innleggelse i forhold til selvskading og selvmordsfare

[Gjest utlagt]

Hei!

Jeg undres over hva som ligger til grunn for vurdering av hvem som trenger innleggelse for å beskyttes mot seg selv og/eller hvem som vil ha nytte av slik innleggelse og hvem som har det best med å være ute i sitt vandte miljø.

Jeg blir forundra da jeg har blitt tvangsinnlagt. Selvmordstanker ja, også om hvordan, men ikke om tidspunkt, metoden var usikker og det var noe som holdt meg igjen. Dette noe mente legen ikke var nok. Jeg har aldri skada meg selv ordentlig før og aldri forsøkt å ta mitt liv.

Andre som gjerne tidligere har vist at de er istand til å skade seg selv, som sier ifra at nå er de redd for å miste kontrollen og ber om å få komme inn, slipper gjerne ikke til.

Hva ligger til grunn??

Jeg forstår at hvis man skader seg selv eller sier at man vil gjøre det for å få oppmerksomhet, så vil kanskje oppmerksomhet forsterke slik atferd, men hvordan kan man vite når det er det som er tilfelle?? Er det ofte tilfelle egentlig? Og om så er, så er det vel fortsatt et tegn på at man trenger en slags hjelp..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er i hvert fall en viktig faktor som du ikke har nevnt. Det er om en er utredet og kjent i systemet eller ikke.

Ved førstegangs suicidalitet/ ønkser om villet egenskade, er en relativt liberal med innleggelse for observasjon.

Om det som følge av denne blir klartgjort at det ikke dreier seg om en psykoselidelse, er en mer opptatt av å ansvaliggjøre pasienten og tilby poliklinisk behandling.