Forvirret.......

[ananja]

Jeg lurer nå noe.. Hvilke følelser er det vanlig å ha for en person som har mishandlet en psykisk, flere år etter at mishandlingen tok slutt? En forelder altså.. Og hva er en sunn reaksjon?

Er fortsatt veldig preget av disse årene da dette pågikk.. Jeg ble ødelagt av den hjernevaskingen og ble psyk.. Mistet absolutt all tro på meg selv, følte meg som et udnermenneske.. Ble kuet.. Unnvikende pf.. Det er vanskelig bare å skrive om det her.. Men jeg synes så synd på denne personen! Jeg tenker så mye på vedkommende, er så bekymret for at noe skal tilstøte denne personen, at denne skal dø eller verst av alt- at vedkommende ikke er lykkelig. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg ser vedkommende trist eller skuffet, mitt høyeste ønske er at vedkommende skal ha det bra og leve et godt liv! Men vedkommende gjør det da.. Jeg kan ligge om natten og tenke på denne personen,og ber til gud om at denne må ha det bra, kan ligge og gråte ved å tenke på hvor grusomt det hadde vært hvis denne var lei seg, ikke lykkelig, ble syk e.l. Jeg bryr meg så sinnsykt mye om denne personen! Er så redd for at vedkommende skal bli syk eller dø - ringer tlf kan jeg bli livredd for at det er beskjed om at noe har hendt.. Det har vært slik mens mishandlingen pågikk (i tenårene) og i årene som har fulgt.. I dag er personen stort sett grei, men blir stresset når denne er tilstede (på vakt, skvetten). Men...så er det det...at innimellom...gjerne i halvsøvne...så kan jeg..tenke at jeg kunne ønske personen døde......... Men samtidig så er det den personen jeg bryr meg mest om i denne verden, og jeg virkeliug anstrenger meg for å gjøre denne personen til lags.. Når jeg skal kjøpe julegaver f.eks., så er det denne personen jeg først tenker på, og jeg legger veldig mye i dennes gave. Det beste jeg vet er å se denne personen glad!! Men herlighet! Er ikke dette litt rart? Er det ikke mer naturlig å være sint på, kanskje tom hate, en som mer eller mindre har ødelagt ens liv? Tør jeg poste dette innlegget?? Okei.....(hjelp)

[Gjest skal]

Tror det er ganske vanlig å ha det som du. Som barn er man avhengi av foreldre, nesten programmert til å være glad i dem! Er fullt mulig å både hate og være glad i på en gang. Er ingen "riktig" måte å føle på. Men lett er det ikke..

[Gjest Liza i London]

Det er forvirrende!

men slik er kjaerlighet.

Jeg kan tenke meg flere mulige alternativer,men vil nevne to.

Kanskje du naa er blitt saa voksen at du "ser" og forstaar denne personen bedre.

Kanskje vedkommende, i all sin hjelpeloshet, ikke forsto hva du var utsatt for.

Foreldre baerer sin egen fortid med seg. De mener ikke aa vaere onde, aa utsette barna sine for noen form for mishandling. Og kanskje de klarer aa unngaa den direkte fysiske mishandling. Men i all sin hjelpelose kjaerlighet saa utsetter de barna sine for en psykisk mishandling....uten at det er en bevisst tanke bak. Bare hjelpeloshet.

Hvis du aner det,bevisst eller ubevisst, saa er vel onsket ditt der om aa si "jeg vet du gjorde ditt beste. Det var ikke det jeg trengte,tvert imot.Men fordi du provde,saa elsker jeg deg - og det forsoeker jeg aa vise"

Det er den "godartede" forklaringen.

Og om det stemmer,saa vil din omsorg for vedkommende gjore en enorm forskjell,slik at dere etterhvert kan faa et mye bedre forhold - takket vaere deg,fordi du er den som bryter den onde sirkelen.

En annen forklaring er at det som plager deg er den klassiske at barn elsker sine foreldre,uansett hvordan de er. Og naar foreldrene slett ikke viser seg aa vaere gode foreldre, saa faar barnet skyldfolelse "Det er jeg som ikke er snill nok"

Det tar hele skylden paa seg. Og resten av livet forsoker de a "bli snille nok" til aa bli elsket og behandlet skikkelig av sine foreldre.

Aa "vaere snill nok" er ofte en haaplos oppgave mht foreldre som er folelseskalde. Foreldre som ikke brydde seg om sine barns velferd

Det er bare du som kan avgjore hva som stemmer i ditt tilfelle.

Min erfaring er at det er vel verdt en innsats aa finne ut hva som er hva.

Men paa lang sikt, jeg mener alvorlig at det lonner seg aa arbeide med dette.

Hvis de er folelseskalde - hvorfor er de det? Hva skapte dem?

Vi vet lite om hvordan vaare egne barn vil domme oss.

Psykiatrien har en lang historie med aa legge all skyld paa foreldre.

Paa en maate er det riktig.

Paa en annen side, hva er deres intensjoner,onsker...og realiteter?

Kanskje det vil hjelpe deg aa snakke med noen som er i stand til aa se helheten i foreldre-barn-relasjonen?

[bibben]

Takk for tankene du deler!

I tillegg til det "Liza i London" og "skal" skriver, vil jeg bare supplere med en assosiasjon jeg fikk til det du skriver, nemlig "Stockholmssyndromet". Du kan jo søke litt på dette begrepet. Det er i alle fall en mekanisme som kan oppstå i sammenhenger der mennesker har opplevd ulike former for trussler og overgrep (fysisk, psykisk). Det er en interessant psykologisk mekanisme, som gjør det "lettere" å leve med den situasjonen man er i.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg kjenner faktisk igjen noen av tankene dine. Kjenner også igjen tvilen på en selv - reagerer jeg rart eller normalt? Det blir som en slags selvutslettelse - der den andre har rett, mens jeg tar feil...

