NHD/andre, om å snakke om overgrep

[Gjest skal]

Jeg skriver nå fordi jeg er redd og usikker. Har sagt til psykologen at jeg tror jeg vil snakke om det som hendte meg, overgrepene. Har gjort det lite til nå. Prøvde litt rett etter at jeg hadde sagt det til henne men ble veldig vannskelig, bare "forsvant" og sa hva som helst for å slippe å si det som det var.

Men nå vil jeg på en måte. Er så vondt å være alene om det. Men så er jeg redd. Redd for å bli kjempedårlig. Miste fotfestet. Har en sånn bisarr "magisk" tanke om at ordene gjør det ugjennkallelig virkelig. Så lenge jeg ikke har sagt de, så kan jeg liksom rømme tilbake til at det ikke skjedde.

Er det vanlig at man blir veldig dårlig? Tenker psykotisk rett og slett. Var nok ikke så veldig langt når barndommen plutselig kom tilbake for fullt for 1 1/2 år siden. Hadde et svart hull på 3-4 år. Så hodeløse høner på gaten og trodde folk skulle drepe meg og sånnt. Har ikke vært sånn siden.

Er det noe man kan gjøre for å unngå å havne der igjen? Noe det er lurt å være oppmerksom på? Er så redd, men også så fryktelig sliten! Bare orker ikke bære det alene stort lenger!

[bibben]

Jeg har lest innlegget ditt, og forstår godt engstelsen for å gå inn i alt det usagte, skremmende og forbudte.

Det er ikke utenkelig at man blir noe dårligere i en periode når slik historie tas frem i lyset.

Hvis du er engstelig for dine reaksjoner, at du skal gå over i psykose eller grensetilstander, tenker jeg at det er lurt å legge opp en praksisk, medikamentell og behandlingsmessig plan før du går inn i materien.

Det er viktig å ta behandleren med på råd i en slik plan. Sørge for at du har fått relevante medisiner (f.eks litt antipsykotikum), og at du har det trygt der du skal være om dagen, samt at du føler deg trygg om natten.

Jeg tenker at et slik modig initiativ fra din side, bør "koordineres" med din fastlege og psykolog. De bør begge være informert om at du nå kanskje kommer til å trenge litt ekstra bistand og rammer.

Hvis du har mulighet for hyppigere kontakt med behandleren din i denne fasen, kan det være et trygt moment.

Hvis det finnes et lavterskel psykiatri-tilbud der du bor, kan det kanskje være en mulighet med et opphold der i den perioden. Kanskje har du en snill tante eller noen som kan ha deg boende en liten periode, ELLER kanskje har du det best og tryggest der du vanligvis bor - hos deg selv!

Jeg tenker her først og fremst på de første ukene, der kanskje skyldfølelse og selvforakt over at man tar dette frem, kan være særdeles påtrengende. Da er det viktig å ikke føle seg alene.

Dette er bare løse tanker og forslag fra min side, og tanker som ikke er fremmede for meg.

Jeg håper du har en behandler som du fungerer godt sammen med, og som kan hjelpe deg gjennom bearbeidelsen. Når det innvendige trykket blir så stort, er man avhengig av noen som kan møte en på en trygg og forståelsesfull måte, samt å passe på at man ikke vipper over i et uheldig modus.

Jeg ønsker deg all lykke til.

Klem fra

[Gjest skal]

Jeg har lest innlegget ditt, og forstår godt engstelsen for å gå inn i alt det usagte, skremmende og forbudte.

Det er ikke utenkelig at man blir noe dårligere i en periode når slik historie tas frem i lyset.

Hvis du er engstelig for dine reaksjoner, at du skal gå over i psykose eller grensetilstander, tenker jeg at det er lurt å legge opp en praksisk, medikamentell og behandlingsmessig plan før du går inn i materien.

Det er viktig å ta behandleren med på råd i en slik plan. Sørge for at du har fått relevante medisiner (f.eks litt antipsykotikum), og at du har det trygt der du skal være om dagen, samt at du føler deg trygg om natten.

Jeg tenker at et slik modig initiativ fra din side, bør "koordineres" med din fastlege og psykolog. De bør begge være informert om at du nå kanskje kommer til å trenge litt ekstra bistand og rammer.

Hvis du har mulighet for hyppigere kontakt med behandleren din i denne fasen, kan det være et trygt moment.

Hvis det finnes et lavterskel psykiatri-tilbud der du bor, kan det kanskje være en mulighet med et opphold der i den perioden. Kanskje har du en snill tante eller noen som kan ha deg boende en liten periode, ELLER kanskje har du det best og tryggest der du vanligvis bor - hos deg selv!

Jeg tenker her først og fremst på de første ukene, der kanskje skyldfølelse og selvforakt over at man tar dette frem, kan være særdeles påtrengende. Da er det viktig å ikke føle seg alene.

Dette er bare løse tanker og forslag fra min side, og tanker som ikke er fremmede for meg.

Jeg håper du har en behandler som du fungerer godt sammen med, og som kan hjelpe deg gjennom bearbeidelsen. Når det innvendige trykket blir så stort, er man avhengig av noen som kan møte en på en trygg og forståelsesfull måte, samt å passe på at man ikke vipper over i et uheldig modus.

Jeg ønsker deg all lykke til.

Klem fra

Takk for svar! Har en behandler jeg har stor tiltro til. Hun har ikke "dyttet meg over kanten" før og tror egentlig at det skal gå bra nå og. Men får liksom intrykk av at alle blir dårlige og da blir jeg redd.

Og så var det som sagt den opplevelsen jeg hadde da jeg husket barndommen for første gang. Merker at jeg er redd litt sånn som jeg var da. Må ligge med ryggen mot veggen og se døren og sånn. Litt mørkredd. Redd for at han skal skjønne at jeg snakker om dette og komme å ta meg.

Men det var før jeg begynnte i terapi. Hadde ingen til å hjelpe meg med hvordan jeg skulle takle det, ingen verktøy. Det har jeg jo nå.

Treffer psykologen en gang i uken og fysioterapaut (psykomotorisk) en gang. Tenkte å avtale at vi tar det litt piano hos fysioterapauten nå, så jeg kan få støtte der. Kjenner at jeg steiler ved tanken på å skulle forholde meg til flere behandlere.

Går det bra for noen? Har liksom aldri hørt om noen som har taklet det uten å bli veldig dårlig. Jeg vil gjerne det..

hilsen