Føler meg avvist av terapeuten.

[Gjest vanskelig pasient?]

En dag i uka følger jeg et gruppe- opplegg for kvinner med overspisingsproblematikk. Gruppen ligger under poliklinikken. Jeg har i flere år slitt med både anoreksi, tvangsspising og nå bulimi. Jeg har også en angstdiagnose (generalisert angstlidelse).

Spise- gruppen har ikke fungert for meg. Jeg synes det bare er snakk om kostlister, kalorier og trim. Det blir altfor lite tid til å snakke om følelser. Jeg vet at skal jeg klare å følge et kost- opplegg, så må jeg ha et sted der jeg samtidig kan jobbe aktivt med angsten min.

Jeg er alenemor til to små barn, har sjelden avlastning og har ikke mange jeg kan snakke med.

Jeg spurte først den ene terapeuten på gruppen om det var mulig å få individuelle samtaler i tillegg til gruppen. Hun sa at det ville forstyrre behandlingsopplegget, og at un ville fraråde det. Jeg dro til legen, som hadde fått epikrise fra psykiatrisk avdeling (jeg gikk på dagpost der 4 mnd i høst). Der stod det tydelig at de anbefalte individuelle samtaler.

Dette tok jeg opp med kontakt- terapeuten min (som også er terapeut i gruppen). Hun stod fremdeles på det at jeg ikke kunne få individuelle samtaler.

Terapeuten spurte om hvilken hjelp jeg mente jeg trengte. Jeg svarte at jeg trenger å snakke med noen som har tro på meg, noen som kan hjelpe meg å endre tankemønster, noen som kan hjelpe meg å se løsninger istedet for begrensinger osv.. Jeg sa at Dagposten var bra for meg. Men at det ble rippet opp i mye vondt som jeg ikke ble ferdig med å bearbeide. Da presterte terapeuten, på en kvalm og "kry" måte, å si:" Hvem var det som fikk deg til Dagposten da?" Så sa hun at jeg kunne begynne på Fontex igjen!! Jeg sa at jeg ikke ville det før jeg hadde prøvd individuelle samtaler.

Jeg ble fortvilet, og snakket om hvor vanskelig jeg har det når jeg skal prøve å følge disse kostlistene. Det koker inni meg. Jeg har hatt selvmordstanker, tanker om å slå mine barn (men jeg har heldigvis ikke gått så langt), jeg har bitt meg selv og jeg har vært rasende og ustabil mot barna mine. Jeg INNSER at jeg er syk. Det er kanskje derfor jeg ikke får den hjelpen jeg mener jeg trenger?

Nå har jeg en ekkel, dobbel følelse inni meg. På den dene siden synes jeg terapeuten avviste meg voldsomt. Under diskusjonen ble jeg så fortvilet at jeg begynte å gråte. Terapeuten sa de at jeg måtte gå, og begynte å skyve meg ut. Men s jeg var på vei ut, sa hun: "Skal du ikke si hadet til xxx og xxx (de to andre terapeutene)? Akkurat som om det var dèt jeg tenkte på der og da.. :-( Den ene delen av meg mener at hun istedet burde støtte meg og si at hun ville hjelpe meg så godt hun kunne.

På den annen side sliter jeg med en selvforakt der jeg alltid finner feil ved meg selv. Jeg begynner å tenke: "Det er jeg som ikke er motivert nok. Jeg er et håpløst tilfelle. Det var min skyld at terapeuten ble frekk i kjeften. Jeg la selv opp til det. Håpløse meg har bare meg selv å takke."

Nå har dere bare hørt min versjon av saken. Men jeg håper likevel på innspill fra dere. Slik jeg ser det nå, er konflikten mellom meg opg min kontakt- terapeut helt låst. Jeg vet at det kan bli vanskelig å fortsette noe samarbeid med henne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe dette an, for jeg vil helst unngå å såre henne.

[javelda1365380927]

Hei!

