hmmm

[Gjest gulrota]

Et godt råd(velmenende råd):

Skriv aldri under fullt navn...Det kan misbrukes av andre.

Om noen skulle misbruke ditt gode navn (og rykte),er det ikke alltid du vil kunne nå fram med en eventuell klage.Mange nettsteder lar brukerne ta ansvaret selv om de velger å stå fram med fullt navn.

Det finnes enkelte mennesker som utnytter slikt.

Prøv å la være å eksponere deg selv for mye,la være å legge ut f.eks fullt navn....

Slike ting kan bli ubehagelige for deg selv om noen benytter seg av navnet ditt.Nettstedet kan fraskrive seg ansvar og om noe skulle skje,vil du i enkelte tilfeller stå helt alene.

Dette er ment som et godt råd.Jeg har hørt om folk som har lagt ut innlegg under fullt navn på ulike nettsteder og som har opplevd at navnet deres har blitt misbrukt av andre.

Tror ikke det ville vært en god opplevelse...huff...

Når jeg skriver under fullt navn så er det alltid via e-post, direkte til navngitte mottakere eller offentlige instanser.

[Gjest vioola]

Når jeg skriver under fullt navn så er det alltid via e-post, direkte til navngitte mottakere eller offentlige instanser.

synes ikke du viser noen vilje til å prøve å bli frisk , tragisk.

[Gjest vioola]

synes ikke du viser noen vilje til å prøve å bli frisk , tragisk.

noen av oss kjemper hardt for å leve et bra liv til tross for overgrep og vonde opplevelser.

[Gjest gulrota]

synes ikke du viser noen vilje til å prøve å bli frisk , tragisk.

Kan du utdype det? På hvilken måte viser jeg ikke noen vilje?

[Gjest gulrota]

noen av oss kjemper hardt for å leve et bra liv til tross for overgrep og vonde opplevelser.

Kjemper ikke jeg hardt? Nei, kanskje er jeg en svak sjel. Kanksje er jeg en som bare legger meg ned. Det å fullføre sin hovedoppgave ett år etter tvangsinnleggelse nummer to, det å stå på i fem år i en høyt betalte jobber teller liksom ikke? Det å skrive rundt til myndigheter i like mange år teller liksom ikke? For så å bli rammet av det samme tvangsinnleggelsesovergrepet i høst, og miste jobben på det. Det teller liksom ikke da at man blir litt skutt og oppgitt etterpå, og ikke orker noe?

[Gjest vioola]

Kan du utdype det? På hvilken måte viser jeg ikke noen vilje?

har ikke sett du noengang har kommet med konstruktive forslag eller at du har gjort noe for å bedre din egen sitasjon.

Buhuuu...stakkars meg ,jeg har grunn til og ha det så fælt etc. Ja ja , ditt liv og hvis du har lyst å ha det miserabelt resten av livet be my guest. men noen av oss kjemper hardt for å komme oss igjenom hverdagen og prøver å ha en positiv tankegang. Deprimerende med folk som bare klager og sutrer

[Gjest vioola]

Kjemper ikke jeg hardt? Nei, kanskje er jeg en svak sjel. Kanksje er jeg en som bare legger meg ned. Det å fullføre sin hovedoppgave ett år etter tvangsinnleggelse nummer to, det å stå på i fem år i en høyt betalte jobber teller liksom ikke? Det å skrive rundt til myndigheter i like mange år teller liksom ikke? For så å bli rammet av det samme tvangsinnleggelsesovergrepet i høst, og miste jobben på det. Det teller liksom ikke da at man blir litt skutt og oppgitt etterpå, og ikke orker noe?

skal prøve å overse innleggene dine heretter ,Jeg kjenner ikke deg , men både nhd og flere andre her har ikke følelsen av at du absolutt ikke hadde behov for tvangsinnleggelse. En jente blir i en meningløs trafikkulykke lam fra nakken og ned. likevel velger personen å kjempe videre , være positiv og ta en utdannelse. prøv å tenk på noen andre enn deg selv

