Alt for mange sosionomer

[Gjest psychopharmacon]

Det er altfor mange sosionomer, og altfor få psykologer/psykiatere i behandlingsapparatet.

Da jeg ble innlagt i fjor, fikk jeg bare snakke med en lege maks 5 minutter, 2 ganger i uken. Ellers fikk jeg ikke snakke med psykolog/psykiater i det hele tatt. Istedet var jeg overlatt til en sosionom, foruten sykepleierne.

Hvordan i all verden skal de skjønne hva som feiler meg? Og hvordan skal de vite hvordan de skal behandle meg/snakke til meg på best mulig måte?

Jeg følte jeg ble misforstått, feilbehandlet og stigmatisert under hele oppholdet.

I tillegg var det svært viktig for dem å umyndiggjøre meg ved å hele tida ta urinprøver for sjekke om jeg brukte narkotika.

Jeg trodde at det som var viktig var at jeg ble frisk?

[Gjest gulrota]

Det var ille.

Jeg har lurt på det samme selv. Det er jo ikke mange pasienter på avdelingen, mellom 8 og 14 liksom. Kanskje de er på andre avdelinger også? Ja, de er nok det, men likevel...

Og så får man prate med legene en drøy halvtime maks to ganger i uken. Veldig rart. Er det så utrolig mye administrative oppgaver for dem?

Hva gjør leger/psykologer når de ikke har direkte pasientkontakt?

[natolars]

Jeg er helt enig med deg og så vidt jeg har forstått så er dette en "varm potet" i psykiatri-Norge.

Jeg har hatt to sosionomer som behandlere og ingen av dem har hjulpet meg nevneverdig.

Den første traff jeg på Brøset i Trondheim. Der konkluderte de med at jeg hadde alvorlige psykiske problemer og ga meg en sosionom som behandler. Jeg ble dårligere og dårligere under behandlingen; depresjon, paranoia og angst. Men jeg fikk i løpet av et halvt år ikke snakke med en eneste lege/psykiater angående medisinering, noe som helt klart var nødvendig. Til slutt var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å komme meg til timene. Det hele endte med at jeg brøt mer eller mindre sammen, avsluttet studiene og flyttet hjem til min mor. Og der ble jeg boende i fire år. Så du kan vel si at mangelfull kompentanse hos behandleren fikk store konsekvenser for meg.

Den andre sosionomen fikk jeg tildelt på akuttposten på Nordland Psykiatriske Sykehus. Etter første samtalen med henne fant jeg ut at jeg kunne mer om psykiatri enn henne, og det er ingen overdrivelse. I løpet av et opphold på to uker fikk jeg _en_ samtale med overlegen der og den samtalen varte i _ett kvarter_. I løpet av ett kvarter kunne han gi meg diagnosen Bipolar II og de satte meg på Lithium før alle blodprøvene var ferdig analyserte. (Man må sjekke endel ting før man begynner behandling med Lithium.)

Toppen av kransekaka var at da jeg etter to måneder skulle inn til ettervernsamtale på NPS, da hadde sosionomen glemt at jeg skulle komme. Hun beklaget seg og sa at jeg skulle få ny time. Det er over fire år siden og jeg har ennå ikke hørt noe mer fra dem.

Fastlegen min var mildt sagt forbanna over hele opplegget og vi seponerte Lithium'en en drøy måned senere.

