I give up

[Gjest MinimizeMe]

Jeg orker ikke mer. Enten vil jeg dø, eller så vil jeg bli tynn. Vi får se hva jeg "lykkes" med. Jeg gidder ikke å prøve å være "normal" og sunn lenger. OK, så er jeg ekstrem, da. Jeg er kanskje syk og forskrudd. Lev med det, det gjør jeg. For nå er det slutt på tålmodigheten min. Jeg takler ikke denne angsten og feitfølelsen mere. Det er så fælt. Cola light og salat blir det heretter. Folk får si hva de vil, JEG BRYR MEG IKKE!

[thinkerbell]

Kjære deg.

Dersom du overhodet ikke bryr deg så ville du kanskje ikke skrevet det du skrev.

Du har det åpenbart jævlig. Har du noen å snakke med om dette? Eller er du kanskje lei av å snakke?

Syk er du, mest sannsynlig, men så veldig forskrudd er du nok ikke :-) De tankene du har er normale for mennesker med spiseforstyrrelser.

Du skriver at enten vil du bli tynn eller så vil du dø. Du kommer til å dø enten du vil eller ikke dersom du fortsetter i samme sirkel som du nå befinner deg i.

Gode tanker til deg

[Gjest MinimizeMe]

Kjære deg.

Dersom du overhodet ikke bryr deg så ville du kanskje ikke skrevet det du skrev.

Du har det åpenbart jævlig. Har du noen å snakke med om dette? Eller er du kanskje lei av å snakke?

Syk er du, mest sannsynlig, men så veldig forskrudd er du nok ikke :-) De tankene du har er normale for mennesker med spiseforstyrrelser.

Du skriver at enten vil du bli tynn eller så vil du dø. Du kommer til å dø enten du vil eller ikke dersom du fortsetter i samme sirkel som du nå befinner deg i.

Gode tanker til deg

Veel, det har du kanskje rett i. Jeg bryr meg kanskje litt innerst inne. Dvs. jeg bryr meg om dem som tross alt er glad i meg.

Jeg kan ikke snakke med noen(og vil ikke heller, det hjelper ikke), for jeg har bekymret familie og venner nok allerede. I tillegg er jeg er livende redd for å bli tvansinnlagt hvis jeg sier at jeg vil dø.

Å både bli tynn og få dø på samme tid er rene ønskedrømmen akkurat nå, det. Det er bare sannheten dessverre:-( (Jeg skjems over å mtenke sånn, men det er den tanken som står i hodet på meg for tiden.)

Takk for svaret, kjære du-snill som alltid. Jeg håper du er like snill mot deg selv som du er mot andre:)

Klem,

[Gjest dette tenker jeg]

Veel, det har du kanskje rett i. Jeg bryr meg kanskje litt innerst inne. Dvs. jeg bryr meg om dem som tross alt er glad i meg.

Jeg kan ikke snakke med noen(og vil ikke heller, det hjelper ikke), for jeg har bekymret familie og venner nok allerede. I tillegg er jeg er livende redd for å bli tvansinnlagt hvis jeg sier at jeg vil dø.

Å både bli tynn og få dø på samme tid er rene ønskedrømmen akkurat nå, det. Det er bare sannheten dessverre:-( (Jeg skjems over å mtenke sånn, men det er den tanken som står i hodet på meg for tiden.)

Takk for svaret, kjære du-snill som alltid. Jeg håper du er like snill mot deg selv som du er mot andre:)

Klem,

Jeg tenker ofte at jeg vil sulte meg ihjel. Det er en langsom måte å dø på. En kan ombestemme seg underveis om en vil leve videre, eller en kan fortsette å sulte seg til det siste.

Vet ikke om du tenker på denne måten...?

[keinstein]

Du blir først og tidlig forferdelig syk, får smerter og ulike skader du kanskje aldri blir kvitt. Det er ikke noen lett utvei, og ofte ingen vei tilbake. Ikke la det gå for langt. Selv noen moderate slankere er blitt skadet for livet.

[bugge -jenta]

Veel, det har du kanskje rett i. Jeg bryr meg kanskje litt innerst inne. Dvs. jeg bryr meg om dem som tross alt er glad i meg.

Jeg kan ikke snakke med noen(og vil ikke heller, det hjelper ikke), for jeg har bekymret familie og venner nok allerede. I tillegg er jeg er livende redd for å bli tvansinnlagt hvis jeg sier at jeg vil dø.

Å både bli tynn og få dø på samme tid er rene ønskedrømmen akkurat nå, det. Det er bare sannheten dessverre:-( (Jeg skjems over å mtenke sånn, men det er den tanken som står i hodet på meg for tiden.)

Takk for svaret, kjære du-snill som alltid. Jeg håper du er like snill mot deg selv som du er mot andre:)

Klem,

Kjære deg!

Nå er du der nede, og jeg føler det sterkt. Jeg er også der. Gikk "berserk" i går kveld selv. Du vet hva jeg mener. Jeg føler meg så skitten, skam er klistret til kroppen min. Og så svak. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg er så nede også, men det gjør det ikke lettere. Da burde jo det hjelpe meg, eller hva? Nei, det gjør ikke det. Så i går gikk jeg rundt og dasset i morgenkåpe hele dagen, og har ikke kledd meg i dag heller.