[Gjest gulrota]

Kjemper ikke jeg hardt? Nei, kanskje er jeg en svak sjel. Kanksje er jeg en som bare legger meg ned. Det å fullføre sin hovedoppgave ett år etter tvangsinnleggelse nummer to, det å stå på i fem år i en høyt betalte jobber teller liksom ikke? Det å skrive rundt til myndigheter i like mange år teller liksom ikke? For så å bli rammet av det samme tvangsinnleggelsesovergrepet i høst, og miste jobben på det. Det teller liksom ikke da at man blir litt skutt og oppgitt etterpå, og ikke orker noe?

Beklager at jeg skriver litt sarkastisk. Men jeg ble litt provosert av det, og det er fint det. Takk skal du ha. Det viser meg jo hvor jeg står. Takk for at du faktisk minnet meg på at jeg faktisk jobbet mye mer enn noen kunne forvente av meg i årene fra 1999 til 2005. Jeg fungerte utad akkurat som alle andre. Og så får jeg høre av en DOLer at jeg ikke kjemper hardt? Du skal vite hvor hardt jeg nærmest daglig på denne tiden ifjor kjempet meg til jobb. Jeg var på nære nippet til å forlate landet og bare gi opp, men jeg gjorde det ikke, gresset ville ikke blitt noe grønnere i Nederland, selv om de der har en psykisk helsevernlov som ville passet meg utmerket, men jeg har sterke røtter til mitt kjære fedreland Norge. Jeg vil ikke godta at jeg ikke skal kunne gjøre med min kropp som jeg vil i mitt fedreland.

Takk for at du fikk frem gnisten i meg.

Hvorfor har jeg ikke flagget på 17.mai de siste to årene? Kommer jeg til å gjøre det i år? Hva har jeg gjort på 17.mai, har jeg ikke kjempet for min frihet - jo det har jeg - jeg arbeidet også på 17. mai, gjennom å skrive til offentlige instanser. Det er ikke særlig hyggelig nei. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg kan jo ikke feire mitt lands frihet, når de fratar meg den?

Joda, så vil dere ikke forstå de handlingene jeg gjør, det er teit av meg å nevne 17.mai. Men de som er litt reflekterte bør forstå hvor nettopp den dagen er problemastiks for meg. Det er jo grunnlovsdagen, grunnloven er grei nok, men det er en annen lov som hemmer mitt liv.

Og jeg kjemper ikke hardt - helt uavhengig av 17.mai? Nei, jeg er vel en svak sjel.

Hvorfor gadd jeg å fullføre min hovedoppgave? Hvor gadd jeg å få jobb i en høyt betalt stilling like etterpå? Og hvorfor gadd jeg å arbeide videre i fem år?

Var det fordi jeg ville det selv? Nei, det ville jeg vel ikke. Men jeg ville vise at psykiatrien ikke skulle få knekke meg, skjønt det var ikke så mye det jeg tenkte på. Det jeg tenkte på var at jeg ville yte noe i samfunnet. Jeg betalte et tre sifret antall kroner skatt hvert år. Og hva er takken? Joda, at man blir tvangsinnlagt på nytt. Er da noe rart at jeg blir litt oppgitt nå?

Jeg har full respekt for dere som har blitt utsatt for overgrep og lovbrudd. Men jeg finner aldri på å kritisere dere for deres handlemåte i ettertid. Alle reaksjoner etter overgrep er riktige reaksjoner.

Det er på grensen til å være feil av meg å skrive det jeg gjør nå om meg selv, fordi du "vioola" kan oppleve det som negativt, men på samme tid, så er det positivt at jeg gjør det, for min egen del, for det er jo meg selv jeg skriver om, og ikke deg faktisk.