[Gjest vioola]

er enig i at man burde få mer behandling hos de som faktisk har psykologi utdanning. Men forøvrig har jo sosionomer ofte 5 års utdanning da. Altså spesialisert seg i psykiatri. Når jeg har vært innlagt har jeg stort sett aldri hatt noe terapi hos psykolog eller psykiater. et unntak var på oslo hospital hvor jeg hadde 2 timer i uka.. På vanlige psykiatriske avdeling driver de mest med sånn miljøterapi.. spille kort og prate med sosionomer , vernepleier ,miljøarbeidere. gå turer , drive med helt latterlig trim som å feks la en fot stryke over en pinne eller å vifte på en svært teltduk som har en ball inne i seg.

forøvrig går jeg til behandling nå hos en sosinom med spesialisering i psykiatri. Jeg synes hun er veldig flink og har mer følelse av vi faktisk driver terapi enn da jeg gikk hos en privatpraktiserende psykiater. Han sa bare at jeg skulle prate om alt det som falt meg inn , og når jeg spurte hva slags behandlingsfilosofi fikk jeg til svar at han hadde pratefilosofien..så fikk altså ikke noe ordendtlig svar.

så jeg har kanskje vært heldig akkurat der.

[natolars]

Jeg er helt enig med deg og så vidt jeg har forstått så er dette en "varm potet" i psykiatri-Norge.

Jeg har hatt to sosionomer som behandlere og ingen av dem har hjulpet meg nevneverdig.

Den første traff jeg på Brøset i Trondheim. Der konkluderte de med at jeg hadde alvorlige psykiske problemer og ga meg en sosionom som behandler. Jeg ble dårligere og dårligere under behandlingen; depresjon, paranoia og angst. Men jeg fikk i løpet av et halvt år ikke snakke med en eneste lege/psykiater angående medisinering, noe som helt klart var nødvendig. Til slutt var jeg så dårlig at jeg ikke klarte å komme meg til timene. Det hele endte med at jeg brøt mer eller mindre sammen, avsluttet studiene og flyttet hjem til min mor. Og der ble jeg boende i fire år. Så du kan vel si at mangelfull kompentanse hos behandleren fikk store konsekvenser for meg.

Den andre sosionomen fikk jeg tildelt på akuttposten på Nordland Psykiatriske Sykehus. Etter første samtalen med henne fant jeg ut at jeg kunne mer om psykiatri enn henne, og det er ingen overdrivelse. I løpet av et opphold på to uker fikk jeg _en_ samtale med overlegen der og den samtalen varte i _ett kvarter_. I løpet av ett kvarter kunne han gi meg diagnosen Bipolar II og de satte meg på Lithium før alle blodprøvene var ferdig analyserte. (Man må sjekke endel ting før man begynner behandling med Lithium.)

Toppen av kransekaka var at da jeg etter to måneder skulle inn til ettervernsamtale på NPS, da hadde sosionomen glemt at jeg skulle komme. Hun beklaget seg og sa at jeg skulle få ny time. Det er over fire år siden og jeg har ennå ikke hørt noe mer fra dem.

Fastlegen min var mildt sagt forbanna over hele opplegget og vi seponerte Lithium'en en drøy måned senere.

Jeg vil bare føye til at alle de andre jeg hadde med å gjøre på NPS var veldig greie og dyktige folk som det hjalp veldig å snakke med. De greide på en måte å viske ut barrieren mellom pasient og ansatt, slik at man følte seg mer som et "vanlig" individ; ikke bare en tulling. Om det går an å si det på den måten...

Så til tross for at overlegen og sosionomen ikke var til særlig hjelp, så kom jeg likevel ut derfra med en følelse av at jeg kanskje var en mer OK person enn jeg trodde da jeg først kom inn dit.

[Gjest Amoline]

Jeg kan legge til "alt for mange psykiatriske sykepleiere.".

Jeg har prøvd å komme til en psykolog lenge nå, men det er helt umulig.

Tett før det klikker for meg og jeg mister snart alt håp. Går til en psyk. sykepleier. Er det nok?

[Gjest psychopharmacon]

Jeg kan legge til "alt for mange psykiatriske sykepleiere.".

Jeg har prøvd å komme til en psykolog lenge nå, men det er helt umulig.

Tett før det klikker for meg og jeg mister snart alt håp. Går til en psyk. sykepleier. Er det nok?

Nei, dette er latterlig. Gikk selv til "behandling" hos en sykepleier som hadde "kurset" seg i psykologi. Måtte bare slutte å gå dit, det ble for dumt.

