cipralex og ingen følelser igjen

[Gjest klump1]

Hei.

Jeg gikk på 30mg cipralex.

Jeg går i tillegg på 200mg lamictal, 100mg serequel og 5mg apodorm.

I tillegg tar jeg levaxin mot lavt stoffskifte.

Jeg opplevde seksuelt overgrep som liten, men begynte først for noen år siden å prøve å fortelle det til behandleren min.

Hun har vært kjempestøttende, og vi har brukt lang tid på å finne fram til en best mulig medisinkombinasjon. Flere år.

Men når jeg nå prøver å fortelle om overgrepet, så distanserer jeg meg fra det. Ikke gråter jeg, ikke klarer jeg å vise noen følelser.

Jeg har vært "fin" i 1 år nå, og ting så bra ut.

Men en ting gjenstod: Jeg ble ikke kvitt tankene om overgrepet, men likevel kom ingen følelser tilsyne. Selv om jeg så sterkt ønsket det. For å prøve å bli ferdig med det.

Så da begynte jeg å trappe ned cipralex selv.

Vi ( meg og behandler ) har god erfaring med at med en gang jeg vipper under 30mg cipralex så blir jeg dypt deprimert.

Men kanskje er det det som må til? For at jeg skal klare å kjenne på følelsene?

Så nå er jeg begynt å trappe ned. Har gått 1 uke på 20mg og startet idag med 10mg.

Jeg merker at ting går verre. Jeg har mye mer angst, litt tunge tanker. Og må ærlig innrømme at grunnen til at jeg trappet ned til 10mg idag var en " selvskadingstanke ".

Jeg vet hvor utrolig dumt det er å gjøre dette. Men jeg har mistet følelsene mine.

Jeg klarer ikke å ta innover meg det vanskelige.

Jeg ønsker nå å klare å gråte, få sorgen ut av kroppen.

Men jeg føler meg " likegyldig" selv om jeg ikke er det...

Unnskyld for at det ble litt langt.

Kan cipralex gjøre en " følelsesløs"?

Og hva er best?

Å være følelsesløs. Eller å face følelsene?

Mvh

klump1

[bugge -jenta]

Kjære deg.

Jeg går selv på cipralex, har vært utsatt for overgrep. Har nå gått i psykoterapi i ca.7 år.

Personlig blir jeg ikke avflatet av cipralex, men ble det i en viss grad på efexor.

Jeg lurer litt på om det først og fremst er rundt dette området, overgrep, du føler deg følelsesløs. Eller på alle andre områder også.

Selv gikk det lang tid fra jeg begynte å snakke om ting rundt overgrepene før jeg følte noe. Jeg snakket, og det var bare ord, men etter år kom følelsene, tristhet, sinne, sorg osv. Psykiatrene mine kjente på alle disse følelsene i lang tid før jeg selv fikk tak i dem. Personlig opplever jeg at dyp til moderat depresjon gjør det vanskeligere å få tak på ting som skal bearbeides. Følelser og tanker blir bare et salig rot av angst, bruddstykker av tanker og setninger.

Å kjenne det i kroppen, og føle det, få nærhet til det en har opplevd, er vanskelig. Jeg tror personlig det er bra å finne en balanse. Man skal ha et visst overskudd til å takle det som kommer frem i kjølvannet i bearbeidingen av det som kommer frem. Så en viss avstumpethet i begynnelsen, for noen lenge, kan være en nødvendig mekanisme for å takle det en har opplevd. Og ting bør komme litt langsomt frem for mange av oss.

Jeg har valgt å gå på SSRI og opplevd at etterhvert fikk ordene liv, gradvis. I perioder når jeg har vært uten, har jeg blitt så deprimert at jeg har grått mye, vært tiltaksløs, men egentlig i ettertid har ikke terapien gått så mye fremover av den grunn.

Jeg tror på viktigheten av å føle ting, sinne, tristhet, sorg, men det er viktig å huske på at mye god terapi ikke bare ligger på det følelsesmessige planet, selv ikke når det gjelder overgrep.

Vi har snakket mye om skam, skyld, burde hatt, skulle ha gjort osv osv uten at det har vært mye følelser tilstede. Men hjernen rusler og går om ikke en lider seg igjennom hver time en går inn i overgrepsproblematikk.

Og vi drømmer og bearbeider mye i etterkant og forkant..

Det er selvsagt vanskelig å råde deg til noe, Dette er et vanskelig område, men du har muligheten til å prøve om en annen medisin gjør deg litt mindre avstumpet, hvis det er et generelt problem for deg. Det er slett ikke slik at man må bli avstumpet på et AD. Ellers tror jeg at jeg ville prøvd å finne en balansegang, og ikke hoppe helt av medisiner i håp om å få tak i følelsene. Det er nemlig ikke sikkert at det vil gjøre deg godt i forhold til fremgang i prosessen. Samtidig er det ikke bra hvis medisinene virkelig avstumper deg for mye. Men kanskje vil det komme med ordene, jeg lå som sagt lenge på "ordnivå" før følelser kom med i bildet. Det var noe jeg måtte igjennom, og en tid tenkte jeg at jeg aldri kom til å få tak i dem. Sinne tok det flere år før jeg fikk tak på.

Jeg føler med deg i prosessen. Det er ikke lett, men du er modig og vil inn i det. Og ut.

Lykke til så mye fra meg

[ananja]

Kjære deg.

Jeg går selv på cipralex, har vært utsatt for overgrep. Har nå gått i psykoterapi i ca.7 år.