Så joda, jeg har ikke kjempet hardt. Det å sitte på jobb å betalte et sekssifret beløp årlig i skatt, er ikke å kjempe hardt. Ikke fordi at jobben var selve kjempingen. Kjempingen var jo å la være å kritisere samfunnet. Kjempingen var jo alt jeg lot være å gjøre. Jeg gjorde en stor feil. Og det var at jeg gikk tilbake til et vanlig samfunnsliv i 1999. Jeg burde gjort som Juklerød, og ikke forlatt sykehuset før jeg fikk en bekreftelse på at jeg aldri mer skulle få oppleve det samme. Men jeg var ikke like tøff som ham. Jeg kjempet ikke nok. Jeg kjempet ikke hardt nok. Jeg var altfor mye nikkedokke. Jeg spredte mitt solskinn istedet for å legge en tåkeheim over dette syke samfunnet.

[Gjest vioole]

Beklager at jeg skriver litt sarkastisk. Men jeg ble litt provosert av det, og det er fint det. Takk skal du ha. Det viser meg jo hvor jeg står. Takk for at du faktisk minnet meg på at jeg faktisk jobbet mye mer enn noen kunne forvente av meg i årene fra 1999 til 2005. Jeg fungerte utad akkurat som alle andre. Og så får jeg høre av en DOLer at jeg ikke kjemper hardt? Du skal vite hvor hardt jeg nærmest daglig på denne tiden ifjor kjempet meg til jobb. Jeg var på nære nippet til å forlate landet og bare gi opp, men jeg gjorde det ikke, gresset ville ikke blitt noe grønnere i Nederland, selv om de der har en psykisk helsevernlov som ville passet meg utmerket, men jeg har sterke røtter til mitt kjære fedreland Norge. Jeg vil ikke godta at jeg ikke skal kunne gjøre med min kropp som jeg vil i mitt fedreland.

Takk for at du fikk frem gnisten i meg.

Hvorfor har jeg ikke flagget på 17.mai de siste to årene? Kommer jeg til å gjøre det i år? Hva har jeg gjort på 17.mai, har jeg ikke kjempet for min frihet - jo det har jeg - jeg arbeidet også på 17. mai, gjennom å skrive til offentlige instanser. Det er ikke særlig hyggelig nei. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg kan jo ikke feire mitt lands frihet, når de fratar meg den?

Joda, så vil dere ikke forstå de handlingene jeg gjør, det er teit av meg å nevne 17.mai. Men de som er litt reflekterte bør forstå hvor nettopp den dagen er problemastiks for meg. Det er jo grunnlovsdagen, grunnloven er grei nok, men det er en annen lov som hemmer mitt liv.

Og jeg kjemper ikke hardt - helt uavhengig av 17.mai? Nei, jeg er vel en svak sjel.

Hvorfor gadd jeg å fullføre min hovedoppgave? Hvor gadd jeg å få jobb i en høyt betalt stilling like etterpå? Og hvorfor gadd jeg å arbeide videre i fem år?

Var det fordi jeg ville det selv? Nei, det ville jeg vel ikke. Men jeg ville vise at psykiatrien ikke skulle få knekke meg, skjønt det var ikke så mye det jeg tenkte på. Det jeg tenkte på var at jeg ville yte noe i samfunnet. Jeg betalte et tre sifret antall kroner skatt hvert år. Og hva er takken? Joda, at man blir tvangsinnlagt på nytt. Er da noe rart at jeg blir litt oppgitt nå?

Jeg har full respekt for dere som har blitt utsatt for overgrep og lovbrudd. Men jeg finner aldri på å kritisere dere for deres handlemåte i ettertid. Alle reaksjoner etter overgrep er riktige reaksjoner.

Det er på grensen til å være feil av meg å skrive det jeg gjør nå om meg selv, fordi du "vioola" kan oppleve det som negativt, men på samme tid, så er det positivt at jeg gjør det, for min egen del, for det er jo meg selv jeg skriver om, og ikke deg faktisk.