Tror ikke egentlig du reagerer rart. Tror det er helt normalt i din situasjon. Men det går an å bearbeide det.

Det er kanskje sunnere å kjenne sinne. Så hvis du prøver å lete fram den følelsen, vil du antakelig vokse på det.

[Gjest PandaMiranda]

Det er forvirrende!

men slik er kjaerlighet.

Jeg kan tenke meg flere mulige alternativer,men vil nevne to.

Kanskje du naa er blitt saa voksen at du "ser" og forstaar denne personen bedre.

Kanskje vedkommende, i all sin hjelpeloshet, ikke forsto hva du var utsatt for.

Foreldre baerer sin egen fortid med seg. De mener ikke aa vaere onde, aa utsette barna sine for noen form for mishandling. Og kanskje de klarer aa unngaa den direkte fysiske mishandling. Men i all sin hjelpelose kjaerlighet saa utsetter de barna sine for en psykisk mishandling....uten at det er en bevisst tanke bak. Bare hjelpeloshet.

Hvis du aner det,bevisst eller ubevisst, saa er vel onsket ditt der om aa si "jeg vet du gjorde ditt beste. Det var ikke det jeg trengte,tvert imot.Men fordi du provde,saa elsker jeg deg - og det forsoeker jeg aa vise"

Det er den "godartede" forklaringen.

Og om det stemmer,saa vil din omsorg for vedkommende gjore en enorm forskjell,slik at dere etterhvert kan faa et mye bedre forhold - takket vaere deg,fordi du er den som bryter den onde sirkelen.

En annen forklaring er at det som plager deg er den klassiske at barn elsker sine foreldre,uansett hvordan de er. Og naar foreldrene slett ikke viser seg aa vaere gode foreldre, saa faar barnet skyldfolelse "Det er jeg som ikke er snill nok"

Det tar hele skylden paa seg. Og resten av livet forsoker de a "bli snille nok" til aa bli elsket og behandlet skikkelig av sine foreldre.

Aa "vaere snill nok" er ofte en haaplos oppgave mht foreldre som er folelseskalde. Foreldre som ikke brydde seg om sine barns velferd

Det er bare du som kan avgjore hva som stemmer i ditt tilfelle.

Min erfaring er at det er vel verdt en innsats aa finne ut hva som er hva.

Men paa lang sikt, jeg mener alvorlig at det lonner seg aa arbeide med dette.

Hvis de er folelseskalde - hvorfor er de det? Hva skapte dem?

Vi vet lite om hvordan vaare egne barn vil domme oss.

Psykiatrien har en lang historie med aa legge all skyld paa foreldre.

Paa en maate er det riktig.

Paa en annen side, hva er deres intensjoner,onsker...og realiteter?

Kanskje det vil hjelpe deg aa snakke med noen som er i stand til aa se helheten i foreldre-barn-relasjonen?

Det var et fint innlegg - godt å lese det.

[Gjest anouschka78]

Det er forvirrende!

men slik er kjaerlighet.

Jeg kan tenke meg flere mulige alternativer,men vil nevne to.

Kanskje du naa er blitt saa voksen at du "ser" og forstaar denne personen bedre.

Kanskje vedkommende, i all sin hjelpeloshet, ikke forsto hva du var utsatt for.

Foreldre baerer sin egen fortid med seg. De mener ikke aa vaere onde, aa utsette barna sine for noen form for mishandling. Og kanskje de klarer aa unngaa den direkte fysiske mishandling. Men i all sin hjelpelose kjaerlighet saa utsetter de barna sine for en psykisk mishandling....uten at det er en bevisst tanke bak. Bare hjelpeloshet.

Hvis du aner det,bevisst eller ubevisst, saa er vel onsket ditt der om aa si "jeg vet du gjorde ditt beste. Det var ikke det jeg trengte,tvert imot.Men fordi du provde,saa elsker jeg deg - og det forsoeker jeg aa vise"

Det er den "godartede" forklaringen.

Og om det stemmer,saa vil din omsorg for vedkommende gjore en enorm forskjell,slik at dere etterhvert kan faa et mye bedre forhold - takket vaere deg,fordi du er den som bryter den onde sirkelen.

En annen forklaring er at det som plager deg er den klassiske at barn elsker sine foreldre,uansett hvordan de er. Og naar foreldrene slett ikke viser seg aa vaere gode foreldre, saa faar barnet skyldfolelse "Det er jeg som ikke er snill nok"

Det tar hele skylden paa seg. Og resten av livet forsoker de a "bli snille nok" til aa bli elsket og behandlet skikkelig av sine foreldre.

Aa "vaere snill nok" er ofte en haaplos oppgave mht foreldre som er folelseskalde. Foreldre som ikke brydde seg om sine barns velferd

Det er bare du som kan avgjore hva som stemmer i ditt tilfelle.

Min erfaring er at det er vel verdt en innsats aa finne ut hva som er hva.

Men paa lang sikt, jeg mener alvorlig at det lonner seg aa arbeide med dette.

Hvis de er folelseskalde - hvorfor er de det? Hva skapte dem?

Vi vet lite om hvordan vaare egne barn vil domme oss.

Psykiatrien har en lang historie med aa legge all skyld paa foreldre.

Paa en maate er det riktig.

Paa en annen side, hva er deres intensjoner,onsker...og realiteter?

Kanskje det vil hjelpe deg aa snakke med noen som er i stand til aa se helheten i foreldre-barn-relasjonen?

Med tårer i øynene....Flott skrevet!

[ananja]

Det er forvirrende!

men slik er kjaerlighet.

Jeg kan tenke meg flere mulige alternativer,men vil nevne to.

Kanskje du naa er blitt saa voksen at du "ser" og forstaar denne personen bedre.

Kanskje vedkommende, i all sin hjelpeloshet, ikke forsto hva du var utsatt for.

