Hvordan hjelpe syk venn?

[Gjest en venn som gråter]

Jeg har en syk venn som for flere år siden ble tvangsinnlagt, h*n fikk diagnose Schizofreni og paranoid. Går nå på tunge medisiner, Risperdal blant annet. Det som er så leit er jo at vedkommende høres ganske bra ut nå, men har altså hovedsaklig sittet i sitt hjem nå i 9-10 år. Hvordan i alledager kan helsenorge forvente av at noen skal bli frisk av å kun holde seg hjemme? Hvordan skal man bli frisk av å gå på så tunge medisiner at man ikke orker noe? Det virker på meg som motivasjonen for å komme seg ut i samfunnet, blir redusert av trygden. Hvorfor jobbe et halv år på verna bedrift, når man kan sitte hjemme med samme lønna.

Hvordan kan jeg best oppmuntre til håp og positivitet om en gang å bli bedre?

Vedkommende føler det vel også noe nytteløst å forsøke å komme seg ut i samfunnet igjen grunnet stort hull i cv-en.

Jeg synes dette er uverdig for en ung person i 30 årene, og bare ha dette å se frem til resten av livet.

Dessverre bor vi langt unna hverandre så det er kun på telefonen jeg kan hjelpe, men jeg er trolig også den eneste vennen vedkommende har. Bortsett fra bekjente fra et svært dårlig miljø(rus) der vedkommende bor, som er de eneste vedkommende blir kjent med.

Er det bare å gi opp?

[serenity777]

Det som er så dumt med psykiatrien, er at forskjellige folk, får så forskjellig oppfølgning selv med samme diagnose. Jeg har hatt flaks, og har fått gå på dps i flere år, samt sosial og arbeidstrening. Hadde jeg vært din venn, så ville jeg prøve feks å komme meg inn på noe sånt.

Jeg har selv vært ufør i 10 år nå. Og jeg merker at jeg har svært dårlig utholdenhet når det kommer til forpliktelser. Trygd er ikke alltid det lureste, men jeg skulle fått meg en rimelig god jobb for å leve så økonomisk trygt som jeg gjør nå. En jobb jeg slettes ikke ville hatt utdannelse til. Min egen utdannelse som mange som begynte å få psyk problemer i de sene tenår, er verdiløs.

Det er viktig at din venn har et visst sosialt netverk for å hindre ytterligere "forfall". Jeg har hatt flere år hvor jeg har levd som en hermitt, og det har ikke vært bra for psyken.

[Gjest en venn som gråter]

Det som er så dumt med psykiatrien, er at forskjellige folk, får så forskjellig oppfølgning selv med samme diagnose. Jeg har hatt flaks, og har fått gå på dps i flere år, samt sosial og arbeidstrening. Hadde jeg vært din venn, så ville jeg prøve feks å komme meg inn på noe sånt.

Jeg har selv vært ufør i 10 år nå. Og jeg merker at jeg har svært dårlig utholdenhet når det kommer til forpliktelser. Trygd er ikke alltid det lureste, men jeg skulle fått meg en rimelig god jobb for å leve så økonomisk trygt som jeg gjør nå. En jobb jeg slettes ikke ville hatt utdannelse til. Min egen utdannelse som mange som begynte å få psyk problemer i de sene tenår, er verdiløs.

Det er viktig at din venn har et visst sosialt netverk for å hindre ytterligere "forfall". Jeg har hatt flere år hvor jeg har levd som en hermitt, og det har ikke vært bra for psyken.

Jeg er ikke så opptatt av trygd eller ikke trygd. Men synes det blir feil hvis den gjør slik at man ikke kommer seg ut. Jeg tenker derfor at det burde være en slags for tvang slik at man måtte ut et par ganger i uka, for å komme sammen med andre. Og helst ikke en plass der det bare snakkes sykdom etc. Men kanskje få en slags arbeidstrening eller noe.