Psykriatrien i Norge dreier seg stort sett om medikamentbasert behandling, alt annet er mer eller mindre gitt opp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykiatritjenesten i kommunene har gjort enorme fremskritt i løpet av de siste 10-15 år. Dette gjelde både kompetanse og volum.

For spesialisthelsetjenesten er dette en betydelig utfordring. Vi skal levere tjenester som ligger på et klart høyere nivå enn det kommunetjenesten har.

Problemet i norsk psykiatri er ikke først og fremst mangelen på penger.

Det største problemet er mangelen på høykompetente spesialister som psykologspesialister og psykiatere.

Det andre store problemet er dårlig organisering og ledelse.

[Dorthe]

Jeg kan legge til "alt for mange psykiatriske sykepleiere.".

Jeg har prøvd å komme til en psykolog lenge nå, men det er helt umulig.

Tett før det klikker for meg og jeg mister snart alt håp. Går til en psyk. sykepleier. Er det nok?

De er ikke sykepleiere men helsearbeidere dvs at den psykiatriske medarbeideren i bydelen her er ergoterapeut som har kurset seg til å bli psykiatrisk medarbeider.

Hvor langt er forresten det kurset?

[Gjest vioola]

Psykiatritjenesten i kommunene har gjort enorme fremskritt i løpet av de siste 10-15 år. Dette gjelde både kompetanse og volum.

For spesialisthelsetjenesten er dette en betydelig utfordring. Vi skal levere tjenester som ligger på et klart høyere nivå enn det kommunetjenesten har.

Problemet i norsk psykiatri er ikke først og fremst mangelen på penger.

Det største problemet er mangelen på høykompetente spesialister som psykologspesialister og psykiatere.

Det andre store problemet er dårlig organisering og ledelse.

hvorfor er det så sinnsykt få plasser på psykologi profesjonsstudiet i oslo når det åpentbart er mangel på psykologer?

[PieLill]

er enig i at man burde få mer behandling hos de som faktisk har psykologi utdanning. Men forøvrig har jo sosionomer ofte 5 års utdanning da. Altså spesialisert seg i psykiatri. Når jeg har vært innlagt har jeg stort sett aldri hatt noe terapi hos psykolog eller psykiater. et unntak var på oslo hospital hvor jeg hadde 2 timer i uka.. På vanlige psykiatriske avdeling driver de mest med sånn miljøterapi.. spille kort og prate med sosionomer , vernepleier ,miljøarbeidere. gå turer , drive med helt latterlig trim som å feks la en fot stryke over en pinne eller å vifte på en svært teltduk som har en ball inne i seg.

forøvrig går jeg til behandling nå hos en sosinom med spesialisering i psykiatri. Jeg synes hun er veldig flink og har mer følelse av vi faktisk driver terapi enn da jeg gikk hos en privatpraktiserende psykiater. Han sa bare at jeg skulle prate om alt det som falt meg inn , og når jeg spurte hva slags behandlingsfilosofi fikk jeg til svar at han hadde pratefilosofien..så fikk altså ikke noe ordendtlig svar.

så jeg har kanskje vært heldig akkurat der.

Om de har fem års utdanning betyr ikke det at de har fem års utdanning i psykiatri. De har en grunnutdanning på 3-4 år resten har de brukt på å spesialisere seg i psykiatri.

Mange ganger har jeg inntrykk av at personlig egnethet er viktigere enn akkurat hvilken utdanning de har.

Men det er et tankekors at man henvises fra en fastlege til spesialister bare for å bli behandlet av personer som har mindre formelle kvalifikkasjoner enn den henvisende fastlegen.

mvh

[Gjest Amoline]

hvorfor er det så sinnsykt få plasser på psykologi profesjonsstudiet i oslo når det åpentbart er mangel på psykologer?

Ja dette lurer jeg også på.