke å produsere det jeg slipper ut.

Og tror at det er bedre for meg å slippe ting ut slik jeg gjør nå, enn å ikke gjøre det.

Og tro meg , det kommer en dag hvor gulrota har skrevet sitt siste ord på DOL.

Det kan ta lang tid, og det kan ta kort tid.

Siden det tydeligvis er så lite forskning rundt min problemstilling, så kan jeg ikke på forhånd estimere hvor lang tid det vil ta.

Men - jeg er mindre provosert inni meg når jeg skriver ting nå, enn jeg var på samme tidspunkt ifjor.

Da skrev jeg ikke her. Det hørers motstridende ut. Men da skrev jeg andre steder, som regel under fullt navn, og mye mer blamerende ting om det jeg har opplevd enn det jeg skriver her.

Det var nødvendig for å komme videre. Eller det var iallefall en vei for å komme videre.

Jeg må gå veien alene. Som vi alle må gjøre.

Jeg har ingen medikamenter jeg kan ta. Jeg bør ha skrevet såpass at dere skjønner hvorfor. Og hadde det fantes medikamenter, så ville jeg ikke tatt dem.

Jeg er slik jeg er. Og så lenge min vei ikke er til nærliggende og alvorlig fare for mennekers liv eller helse, så synes jeg at jeg må lov til å gå videre på den veien jeg går.

Dere må jo også være klar over at når dere kommenterer det jeg skriver, så genererer det veldig mye av den totale mengden av det jeg har skrevet. Det er ingen kritikk av dere.

Det hjelper meg til å forstå meg selv enda bedre. Og som en sideeffekt hjelper det meg også til å forstå andre menneskers tankegang bedre enn jeg ellers ville gjort.

Takk for kommentaren din, firebird.

[Gjest gulrota]

Forhåpentligvis vil du få svar under det lengste innlegget jeg nettopp skrev under tråden "Takk for meg".

Jeg er ikke ute er å bli syns synd på.

Og jeg er ikke ute etter å provosere frem noen ny innleggelse. Men du har rett på en måte, at jeg tillater meg å skrive så mye som jeg gjør - ikke bare her, men også til diverse relevante instanser under fullt navn, er et ledd i å få tillit til samfunnet igjen på. Du bør forhåpentligvis forstå mer av det nevnte innlegget.

Den dagen jeg føler meg trygg nok, så vil jeg ta steget ut og prate med psykiatere under fire øyne. Men det tør jeg ikke ennå.

En annen ting jeg lærer ved å skrive her, er nettopp dette, at skriftlige ord ikke har den nødvendige slagkraft for å skape forståelse. Det er nok ikke for ingenting at bøker ofte er lange. Det kreves lange ressonnementer for å bli forstått på kompliserte tema.

Så jeg lærer, bl.a. ut fra din kommentar, at det å skrive ikke har så veldig stor innflytelse overfor andre mennesker i den formen jeg gjør. Jeg må nok prate med dem ansikt til ansikt, en times samtale er mer virkningsfull enn hundrevis av skriftlige sider.

Men - og det er viktig å få med seg - grunnen til at jeg skriver her, er jo ikke for å endre samfunnet. Da skriver jeg til formelle kanaler. Men jeg gjennom å skrive her på DOL, så dukker det opp problemstillinger som jeg kan ta med videre, i en mye mer forkortet form. Problemstillinger som ikke ellers ville dukket opp på et så tidlig tidspunkt.

Men så er det ikke for å endre samfunnet jeg skriver.

Det er ikke det primære.

Jeg skriver - ene og alene - som et resultat av belasnting av tvangsbruk og annet.

De ordene dere ser, er fragmenter av blåmerket jeg fikk.

Slik er det.

Man påføres smerte. Det blir et blåmerke.

Det er det dere ser. Jeg er veldig heldig som kan formidle ut hva jeg tenker og føler. Det gir meg håp om at blåmerket en dag vil skrumpe inn, og ikke lengre påvirke livet mitt.

Også uten en lovendring.