Utfra det du skriver er det ikke du som gjør noe feil! Kontakt-terapauten din virker hensynsløs og uprofessjonell. Hun er helt klart spydig og dessuten kjempe frekk mot deg. I hennes posisjon vet hun godt at hun er den "sterke part", derfor blir dette særlig dårlig gjort.

Hennes evne til empati virker å være så dårlig at jeg har store problemer med å se hvordan hun kan fungere i jobben..

Hun burde aldri ha hatt den!

Hvis hun var uenig med deg burde hun være kompetent til å møte deg på en helt annen måte. Hun burde kunne forsøke å gi deg en god og begrunnet forklaring på hvorfor du ikke skulle ha nytte og rett på individuelle samtaler. Hun burde evne og se at denne samtalen skulle dere gå et sted og gjøre -alene, bare dere to. Hun burde møtt deg med respekt når du kommer og ber om mer hjelp, og forteller at du har det vanskelig. Som terapaut BURDE hun forstå at du var sårbar og lei deg når du ble avvist og ikke forstått.

Gå til legen din igjen og be om hjelp til å komme fram i systemet med ønsket ditt. Minn legen om at du er mamma, og må ha hjelp til å fungere.

Håper du blir møtt med forståelse der.

Hadde det vært min terapaut som hadde spurt meg (mens jeg stod å gråt) om jeg ikke skulle si hade til de andre, samtidig som hun dyttet meg ut døren------Ja, da hadde jeg følt at jeg ble behandlet Så ufattelig respektløst at jeg hadde mistet all tillit til den personen. Jeg hadde blitt Veldig sint! Forsøk å bli sint du også!

Beskjedenhet lønner seg Aldri..tror jeg.

[Gjest Meg234]

For meg hørtes det ikke ut som terapauten din behandlet deg respektløst på noen måter. Jeg synes det virket ut som hun gav deg en god og reel forklaring på hvorfor det ikke er vanlig å tilby individualsamtaler når du deltar i gruppeterapi! Det er helt vanlig praksis.

Det at hun "dyttet" deg ut døren var kanskje fordi hun faktisk har en tett timeplan hun må følge.. Jeg går faktisk selv på dagpost å vet fagpersonene der har veldig mye som kreves av de og tett timeplan...

[maire]

For meg hørtes det ikke ut som terapauten din behandlet deg respektløst på noen måter. Jeg synes det virket ut som hun gav deg en god og reel forklaring på hvorfor det ikke er vanlig å tilby individualsamtaler når du deltar i gruppeterapi! Det er helt vanlig praksis.

Det at hun "dyttet" deg ut døren var kanskje fordi hun faktisk har en tett timeplan hun må følge.. Jeg går faktisk selv på dagpost å vet fagpersonene der har veldig mye som kreves av de og tett timeplan...

Jeg går i gruppeterapi og har samtidig individuelle timer. Det er helt vanlig der jeg går, så praksis er tydeligvis forskjellig.

Syns godt at terapeuten kunne ha behandlet "vanskelig pasient" på en bedre måte. Det koster ikke mange kaloriene å ta litt ekstra vare på folk, selv om det er "litt ekstra".

Noen ganger er det bare dette lille ekstra som skal til for at pasienten skal føle seg ivaretatt og trygg, og kanskje klare seg bedre senere.

Jeg tror de færreste pasienter går rundt og tenker på behandlernes timeplan. Tror ikke det er særlig sunt om de gjør det heller. Det burde være slakke nok timeplaner til at man har rom for å ivareta pasientene sine med litt medmenneskelighet.

[thinkerbell]

Jeg kan ikke ta stilling til hva som hva rett/galt i denne situasjonen. Føler du deg avvist/misforstått er det beste du kan gjøre her å konfrontere denne behandleren med selve hendelsen og behandlingen/gruppeterapien forøvrig.

Du skal oppleve at du har nytte av behandlingen hvis ikke er det heller ikke et poeng at du får den (ingen regel uten unntak). Kom med forslag på hvordan du tror du kan hjelpes og legg disse frem for din behandler/gruppeleder. Ingenting er bedre enn en engasjert klient som ønsker å bli bedre.