I.93 eller noen andre...

[studmuffin]

Litt langt, men håper du og andre gidder å lese dette.

Vet ikke om du husker meg. Satt og leste gjennom gamle innlegg, og kom over et par innlegg vi har skrevet til hverandre.

Du fortalte meg at du hadde hatt så mange kroppslige symptom og at du hadde utviklet såkallt GAD eller helseangst. Vel, du kan ønske meg velkommen i klubben

På det tidspunktet jeg skrev til deg i fjor hadde jeg fått et kraftig angstanfall og var skikkelig dårlig i uker etterpå. Fikk medisin (effexor) og ble vel forholdsvis bedre av svimmelhet og uvirkelighetsfølelse men ikke helt. La på meg så mye at jeg ville slutte med effexor, noe jeg brukte over 4 mnd på!!!!

Nå har jeg utviklet en forferdelig angst. Den sitter i kroppen som en demon og har fullstendig taket på meg. På grunn av at jeg ikke visste va et angstanfall var på det tidspunktet jeg fikk det, trodde jeg at det var hjerneblødning, og var i ettertid litt redd for det og for svulst i hjernen. Dette gikk over med medisin(nesten ialle fall) men er nå tilbake for fullt, - i tillegg til alt annet. Kjenner ting over alt i kroppen, og kan til tider være så sikker på at det er noe galt og bli så redd at jeg føler jeg blir hysterisk. Sitter og kjenner etter hele tiden, og grubler og tenker. Bare det ligger et hårstrå (uten at jeg vet det er et hårstrå) i ansiktet mitt, får jeg helt angst for hva dette kan være, frem til at jeg ser det bare er et hårstrå. Kroppen er kjempestiv, og jeg kjenner jeg spenner hele kroppen de dagene tankene er som verst.

Var hos legen på mandag, og han foreslo medisin, noe som jeg ikke vil, ikke før jeg har prøvd andre ting. Han ga meg en boks vival, og foreslo MR som et første ledd i beroligelse. Har prøvd healer, noe som hjelper godt den dagen og kanskje dagen etterpå, og har også tenkt å prøve psykomotorisk fysioterapi. Føler at MR er bra, dersom de ikke finner noe selvfølgelig.

Har faktisk vært nesten helt uten angst siden jeg var hos legen mandag, men i dag møtte jeg en gammel arbediskollega som har fått hjernebløgning, og angsten er tilbake.Finner det ikke en Aunerisme eller noe på MR så regner jeg med at jeg er trygg med tanke på hjerneblødning, eller???

Så at du nevnte at alle tester kun hjalp en liten stund, før angsten var tilbake. Hvordan går det med deg nå da?

Trodde at angstanfall kom og gikk over, og at det var noe det fleste fikk en eller annen gang i løpet av livet, og at det skulle reise like brått som det kom.. har jo gått med det snart et år nå, så jeg må jo snart bli frisk?

Lever en rolig hverdag for tiden. Fine dager på skolen, mye fri, kun de fritidsaktivitetene jeg har lyst til og har energi til, så alt er topp sånn. Tror ikke kroppen min har vørt stresset siden før jul. Men når skal det begynne å ha effekt??? Tenkte bare å få høre fra en som har dette, og som er eller har vært i samme situasjon, så andre enn I.93 må gjerne svare..

[serenity777]

Problemet med å leve er at man aldri kan være 100% sikker på noe. Først når vi aksepterer dette, kan angsten bli borte. Tror ikke det at du tar mr vil hjelpe deg i det hele tatt, for når du får bekreftet at du er frisk der, begynner du sikkert bare å bekymre deg om noe annet. Tro meg, jeg har vært der du er nå, mange ganger. Jeg bruker rivotril i perioder, for å hindre for mye angst. Det er et benzopreparat, som virker lengre og bedre en feks vival o.l. Kanskje du burde ta deg en prat med legen om å ha det som alternativ. Jeg har også mange av symptomene på GAD, hypokonder har jeg vært i perioder, uvirkelighetsfølelse angst og atter angst.

[Svimern]

Hei !

Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Jeg hadde et mindre illebefinnende, en såkalt TIA i sommer (blodpropp i hjernen hvor symptomene er over i lppet av 24 timer).