Så joda, jeg har ikke kjempet hardt. Det å sitte på jobb å betalte et sekssifret beløp årlig i skatt, er ikke å kjempe hardt. Ikke fordi at jobben var selve kjempingen. Kjempingen var jo å la være å kritisere samfunnet. Kjempingen var jo alt jeg lot være å gjøre. Jeg gjorde en stor feil. Og det var at jeg gikk tilbake til et vanlig samfunnsliv i 1999. Jeg burde gjort som Juklerød, og ikke forlatt sykehuset før jeg fikk en bekreftelse på at jeg aldri mer skulle få oppleve det samme. Men jeg var ikke like tøff som ham. Jeg kjempet ikke nok. Jeg kjempet ikke hardt nok. Jeg var altfor mye nikkedokke. Jeg spredte mitt solskinn istedet for å legge en tåkeheim over dette syke samfunnet.

hvis du er sånn som du er på forumet her i virkeligheten blir jeg ikke overasket om dine pårørende , fastlege eller behandler blir bekymret og velger å tvangsinnlegge deg igjen

[Gjest gulrota]

Beklager at jeg skriver litt sarkastisk. Men jeg ble litt provosert av det, og det er fint det. Takk skal du ha. Det viser meg jo hvor jeg står. Takk for at du faktisk minnet meg på at jeg faktisk jobbet mye mer enn noen kunne forvente av meg i årene fra 1999 til 2005. Jeg fungerte utad akkurat som alle andre. Og så får jeg høre av en DOLer at jeg ikke kjemper hardt? Du skal vite hvor hardt jeg nærmest daglig på denne tiden ifjor kjempet meg til jobb. Jeg var på nære nippet til å forlate landet og bare gi opp, men jeg gjorde det ikke, gresset ville ikke blitt noe grønnere i Nederland, selv om de der har en psykisk helsevernlov som ville passet meg utmerket, men jeg har sterke røtter til mitt kjære fedreland Norge. Jeg vil ikke godta at jeg ikke skal kunne gjøre med min kropp som jeg vil i mitt fedreland.

Takk for at du fikk frem gnisten i meg.

Hvorfor har jeg ikke flagget på 17.mai de siste to årene? Kommer jeg til å gjøre det i år? Hva har jeg gjort på 17.mai, har jeg ikke kjempet for min frihet - jo det har jeg - jeg arbeidet også på 17. mai, gjennom å skrive til offentlige instanser. Det er ikke særlig hyggelig nei. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg kan jo ikke feire mitt lands frihet, når de fratar meg den?

Joda, så vil dere ikke forstå de handlingene jeg gjør, det er teit av meg å nevne 17.mai. Men de som er litt reflekterte bør forstå hvor nettopp den dagen er problemastiks for meg. Det er jo grunnlovsdagen, grunnloven er grei nok, men det er en annen lov som hemmer mitt liv.

Og jeg kjemper ikke hardt - helt uavhengig av 17.mai? Nei, jeg er vel en svak sjel.

Hvorfor gadd jeg å fullføre min hovedoppgave? Hvor gadd jeg å få jobb i en høyt betalt stilling like etterpå? Og hvorfor gadd jeg å arbeide videre i fem år?

Var det fordi jeg ville det selv? Nei, det ville jeg vel ikke. Men jeg ville vise at psykiatrien ikke skulle få knekke meg, skjønt det var ikke så mye det jeg tenkte på. Det jeg tenkte på var at jeg ville yte noe i samfunnet. Jeg betalte et tre sifret antall kroner skatt hvert år. Og hva er takken? Joda, at man blir tvangsinnlagt på nytt. Er da noe rart at jeg blir litt oppgitt nå?

Jeg har full respekt for dere som har blitt utsatt for overgrep og lovbrudd. Men jeg finner aldri på å kritisere dere for deres handlemåte i ettertid. Alle reaksjoner etter overgrep er riktige reaksjoner.

