Føler håpløshet

[Gjest anonym som alltid]

Føler meg som et vissent blad om høsten og det har jeg følt lenge. Da jeg var liten var jeg et sårbart barn. Jeg var redd og engstelig av meg og ble mobbet på barnehagen og skolen til tross for at jeg ikke har noen spesielle særegenheter.

Ungdomstiden var kaotisk og jeg opplevde mye angst og identitetsforvirring. Hadde ikke noen plattform i livet. Jeg sa aldri til foreldrene mine at jeg hadde blitt mobbet. Dvs ikke før jeg var 17.

Kranglet og var en del uro i familien, jeg som alltid var et stille og veloppdragent barn ble skikkelig utagerende hjemme. Foreldrene mine ble sinte og aggressive mot meg. Jeg var desperat og var egentlig ute etter hjelp, men hadde ikke noe språk for det.

Da jeg var i begynnelse av 20-årene begynte jeg hos psykolog. Han gav meg håp og en indre tro og det gikk ikke lenge før jeg ble forelsket i han. Innen et år så utviklet det seg til noe mer enn et klient-terapeut forhold. Slik var det i veldig mange år. Det var en hemmelighet mellom han og meg.

Etterhvert så ble det en slags om at han ikke lenger var min psykolog lenger og vi innledet et dypere forhold. Jeg levde helt og holdent for han og tomheten jeg hadde inne i meg ble fylt opp ved hans eksistens.

Det ble brått slutt av noen grunner. Snakker med en behandler om det, men det er ikke nok. Jeg har i ettertid forstått at han var mye mer enn en kjærlighet for meg. Han var selve livskraften. Nå er tomheten tilbake, men mye sterkere. Jeg har blitt eldre. Det jeg føler nå er håpløshet og selvoppgivelse. Mangler totalt initiativ. fortvilelse. En sorg som forvitrer seg i hver hudcelle. Jeg prøver å legge en "hinne" over sorgen for at den ikke skal ødelegge meg helt. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan leve med dette. Jeg har tenkt tanken på å sovne inn. Han var hele livet for meg, og alt. Jeg synes ikke noe forstår.

Han var den som møtte meg og SÅ meg da ingen andre gjorde det. Jeg stoler ikke på noen andre, jeg tør aldri å åpne meg for andre. Jeg føler meg så gammel og utbrent. Følelsene er for store og smertefulle til at jeg kan takle dem. Jeg vet ikke hva som er hva lenger. Diagnosen min, eller det jeg har vært gjennom. Jeg må finne meg en ny mening med livet, men jeg har prøvd og etter at han forlot meg har jeg gått på nederlag etter nederlag i livet, når det gjelder jobb og sånn.

Og hemmeligheten er min.

[Gjest vioola]

vet ikke hva jeg skal si. Men jeg ble veldig rørt av innlegget ditt. Håper at du greier å finne tilbake til livsgleden din

[rose23]

Dette hørest litt alvorlig ut. Hva mener du med dypere forhold? Visst det var noe seksuellt har han gått langt over streken. En psykolog skal passe på at forholdet til klienten ikke blir for intenst. Han er ansvarlig for at det holdest en viss avstand mellom dere, slik at du ikke blir for avhengig av han. Tror du hadde hatt godt av å finne deg en ny, kvinnelig behandler som kan hjelpe deg videre.

[Gjest anonym som alltid]

Dette hørest litt alvorlig ut. Hva mener du med dypere forhold? Visst det var noe seksuellt har han gått langt over streken. En psykolog skal passe på at forholdet til klienten ikke blir for intenst. Han er ansvarlig for at det holdest en viss avstand mellom dere, slik at du ikke blir for avhengig av han. Tror du hadde hatt godt av å finne deg en ny, kvinnelig behandler som kan hjelpe deg videre.

Det har jeg gjort, men jeg kommer ikke videre.

[rose23]

Det har jeg gjort, men jeg kommer ikke videre.

Har du fortalt den nye behandleren om hva som skjedde mellom deg og den gamle da?

Jeg har vært i en lignende situasjon så jeg vet godt hva du snakker om, men tro meg; om du leter så vil du til slutt finne noen andre som også vil bety veldig mye for deg. Sårene vil nok bli leget med tiden, men jeg tror du trenger hjelp.