Jeg lå inne på Riks`n i 8 dager hvor jeg ble scannet og sjekket på alle måter.

Jeg var sjeleglad da jeg kom ut for jeg fryktet svulst/kreft og det som verre er. Det gikk ikke lange tiden før jeg helt uventet fikk mitt første panikkanfall. Du vet hvordan det er !! Jeg var sikker på at det var på`n igjen..

Angsten ble verre og verre og tilslutt var hele dagen preget av overveldende angst. Jeg kjente etter alt og ble oppmerksom på de mest banale og syke ting. (om det kom trekk fra vinduet på armen fikk eg hjertebank for jeg trodde noe var galt, studerte kroppen på alle måter, fant nye "kuler" og smertepunkter som jo måtte være noe alvorlig m.m.)

Jeg bestemte meg for å sloss bort angsten. jeg leste mye om angst og behandling av angst. Eksponerte meg selv HELE TIDEN for situasjoner jeg visste utløste angst. Jeg begynte å argumentere med meg selv når jeg ble redd. Om jeg trodde det var Kreft begynte jeg å argumentere i mot og jeg sluttet å lete etter sykdommer på nettet !!!!

I tillegg til dette trente jeg hver dag. Begynte å gå turer og etterhvert å løpe og ta meg ut skikelig. Dette forsterket angsten i starten, men fungerte utrolig bra etter noen uker.

Det tok noen måneder, men i dag er jeg tilnærmet fri for angst, Dette tross i at jeg sliter med en depresjon.

Jeg begynte på cipralex for 1 mnd siden. Dette hjelper mot depresjonen. Da var jeg i utgangspunktet fri for angst, men jeg har hørt at ciprealex skal fungere bra mot angst også.

Ellers kjøpte jeg noen bøker:

Angst er ikke for pyser, tenk deg glad (bra bok !) og Lykketyvene.

Vær tålmodig. Sett deg inn i din lidelse. Snakk med en god venn/familie og ikke minst begynn å fighte !! Det er et helvette, men jeg mener det beste du kan gjøre mot angst er å ta på deg boksehanskene og begynne å sloss !!

Det høres kanskje ikke lett ut, det syntes ikke jeg heller når jeg slet som verst. Når jeg tenker meg om klarte jeg faktisk ikke da å se at jeg noensinne skulle bli kvitt det. jeg begynte bare å sloss mot angsten for det var det jeg måtte..

uansett, lykke til og god helg :=)

[studmuffin]

Hei !

Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon. Jeg hadde et mindre illebefinnende, en såkalt TIA i sommer (blodpropp i hjernen hvor symptomene er over i lppet av 24 timer).

Jeg lå inne på Riks`n i 8 dager hvor jeg ble scannet og sjekket på alle måter.

Jeg var sjeleglad da jeg kom ut for jeg fryktet svulst/kreft og det som verre er. Det gikk ikke lange tiden før jeg helt uventet fikk mitt første panikkanfall. Du vet hvordan det er !! Jeg var sikker på at det var på`n igjen..

Angsten ble verre og verre og tilslutt var hele dagen preget av overveldende angst. Jeg kjente etter alt og ble oppmerksom på de mest banale og syke ting. (om det kom trekk fra vinduet på armen fikk eg hjertebank for jeg trodde noe var galt, studerte kroppen på alle måter, fant nye "kuler" og smertepunkter som jo måtte være noe alvorlig m.m.)

Jeg bestemte meg for å sloss bort angsten. jeg leste mye om angst og behandling av angst. Eksponerte meg selv HELE TIDEN for situasjoner jeg visste utløste angst. Jeg begynte å argumentere med meg selv når jeg ble redd. Om jeg trodde det var Kreft begynte jeg å argumentere i mot og jeg sluttet å lete etter sykdommer på nettet !!!!

I tillegg til dette trente jeg hver dag. Begynte å gå turer og etterhvert å løpe og ta meg ut skikelig. Dette forsterket angsten i starten, men fungerte utrolig bra etter noen uker.

Det tok noen måneder, men i dag er jeg tilnærmet fri for angst, Dette tross i at jeg sliter med en depresjon.

Jeg begynte på cipralex for 1 mnd siden. Dette hjelper mot depresjonen. Da var jeg i utgangspunktet fri for angst, men jeg har hørt at ciprealex skal fungere bra mot angst også.