Det er på grensen til å være feil av meg å skrive det jeg gjør nå om meg selv, fordi du "vioola" kan oppleve det som negativt, men på samme tid, så er det positivt at jeg gjør det, for min egen del, for det er jo meg selv jeg skriver om, og ikke deg faktisk.

Så joda, jeg har ikke kjempet hardt. Det å sitte på jobb å betalte et sekssifret beløp årlig i skatt, er ikke å kjempe hardt. Ikke fordi at jobben var selve kjempingen. Kjempingen var jo å la være å kritisere samfunnet. Kjempingen var jo alt jeg lot være å gjøre. Jeg gjorde en stor feil. Og det var at jeg gikk tilbake til et vanlig samfunnsliv i 1999. Jeg burde gjort som Juklerød, og ikke forlatt sykehuset før jeg fikk en bekreftelse på at jeg aldri mer skulle få oppleve det samme. Men jeg var ikke like tøff som ham. Jeg kjempet ikke nok. Jeg kjempet ikke hardt nok. Jeg var altfor mye nikkedokke. Jeg spredte mitt solskinn istedet for å legge en tåkeheim over dette syke samfunnet.

Jeg betalte et seks sifret antall kroner skatt hvert år. Ikke et tre-sifret antall, slik jeg feilaktig skrev først....

[¤ Skara ¤]

skal prøve å overse innleggene dine heretter ,Jeg kjenner ikke deg , men både nhd og flere andre her har ikke følelsen av at du absolutt ikke hadde behov for tvangsinnleggelse. En jente blir i en meningløs trafikkulykke lam fra nakken og ned. likevel velger personen å kjempe videre , være positiv og ta en utdannelse. prøv å tenk på noen andre enn deg selv

Vi er forskjellige noen takler ting mye bedre enn andre, for noen kan en liten ting for oss virke helt "teit" men for personen som er mitt oppi det er det ett sant "helvete"

Alle har sine "beskymringer" du har sikkert også fått kjent på kroppen hvor liten man blir når noe plager en.

Det man gjør er jo å kjempe vær dag, det står det stor respekt av!!

[Gjest gulrota]

har ikke sett du noengang har kommet med konstruktive forslag eller at du har gjort noe for å bedre din egen sitasjon.

Buhuuu...stakkars meg ,jeg har grunn til og ha det så fælt etc. Ja ja , ditt liv og hvis du har lyst å ha det miserabelt resten av livet be my guest. men noen av oss kjemper hardt for å komme oss igjenom hverdagen og prøver å ha en positiv tankegang. Deprimerende med folk som bare klager og sutrer

Kan du ikke bare la være å søke mot og fordype deg i de deprimerende innleggene mine?

Se forøvrig det siste innlegget jeg skrev, like nedenfor her.

[Gjest gulrota]

hvis du er sånn som du er på forumet her i virkeligheten blir jeg ikke overasket om dine pårørende , fastlege eller behandler blir bekymret og velger å tvangsinnlegge deg igjen

Kanskje jeg skriver her på forumet for å redusere belastningen for dem jeg møter på min vei ute i den virkelige verden?

[Gjest gulrota]

skal prøve å overse innleggene dine heretter ,Jeg kjenner ikke deg , men både nhd og flere andre her har ikke følelsen av at du absolutt ikke hadde behov for tvangsinnleggelse. En jente blir i en meningløs trafikkulykke lam fra nakken og ned. likevel velger personen å kjempe videre , være positiv og ta en utdannelse. prøv å tenk på noen andre enn deg selv

Leste du ikke innlegget mitt?

Jeg har jo fullført mine lengre universitetsutdannelse, og vært i jobb i fem år.

Og ikke sammenlign meg med en jente som blir rammet av en trafikkulykke slik. Hun har en mye mer alvorlig situasjon enn meg.

Sett i det lys, burde jeg holde kjeft for evig og alltid.

Mange lider utrolig mye mer enn jeg.

Men det betyr ikke at jeg ikke skal glemme meg selv.