Foreldre baerer sin egen fortid med seg. De mener ikke aa vaere onde, aa utsette barna sine for noen form for mishandling. Og kanskje de klarer aa unngaa den direkte fysiske mishandling. Men i all sin hjelpelose kjaerlighet saa utsetter de barna sine for en psykisk mishandling....uten at det er en bevisst tanke bak. Bare hjelpeloshet.

Hvis du aner det,bevisst eller ubevisst, saa er vel onsket ditt der om aa si "jeg vet du gjorde ditt beste. Det var ikke det jeg trengte,tvert imot.Men fordi du provde,saa elsker jeg deg - og det forsoeker jeg aa vise"

Det er den "godartede" forklaringen.

Og om det stemmer,saa vil din omsorg for vedkommende gjore en enorm forskjell,slik at dere etterhvert kan faa et mye bedre forhold - takket vaere deg,fordi du er den som bryter den onde sirkelen.

En annen forklaring er at det som plager deg er den klassiske at barn elsker sine foreldre,uansett hvordan de er. Og naar foreldrene slett ikke viser seg aa vaere gode foreldre, saa faar barnet skyldfolelse "Det er jeg som ikke er snill nok"

Det tar hele skylden paa seg. Og resten av livet forsoker de a "bli snille nok" til aa bli elsket og behandlet skikkelig av sine foreldre.

Aa "vaere snill nok" er ofte en haaplos oppgave mht foreldre som er folelseskalde. Foreldre som ikke brydde seg om sine barns velferd

Det er bare du som kan avgjore hva som stemmer i ditt tilfelle.

Min erfaring er at det er vel verdt en innsats aa finne ut hva som er hva.

Men paa lang sikt, jeg mener alvorlig at det lonner seg aa arbeide med dette.

Hvis de er folelseskalde - hvorfor er de det? Hva skapte dem?

Vi vet lite om hvordan vaare egne barn vil domme oss.

Psykiatrien har en lang historie med aa legge all skyld paa foreldre.

Paa en maate er det riktig.

Paa en annen side, hva er deres intensjoner,onsker...og realiteter?

Kanskje det vil hjelpe deg aa snakke med noen som er i stand til aa se helheten i foreldre-barn-relasjonen?

Tusen takk for interessant svar.

Tror ikke denne personen er klar over hva den utsatte meg for, nei... Jeg levde ikke opp til dennes forventninger som datter og tror jeg ble et slags hatobjekt. Men grunnen til at jeg ikke lenger var den vellykkede datteren som det alltid hadde gått vel med, var fordi jeg ble deprimert, på slutten av barneskolen. Da gikk det nedover med skolen, og det var da det begynte.... Vedkommende skjønte vel ikke at jeg hadde psykiske problemer. Det er vel en litt følelseskald person kanskje ja.. noe narsissistisk, skal jeg kanskje innrømme... selvsentrert, noe manglende empati, setter gjerne egne behov foran andres..så lenge denne har det fint, er alt såre vel og denne kjempesnill!! Når jeg lever opp til forventningene, bryr denne seg om meg, smiler og er snill mot meg..Det er som lykkerus for meg. Men så kan det plutselig snu, hvis jeg f.eks. får en dårlig karakter eller noe. - Eller hvis denne personen er i dårlig humør.

Jeg har på en måte to versjoner av denne personen - på den ene siden den personen jeg bryr meg mest om, på den annen side den personen jeg kanskje ..hater..(?!) Den personen som har skadet meg for livet... Vet ikke hvor jeg har vedkommende, klarer ikke slappe av i dennes nærvær, er alltid forberedt på et nytt "slag" (det kunne like gjerne vært fysisk, det ghør like vondt). Forsiktig med hva jeg sier. Vedkommende er så utilregnelig! I det ene øyeblikket vennligsinnet og koselig, i neste øyeblikk...bare krymper jeg meg.. Blir så stresset. Det er som om jeg ikler meg en rustning når jeg er sammen med denne personen.

Men heldigvis så er det så godt som slutt på den verbale mishandlingen, slik det var før, da jeg var gjenstand for alt vondt og galt i dennes liv, da jeg tror denne hatet meg..all harme var rette mot meg.. Da var vedkommende "ute" etter meg flere ganger for dagen (i flere år)..Sa forferdelige ting, det samme om og om igjen, angrep alt jeg var stolt av ved meg selv, selvtilliten min, håp og planer for fremtiden, sa jeg var dum, uintelligent, udugelig, en bitch, at det aldri kom ti å bli noe av meg, at jeg kom til å ende opp i rennestenen, hvorfor jeg ikke kunne være som henne eller henne, hvorfor jeg ikke kunne være normal, at vedkommende var så skuffet over å ha fått en slik datter osv... Det var så subtilt.. Og alt ble sagt med en slik INDERLIGHET. I begynnelsen skjønte jeg ikke noe..kan fremdeles huske SJOKKET over at den perosnen som alltid hadde stått på min side og støttet og oppmuntret meg plutselig stod opp mot meg.. men etter hvert begynte jeg å tro på det som ble sagt, var helt enig, begynte tom å tro at jeg var psykisk utviklingshemmet (er ikke helt sikker ennå heller), sluttet å protestere, og det var da jeg behynte å synes så synd på denne personen fordi denne var så skuffet over meg..hatet meg selv for at jeg hadde skuffet sånn som datter, følte meg som verdens mest mislykkete menneske og gråt meg ofte i søvn fordi jeg syntes så synd på denne personen, tenkte at jeg hadde ødelagt dennes liv.. Jeg tenker litt slik fremdeles også, tror jeg har ødelagt denne personens liv til en viss grad, kunne ønske jeg var anderledes, at jeg var en slik datter som denne forelderen min ønsket seg! Og den andre forelderen min forholdt seg bare helt taus..(?)