Bare tiden vil vise. Noen blåmerker har også åpne sår i huden, og de har røtter langt nede i muskulaturen, de kan danne betennelser og infeksjoner, dersom de ikke blir renset ut.

Det jeg skrive er slik betent væske, som strømmer ut.

Mange har vært ustatt for mye mer alvorlige ting enn meg - hvorfor skriver ikke de? Vi har alle våre måter. Og mange av de alvorligste tilfellene, kommer jo heller aldri videre.

Det jeg skriver er først og fremst mitt blåmerke. Det er ikke noe jeg velger i stor grad. Mitt valg er å slippe ting ut. Ikke å produsere det jeg slipper ut.

Og tror at det er bedre for meg å slippe ting ut slik jeg gjør nå, enn å ikke gjøre det.

Og tro meg , det kommer en dag hvor gulrota har skrevet sitt siste ord på DOL.

Det kan ta lang tid, og det kan ta kort tid.

Siden det tydeligvis er så lite forskning rundt min problemstilling, så kan jeg ikke på forhånd estimere hvor lang tid det vil ta.

Men - jeg er mindre provosert inni meg når jeg skriver ting nå, enn jeg var på samme tidspunkt ifjor.

Da skrev jeg ikke her. Det hørers motstridende ut. Men da skrev jeg andre steder, som regel under fullt navn, og mye mer blamerende ting om det jeg har opplevd enn det jeg skriver her.

Det var nødvendig for å komme videre. Eller det var iallefall en vei for å komme videre.

Jeg må gå veien alene. Som vi alle må gjøre.

Jeg har ingen medikamenter jeg kan ta. Jeg bør ha skrevet såpass at dere skjønner hvorfor. Og hadde det fantes medikamenter, så ville jeg ikke tatt dem.

Jeg er slik jeg er. Og så lenge min vei ikke er til nærliggende og alvorlig fare for mennekers liv eller helse, så synes jeg at jeg må lov til å gå videre på den veien jeg går.

Dere må jo også være klar over at når dere kommenterer det jeg skriver, så genererer det veldig mye av den totale mengden av det jeg har skrevet. Det er ingen kritikk av dere.

Det hjelper meg til å forstå meg selv enda bedre. Og som en sideeffekt hjelper det meg også til å forstå andre menneskers tankegang bedre enn jeg ellers ville gjort.

Takk for kommentaren din, firebird.

Svaret er altså nei, jeg tror ikke jeg vil slippe unna fremtidige tvangsinnleggelser ved å skrive på DOL.

Det jeg skriver på DOL er en konsekvens av tidligere tvangsbruk.

Men det jeg skriver, vil bidra til å reduserer risikoen for fremtidig tvangsbruk. Gjennom at for hvert eneste ord jeg skriver, så reduseres mitt indre trykk som følge av tidligere tvangsbruk.

Skulle jeg holdt inni meg alt jeg har skrevet, så ville det boblet ganske så mye mer inni meg. Da ville virkelig risikoen for ny innleggelses vært større enn den er.

Jo mer av mine følelser jeg får ut, jo bedre. Og det erfarer jeg at skjer blant annet gjennom det jeg skriver her.

[Gjest gulrota]

jammen du er da ikke under tvang nå? så kan du ikke si at du er fritatt? skjønte ikke helt den jeg ,men har ikke så mye greier på paragrafer og sånt

Nei, jeg er ikke under tvangsparagraf nå.

Problemet er at når man har opplevd det slik jeg har gjort, så frykter man at det vil skje på nytt.

Ved å få et fremtidig fritak, altså et fritak for fremtidig tvangsbruk, så vil jeg kunne gå videre i livet uten å frykte at noen med loven i hånd bryter fratar meg friheten uten at jeg til fare for liv og helse.

Den tryggheten har jeg ikke nå.

Dessuten er dette også et politisk spørsmål, et spørsmål om selvråderett, at man rett og slett ikke finner seg i at andre mennesker skal gjøre ting mot en uten at man er til fare for liv og helse. Om det er aldri så mye i god hensikt. Når man har erfart at man har reagert slik jeg tidligere har gjort.

