NHD/andre her på DOL- har blitt voldtatt...hva skal jeg gjøre?

[firebird1365380441]

Hva pokker skal jeg gjøre nå?

Jeg har opplevd en voldtekt - i slutten av januar i år.Jeg har ennå ikke sagt noe til foreldrene mine eller broren min.Men vet jo at jeg før eller senere "må".Selvsagt kan jeg holde det hemmelig resten av livet,men jeg tror ikke det gjør saken bedre...

Er tvangsinnlagt nå,etter å ha prøvd å ta mitt eget liv.De to siste døgnene før jeg våkna her husker jeg nesten ingenting av...kanskje like bra,det.

Men inni meg er alt knust.Jeg føler meg død...vel,ikke død,men nummen,som at jeg er full av lokalbedøvelse.Det er fullstendig sinnsvakt,alt.jeg kan ikke tro at dette har skjedd med meg...jeg vil ikke at det skal ha hendt.Det er så svart inni meg.

Og jeg er så lei meg for at jeg ikke greide å si høyt og klart i fra at jeg ikke ville.Jeg sa nei,men han hørte ikke.Eller brydde seg ikke.Jeg vet ikke.Det er så vondt.Jeg vet ikke hva jeg skal si til familien min.De her på sykehuset vet.Og de vil ikke slippe meg ut,jeg får ikke gå ut aleine.

Skal søkes til en annen avdeling,der jeg kan bli en stund.Jeg har så mange tanker,men greier ikke å sette ord på de.Når jeg sitter på pcen her på avdelinga,greier jeg å "glemme meg selv".Når jeg ikke gjør det kryper uhyggen innpå.

Jeg ble skadet under voldtekten.Jeg ble lagt inn på gastrokirurgisk avdeling,med skader i endetarmen.Jeg sa det hadde vært frivillig samleie.Turte ikke å si hvordan det egentlig hadde skjedd.Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sa at det egentlig hadde vært en voldtekt.var vel egentlig ikke sikker.Klarte ikke å tro det...Under endoskopien som ble gjort i narkose,ble det påvist kraftige,stripeformete lesjoner opp til 15 cm i endetarmen.Jeg har ennå smerter.I epikrisen står det at funnene stemmer godt med "sykehistorien".

Et av problemene med det som har skjedd,er at jeg kjente han som voldtok meg.Han har oppgitt navn,adresse og telefonnummer som alle er falske,eller ikke stemmer.Om jeg skal anmelde vet jeg rett og slett ikke hvem jeg skal anmelde...

Og jeg skammer meg så fælt.Hvorfor klabba jeg ikke til han?Hvorfor gjorde jeg ikke motstand?

Jeg sa jo nei...og jeg sa det var vondt.Men han stoppa ikke.

Egentlig skjønner jeg ikke at jeg greide å tie såpass lenge.Føler meg så fæl.Jeg gråter mye.Spiser nesten ingenting.Gått ned 6 kilo på knappe 2 uker.Vil ikke ha meg selv lenger.

Tror Lamictalen(står på 350 mg i døgnet nå) kanskje redda meg fra å bli hysterisk.I stedet ble jeg deppa.

Får vival nå,10 mg 3 ganger daglig...

jeg skal få tatt noen tester - først og fremst Hiv og hepatitt C.Sannsynligvis prøver ang kjønnssykdommer også.

Hvordan skal livet mitt gå videre nå?Jeg hadde jo kommet så langt på vei.Nå er det ødelagt.Jeg er ødelagt.Er innestengt i meg selv og min skitne kropp.

Jeg vet ikke om du kan gi noen råd ang dette,NHD,men jeg ville likevel bli veldig glad om du kunne skrive noen ord.

På forhånd takk...

[Gjest PandaMiranda]

Det er vondt å høre om det du har gått igjennom.

Jeg håper du får hjelp til å jobbe deg gjennom de vonde tingene.

Du beskriver blant annet skyldfølelse - at du skulle ønske du hadde sagt klarere ifra, etc. Vet ikke om det er noen trøst - men jeg tror faktisk det er en helt naturlig reaksjon. Altså - at det er mange i din situasjon som opplever det på den måten.

Den skyldfølelsen du kjenner er en følelsesmessig reaksjon - den er ikke reell i seg selv. For det er IKKE din skyld at han voldtok deg.

Håper du greier å komme til det steget at du anmelder ham. Sånne svin burde ikke gå fri. Riktignok kan det være en belastning å gå igjennom en rettssak, og dessverre vet man heller ikke utfallet på forhånd. Men i det minste har du legejournalen - sånn sett har du i hvert fall sikret noen spor.

Men det er din prosess å finne ut etter hvert hva du skal gjøre.

Jeg håper du får masse støtte og hjelp. Jeg håper du klarer å fortelle dette til familien din, og at de vil gi deg all den støtte du trenger.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette vil ta tid. Men du har opplevd før at alvorlige problemer kan løses med hardt arbeid og god hjelp over tid.

Du er i en situasjon hvor du har folk som kan hjelpe deg rundt deg hele tiden.

Jeg synes du skal diskutere anmeldelse med behandlerne. Sikkert mange forhold å diskutere. Jeg nevner to.

Jeg tror det er godt med en form for rettferdighet. At overgriper blir streffet.

Jeg vet at slike personer ofte gjør det igjen. Den kan være greit å være den som satte en stopper for dem.

Lykke til :-)

[Gjest vioola]

Dette vil ta tid. Men du har opplevd før at alvorlige problemer kan løses med hardt arbeid og god hjelp over tid.

Du er i en situasjon hvor du har folk som kan hjelpe deg rundt deg hele tiden.