Så det er kanskje din teori nr. 2 som gjelder, jeg vet ikke? Kanskje jeg bryr meg så mye om denne personen og ønsker å gjøre denne til lags fordi jeg har dårlig samvittighet for at jeg skuffet. Får det ikke til å stemme at personen gjorde sitt beste.. Fremdeles er det slik at når noe går galt i dennes liv, legges skylden på meg, enda det blir helt usaklig. Tom. i butikken kan jeg bli kjeftet på, og sammen med andre latterliggjort. Vedkommende klarte å ødelegge selvfølelsen min, og jeg har aldri klart å bygge den opp igjen (ennå i hert fall)! Hvorfor er jeg så glad i vedkommende?? Vedkommende er som en søyle gjennom midtpunktet i livet mitt, dominerer det, stresser meg, gjør meg nervøs. Samtidig frykter jeg hver dag beskjed om at vedkommende er død..Ja, det er forrvirrende.....

Beklager at jeg skriver alt dette!!Men det var mest for min egen del, tror jeg.. men takk igjen for svaret!"

Går forresten til psykiater, men har ikke snakket om dette, i hvertfall ikke ennå.

[ananja]

Tror det er ganske vanlig å ha det som du. Som barn er man avhengi av foreldre, nesten programmert til å være glad i dem! Er fullt mulig å både hate og være glad i på en gang. Er ingen "riktig" måte å føle på. Men lett er det ikke..

Hei. Takk for den kommentaren - at det er mulig å hate og elske en person på samme tid.. Det er kanskje sant, det.. Hm..

[ananja]

Takk for tankene du deler!

I tillegg til det "Liza i London" og "skal" skriver, vil jeg bare supplere med en assosiasjon jeg fikk til det du skriver, nemlig "Stockholmssyndromet". Du kan jo søke litt på dette begrepet. Det er i alle fall en mekanisme som kan oppstå i sammenhenger der mennesker har opplevd ulike former for trussler og overgrep (fysisk, psykisk). Det er en interessant psykologisk mekanisme, som gjør det "lettere" å leve med den situasjonen man er i.

Ja, det skal jeg søke på.. Tusen takk for tipset!

[ananja]

Jeg kjenner faktisk igjen noen av tankene dine. Kjenner også igjen tvilen på en selv - reagerer jeg rart eller normalt? Det blir som en slags selvutslettelse - der den andre har rett, mens jeg tar feil...

Tror ikke egentlig du reagerer rart. Tror det er helt normalt i din situasjon. Men det går an å bearbeide det.

Det er kanskje sunnere å kjenne sinne. Så hvis du prøver å lete fram den følelsen, vil du antakelig vokse på det.

Jeg også tenker at det kanskje hadde vært litt mer logisk om jeg var sint egentlig... langt der inne et sted er jeg kanskje det også..men tror kanskje ikke jeg helt vil vedkjenne meg det (?) Men jeg skal nok snakke med behandleren min om dette..

Takk for svaret.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg også tenker at det kanskje hadde vært litt mer logisk om jeg var sint egentlig... langt der inne et sted er jeg kanskje det også..men tror kanskje ikke jeg helt vil vedkjenne meg det (?) Men jeg skal nok snakke med behandleren min om dette..

Takk for svaret.

Bare hyggelig.

Vi mennesker er ikke alltid logiske vesener. Noen ganger kan det ta tid å finne det hele bildet.

Lykke til videre i prosessen!

[Gjest PandaMiranda]

Tusen takk for interessant svar.

Tror ikke denne personen er klar over hva den utsatte meg for, nei... Jeg levde ikke opp til dennes forventninger som datter og tror jeg ble et slags hatobjekt. Men grunnen til at jeg ikke lenger var den vellykkede datteren som det alltid hadde gått vel med, var fordi jeg ble deprimert, på slutten av barneskolen. Da gikk det nedover med skolen, og det var da det begynte.... Vedkommende skjønte vel ikke at jeg hadde psykiske problemer. Det er vel en litt følelseskald person kanskje ja.. noe narsissistisk, skal jeg kanskje innrømme... selvsentrert, noe manglende empati, setter gjerne egne behov foran andres..så lenge denne har det fint, er alt såre vel og denne kjempesnill!! Når jeg lever opp til forventningene, bryr denne seg om meg, smiler og er snill mot meg..Det er som lykkerus for meg. Men så kan det plutselig snu, hvis jeg f.eks. får en dårlig karakter eller noe. - Eller hvis denne personen er i dårlig humør.

Jeg har på en måte to versjoner av denne personen - på den ene siden den personen jeg bryr meg mest om, på den annen side den personen jeg kanskje ..hater..(?!) Den personen som har skadet meg for livet... Vet ikke hvor jeg har vedkommende, klarer ikke slappe av i dennes nærvær, er alltid forberedt på et nytt "slag" (det kunne like gjerne vært fysisk, det ghør like vondt). Forsiktig med hva jeg sier. Vedkommende er så utilregnelig! I det ene øyeblikket vennligsinnet og koselig, i neste øyeblikk...bare krymper jeg meg.. Blir så stresset. Det er som om jeg ikler meg en rustning når jeg er sammen med denne personen.