[frosken]

Dette er et vanskelig tema. Mye av det du skriver kan jeg være enig i at vil gjelde for mange mennesker med psykiske lidelser, men akkurat schizofreni er ofte en svært alvorlig sykdom hvor det ikke er så lett å oppnå et høyt funksjonsnivå og god livskvalitet. Det at du opplever din venn som ganske frisk nå, skyldes med stor sannsynligvis i vesentlig grad de medikamentene vedkommende bruker. Uten medikamentene - som så avgjort kan ha negative bivirkninger - vil ofte sykdommen blusse opp igjen og evt. forverres.

Jeg tror ikke du har noen mulighet over telefon til å hjelpe din venn på annen måte enn å være en god venn. Dersom vedkommende selv ønsker mer aktivitet utenfor hjemmet enn på nåværende tidspunkt, så bør h*n selv snakke med sine kontaktpersoner i hjelpeapparatet om dette. Hvorvidt et dagsenter eller evt. vernet bedrift vil være størst til nytte, må de sammen forsøke å finne ut av.

[frosken]

Jeg er ikke så opptatt av trygd eller ikke trygd. Men synes det blir feil hvis den gjør slik at man ikke kommer seg ut. Jeg tenker derfor at det burde være en slags for tvang slik at man måtte ut et par ganger i uka, for å komme sammen med andre. Og helst ikke en plass der det bare snakkes sykdom etc. Men kanskje få en slags arbeidstrening eller noe.

Men det er også meningsløst å tvinge folk gjennom treningsprosjekter som har liten sannsynlighet for å medføre økt livskvalitet. Det vil i såfall kun gi nok et nederlag og enda dårligere selvfølelse.

[Orio]

Selvfølgelig er det ikke bare å gi opp. Men å komme ut i arbeidslivet er vel kanskje å sette seg for høye mål?

Schizofreni er en veldig alvorlig sykdom, de fleste vil trenge livslang behandling med medisiner. Kanskje han får feil medisiner, eller for høy dose? Eller kanskje dosen er for lav? En ting som er sikkert er at det er risikabelt å kutte ut medisinene. Så vidt jeg vet er risperdal en ganske "snill" medisin, den har ikke like tunge bivirkninger som eldre antipsykotika har.

Vet du om vennen din er samarbeidsvillig i forhold til hjelpeapparatet? Min erfaring er at mange nekter for at de er syke, og derfor verken trenger medisiner eller annen behandling. Det gjør bare vondt verre.

Du skriver at han har kontakt med rusmiljøet. Bruker han selv noen form for narkotika? Det vil gjøre psykose-problemer enda større.

Det er ikke mye du kan gjøre, annet enn å være en venn. Snakk med ham på telefonen. Spør hva han har gjort i løpet av dagen. Snakk om ting som skjer, en fotballkamp som har gått på TV, en film etc. Prøv å få ham til å interessere seg for ting utenfor sin egen stue, sin egen mistrøstige tilværelse. Det kan kanskje gi ham lyst til å komme seg litt ut.

Hvor langt unna bor du? Kanskje du kunne invitere ham på besøk noen dager? Det er en fordel om du har et gjesterom, så han får mulighet til å trekke seg tilbake og få litt ro rundt seg. Mange nye inntrykk kan bli veldig slitsomt. Dere trenger ikke gjøre så mye, kan godt være hjemme hos deg hele tiden. Snakke sammen, spise litt god mat etc. Å reise bort kan bli utfordring nok. Planlegg i god tid.

Din venn er heldig som har deg.

[rose23]

Jeg tror ikke alt håp er ute nei. Jeg kjenner en som fikk diagnosen shizofren da han var i ungdomsårene. Han gikk på tunge medesiner og var veldig forstyrret i årevis. I dag er han i midten av 30-årene, bruker ikke medisiner, og reiser rundt noen uker i året og holder foredrag for helsepersonell, studenter o.s.v...Hvordan han dit han er i dag, vet jeg ikke detaljene om, annet enn at han fikk en fantastisk husvert som tok seg av han som om han var en sønn.

De har god kontakt enda.