Manisk depresiv

[Mani 70]

Jeg er en mann i 30 årene som er gift med ei fantastisk dame i samme aldersgruppe.vi har 3 nydelige barn sammen.

For noen år siden hadde fruen en alvorlig svangerskapsykose og etter dette har hun hatt noen maniske depressive perioder. med utroskap. løgner, Stadig ommøblering av huset. manipulering osv osv, nå er hun syk igjen også denne gangen meget alvårlig hun. bruker bare lykkepillen Zolfot,

Mine spørmål er da:

1. Hvordan forholder man seg som pårørende i den maniske perioden, når man ser hvor det bærer hen med utroskap. løgner osv?

2. Når det gjelder behandling burde det taes opp med den syke når hun er "nede" igjen eller?

3. Hvor lenge kan den maniske perioden vedvare den forrige kratige perioden varte i 1.5 til 2 mnd?

4. Hvor villige er den syke til å snakke om tingene som er skjedd etterpå den maniske perioden er over. er det noe man burde og ikke burde gjøre i denne sammenhengen.

Jeg trenger råd å veiledning fort. da jeg er oppe i dette akkurat nå frustrasjonen begynner å ta overhånd. jeg vil ikke miste familien min.

[frosken]

Jeg har ikke svar på alt du spør om, men tenkte jeg skulle si noe om hva man kan gjøre når det mest akutte er over.

Jeg har i over 20 år hatt en venninne som har en svært "aktiv" variant av bipolar lidelse. De første gangene hun ble dårlig var hun helt uimottagelig for innspill fra omgivelsene. Det endte alltid med at hun måtte tvangsinnlegges etter at hun var blitt kjempedårlig, og det tok lang tid før hun kom seg etter hver episode. Vi har brukt mye tid på å snakke om opptakten til disse episodene i etterkant, og hun er nå svært takknemlig for innspill fra omgivelsene mht at vi merker hun er i ferd med å bli dårlig igjen. Dette medfører at hun raskt tar kontakt med legen sin slik at medisineringen blir endret og hun slipper de voldsomme utslagene av sykdommen. Hun er også instilt på at dersom hun blir så dårlig at hun selv ikke innser behovet for legehjelp, så vil hun at vi rundt henne skal sørge for at hun kommer til behandling - om nødvendig med tvang.

Jeg vil anta at det måtte være nyttig for deg og din kone og gå til noen felles samtaler vedr. dette i en periode hvor hun er frisk. Sammen kan dere komme frem til noen retningslinjer som skal følges når hun utvikler nye symptomer. Slike samtaler bør dere enten kunne få med hennes behandler eller hos en kompetent person på familievernkontor.

Hva du skal gjøre akkurat nå kommer vel an på hvor dårlig hun er, men jeg hadde i allefall kontaktet hennes fastlege og bedt om en samtale med vedkommende. Jeg hadde også vært ganske konfronterende mht at du oppfatter henne som syk nå, og at hun trenger behandling. Det er liten vits i lange diskusjoner dersom hun er manisk, man når ofte ikke inn med rasjonelle argumenter. Hvis det er grunnlag for en tvangsinnleggelse (og dere ikke kan oppnå det samme med behandling i hjemmet), så hadde jeg ikke tvilt på at det var riktig å gjennomføre.

Forøvrig virker det rart at hun ikke er medisinert med stemningsstabiliserende medisin, men vedr. dette får du forhåpentligvis et bedre tilbakespill fra forumets fagperson.

[unipolar?]

Jeg synes Frosken skriver svært reflektert og bra om dette.