Men heldigvis så er det så godt som slutt på den verbale mishandlingen, slik det var før, da jeg var gjenstand for alt vondt og galt i dennes liv, da jeg tror denne hatet meg..all harme var rette mot meg.. Da var vedkommende "ute" etter meg flere ganger for dagen (i flere år)..Sa forferdelige ting, det samme om og om igjen, angrep alt jeg var stolt av ved meg selv, selvtilliten min, håp og planer for fremtiden, sa jeg var dum, uintelligent, udugelig, en bitch, at det aldri kom ti å bli noe av meg, at jeg kom til å ende opp i rennestenen, hvorfor jeg ikke kunne være som henne eller henne, hvorfor jeg ikke kunne være normal, at vedkommende var så skuffet over å ha fått en slik datter osv... Det var så subtilt.. Og alt ble sagt med en slik INDERLIGHET. I begynnelsen skjønte jeg ikke noe..kan fremdeles huske SJOKKET over at den perosnen som alltid hadde stått på min side og støttet og oppmuntret meg plutselig stod opp mot meg.. men etter hvert begynte jeg å tro på det som ble sagt, var helt enig, begynte tom å tro at jeg var psykisk utviklingshemmet (er ikke helt sikker ennå heller), sluttet å protestere, og det var da jeg behynte å synes så synd på denne personen fordi denne var så skuffet over meg..hatet meg selv for at jeg hadde skuffet sånn som datter, følte meg som verdens mest mislykkete menneske og gråt meg ofte i søvn fordi jeg syntes så synd på denne personen, tenkte at jeg hadde ødelagt dennes liv.. Jeg tenker litt slik fremdeles også, tror jeg har ødelagt denne personens liv til en viss grad, kunne ønske jeg var anderledes, at jeg var en slik datter som denne forelderen min ønsket seg! Og den andre forelderen min forholdt seg bare helt taus..(?)

Så det er kanskje din teori nr. 2 som gjelder, jeg vet ikke? Kanskje jeg bryr meg så mye om denne personen og ønsker å gjøre denne til lags fordi jeg har dårlig samvittighet for at jeg skuffet. Får det ikke til å stemme at personen gjorde sitt beste.. Fremdeles er det slik at når noe går galt i dennes liv, legges skylden på meg, enda det blir helt usaklig. Tom. i butikken kan jeg bli kjeftet på, og sammen med andre latterliggjort. Vedkommende klarte å ødelegge selvfølelsen min, og jeg har aldri klart å bygge den opp igjen (ennå i hert fall)! Hvorfor er jeg så glad i vedkommende?? Vedkommende er som en søyle gjennom midtpunktet i livet mitt, dominerer det, stresser meg, gjør meg nervøs. Samtidig frykter jeg hver dag beskjed om at vedkommende er død..Ja, det er forrvirrende.....

Beklager at jeg skriver alt dette!!Men det var mest for min egen del, tror jeg.. men takk igjen for svaret!"

Går forresten til psykiater, men har ikke snakket om dette, i hvertfall ikke ennå.

Det er i hvert fall ikke deg det er noe galt med. En forelder skal være der for barnet sitt og oppmuntre det, ikke rakke ned på det.

Hvis barnet gjør noe galt, skal forelderen veilede det. De tingene du forteller om her, er derimot en rekke forferdelig gale ting som din forelder har gjort mot deg. Så hvis det er noen her som har ødelagt noens liv, må det være denne forelderen som har ødelagt for deg.

Det er vondt å høre om de tingene du forteller. Men det er godt at du setter ord på det.

[bibben]

Tusen takk for interessant svar.

Tror ikke denne personen er klar over hva den utsatte meg for, nei... Jeg levde ikke opp til dennes forventninger som datter og tror jeg ble et slags hatobjekt. Men grunnen til at jeg ikke lenger var den vellykkede datteren som det alltid hadde gått vel med, var fordi jeg ble deprimert, på slutten av barneskolen. Da gikk det nedover med skolen, og det var da det begynte.... Vedkommende skjønte vel ikke at jeg hadde psykiske problemer. Det er vel en litt følelseskald person kanskje ja.. noe narsissistisk, skal jeg kanskje innrømme... selvsentrert, noe manglende empati, setter gjerne egne behov foran andres..så lenge denne har det fint, er alt såre vel og denne kjempesnill!! Når jeg lever opp til forventningene, bryr denne seg om meg, smiler og er snill mot meg..Det er som lykkerus for meg. Men så kan det plutselig snu, hvis jeg f.eks. får en dårlig karakter eller noe. - Eller hvis denne personen er i dårlig humør.

Jeg har på en måte to versjoner av denne personen - på den ene siden den personen jeg bryr meg mest om, på den annen side den personen jeg kanskje ..hater..(?!) Den personen som har skadet meg for livet... Vet ikke hvor jeg har vedkommende, klarer ikke slappe av i dennes nærvær, er alltid forberedt på et nytt "slag" (det kunne like gjerne vært fysisk, det ghør like vondt). Forsiktig med hva jeg sier. Vedkommende er så utilregnelig! I det ene øyeblikket vennligsinnet og koselig, i neste øyeblikk...bare krymper jeg meg.. Blir så stresset. Det er som om jeg ikler meg en rustning når jeg er sammen med denne personen.

Men heldigvis så er det så godt som slutt på den verbale mishandlingen, slik det var før, da jeg var gjenstand for alt vondt og galt i dennes liv, da jeg tror denne hatet meg..all harme var rette mot meg.. Da var vedkommende "ute" etter meg flere ganger for dagen (i flere år)..Sa forferdelige ting, det samme om og om igjen, angrep alt jeg var stolt av ved meg selv, selvtilliten min, håp og planer for fremtiden, sa jeg var dum, uintelligent, udugelig, en bitch, at det aldri kom ti å bli noe av meg, at jeg kom til å ende opp i rennestenen, hvorfor jeg ikke kunne være som henne eller henne, hvorfor jeg ikke kunne være normal, at vedkommende var så skuffet over å ha fått en slik datter osv... Det var så subtilt.. Og alt ble sagt med en slik INDERLIGHET. I begynnelsen skjønte jeg ikke noe..kan fremdeles huske SJOKKET over at den perosnen som alltid hadde stått på min side og støttet og oppmuntret meg plutselig stod opp mot meg.. men etter hvert begynte jeg å tro på det som ble sagt, var helt enig, begynte tom å tro at jeg var psykisk utviklingshemmet (er ikke helt sikker ennå heller), sluttet å protestere, og det var da jeg behynte å synes så synd på denne personen fordi denne var så skuffet over meg..hatet meg selv for at jeg hadde skuffet sånn som datter, følte meg som verdens mest mislykkete menneske og gråt meg ofte i søvn fordi jeg syntes så synd på denne personen, tenkte at jeg hadde ødelagt dennes liv.. Jeg tenker litt slik fremdeles også, tror jeg har ødelagt denne personens liv til en viss grad, kunne ønske jeg var anderledes, at jeg var en slik datter som denne forelderen min ønsket seg! Og den andre forelderen min forholdt seg bare helt taus..(?)