[firebird1365380441]

Forhåpentligvis vil du få svar under det lengste innlegget jeg nettopp skrev under tråden "Takk for meg".

Jeg er ikke ute er å bli syns synd på.

Og jeg er ikke ute etter å provosere frem noen ny innleggelse. Men du har rett på en måte, at jeg tillater meg å skrive så mye som jeg gjør - ikke bare her, men også til diverse relevante instanser under fullt navn, er et ledd i å få tillit til samfunnet igjen på. Du bør forhåpentligvis forstå mer av det nevnte innlegget.

Den dagen jeg føler meg trygg nok, så vil jeg ta steget ut og prate med psykiatere under fire øyne. Men det tør jeg ikke ennå.

En annen ting jeg lærer ved å skrive her, er nettopp dette, at skriftlige ord ikke har den nødvendige slagkraft for å skape forståelse. Det er nok ikke for ingenting at bøker ofte er lange. Det kreves lange ressonnementer for å bli forstått på kompliserte tema.

Så jeg lærer, bl.a. ut fra din kommentar, at det å skrive ikke har så veldig stor innflytelse overfor andre mennesker i den formen jeg gjør. Jeg må nok prate med dem ansikt til ansikt, en times samtale er mer virkningsfull enn hundrevis av skriftlige sider.

Men - og det er viktig å få med seg - grunnen til at jeg skriver her, er jo ikke for å endre samfunnet. Da skriver jeg til formelle kanaler. Men jeg gjennom å skrive her på DOL, så dukker det opp problemstillinger som jeg kan ta med videre, i en mye mer forkortet form. Problemstillinger som ikke ellers ville dukket opp på et så tidlig tidspunkt.

Men så er det ikke for å endre samfunnet jeg skriver.

Det er ikke det primære.

Jeg skriver - ene og alene - som et resultat av belasnting av tvangsbruk og annet.

De ordene dere ser, er fragmenter av blåmerket jeg fikk.

Slik er det.

Man påføres smerte. Det blir et blåmerke.

Det er det dere ser. Jeg er veldig heldig som kan formidle ut hva jeg tenker og føler. Det gir meg håp om at blåmerket en dag vil skrumpe inn, og ikke lengre påvirke livet mitt.

Også uten en lovendring.

Bare tiden vil vise. Noen blåmerker har også åpne sår i huden, og de har røtter langt nede i muskulaturen, de kan danne betennelser og infeksjoner, dersom de ikke blir renset ut.

Det jeg skrive er slik betent væske, som strømmer ut.

Mange har vært ustatt for mye mer alvorlige ting enn meg - hvorfor skriver ikke de? Vi har alle våre måter. Og mange av de alvorligste tilfellene, kommer jo heller aldri videre.

Det jeg skriver er først og fremst mitt blåmerke. Det er ikke noe jeg velger i stor grad. Mitt valg er å slippe ting ut. Ikke å produsere det jeg slipper ut.

Og tror at det er bedre for meg å slippe ting ut slik jeg gjør nå, enn å ikke gjøre det.

Og tro meg , det kommer en dag hvor gulrota har skrevet sitt siste ord på DOL.

Det kan ta lang tid, og det kan ta kort tid.

Siden det tydeligvis er så lite forskning rundt min problemstilling, så kan jeg ikke på forhånd estimere hvor lang tid det vil ta.

Men - jeg er mindre provosert inni meg når jeg skriver ting nå, enn jeg var på samme tidspunkt ifjor.

Da skrev jeg ikke her. Det hørers motstridende ut. Men da skrev jeg andre steder, som regel under fullt navn, og mye mer blamerende ting om det jeg har opplevd enn det jeg skriver her.

Det var nødvendig for å komme videre. Eller det var iallefall en vei for å komme videre.

Jeg må gå veien alene. Som vi alle må gjøre.

