Føler jeg går til grunne

[Gjest nobody else]

Min mor ringte og kjeftet på meg fordi hun sier at jeg forfaller og går til grunne og at det er vondt å se på.

Det er som om jeg har sittet i en dvale siste måneden. Som om jeg ikke har sette noe rundt meg, vært inne i en boble. Men jeg har da vært skyld i det selv, er ingen andre som har gjort det sånn. Fremtiden virker ikke særlig oppmundtrende. Kan ikke se at jeg er i stand til å ha et forhold eller skaffe meg en mann slik jeg har det. NHD sier jo at det er svært vanskelig å ha et forhold med en som har en psykisk lidelse og selv vet jeg jo at jeg er redd for å bli svikta og mistenksom av meg.

Og jeg er veldig sårbar. Det er som livsstrengen min er borte og det som holdt meg oppe er borte. Meningen med livet er borte. Jeg ser ut av vinduet og tenker at jeg burde gå ut, men til hva. Pus er den eneste som holder meg med selskap. Behandleren ringte meg og spurte om jeg ville innlegges men er den noen fremtid i det. Jeg forresten selv skyld i at jeg har det sånn. Biter meg selv i halen uansett. Tenker det samme opp igje og opp igjen. Vet ikke jeg. skal ut i arbeidspraksis men kanskje er jeg for sliten til det nå? funker jeg ut i arbeidslivet. Funker jeg i livet lenger. Vil jeg noen gang funke mer. vet ikke jeg. hva er meningen med noe som helst. jeg er bare til bry for alle.

[thinkerbell]

Ja, du er til bry dersom du ikke tar i mot den hjelpen andre vil gi deg for at du skal kunne bli bra.

Selvsagt er dine nære & kjære bekymret for deg. Sett deg selv i deres situasjon og du ser du ville følt det samme selv.

Det vanskelige med depresjon er bl.a at den gjør det vanskelig å se at det noengang skal kunne bli bedre. Man ser rett og slett ingen løsning/lyspunkt eller glede. Man bare eksisterer mens sjelen går til grunne.

Din behandler kjenner deg og ønsker å hjelpe deg -ta i mot vedkommendes hjelp. Om du ikke ser poenget med en innleggelse i første omgang så gjør det for dine nære. De ønsker at du skal ha det bedre enn dette.