Så det er kanskje din teori nr. 2 som gjelder, jeg vet ikke? Kanskje jeg bryr meg så mye om denne personen og ønsker å gjøre denne til lags fordi jeg har dårlig samvittighet for at jeg skuffet. Får det ikke til å stemme at personen gjorde sitt beste.. Fremdeles er det slik at når noe går galt i dennes liv, legges skylden på meg, enda det blir helt usaklig. Tom. i butikken kan jeg bli kjeftet på, og sammen med andre latterliggjort. Vedkommende klarte å ødelegge selvfølelsen min, og jeg har aldri klart å bygge den opp igjen (ennå i hert fall)! Hvorfor er jeg så glad i vedkommende?? Vedkommende er som en søyle gjennom midtpunktet i livet mitt, dominerer det, stresser meg, gjør meg nervøs. Samtidig frykter jeg hver dag beskjed om at vedkommende er død..Ja, det er forrvirrende.....

Beklager at jeg skriver alt dette!!Men det var mest for min egen del, tror jeg.. men takk igjen for svaret!"

Går forresten til psykiater, men har ikke snakket om dette, i hvertfall ikke ennå.

Kjempegodt skrevet! Dette skal jeg ta vare på. Mange flotte, gjennomtenkte tanker.

Da jeg leste det du skrev, kom jeg i tanke om to bøker som kanskje vil interessere deg:

"Barnesjebner" av Alice Miller (finnes visstnok nå bare på dansk nå, da med en litt annen tittel - spør i bokhandelen/biblioteket).

"Det glömda självet" av Patricia Tudor-Sandal.

Begge forfattere er erfarne psykiatere med en god penn, og som har reflektert over hvordan det er å vokse opp i skyggen av mennesker som krever å bli speilet/beundret av sine barn.

Jeg håper du etterhvert vil synes det er greit å ta opp disse tankene du presenterer for oss, med din psykiater.

Med så modne tanker om saken som du viser, har du nok et særdeles godt utgangspunkt for å få nyttig og helende hjelp.

Lykke til i prosessen!

[Gjest Liza i London]

Tusen takk for interessant svar.

Tror ikke denne personen er klar over hva den utsatte meg for, nei... Jeg levde ikke opp til dennes forventninger som datter og tror jeg ble et slags hatobjekt. Men grunnen til at jeg ikke lenger var den vellykkede datteren som det alltid hadde gått vel med, var fordi jeg ble deprimert, på slutten av barneskolen. Da gikk det nedover med skolen, og det var da det begynte.... Vedkommende skjønte vel ikke at jeg hadde psykiske problemer. Det er vel en litt følelseskald person kanskje ja.. noe narsissistisk, skal jeg kanskje innrømme... selvsentrert, noe manglende empati, setter gjerne egne behov foran andres..så lenge denne har det fint, er alt såre vel og denne kjempesnill!! Når jeg lever opp til forventningene, bryr denne seg om meg, smiler og er snill mot meg..Det er som lykkerus for meg. Men så kan det plutselig snu, hvis jeg f.eks. får en dårlig karakter eller noe. - Eller hvis denne personen er i dårlig humør.

Jeg har på en måte to versjoner av denne personen - på den ene siden den personen jeg bryr meg mest om, på den annen side den personen jeg kanskje ..hater..(?!) Den personen som har skadet meg for livet... Vet ikke hvor jeg har vedkommende, klarer ikke slappe av i dennes nærvær, er alltid forberedt på et nytt "slag" (det kunne like gjerne vært fysisk, det ghør like vondt). Forsiktig med hva jeg sier. Vedkommende er så utilregnelig! I det ene øyeblikket vennligsinnet og koselig, i neste øyeblikk...bare krymper jeg meg.. Blir så stresset. Det er som om jeg ikler meg en rustning når jeg er sammen med denne personen.

Men heldigvis så er det så godt som slutt på den verbale mishandlingen, slik det var før, da jeg var gjenstand for alt vondt og galt i dennes liv, da jeg tror denne hatet meg..all harme var rette mot meg.. Da var vedkommende "ute" etter meg flere ganger for dagen (i flere år)..Sa forferdelige ting, det samme om og om igjen, angrep alt jeg var stolt av ved meg selv, selvtilliten min, håp og planer for fremtiden, sa jeg var dum, uintelligent, udugelig, en bitch, at det aldri kom ti å bli noe av meg, at jeg kom til å ende opp i rennestenen, hvorfor jeg ikke kunne være som henne eller henne, hvorfor jeg ikke kunne være normal, at vedkommende var så skuffet over å ha fått en slik datter osv... Det var så subtilt.. Og alt ble sagt med en slik INDERLIGHET. I begynnelsen skjønte jeg ikke noe..kan fremdeles huske SJOKKET over at den perosnen som alltid hadde stått på min side og støttet og oppmuntret meg plutselig stod opp mot meg.. men etter hvert begynte jeg å tro på det som ble sagt, var helt enig, begynte tom å tro at jeg var psykisk utviklingshemmet (er ikke helt sikker ennå heller), sluttet å protestere, og det var da jeg behynte å synes så synd på denne personen fordi denne var så skuffet over meg..hatet meg selv for at jeg hadde skuffet sånn som datter, følte meg som verdens mest mislykkete menneske og gråt meg ofte i søvn fordi jeg syntes så synd på denne personen, tenkte at jeg hadde ødelagt dennes liv.. Jeg tenker litt slik fremdeles også, tror jeg har ødelagt denne personens liv til en viss grad, kunne ønske jeg var anderledes, at jeg var en slik datter som denne forelderen min ønsket seg! Og den andre forelderen min forholdt seg bare helt taus..(?)