Personlig blir jeg ikke avflatet av cipralex, men ble det i en viss grad på efexor.

Jeg lurer litt på om det først og fremst er rundt dette området, overgrep, du føler deg følelsesløs. Eller på alle andre områder også.

Selv gikk det lang tid fra jeg begynte å snakke om ting rundt overgrepene før jeg følte noe. Jeg snakket, og det var bare ord, men etter år kom følelsene, tristhet, sinne, sorg osv. Psykiatrene mine kjente på alle disse følelsene i lang tid før jeg selv fikk tak i dem. Personlig opplever jeg at dyp til moderat depresjon gjør det vanskeligere å få tak på ting som skal bearbeides. Følelser og tanker blir bare et salig rot av angst, bruddstykker av tanker og setninger.

Å kjenne det i kroppen, og føle det, få nærhet til det en har opplevd, er vanskelig. Jeg tror personlig det er bra å finne en balanse. Man skal ha et visst overskudd til å takle det som kommer frem i kjølvannet i bearbeidingen av det som kommer frem. Så en viss avstumpethet i begynnelsen, for noen lenge, kan være en nødvendig mekanisme for å takle det en har opplevd. Og ting bør komme litt langsomt frem for mange av oss.

Jeg har valgt å gå på SSRI og opplevd at etterhvert fikk ordene liv, gradvis. I perioder når jeg har vært uten, har jeg blitt så deprimert at jeg har grått mye, vært tiltaksløs, men egentlig i ettertid har ikke terapien gått så mye fremover av den grunn.

Jeg tror på viktigheten av å føle ting, sinne, tristhet, sorg, men det er viktig å huske på at mye god terapi ikke bare ligger på det følelsesmessige planet, selv ikke når det gjelder overgrep.

Vi har snakket mye om skam, skyld, burde hatt, skulle ha gjort osv osv uten at det har vært mye følelser tilstede. Men hjernen rusler og går om ikke en lider seg igjennom hver time en går inn i overgrepsproblematikk.

Og vi drømmer og bearbeider mye i etterkant og forkant..

Det er selvsagt vanskelig å råde deg til noe, Dette er et vanskelig område, men du har muligheten til å prøve om en annen medisin gjør deg litt mindre avstumpet, hvis det er et generelt problem for deg. Det er slett ikke slik at man må bli avstumpet på et AD. Ellers tror jeg at jeg ville prøvd å finne en balansegang, og ikke hoppe helt av medisiner i håp om å få tak i følelsene. Det er nemlig ikke sikkert at det vil gjøre deg godt i forhold til fremgang i prosessen. Samtidig er det ikke bra hvis medisinene virkelig avstumper deg for mye. Men kanskje vil det komme med ordene, jeg lå som sagt lenge på "ordnivå" før følelser kom med i bildet. Det var noe jeg måtte igjennom, og en tid tenkte jeg at jeg aldri kom til å få tak i dem. Sinne tok det flere år før jeg fikk tak på.

Jeg føler med deg i prosessen. Det er ikke lett, men du er modig og vil inn i det. Og ut.

Lykke til så mye fra meg

Hei. Beklager at jeg blander meg inn her, det er kanskje litt uhøflig men.. Ble bare litt nysgjerrig på det du skriver om at du i begynnelsen av terapien ikke hadde kontakt med følelsene knyttet til det forferdelige du hadde opplevd..

Har det litt på samme måte selv - forholder meg på en måte følelsesmessig avstumpet til ting&tang fra barndommen, kobler ut følelsene.. Fått høre at dette skyldes dissosiasjon.. Prøver for tiden å forstå litt mer av de mekanismene der, det er derfor jeg lurer på om det var dissosiasjon det du også opplevde?

Vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Hei. Beklager at jeg blander meg inn her, det er kanskje litt uhøflig men.. Ble bare litt nysgjerrig på det du skriver om at du i begynnelsen av terapien ikke hadde kontakt med følelsene knyttet til det forferdelige du hadde opplevd..

Har det litt på samme måte selv - forholder meg på en måte følelsesmessig avstumpet til ting&tang fra barndommen, kobler ut følelsene.. Fått høre at dette skyldes dissosiasjon.. Prøver for tiden å forstå litt mer av de mekanismene der, det er derfor jeg lurer på om det var dissosiasjon det du også opplevde?

Vennlig hilsen

For å være ærlig vet jeg ikke. Jeg er som deg litt forvirret over grensen for hva som er dissosiasjon, om jeg har gjort det mye. Psykiatrene mine sier at jeg ikke har utpreget brukt dissosiasjon som overlevelsesmekanisme, men fortrengning, dissosiasjon og disse områdene forvirrer meg ennå.

Jeg får gjøre som jeg pleier; sette meg ned og lese mer om det i første omgang. Og ta det opp med psyk. når han han er tilbake i arbeid. For det er et spennende område.

Vh

[ananja]

For å være ærlig vet jeg ikke. Jeg er som deg litt forvirret over grensen for hva som er dissosiasjon, om jeg har gjort det mye. Psykiatrene mine sier at jeg ikke har utpreget brukt dissosiasjon som overlevelsesmekanisme, men fortrengning, dissosiasjon og disse områdene forvirrer meg ennå.

Jeg får gjøre som jeg pleier; sette meg ned og lese mer om det i første omgang. Og ta det opp med psyk. når han han er tilbake i arbeid. For det er et spennende område.

Vh

Ja..det er spennende, men en smule confusing også... Skal lese mer om dette jeg også