Fortiden tar overhånd

[bibben]

Jeg føler behov for råd.

Hittil har jeg klart å passe mine forpliktelser både sosialt og studiemessig rimelig greit.

For noen uker siden mistet jeg helt fotfeste. Jeg fikk et slags sammenbrudd.

Tidligere traumer og minner har nå tatt fullstendig overhånd i bevisstheten. Det eneste jeg tenker på er disse vonde tankene. Jeg klarer ikke lenger å konsentrere meg om "vanlige" ting. Jeg klarer ikke å lese, jeg klarer ikke å ta noe inn. Jeg klarer ikke å produsere noe fornuftig i forhold til studiene mine.

Dette gjør meg fortvilet.

Om natten våkner jeg med voldsom hjertebank, og jeg føler meg skjør og "på siden" hele dagen. Jeg føler at mye av det jeg gjør er på autopiloten. Jeg føler en stor avstand til min omverden.

Jeg er inne i siste, avgjøredne fase av et lengre studium, og ser nå at jeg ikke klarer å holde skjema. Jeg er livredd for konsekvensene.

Hva gjør jeg? Jeg er lei meg, fortvilet, og usikker på hva jeg bør gjøre.

[Gjest PandaMiranda]

Antakelig er det underbevisstheten som sier ifra til deg at noe må ryddes opp i. I hvert fall er det mange som opplever tilsvarende reaksjoner når noe er galt i livet deres.

Kan godt skjønne at det er skremmende, og særlig fordi det truer med å ødelegge ting du holder på med.

Uansett tror jeg du er nødt for å ta kroppens og psykens signaler alvorlig. De vil fortsette å si i fra til deg helt til du lytter og prøver å finne ut av hva du faktisk har behov for.

Kanskje du er på feil kurs? Kanskje du er overarbeidet? Kanskje det er noe du savner?

Husk i alle fall at mennesker ikke er maskiner. Om kroppens og psykens reaksjoner ikke stemmer med det "tidsskjemaet" du har lagt, så er det bedre å akseptere dette enn å forsøke å drive rovdrift på seg selv. Det som gnager i deg vil alltid innhente deg... Til du får ryddet opp i det.

Det er verdt å lytte til det, for det dreier seg tross alt om ditt liv - livsvalg og livskvalitet.

[bibben]

Antakelig er det underbevisstheten som sier ifra til deg at noe må ryddes opp i. I hvert fall er det mange som opplever tilsvarende reaksjoner når noe er galt i livet deres.

Kan godt skjønne at det er skremmende, og særlig fordi det truer med å ødelegge ting du holder på med.

Uansett tror jeg du er nødt for å ta kroppens og psykens signaler alvorlig. De vil fortsette å si i fra til deg helt til du lytter og prøver å finne ut av hva du faktisk har behov for.

Kanskje du er på feil kurs? Kanskje du er overarbeidet? Kanskje det er noe du savner?

Husk i alle fall at mennesker ikke er maskiner. Om kroppens og psykens reaksjoner ikke stemmer med det "tidsskjemaet" du har lagt, så er det bedre å akseptere dette enn å forsøke å drive rovdrift på seg selv. Det som gnager i deg vil alltid innhente deg... Til du får ryddet opp i det.

Det er verdt å lytte til det, for det dreier seg tross alt om ditt liv - livsvalg og livskvalitet.

Takk for hyggelig og nyttig svar. Det satt jeg veldig pris på.

Ja, jeg må prøve å få skapt meg en situasjon der det ikke er for mye ytre press. Jeg merker at det tærer veldig på.

Jeg har forsøkt å trekke i noen tråder for å få situasjonen mer overkommelig.

Jeg synes det er vanskelig å få presentert behov i forhold til psykisk sykdom. Jeg er redd for at det ikke skal bli forstått eller respektert.

Fornuftsmessig vet jeg at det ikke bør være slik, men det er et faktum at folk lettere forholder seg til en somatisk lidelse, som det går an å snakke om uten at skam og skyld blir liggende som ubehagelige undertekster.

Jeg vet at det er litt å ta tak i her, og at det ikke er gjort i en håndvending.

Først og fremst er det en utfordring å slutte med å skamme seg over seg selv. Slutte å skamme seg over å ha psykiske skader. Det er jo egentlig absurd, men sikkert ganske vanlig.

Takk igjen for dine innspill

Klem fra

[Gjest PandaMiranda]

Takk for hyggelig og nyttig svar. Det satt jeg veldig pris på.