Jeg synes du skal diskutere anmeldelse med behandlerne. Sikkert mange forhold å diskutere. Jeg nevner to.

Jeg tror det er godt med en form for rettferdighet. At overgriper blir streffet.

Jeg vet at slike personer ofte gjør det igjen. Den kan være greit å være den som satte en stopper for dem.

Lykke til :-)

kjipe med sånne saker er at det ofte er ord mot ord da , og at normen er nesten at sakene blir henlagt.

om jeg hadde vist det jeg vet i dag vet jeg ikke om jeg hadde annmeldt , blir det frikjenning i lagmansretten har annmeldelsen vært bortkasta , en jury har bestemt at de ikke tror på meg

[Blenda1365380899]

Jeg vil bare sende en hilsen til deg.

Det var en vond historie du forteller. Jeg forstår ikke at ett menneske kan oppføre seg slik.

Kjemp for seg selv. Ikke tenk på familien din nå. Det er dine sår som må leges.

Så får du ta det med familien etterhvert.

Ta imot all hjelp du kan få,og ta en oppgave (probem) av gangen sammen med dine hjelpere.

[Gjest printa]

Huff, vondt å lese. Ble skikkelig grepet jeg nå. Tørker tårer også.

Håper du får og tar mot all den støtte du kan få.

Klem til deg.

[Gjest anouschka78]

Ville bare sende noen varme tanker. Dritt sekker som påfører andre så mye smerter!

Søk hjelp for dette, så du kan få det bedre etter hvert.

[Gjest sjøstjerna]

Ord blir så fattige.

Men en ting skal du vite: Dette er IKKE din skyld!

Det er ikke DU som er overgriperen i historien. DU er offeret.

Voldtekt er overgrep av verste sort. Ta seg til rette- når du ikke ville. Ta seg til rette- på din kropp- mot din vilje. Grusomt! Du sa nei- og da har du gitt uttrykk for din vilje. Ingen forventer- eller bør forvente at jenter starter slosskamp- for å si at de ikke vil.

Hva er det for en idiot- som ikke ville høre det du sa? Du sa jo hva du mente- og HAN valgte å ikke høre på. HAN er den som gjorde noe galt. Ikke du.

Husk dette er du snill. Det er ikke din skyld at du er blitt voldtatt.

Hvordan komme videre etc spør du. Jeg tror du vet svaret litt selv. Nemlig at det sikkert er lurt å ta i mot hjelp. Du har jo akkurat nå den beste ekspertise rundt deg. Få hjelp til selvhjelp.

Når du er utskrevet fra sykehuset, vurder å ta kontakt med DIXI (som hjelper voldtatte- om jeg har skjønt det rett). Viktig at du lærer å forstå at dette ikke er din skyld, skjønner du.

Jeg ønsker deg alt godt. Og lykke til videre. Det går nok bra etter hvert, skal du se.

[firebird1365380441]

Dette vil ta tid. Men du har opplevd før at alvorlige problemer kan løses med hardt arbeid og god hjelp over tid.

Du er i en situasjon hvor du har folk som kan hjelpe deg rundt deg hele tiden.

Jeg synes du skal diskutere anmeldelse med behandlerne. Sikkert mange forhold å diskutere. Jeg nevner to.

Jeg tror det er godt med en form for rettferdighet. At overgriper blir streffet.

Jeg vet at slike personer ofte gjør det igjen. Den kan være greit å være den som satte en stopper for dem.

Lykke til :-)

Tusen takk for svar fra dere som har skrevet inn

Har snakke med foreldrene mine nå.Det var godt å få gjort det.De kjørte ens ærend hit til Tromsø for å være sammen med meg.Ringte mamma i kveld,da hadde hun allerede vært her på dol og lest innlegget mitt...og hun var ikke sinna på meg.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å anmelde...må nok snakke med politiet først,forhøre meg litt om hva de anbefaler.Er litt redd politiet,jeg.Jeg har hatt mye med dem å gjøre de siste årene,og det har ikke vært så mange positive opplevelser.Tror kanskje det kan bli tøft med en rettsak midt oppi alt som skjer nå.

Snakka med overlegen her i dag og snakka om voldtekten.Tror jeg gråt hele tida.Er omtrent det eneste jeg kan huske,at jeg gråt så tårene trilla.Det som er så kjipt,er at når jeg først setter i gang,da greier jeg ikke å slutte.Det tar jo helt av.Man må være tålmodig om man skal orke å vente på at jeg skal bli ferdig med å snufse og snørre.Synes dessuten at det er flaut å gråte med andre til stedet,men greier likevel ikke å holde opp.

Det er noe merkelig ydmykende med hele situasjonen.Alle "hvorforene" og "burde ha gjort" sniker seg innpå.Hauet går amok med følelser og tanker.Er ekstremt var for tonefall i stemmen til folk...er redd for berøring,om det så bare er et klapp på skuldra.

Så mange forvirrende,motstridende tanker og følelser.I det ene øyeblikket ler jeg,i det andre gråter jeg.

Men sint har jeg ennå ikke greid å bli.

Er det ikke flere faser man går igjennom når det gjelder denne typen overgrep?Jeg tror egentlig jeg vet hvilke det er,men hodet mitt virker ikke lenger.Tror mesteparten av harddiscen er satt i "standby" stilling for en tid framover.Hva heter alle disse fasene,og når oppstår de?

Overlegen mente jeg måtte regne med 2-3 mnd innleggelse,men på en annen avdeling her på psykehuset.De skal lage et opplegg for meg,sier de.Jeg orker ikke å "bry" meg så veldig om hva som skjer akkurat med det.Bare jeg får være her en stund til er jeg glad.Det har blitt så skummelt ute.