Så det er kanskje din teori nr. 2 som gjelder, jeg vet ikke? Kanskje jeg bryr meg så mye om denne personen og ønsker å gjøre denne til lags fordi jeg har dårlig samvittighet for at jeg skuffet. Får det ikke til å stemme at personen gjorde sitt beste.. Fremdeles er det slik at når noe går galt i dennes liv, legges skylden på meg, enda det blir helt usaklig. Tom. i butikken kan jeg bli kjeftet på, og sammen med andre latterliggjort. Vedkommende klarte å ødelegge selvfølelsen min, og jeg har aldri klart å bygge den opp igjen (ennå i hert fall)! Hvorfor er jeg så glad i vedkommende?? Vedkommende er som en søyle gjennom midtpunktet i livet mitt, dominerer det, stresser meg, gjør meg nervøs. Samtidig frykter jeg hver dag beskjed om at vedkommende er død..Ja, det er forrvirrende.....

Beklager at jeg skriver alt dette!!Men det var mest for min egen del, tror jeg.. men takk igjen for svaret!"

Går forresten til psykiater, men har ikke snakket om dette, i hvertfall ikke ennå.

Du har jo en utrolig god innsikt i dette.

Og det er uhyre viktig at du snakker med psykiateren din om det.

Barn odelegger IKKE foreldrenes liv.

I hvertfall ikke saalenge de er barn. Med dette mener jeg at enkelte barn som senere f.eks utvikler rusproblem,blir kriminelle - og langsomt odelegger dem rundt seg.

det er ikke det din historie handler om. Og du har ikke odelagt noen!

men problemet du har faatt av en slik oppvekst og en slik foreder kan vaere noe av det vanskeligste aa hanskes med.

Men samtidig er det ogsaa et utgangspunkt for en forunderlig reise mot en utvikling av en helstopt og klok -"vis" - er kanskje et bedre ord personlighet.

Du maa ta alle dine kognitive evner i bruk for aa virkelig forstaa og ogsaa folelsesmessig akseptere,at du er et offer i denne sammenhengen.

Du var det uskyldige barnet.

Saa maa du laere den vanskelige kunsten aa beskytte deg mot angrepene.

MAnge som har opplevet det du har,stopper der. Tar avstand,skjermer seg. Kanskje er det det helt riktige for noen.

Men skrittene videre er de mest spennende og mest utviklende.

Det aa kunne integrere baade den"onde" og den "gode forelder"

Klarer du DET er du 100% ute av offer rollen.

Et lite barns kjaerlighet til foreldrene er ubegrenset.

Naar foreldrene svikter,naar barnet blir forvirret og saaret, saa oppstaar det en sorg reaksjon.

Kanskje det er denne sorgen du sliter med? (ved siden av minene om "overgrepene)

Naar du har faatt bearbeidet sorgen og det berettigete og sunne sinnet over behandlingen du har vaert utsatt for, saa kan du kanskje begynne aa sette sammen bildet av denne forelderen som selv maa ha slitt med noe som forte til en personlighetsforstyrrelse,en brist i kjaerlighetsevnen.

Og naar du arbeider med dette,vil bildet av en annen person tre frem. En som kanskje aldri skulle hatt barn.

men en som du kan forstaa - og som du kan vaere glad i,tross alt.

Da er du ikke offer i den forstand at du har "mistet" en forelder som du elsket med et barns kjaerlighet.

Det ble rotete skrevet dette fordi jeg har forsokt aa "trykke sammen" paa noen linjer det som egentlig er en veldig lang prossess.

[ananja]

Du har jo en utrolig god innsikt i dette.

Og det er uhyre viktig at du snakker med psykiateren din om det.

Barn odelegger IKKE foreldrenes liv.

I hvertfall ikke saalenge de er barn. Med dette mener jeg at enkelte barn som senere f.eks utvikler rusproblem,blir kriminelle - og langsomt odelegger dem rundt seg.

det er ikke det din historie handler om. Og du har ikke odelagt noen!

men problemet du har faatt av en slik oppvekst og en slik foreder kan vaere noe av det vanskeligste aa hanskes med.

Men samtidig er det ogsaa et utgangspunkt for en forunderlig reise mot en utvikling av en helstopt og klok -"vis" - er kanskje et bedre ord personlighet.

Du maa ta alle dine kognitive evner i bruk for aa virkelig forstaa og ogsaa folelsesmessig akseptere,at du er et offer i denne sammenhengen.

Du var det uskyldige barnet.

Saa maa du laere den vanskelige kunsten aa beskytte deg mot angrepene.

MAnge som har opplevet det du har,stopper der. Tar avstand,skjermer seg. Kanskje er det det helt riktige for noen.

Men skrittene videre er de mest spennende og mest utviklende.

Det aa kunne integrere baade den"onde" og den "gode forelder"

Klarer du DET er du 100% ute av offer rollen.

Et lite barns kjaerlighet til foreldrene er ubegrenset.

Naar foreldrene svikter,naar barnet blir forvirret og saaret, saa oppstaar det en sorg reaksjon.

Kanskje det er denne sorgen du sliter med? (ved siden av minene om "overgrepene)

Naar du har faatt bearbeidet sorgen og det berettigete og sunne sinnet over behandlingen du har vaert utsatt for, saa kan du kanskje begynne aa sette sammen bildet av denne forelderen som selv maa ha slitt med noe som forte til en personlighetsforstyrrelse,en brist i kjaerlighetsevnen.

Og naar du arbeider med dette,vil bildet av en annen person tre frem. En som kanskje aldri skulle hatt barn.

men en som du kan forstaa - og som du kan vaere glad i,tross alt.