[Gjest gulrota]

Vi er forskjellige noen takler ting mye bedre enn andre, for noen kan en liten ting for oss virke helt "teit" men for personen som er mitt oppi det er det ett sant "helvete"

Alle har sine "beskymringer" du har sikkert også fått kjent på kroppen hvor liten man blir når noe plager en.

Det man gjør er jo å kjempe vær dag, det står det stor respekt av!!

Nettopp.

Takk.

Alle reaksjoner på et overgrep er riktige reaksjoner.

Jeg forstår ikke hvorfor man skal forsøke å endre min adferd. Det går jo bare ut over meg selv, dersom jeg er inne på en feil vei.

Kan dere ikke la meg være i fred. Eller er det noen mennesketyper som på død og liv skal presse seg inn på andre, under et lys av omsorg og godhet?

[¤ Skara ¤]

Nettopp.

Takk.

Alle reaksjoner på et overgrep er riktige reaksjoner.

Jeg forstår ikke hvorfor man skal forsøke å endre min adferd. Det går jo bare ut over meg selv, dersom jeg er inne på en feil vei.

Kan dere ikke la meg være i fred. Eller er det noen mennesketyper som på død og liv skal presse seg inn på andre, under et lys av omsorg og godhet?

Sant det!

Gi ikke opp vennen fins de som forstår også))

[Gjest tror jeg tralala]

Nettopp.

Takk.

Alle reaksjoner på et overgrep er riktige reaksjoner.

Jeg forstår ikke hvorfor man skal forsøke å endre min adferd. Det går jo bare ut over meg selv, dersom jeg er inne på en feil vei.

Kan dere ikke la meg være i fred. Eller er det noen mennesketyper som på død og liv skal presse seg inn på andre, under et lys av omsorg og godhet?

Hvis du vil være helt i fred er det kanskje lurest å ikke skrive innlegg på et diskusjonsforum.

[Gjest gulrota]

Hvis du vil være helt i fred er det kanskje lurest å ikke skrive innlegg på et diskusjonsforum.

Skriver jeg her så vet jeg jo meget godt at jeg ikke kan være i fred.

Har du forstått setningen min slik, så burde jeg skrevet den på en annen måte.

Det er vanskelig å skrive slik at alle forstår den samme setningen på samme måte.

Og kanskje har skrevet den setningen om fred på en feilaktig måte. Jeg orker ikke gå tilbake å sjekke sammenhengen.

Men slår det meg nå, joda, jeg skrev vel den setningen som et tildekt råd til dere som "kritiserer", at jeg på en måte ikke forstår hvorfor dere gjør det? Er det fordi dere er veldig glade i meg? Hva er motivene? Det spiller for såvidt ingen rolle hva motivene er for meg. Dette er en åpen kanal og folk må skrive hva de vil for meg. Og jeg lærer noe av det meste som kommenteres. Så tusen takk.

[Gjest gulrota]

Sant det!

Gi ikke opp vennen fins de som forstår også))

Ja, jeg vet Og det vet dere som forstår meg at jeg vet Det er bare ikke så lett å nevne alt på en gang Tusen takk for at du minner meg på det uansett En god ting kan man ikke bli minnet på for ofte. Tusen takk

[Gjest gulrota]

skal prøve å overse innleggene dine heretter ,Jeg kjenner ikke deg , men både nhd og flere andre her har ikke følelsen av at du absolutt ikke hadde behov for tvangsinnleggelse. En jente blir i en meningløs trafikkulykke lam fra nakken og ned. likevel velger personen å kjempe videre , være positiv og ta en utdannelse. prøv å tenk på noen andre enn deg selv

Jeg har ikke anbefalt deg å overse innleggene mine. Jeg råder deg ikke til noe.

Du vet selv hva som er best for deg selv med hensyn på mine innlegg, tror iallefall jeg. Om du vil lese dem eller ikke, vet du best selv, det er iallefall min mening.