Ja, jeg må prøve å få skapt meg en situasjon der det ikke er for mye ytre press. Jeg merker at det tærer veldig på.

Jeg har forsøkt å trekke i noen tråder for å få situasjonen mer overkommelig.

Jeg synes det er vanskelig å få presentert behov i forhold til psykisk sykdom. Jeg er redd for at det ikke skal bli forstått eller respektert.

Fornuftsmessig vet jeg at det ikke bør være slik, men det er et faktum at folk lettere forholder seg til en somatisk lidelse, som det går an å snakke om uten at skam og skyld blir liggende som ubehagelige undertekster.

Jeg vet at det er litt å ta tak i her, og at det ikke er gjort i en håndvending.

Først og fremst er det en utfordring å slutte med å skamme seg over seg selv. Slutte å skamme seg over å ha psykiske skader. Det er jo egentlig absurd, men sikkert ganske vanlig.

Takk igjen for dine innspill

Klem fra

Ja, jeg tror nok at mye kommer innenifra. At når vi selv vegrer oss for noe, blir kanskje fordommene sterkere også... Og når vi tør være sterke i det vi står for, får andre av og til et annet syn på saker og ting.

De som fortsatt holder på sine fordommer, blekner likevel når en klarer å overse dem.

Kanskje en lang prosess å finne tryggheten der, men som regel ikke umulig å få til. Mange har klart det, i hvert fall!

Lykke til. Det er gjerne tøft mens det står på, mens man i ettertid kan kjenne at man har vokst på det.

[bibben]

Ja, jeg tror nok at mye kommer innenifra. At når vi selv vegrer oss for noe, blir kanskje fordommene sterkere også... Og når vi tør være sterke i det vi står for, får andre av og til et annet syn på saker og ting.

De som fortsatt holder på sine fordommer, blekner likevel når en klarer å overse dem.

Kanskje en lang prosess å finne tryggheten der, men som regel ikke umulig å få til. Mange har klart det, i hvert fall!

Lykke til. Det er gjerne tøft mens det står på, mens man i ettertid kan kjenne at man har vokst på det.

Takk for dine ord PandaMiranda - I am in prosess!

Klem

[Gjest tussami]

Hei,

Kjenner meg godt igjen i din historie. Jeg kom meg til psykolog for litt over ett år siden og går fortsatt til behandling. Det har vært tøffere enn jeg trodde og det er fortsatt tøft. Men jeg tenker at det er viktig å jobbe seg gjennom dette så tidlig som mulig. Har du oppsøkt din lege eller evt psykolog?

Det var og vanskelig å erkjenne at jeg trengte hjelp og kanskje vie litt mindre oppmerksomhet til studiene mine. Jeg går på mitt 4. år i ett 5-årig studium nå, men har bestemt meg for å bruke ett år ekstra på utdanningen. Det i samsvar med at jeg har kuttet ut verv o.l. jeg hadde tatt på meg, har fått meg til å slappe mer av. Nå har jeg mindre fag å konsentrere meg om,så trenger ikke bekymre meg om dårlige karakterer i tillegg. Det finnes alltid en løsning, håper du og finner en løsning du kan være komfortabel med! Jeg tenker at det er bedre med litt forsinkelser nå og få ryddet opp i ting,enn å bli arbeidsufør seinere i livet..

Håper noe av dette høres logisk ut for deg og!Lykke til i allefall:)

[bibben]

Hei,

Kjenner meg godt igjen i din historie. Jeg kom meg til psykolog for litt over ett år siden og går fortsatt til behandling. Det har vært tøffere enn jeg trodde og det er fortsatt tøft. Men jeg tenker at det er viktig å jobbe seg gjennom dette så tidlig som mulig. Har du oppsøkt din lege eller evt psykolog?

Det var og vanskelig å erkjenne at jeg trengte hjelp og kanskje vie litt mindre oppmerksomhet til studiene mine. Jeg går på mitt 4. år i ett 5-årig studium nå, men har bestemt meg for å bruke ett år ekstra på utdanningen. Det i samsvar med at jeg har kuttet ut verv o.l. jeg hadde tatt på meg, har fått meg til å slappe mer av. Nå har jeg mindre fag å konsentrere meg om,så trenger ikke bekymre meg om dårlige karakterer i tillegg. Det finnes alltid en løsning, håper du og finner en løsning du kan være komfortabel med! Jeg tenker at det er bedre med litt forsinkelser nå og få ryddet opp i ting,enn å bli arbeidsufør seinere i livet..