Jeg har ingen medikamenter jeg kan ta. Jeg bør ha skrevet såpass at dere skjønner hvorfor. Og hadde det fantes medikamenter, så ville jeg ikke tatt dem.

Jeg er slik jeg er. Og så lenge min vei ikke er til nærliggende og alvorlig fare for mennekers liv eller helse, så synes jeg at jeg må lov til å gå videre på den veien jeg går.

Dere må jo også være klar over at når dere kommenterer det jeg skriver, så genererer det veldig mye av den totale mengden av det jeg har skrevet. Det er ingen kritikk av dere.

Det hjelper meg til å forstå meg selv enda bedre. Og som en sideeffekt hjelper det meg også til å forstå andre menneskers tankegang bedre enn jeg ellers ville gjort.

Takk for kommentaren din, firebird.

Et godt råd(velmenende råd):

Skriv aldri under fullt navn...Det kan misbrukes av andre.

Om noen skulle misbruke ditt gode navn (og rykte),er det ikke alltid du vil kunne nå fram med en eventuell klage.Mange nettsteder lar brukerne ta ansvaret selv om de velger å stå fram med fullt navn.

Det finnes enkelte mennesker som utnytter slikt.

Prøv å la være å eksponere deg selv for mye,la være å legge ut f.eks fullt navn....

Slike ting kan bli ubehagelige for deg selv om noen benytter seg av navnet ditt.Nettstedet kan fraskrive seg ansvar og om noe skulle skje,vil du i enkelte tilfeller stå helt alene.

Dette er ment som et godt råd.Jeg har hørt om folk som har lagt ut innlegg under fullt navn på ulike nettsteder og som har opplevd at navnet deres har blitt misbrukt av andre.

Tror ikke det ville vært en god opplevelse...huff...

[Gjest vioola]

Nei, jeg er ikke under tvangsparagraf nå.

Problemet er at når man har opplevd det slik jeg har gjort, så frykter man at det vil skje på nytt.

Ved å få et fremtidig fritak, altså et fritak for fremtidig tvangsbruk, så vil jeg kunne gå videre i livet uten å frykte at noen med loven i hånd bryter fratar meg friheten uten at jeg til fare for liv og helse.

Den tryggheten har jeg ikke nå.

Dessuten er dette også et politisk spørsmål, et spørsmål om selvråderett, at man rett og slett ikke finner seg i at andre mennesker skal gjøre ting mot en uten at man er til fare for liv og helse. Om det er aldri så mye i god hensikt. Når man har erfart at man har reagert slik jeg tidligere har gjort.

det kan du bare glemme , staten kommer aldri til å si at de aldri noensinne vil bruke tvang på deg igjen.

forøvrig er det jo bare og oppføre seg ordentlig og holde seg unna psykatrien , og passe på at ikke de pårørende eller fastlegen blir bekymret så blir du vel ikke tvangsinnlagt igjen?

kanskje du skulle prøve noen alternative terapeuter. som ikke er tilknyttet offentlig helsevesen som du kan ventilere litt for. mange flinke blant annet vil jeg anbefale noe som kalles nlp. neuro lingustiq programming.

[Gjest gulrota]

det kan du bare glemme , staten kommer aldri til å si at de aldri noensinne vil bruke tvang på deg igjen.

forøvrig er det jo bare og oppføre seg ordentlig og holde seg unna psykatrien , og passe på at ikke de pårørende eller fastlegen blir bekymret så blir du vel ikke tvangsinnlagt igjen?

kanskje du skulle prøve noen alternative terapeuter. som ikke er tilknyttet offentlig helsevesen som du kan ventilere litt for. mange flinke blant annet vil jeg anbefale noe som kalles nlp. neuro lingustiq programming.

Jeg går til en privatpraktiserende psykolog. Terapeuter knyttet til det offentlige apparat hadde jeg aldri tørt å åpne meg for, av årsaker som bør være åpenbare, iallefall skjønte psykologen min det umiddelbart.

For øvrig har du dessverre misforstått min situasjon, både idag og for fremtiden. Jeg orker ikke å kommentere det dypere.