Ellers kjøpte jeg noen bøker:

Angst er ikke for pyser, tenk deg glad (bra bok !) og Lykketyvene.

Vær tålmodig. Sett deg inn i din lidelse. Snakk med en god venn/familie og ikke minst begynn å fighte !! Det er et helvette, men jeg mener det beste du kan gjøre mot angst er å ta på deg boksehanskene og begynne å sloss !!

Det høres kanskje ikke lett ut, det syntes ikke jeg heller når jeg slet som verst. Når jeg tenker meg om klarte jeg faktisk ikke da å se at jeg noensinne skulle bli kvitt det. jeg begynte bare å sloss mot angsten for det var det jeg måtte..

uansett, lykke til og god helg :=)

Takk for gode svar. Har vel komt til det stadiet der jeg vet jeg må begynne å sloss. Når jeg får symptom på noe jeg tror kan være en hjerneblødning så tenker jeg bare at: ja,ja, shit heller, da får jeg det da. Hva så??

Funker et par dager, og så kommer angsten igjen.

Legen fortalte meg om Rivotril, men forklarte ikke helt forskjellen mellom det og Vival. Får høre med han neste gang jeg er der (håper det er leeeeeenge til).

Det er iallefall godt å høre at det er mulig å komme seg ut av det, og at det ikke er noe en må slite med hele livet.

Ser av innlegget ditt Svimern at du hadde det akkurat slik som jeg har det. Egentlig helt sykt at det går an!

[Svimern]

Takk for gode svar. Har vel komt til det stadiet der jeg vet jeg må begynne å sloss. Når jeg får symptom på noe jeg tror kan være en hjerneblødning så tenker jeg bare at: ja,ja, shit heller, da får jeg det da. Hva så??

Funker et par dager, og så kommer angsten igjen.

Legen fortalte meg om Rivotril, men forklarte ikke helt forskjellen mellom det og Vival. Får høre med han neste gang jeg er der (håper det er leeeeeenge til).

Det er iallefall godt å høre at det er mulig å komme seg ut av det, og at det ikke er noe en må slite med hele livet.

Ser av innlegget ditt Svimern at du hadde det akkurat slik som jeg har det. Egentlig helt sykt at det går an!

Ja det er helt sykt !!!

Jeg, som deg har hatt mange mange sykdommer siste halvår ! Jeg kan nevne, hjerneslag, lungekreft, MS, svulst, hjertesykdommer, parkinson, demens, m.m. Mange ler av det, men for meg var dette helt reelt og noe jeg ikke turde fortelle andre. Jeg var OVERBEVIST om at jeg var akvorlig syk. Noen dager senere kunne jeg le av det hele, men to dager senere igjen var jeg "alvorlig" syk.

Jeg måtte komme meg ut av den onde sirkelen og klarte det.

Av og til kjenner jeg at angsten har lyst å presse seg på. Jeg klarer på et vis å stoppe den helt. Vet ikke helt hvordan, men den slår bare ikke ut lenger

Skal prøve å merke meg i detaljer hva jeg gjør.

[sheba]

Problemet med å leve er at man aldri kan være 100% sikker på noe. Først når vi aksepterer dette, kan angsten bli borte. Tror ikke det at du tar mr vil hjelpe deg i det hele tatt, for når du får bekreftet at du er frisk der, begynner du sikkert bare å bekymre deg om noe annet. Tro meg, jeg har vært der du er nå, mange ganger. Jeg bruker rivotril i perioder, for å hindre for mye angst. Det er et benzopreparat, som virker lengre og bedre en feks vival o.l. Kanskje du burde ta deg en prat med legen om å ha det som alternativ. Jeg har også mange av symptomene på GAD, hypokonder har jeg vært i perioder, uvirkelighetsfølelse angst og atter angst.

Ditt inlegg var fint og oppløftende:-)

Jeg har selv hatt angst i nærmere 14 år, fikk det etter en fødsel, kjenner masse igjen i det du sier..

Må også si at når man lærer angsten og kjenne blir den lettere og godta på en måte, man sloss med viljen og tanken om du skjønner? Det som fungerer best for meg er fysisk trening og styring av tankene, det er faktisk mulig selv om jeg faller tilbake i gammelt mønster i perioder:-)