hmmm

[Gjest cathrine_jenta]

Utlevere vrangforestillinger....

Godt at det er noen store brødre og søstre her som har den hele og fulle oversikt.

Forstår at du har fått store problemer etter å ha blitt utsatt for tvang.

Det er jo beklagelig at du føler det slik. Og mange føler det også som et overgrep.

Men jeg er samtidig usikker på hva alternativet er.

Jeg er nå så naiv jeg da, at jeg tror det i de fleste tilfeller er en grunn til at det skjer... Og siden det har skjedd med deg to ganger, vel, jeg vet ikke...

Men jeg synes det er leit at du skal slite slik med det i ettertid, du er tydelig preget av det.

Men du, hvorfor driver du hele tiden med å true med en avskjed her fra dol?

Nikket ditt dukker jo opp allerde minutter etterpå i nyere innlegg. Med andre ord, du slutter jo ikke. Hva er hensikten?

[Gjest gulrota]

Forstår at du har fått store problemer etter å ha blitt utsatt for tvang.

Det er jo beklagelig at du føler det slik. Og mange føler det også som et overgrep.

Men jeg er samtidig usikker på hva alternativet er.

Jeg er nå så naiv jeg da, at jeg tror det i de fleste tilfeller er en grunn til at det skjer... Og siden det har skjedd med deg to ganger, vel, jeg vet ikke...

Men jeg synes det er leit at du skal slite slik med det i ettertid, du er tydelig preget av det.

Men du, hvorfor driver du hele tiden med å true med en avskjed her fra dol?

Nikket ditt dukker jo opp allerde minutter etterpå i nyere innlegg. Med andre ord, du slutter jo ikke. Hva er hensikten?

Jeg "truet" jo ikke med å forlate DOL. Jeg forlot DOL. Men ikke mer enn få timer. Jeg forklarte hvorfor i et senere innlegg. Det var fordi jeg ble redd for å bli tvangsinnlagt, faktisk. Når man blir betegnet som manisk, så blir man redd for at de kommer og ringer på døra. Selv om jeg tidligere har blitt fortalt at slikt ikke skal kunne skje, basert på at man skriver masse på internett. Det er forklaringen for denne gangen. Dersom jeg har gjort det tidligere også, så er nok forklaringen den samme. At jeg har (i denne sammenheng ubegrunnet) frykt for tvangsinnleggelse. Det er den samme frykten som hindrer meg i å be om samtaler under fire øyne med de ansatte på sykehuset. Jeg er redd for at de på grunn av noe jeg sier, eller på grunn av følelsesutbrudd skal holde meg tilbake.

Men det kommer nok en dag hvor jeg tør å gjøre det. Og det kommer til å være blant det viktigste jeg gjør i bearbeidingen. Det å kunne gå ut som en fri mann etter et møte med en psykiater på lukket avdeling. Oi, det kommer til å bli en god følelse ja!!

[Gjest cathrine_jenta]

Jeg "truet" jo ikke med å forlate DOL. Jeg forlot DOL. Men ikke mer enn få timer. Jeg forklarte hvorfor i et senere innlegg. Det var fordi jeg ble redd for å bli tvangsinnlagt, faktisk. Når man blir betegnet som manisk, så blir man redd for at de kommer og ringer på døra. Selv om jeg tidligere har blitt fortalt at slikt ikke skal kunne skje, basert på at man skriver masse på internett. Det er forklaringen for denne gangen. Dersom jeg har gjort det tidligere også, så er nok forklaringen den samme. At jeg har (i denne sammenheng ubegrunnet) frykt for tvangsinnleggelse. Det er den samme frykten som hindrer meg i å be om samtaler under fire øyne med de ansatte på sykehuset. Jeg er redd for at de på grunn av noe jeg sier, eller på grunn av følelsesutbrudd skal holde meg tilbake.

Men det kommer nok en dag hvor jeg tør å gjøre det. Og det kommer til å være blant det viktigste jeg gjør i bearbeidingen. Det å kunne gå ut som en fri mann etter et møte med en psykiater på lukket avdeling. Oi, det kommer til å bli en god følelse ja!!

Er man ikke anonym her inne?

Jeg har aldri hørt om noen som bli innlagt for å skrive mye på internett.

[Gjest gulrota]

Er man ikke anonym her inne?

Jeg har aldri hørt om noen som bli innlagt for å skrive mye på internett.

Det er korrekt. Det er også derfor jeg prater om en form for angst-tilstand, eller mer korrekt fobi-tilstand, siden det jo er noe som man i praksis vet at ikke skal kunne skje. Likefullt oppstår en følelse av frykt. Altså en irrasjonell frykt. Og min erfaring er at den reduseres når man mange nok ganger konfronteres med denne frykten, uten at den slår til.

Til slutt vil man miste frykten helt. Det kan skje dersom jeg mange nok ganger kan sitte i et kontor under en psykiater og la mine følelser få fritt spillerom, uten at han tolker det som mistanke om alvorlig psykisk lidelse og tvangsinnlegger meg.

Men ennå har jeg ikke kommet så langt altså. Frykten og iallefall følelsene oppstår altså også andre steder enn i på en psykiatriaters kontor, derfor venter jeg til jeg føler meg trygg ellers i samfunnet, før jeg konfronterer meg direkte med det jeg er redd for. Og jeg har gjort en opplevelse i de siste dager, som jeg ikke har skrevet om her, som var meget sterk. Jeg fikk et meget sterkt følelsesutbrudd under et møte i saken uten represantenter sykehuset tilstede. Dette viste at det jeg har fryktet av følelsesmessige reaksjoner, i mye større grad ville kunne oppstått dersom representanter fra sykehuset hadde vært tilstede.