Min erfaring som pårørende til maniske er at når h*n er syk, så trenger ingenting av fornuft inn, det er ikke vits å prøve å diskutere. Å fortelle at h*n er syk gjør ting bare verre. Jeg mener at h*n på en måte ikke er ansvarlig for det h*n gjør, i alle fall ville h*n ikke ha gjort det i normal tilstand og det er meningsløst å konfrontere h*n med problemene i manisk tilstand. Det enkleste er at vi som faktisk skjønner at dette er sykt, kontakter helsevesenet og får i gang behandling fortest mulig. Når h*n er frisk så oppfatter jeg at h*n er flau, men takknemlig for at vi tar ansvar når h*n ikke er i stand til det selv. Jeg tror åpenhet og diskusjon om sykdommen -i frisk tilstand- er viktig. Da signaliserer jeg at jeg skjønner at h*n er ansvarlig for seg selv, nå når h*n er frisk. Det er sikkert lurt å avtale da hva man skal gjøre neste gang vedkommende blir manisk, slik at det er hans/hennes eget valg.

Jeg håper kona di er under behandling. Synes det var litt rart at hun bare har antidepressiva og ikke stemningsstabiliserende. Håper det er en ansvarlig lege her som vet hva h*n gjør.

[Gjest ellen2]

Har lest innlegget ditt, er selv i en situasjon hvor jeg har familie, bare at jeg er den "syke" parten i og med at jeg fikk diagosen manisk depressiv for to år siden. Hvorfor bruker ikke kona di lithium, orfiril el.l?? Jeg har blitt stabil med disse medisinene. Ellers vil jeg si, at sånn som situasjonen virker, tror jeg tvangsinnleggelse ville være lurt. Da får hun treffe behandlingspersonale, får medisiner, og du og barna får en pause. Jeg husker godt hvordan jeg selv var (har bare vært manisk en gang). Mannen min forsøkte å stagge meg, han var både rolig og andre ganger sint. Men jeg var upåvirkelig. En blir veldig selvsikker i en manisk fase, og får et forvrengt bilde av virkeligheten. Ta kontakt med legevakten eller fastlegen til kona di. Lykke til!

[Gjest ellen2]

Det er svært ubehagelig å snakke om hva en har gjort under en manisk episode, i ettertid. Da føler en skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet. Det er ikke lurt å snakke så mye om det, det kan bare gjøre depresjonen etterpå verre. Hilsen en kone med bipolar lidelse.

[Gjest gulrota]

Det er svært ubehagelig å snakke om hva en har gjort under en manisk episode, i ettertid. Da føler en skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet. Det er ikke lurt å snakke så mye om det, det kan bare gjøre depresjonen etterpå verre. Hilsen en kone med bipolar lidelse.

Du nevner hvordan det er å prate om det du gjorde under en manisk episode, at du da føler skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet.

Opplever du at folk i ettertid ikke skjønner at det du gjorde var noe du gjorde i syk tilstand? Eller har det andre årsaker at du føler skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet i ettertid?

[unipolar?]

Det er svært ubehagelig å snakke om hva en har gjort under en manisk episode, i ettertid. Da føler en skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet. Det er ikke lurt å snakke så mye om det, det kan bare gjøre depresjonen etterpå verre. Hilsen en kone med bipolar lidelse.

Tror heller ikke det er så lurt å dvele ved HVA som ble gjort og sagt, men man kan snakke om AT personen har hatt en manisk periode (går an å snakke sammen hos legen) og planlegge hva man skal gjøre om det skjer igjen og hvordan man skal forebygge det. Og så klart når personen er frisk, ikke manisk.

[frosken]

Det er svært ubehagelig å snakke om hva en har gjort under en manisk episode, i ettertid. Da føler en skam, skyld, fortvilelse og maktesløshet. Det er ikke lurt å snakke så mye om det, det kan bare gjøre depresjonen etterpå verre. Hilsen en kone med bipolar lidelse.

Noen ganger kan det være nødvendig å snakke om hvordan ting var, nettopp for å kunne komme frem til en enighet mht hva man skal gjøre ved neste sykdomsutbrudd. Dersom alt som var ille blir "feid under teppet", så kan det også være vanskeligere for den som er syk å få forståelse for at det er vesentlig å ikke la sykdomsepisodene få utvikle seg mer enn nødvendig.