Men livet går videre. Jeg føler det jeg føler akkurat nå, men det har jeg gjort før også. Og det forandrer seg. Foreløpig ikke alltid i en langsom oppadstigende vei, slik jeg skulle ønske. Men jeg er nå 35 år, og jeg vet ikke hvor gammel du er, men tror du er yngre enn meg. Jeg lover deg at jeg er hundre ganger bedre etter den hjelpen jeg har fått i løpet av de siste årene. Til tross for tilbakefall i vanskelige perioder. Jeg er litt treg av meg, så hos meg tar det lang tid, det trenger heldigvis ikke alle andre å oppleve. Forandringer kan skje raskere for deg enn for meg.

Du må bare bli her for å se. Bli her for å få hjelp. Bli her til du ikke hater deg selv, til forandringen gradvis får komme. Men du må ta i mot hjelp. For vi setter fokuset feil. Derfor trenger vi hjelp utenfra. Jeg setter fokuset feil i dag, og du gjør det også. Jeg sitter her og kjenner at du er verdifull, og da er jeg det også. Så nå skal jeg gå opp og dusje meg, kle meg. Komme videre med dagen og livet.

Jeg og mange andre er her inne. Vi trenger hverandre. I dag hjelper du meg. Fordi jeg kjenner at du er verdifull, jeg bryr meg om deg, jeg bryr meg katten om kiloene dine, selv om jeg forstår du gjør det, og derfor er jeg det også.

Verdifull.

Det er lov å tenke tanker om døden. Det er lov å tenke at nå gir jeg opp. La dem bare ikke få leve sitt eget frie liv for lenge.

Jeg tenker på deg, og jeg sender en tanke "oven" hvis du tillater meg det.

Stor klem fra

[thinkerbell]

Veel, det har du kanskje rett i. Jeg bryr meg kanskje litt innerst inne. Dvs. jeg bryr meg om dem som tross alt er glad i meg.

Jeg kan ikke snakke med noen(og vil ikke heller, det hjelper ikke), for jeg har bekymret familie og venner nok allerede. I tillegg er jeg er livende redd for å bli tvansinnlagt hvis jeg sier at jeg vil dø.

Å både bli tynn og få dø på samme tid er rene ønskedrømmen akkurat nå, det. Det er bare sannheten dessverre:-( (Jeg skjems over å mtenke sånn, men det er den tanken som står i hodet på meg for tiden.)

Takk for svaret, kjære du-snill som alltid. Jeg håper du er like snill mot deg selv som du er mot andre:)

Klem,

Om du bare visste hvor normal du var (blant de med spiseforstyrrelser

riktignok!) så ville det kanskje fjernet noe av all den skammen du

går rundt og bærer på.

Du skriver at det ikke nytter å snakke med noen, at det ikke hjelper.

Du skal få lov til å synes det men jeg vet derimot at det fungerer.

At du ikke har lyst er svært forstålig, kanskje er det da enda mer

nødvendig er det. Desverre. Jeg tror ikke du klarer å komme deg ut av

dette helvete på egenhånd. Og et liv på Cola Light og salat...høres

da virkelig ikke spesielt sunt ut.

Du har et langt liv foran deg, og du fortjener å ha det bra.

Selvsagt er dine nære bekymret for deg, og det vil de fortsette å

være til de ser du er på bedringens vei. Du gjør dem mer vondt ved å

holde dem på avstand enn ved å slippe dem litt inn i livet ditt.

Hva slags hjelp har du fått til nå? Har du vurdert andre tiltak

utover polikliniske samtaler? (jeg tenker på "div."sentre for

mennesker med spiseforstyrrelser.)

Ps. har du lest boken "veiet og funnet for lett" av Kari Vigeland(?),

jeg er ytterst forsiktig med å anbefale slike (forbannede)

selvhjelpsbøker men denne er faktisk verdt å lese.

klem! :-)

[ananja]

Veel, det har du kanskje rett i. Jeg bryr meg kanskje litt innerst inne. Dvs. jeg bryr meg om dem som tross alt er glad i meg.

Jeg kan ikke snakke med noen(og vil ikke heller, det hjelper ikke), for jeg har bekymret familie og venner nok allerede. I tillegg er jeg er livende redd for å bli tvansinnlagt hvis jeg sier at jeg vil dø.

Å både bli tynn og få dø på samme tid er rene ønskedrømmen akkurat nå, det. Det er bare sannheten dessverre:-( (Jeg skjems over å mtenke sånn, men det er den tanken som står i hodet på meg for tiden.)

Takk for svaret, kjære du-snill som alltid. Jeg håper du er like snill mot deg selv som du er mot andre:)

Klem,

Hei Minimize me. Hvorfor nærmest beklager du at du er til? Du synes kanskje det er rart jeg sier det, men kjenner meg igjen nemlig. Sf er knyttet til mye skam og skyld, dessverre.

Men jeg ville bare si at du er et verdifullt menneske som har like stor rett til hjelp, til å bli sett og hørt som alle andre. Du har en plass på jorden som er din og bare din, og den har du all rett til å fylle med hele deg:) Tanker, følelser, ønsker og begjær - det er del av deg og det å være et menneske.

Og jeg synes ikke du skal minimize'e deg mer.. Men forstår det er vanskelig! Håper du får hjelp..