Håper noe av dette høres logisk ut for deg og!Lykke til i allefall:)

Tusen, tusen takk for hyggelig svar. Ja, du har virkelig rett i at det er viktig å få ryddet opp før det får så store konsekvenser at en ikke klarer ting som jobb og lign.

Jeg får hjelp av profesjonelle, og møter mye forståelse. Det synes imidlertid som en umulig oppgave å fortelle familien hvorfor jeg ikke kommer til å klare å følge studieprogresjonen. Det å være innlagt en lengre tid vil også kreve mye mot å si i fra om. Foreløpig sitter jeg på gjerdet med hjertebank til ørene.

Takk igjen for oppmuntrene ord, godt å vite at det finnes flere i samme båt!

[Gjest tussami]

Tusen, tusen takk for hyggelig svar. Ja, du har virkelig rett i at det er viktig å få ryddet opp før det får så store konsekvenser at en ikke klarer ting som jobb og lign.

Jeg får hjelp av profesjonelle, og møter mye forståelse. Det synes imidlertid som en umulig oppgave å fortelle familien hvorfor jeg ikke kommer til å klare å følge studieprogresjonen. Det å være innlagt en lengre tid vil også kreve mye mot å si i fra om. Foreløpig sitter jeg på gjerdet med hjertebank til ørene.

Takk igjen for oppmuntrene ord, godt å vite at det finnes flere i samme båt!

Skjønner godt at du er nervøs for å fortelle det. Vil bare si lykke til! Det høres ut som om du har et fint nettverk rundt deg,så håper de hjelper deg å mote deg opp. Husk at du må leve livet ditt for deg selv og ikke for andre. Da må du også gjøre ting i ditt eget tempo:) Det er mange veier til samme mål..

Jaja,det er jaffal dette jeg er komt frem til sålangt!Jeg krysser fingrene mine for deg..

[Gjest vil opp av hullet]

Ville bare si at jeg har det på samme måte. Jeg trodde jeg hadde lært meg å fungere normalt fortiden til tross, men ble brått innhentet igjen for litt over et år siden.

[bibben]

Skjønner godt at du er nervøs for å fortelle det. Vil bare si lykke til! Det høres ut som om du har et fint nettverk rundt deg,så håper de hjelper deg å mote deg opp. Husk at du må leve livet ditt for deg selv og ikke for andre. Da må du også gjøre ting i ditt eget tempo:) Det er mange veier til samme mål..

Jaja,det er jaffal dette jeg er komt frem til sålangt!Jeg krysser fingrene mine for deg..

Jeg sender en klem, en takk med ønske om en god dag og lykke til videre for deg

[bibben]

Ville bare si at jeg har det på samme måte. Jeg trodde jeg hadde lært meg å fungere normalt fortiden til tross, men ble brått innhentet igjen for litt over et år siden.

Hei, og takk for svaret ditt!

Ja er det ikke forunderlig hvordan en slik punktering plutselig oppstår.

Alt har gått på skinner i årevis, man fungerer normalt, og tror, som du skriver, at man har lagt fortiden bak seg. Og så slår lynet, ja, til og med flere lyn, ned i hodet på deg. Skrekk og gru!

Det er rart å tenke på hvor mye man går rundt med i kramkisten uten å ha et bevisst forholdt til det i det daglige. Skikkelig skummelt faktisk.

Jeg håper du er på hjul igjen etter knekken du fikk.

Lykke til i alle fall!

[ananja]

Hei, bibben. Vil bare si at det er trist å høre at du har det vanskelig om dagene! Har det som oppleves som å ha "kollapset psykisk" selv, og kjente meg så igjen i beskrivelsen din... Skulle ønske jeg kunne gi deg fasiten på hva man gjør med den slags, men må melde pass..jeg vet ikke! Håper du får hjelp i hvert fall.

*Gode tanker sendes deg*

[bibben]

Hei, bibben. Vil bare si at det er trist å høre at du har det vanskelig om dagene! Har det som oppleves som å ha "kollapset psykisk" selv, og kjente meg så igjen i beskrivelsen din... Skulle ønske jeg kunne gi deg fasiten på hva man gjør med den slags, men må melde pass..jeg vet ikke! Håper du får hjelp i hvert fall.

*Gode tanker sendes deg*

Tusen, tusen takk for hyggelig hilsen Ananja!

Om du ikke har fasiten som du sier, skal jeg si deg at det hjelper veldig, veldig med varme hilsner som din.

Når man har mistet fotfestet og ikke lenger klarer de vanlige oppgavene i hverdagen, betyr det enormt mye med noen oppmuntrene ord fra omverdenen!

Tusen takk