[Gjest anonym som alltid]

Har du fortalt den nye behandleren om hva som skjedde mellom deg og den gamle da?

Jeg har vært i en lignende situasjon så jeg vet godt hva du snakker om, men tro meg; om du leter så vil du til slutt finne noen andre som også vil bety veldig mye for deg. Sårene vil nok bli leget med tiden, men jeg tror du trenger hjelp.

Jeg har snakket mye om det i terapien, men går til en psykiatrisk sykepleier. Har fått to avslag med psykolog og har nå gitt opp. Behandleren er dyktig, men jeg har ikke tillit. Det går ikke fremover med meg, heller bakover.

Blir snart desperat i grunn.

[Gjest psychopharmacon]

Jeg har snakket mye om det i terapien, men går til en psykiatrisk sykepleier. Har fått to avslag med psykolog og har nå gitt opp. Behandleren er dyktig, men jeg har ikke tillit. Det går ikke fremover med meg, heller bakover.

Blir snart desperat i grunn.

Jeg ville ikke gitt opp med å få behandling hos psykiater/psykolog. Psykriatiske sykepleiere holder bare ikke. Har du prøvd privatpraktiserende psykolog?

Hvis du tar medisiner så kan det se ut som de ikke fungerer godt nok. Har du vurdert å prøve andre medisiner i så fall?

[Gjest anonym som alltid]

Jeg ville ikke gitt opp med å få behandling hos psykiater/psykolog. Psykriatiske sykepleiere holder bare ikke. Har du prøvd privatpraktiserende psykolog?

Hvis du tar medisiner så kan det se ut som de ikke fungerer godt nok. Har du vurdert å prøve andre medisiner i så fall?

Går på cipralex. står på 25mg. Er ikke vits i å gå lenger opp, sier legen. Vet ikke hva annet det er å prøve i grunn.

Den funker i alle fall dårlig i og med at jeg nå står på såpass høy dose og jeg er så deppa som jeg er nå. Gikk på zoloft en gang. Ellers ikke prøvd andre SSRI.

[Gjest psychopharmacon]

Går på cipralex. står på 25mg. Er ikke vits i å gå lenger opp, sier legen. Vet ikke hva annet det er å prøve i grunn.

Den funker i alle fall dårlig i og med at jeg nå står på såpass høy dose og jeg er så deppa som jeg er nå. Gikk på zoloft en gang. Ellers ikke prøvd andre SSRI.

Kanskje en lav dose med nevroleptika ville hjelpe bedre enn SSRIer som Cipralex og Zoloft.

Jeg ville prøvd en lav dose Solian (12,5-100 mg). Jeg tar 100 mg og det virker svært bra mot depresjon, angst, tankekjør, selvmordstanker osv.

[Gjest anonym som alltid]

Kanskje en lav dose med nevroleptika ville hjelpe bedre enn SSRIer som Cipralex og Zoloft.

Jeg ville prøvd en lav dose Solian (12,5-100 mg). Jeg tar 100 mg og det virker svært bra mot depresjon, angst, tankekjør, selvmordstanker osv.

jeg går på risperdal. Er ikke det det samme?

[Gjest cathrine_jenta]

Vil bare si at jeg føler med deg.

Jeg har vært i en lignende situasjon for noen år siden.

Og det er tøft, det er helt sikkert.

Håper du vil føle deg bedre om en stund.

[Gjest psychopharmacon]

jeg går på risperdal. Er ikke det det samme?

Jeg har selv gått på Risperdal, og det hjelper ikke mot depresjon. Jeg fikk også angstanfall av det. Men 0.5 mg Risperdal sies å kunne hjelpe noe mot depresjon. Over 1 mg har det antipsykotisk effekt, og bivirkningene øker.

Solian og Seroquel har mindre bivirkninger.

[Gjest anonym som alltid]

Vil bare si at jeg føler med deg.

Jeg har vært i en lignende situasjon for noen år siden.

Og det er tøft, det er helt sikkert.

Håper du vil føle deg bedre om en stund.

Takk for det