Livets glade side

[Gjest Randi20]

Jeg prøver å overbevis meg selv om at det jeg sliter med ikke er noe problem, at jeg bare gjør det fordi det hjelper meg, det skader meg ikke sier jeg til meg selv. Jeg trodde dette var noe jeg kunne kontrollere selv, men jeg merker at hver gang når jeg er på det mest deprimerende er det mer eller minder vanskelig å la være. Det jeg snakker om er at jeg synes det er herli å kutte meg selv, synes det er godt og det gjør opp for følelsene....Men jeg har ingen problemer med å vise at jeg har arr og kutt på armene, synes ikke det er så ille jeg. Men skjønner at enkelte synes jeg er for åpen og har begynt å dekke til armene. Alt dette gikk ikke opp for meg før i helgen da gråt og kuttet på omgang, så egentlig ikke livets glade side og tenkte at jeg aldri la planer lenger framme i tid enn et par mnd. Men jeg vet at det jeg gjør at det ikke er normalt, men det er det for meg. Jeg liker det uansett hvor grotesk det høres ut. Jeg trives i min deprimerende perioder fordi om de er voldsomme og vet det kan gå galt, det er en følelse av at dette kan jeg komme igjennom, men jeg vet jo det at det er ganske urealistisk alene.

Uansett så går jeg siste året på vgs, er 20 år, men det jeg egentlig er redd for at hvis lærerne ser at jeg kutter meg selv, har de rett til å kontakte foreldre og helsesøster eller hva d måtte være? kan de tvinge på meg sånn hjelp?

[Gjest bry]

Ingen kan tvinge deg til hjelp,du må nok ville ha hjelp selv,vil du egentlig det?

Håper det....=)