NHD, prøver igjen -

[Gjest skal]

er det sånn at alle blir dårligere av å snakke om overgrep?

Snakker om seksuelle overgrep i 5-8 års alderen. (Klarte å skrive det!! :-))

Får inntrykk av at alle blir ikke bare dårligere, men veldig dårlig! Har en behandler jeg stoler på og god støtte i fysioterapaut(psykomotorisk). Vet du ikke kan si noe om hvordan det går for meg, men kan du si litt om dine erfaringer?

Hva som er viktig og hva jeg bør være oppmeksom på? Har ikke villet snakke om det før, men nå VIL jeg klare dette.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke slik at alle blir svært mye dårligere. Jeg skal prøve å forklare:

Det som var trenden da alle incestsakene dukket opp tidlig på 90-tallet, var at en straks dukket ned i traumene. Incestsentrene ville gjerne at alle intervensjoner skulle tas i bruk samtidig: Indivdualterapi, psykomotorisk fysioterapi, gruppeterapi, psykodrama etc etc.

Personer som har vært utsatt for tidlige overgrep har ofte en dårlig plattform å stå på. De er engstelige, deprimerte, selvskader seg, har ustabile forhold (oftest til menn en bør styre unne), de har stort fravær i utdanning og arbeid osv.

Først må denne plattformen bygges slik at den blir solid og trygg. Dette tar ofte 1-2 år. Så er tiden inne til å vurdere om det er hensiktsmessig å bearbeide traumene. For mange er det nødvendig.

Som ellers i psykoterapi, er "timing" helt sentralt. Dvs ulike problemer skal bearbeides til riktig tid. Evnen til å beherske dette er en av de viktige forskjellene på en god psykoterapeut og de som fusker i faget.

[Gjest skal]

Nei, det er ikke slik at alle blir svært mye dårligere. Jeg skal prøve å forklare:

Det som var trenden da alle incestsakene dukket opp tidlig på 90-tallet, var at en straks dukket ned i traumene. Incestsentrene ville gjerne at alle intervensjoner skulle tas i bruk samtidig: Indivdualterapi, psykomotorisk fysioterapi, gruppeterapi, psykodrama etc etc.

Personer som har vært utsatt for tidlige overgrep har ofte en dårlig plattform å stå på. De er engstelige, deprimerte, selvskader seg, har ustabile forhold (oftest til menn en bør styre unne), de har stort fravær i utdanning og arbeid osv.

Først må denne plattformen bygges slik at den blir solid og trygg. Dette tar ofte 1-2 år. Så er tiden inne til å vurdere om det er hensiktsmessig å bearbeide traumene. For mange er det nødvendig.

Som ellers i psykoterapi, er "timing" helt sentralt. Dvs ulike problemer skal bearbeides til riktig tid. Evnen til å beherske dette er en av de viktige forskjellene på en god psykoterapeut og de som fusker i faget.

Tusen takk! Godt å høre!