Da er du ikke offer i den forstand at du har "mistet" en forelder som du elsket med et barns kjaerlighet.

Det ble rotete skrevet dette fordi jeg har forsokt aa "trykke sammen" paa noen linjer det som egentlig er en veldig lang prossess.

Tusen takk igjen for veldig nyttig innspill! Må si det var litt overraskende at du synes jeg viser innsikt i dette, det føles ikke akkurat sånn.. Som overskriften min antyder, så er jeg veldig forvirret.. Men tror jeg nådde litt større innsikt nå, etter å ha lest dine synspunkter og fått belyst det hele fra et noe mer objektivt perspektiv!

Ja, jeg håper behandleren og jeg kommer inn på dette etter hvert også..hun vet det er noe der, selv om det ennå ikke har vært noe "tema".

Vel, det du skrev har satt i gang mang en tankeprosess hos meg nå..

Vennlig hilsen

[ananja]

Kjempegodt skrevet! Dette skal jeg ta vare på. Mange flotte, gjennomtenkte tanker.

Da jeg leste det du skrev, kom jeg i tanke om to bøker som kanskje vil interessere deg:

"Barnesjebner" av Alice Miller (finnes visstnok nå bare på dansk nå, da med en litt annen tittel - spør i bokhandelen/biblioteket).

"Det glömda självet" av Patricia Tudor-Sandal.

Begge forfattere er erfarne psykiatere med en god penn, og som har reflektert over hvordan det er å vokse opp i skyggen av mennesker som krever å bli speilet/beundret av sine barn.

Jeg håper du etterhvert vil synes det er greit å ta opp disse tankene du presenterer for oss, med din psykiater.

Med så modne tanker om saken som du viser, har du nok et særdeles godt utgangspunkt for å få nyttig og helende hjelp.

Lykke til i prosessen!

Gjennomtenkte, modne tanker ? Det er så langt, langt fra det jeg selv tenker:o) Synes alt bare er kaos.. men det er jo godt å høre det er noen har tro på at dette kan "behandles".. Jeg tror nok vi vil komme inn på dette i terapien med tid og stunder..håper det.

Takk for boktipsene - hørtes interessant ut! Skal ta meg en tur på biblioteket..

Vennlig hilsen

[ananja]

Det er i hvert fall ikke deg det er noe galt med. En forelder skal være der for barnet sitt og oppmuntre det, ikke rakke ned på det.

Hvis barnet gjør noe galt, skal forelderen veilede det. De tingene du forteller om her, er derimot en rekke forferdelig gale ting som din forelder har gjort mot deg. Så hvis det er noen her som har ødelagt noens liv, må det være denne forelderen som har ødelagt for deg.

Det er vondt å høre om de tingene du forteller. Men det er godt at du setter ord på det.

Det er sant det du sier.. men klarer ikke helt å forstå at det har noe med meg å gjøre.. Men kanskje er det en form for benekting... Eller kanskje jeg overdriver hvordan forelderen var mot meg?? Kanskje denne egentlig er uskyldig og så sitter jeg her og innbilder meg de mest fryktelige ting... Jeg klarer ikke å frigjøre meg fra tanken om at jeg har ødelagt (i det minste til en viss grad) livet til denne personen..

[Gjest PandaMiranda]

Det er sant det du sier.. men klarer ikke helt å forstå at det har noe med meg å gjøre.. Men kanskje er det en form for benekting... Eller kanskje jeg overdriver hvordan forelderen var mot meg?? Kanskje denne egentlig er uskyldig og så sitter jeg her og innbilder meg de mest fryktelige ting... Jeg klarer ikke å frigjøre meg fra tanken om at jeg har ødelagt (i det minste til en viss grad) livet til denne personen..

Dessverre er det altfor lett å tvile på seg selv, trekke seg, tenke at det kanskje ikke var så ille likevel, kanskje det egentlig var min skyld, kanskje jeg overdriver, etc. etc.

Skyldfølelse og selvbebreidelse er et effektivt våpen mot en selv. Men egentlig er det jo ganske meningsløst å krige mot seg selv. Grunnen til at man gjør det likevel, kan for eksempel være at man er redd for å miste noens kjærlighet.

Det som dessverre skjer, er at du retter aggresjonen innover, mot deg selv, i stedet for utover, mot den som har gjort noe mot deg. Men du trenger faktisk også en plass i verden. Om det kanskje er langt igjen til å kjenne sinne mot denne personen, så kan du i det minste prøve å ta bort sinnet mot deg selv. Jeg er helt sikker på at du aldri har fortjent en slik selvbebreidelse som du her retter mot deg selv.

Kjenner igjen noen av disse følelsene, har vært igjennom en prosess som kan likne litt på det du selv forteller om.

Jeg synes likevel du skal prøve å stole på dine egne ord.

Gå gjerne tilbake til denne tråden om noen dager, les dine egne ord, og evt. også noen av svarene du fikk.

Du trenger kanskje tid på å la det synke inn.

[bibben]

Gjennomtenkte, modne tanker ? Det er så langt, langt fra det jeg selv tenker:o) Synes alt bare er kaos.. men det er jo godt å høre det er noen har tro på at dette kan "behandles".. Jeg tror nok vi vil komme inn på dette i terapien med tid og stunder..håper det.

Takk for boktipsene - hørtes interessant ut! Skal ta meg en tur på biblioteket..

Vennlig hilsen

La meg si det slik:

Hvis du ikke hadde kunnet formulere de tankene du har på en måte som andre forstår, og som berører oss som leser det, ville du i alle fall ikke hatt noen sjanse til å få gjort noe med dem i en terapeutisk sammenheng. Det var i grunnen mitt hovedpoeng.

At vi andre som leser det du skriver, får noe nyttig ut av det, er selvsagt en ekstra bonus, for begge parter!

Du setter ord på en del ting som det generelt er vanskelig å formulere.

Det var bare det jeg ville påpeke.

Good luck!