NHD: har du erfaring med selektiv mutisme?

[Gjest blue cucumber]

Har forstått at det er svært få fagfolk som har kunnskap og kompetanse om denne lidelsen, som de mener skyldes sosial angst.

Hadde vært interessant å vite om du hadde møtt noen klienter som led av dette, og om du hadde noen erfaring med behandling for dette?

[enkied]

Hei du. Jeg har bla mye annet også fått denne diagnosen. Og jeg har som du også nevner også sosial angst.

Jeg vet ikke helt hvordan denne selektiv mutismen fungerer (jeg fikk også denne diagnosen uten forklaring), men jeg kan prøve å forklare sånn jeg (tror) jeg har det.

De fleste folk har det vel sånn at de synes det er lettere å snakke med noen personer, mens andre mennesker er det mer komplisert å konversere med, basert på personligheter?? Med meg så er det lett å snakke med personer jeg virkelig kjenner (som familie), som de fleste med sosial angst. Mens med fremmede så blir det mye verre. Noen kan jeg klare å snakke med, mens med andre blir det helt umulig (derfor selektiv mutisme?? Og det enste jeg kan tenke meg at det skyldes er personligheter.

For meg så er det litt letter å snakke med personer som ikke er så veldig alvorlige, som ler og tuller litt, for å si det sånn, mens med høytidelige, alvorlige, strenge, sinte, autoritere, høymelete (osv) personer blir det helt umulig.

Jeg vet ikke, dette er kanskje bare meg???

[Gjest blue cucumber]

Hei du. Jeg har bla mye annet også fått denne diagnosen. Og jeg har som du også nevner også sosial angst.

Jeg vet ikke helt hvordan denne selektiv mutismen fungerer (jeg fikk også denne diagnosen uten forklaring), men jeg kan prøve å forklare sånn jeg (tror) jeg har det.

De fleste folk har det vel sånn at de synes det er lettere å snakke med noen personer, mens andre mennesker er det mer komplisert å konversere med, basert på personligheter?? Med meg så er det lett å snakke med personer jeg virkelig kjenner (som familie), som de fleste med sosial angst. Mens med fremmede så blir det mye verre. Noen kan jeg klare å snakke med, mens med andre blir det helt umulig (derfor selektiv mutisme?? Og det enste jeg kan tenke meg at det skyldes er personligheter.

For meg så er det litt letter å snakke med personer som ikke er så veldig alvorlige, som ler og tuller litt, for å si det sånn, mens med høytidelige, alvorlige, strenge, sinte, autoritere, høymelete (osv) personer blir det helt umulig.

Jeg vet ikke, dette er kanskje bare meg???

Hei, bare lurte på når dette startet for ditt vedkommende. Var du slik fra skoleder, eller var det noe som skjedde i den senere tid?

Og prater du til andre en familien din i det hele tatt nå? Tør du feks å bestille noe på en kafe?

Er det det å bruke stemmen som er mest skremmende? Eller er det det å kommunisere? Hadde du feks lettere kunnet kommunisere med folk dersom du hadde lært deg tegnspråk og slapp å bruke stemme?

Bare noen tanker jeg gjorde meg.

[enkied]

Hei, bare lurte på når dette startet for ditt vedkommende. Var du slik fra skoleder, eller var det noe som skjedde i den senere tid?

Og prater du til andre en familien din i det hele tatt nå? Tør du feks å bestille noe på en kafe?

Er det det å bruke stemmen som er mest skremmende? Eller er det det å kommunisere? Hadde du feks lettere kunnet kommunisere med folk dersom du hadde lært deg tegnspråk og slapp å bruke stemme?

Bare noen tanker jeg gjorde meg.

Det er litt vanskelig å huske, (det har jo blitt så mange diagnoser etter hvert...) men jeg tror det kom litt etter litt, og begynte for fullt i 13-års alder, da jeg begynte ungdomskolen, og på en måte måtte forholde meg til et nytt sted, nye lokaler og nye mennesker sånn for første gang. Og jeg har vært sånn siden. Det har hjulpet meg med medisiner faktisk, og de gangen jeg har sluttet med medisiner, så har også dette kommet tilbake med en gang.

Jeg har egentlig ikke noe kontakt med familie lenger. (Dersom du har lest mine tidligere innlegg så kan du kanskje forstå...), men jeg har en kjæreste som jeg kan snakke med. Men, jeg klarer ikke å snakke om noe personlig (det har jeg forressten aldri klart å gjøre med familien min heller), bare dagligdagse ting liksom. Jeg har problmer med å i det hele tatt gå på kafe så det blir litt vanskelig å svare på. Men, igjen det kommer liksom an på personen jeg da skal prøve å snakke med. Og hvor mange andre som befinner seg i lokalet som eventuelt kan se og/eller høre meg.

Ja, det er veldig vanskelig å bruke stemmen, så jo lavere jeg kan snakke, jo letter blir det. Men, da er det jo ikke alle som klarer å høre meg. Og det er vanskelig for meg å måtte repetere noe. Jeg tror ikke det hadde blitt lettere med tegnspråk for meg. Jeg har store problemer med øyekontakt, og i det hele tatt at noen kan se meg. På en måte så hadde det vært lettere for meg å snakke med folk dersom jeg hadde hatt en pose over hodet. Men ironisk nok så er jeg livredd for å snakke i telefonen.

Jeg er på medisiner igjen nå. Begynte igjen for 3 mnd siden, og har merket at også alt dette har blitt lettere igjen.

Håper dette svarer på litt. Men, som sagt, jeg er bare meg -og ingen ekspert! (Begynner snart å tro at jeg er en profesjonell pasient derimot...)

[Gjest blue cucumber]

Det er litt vanskelig å huske, (det har jo blitt så mange diagnoser etter hvert...) men jeg tror det kom litt etter litt, og begynte for fullt i 13-års alder, da jeg begynte ungdomskolen, og på en måte måtte forholde meg til et nytt sted, nye lokaler og nye mennesker sånn for første gang. Og jeg har vært sånn siden. Det har hjulpet meg med medisiner faktisk, og de gangen jeg har sluttet med medisiner, så har også dette kommet tilbake med en gang.

Jeg har egentlig ikke noe kontakt med familie lenger. (Dersom du har lest mine tidligere innlegg så kan du kanskje forstå...), men jeg har en kjæreste som jeg kan snakke med. Men, jeg klarer ikke å snakke om noe personlig (det har jeg forressten aldri klart å gjøre med familien min heller), bare dagligdagse ting liksom. Jeg har problmer med å i det hele tatt gå på kafe så det blir litt vanskelig å svare på. Men, igjen det kommer liksom an på personen jeg da skal prøve å snakke med. Og hvor mange andre som befinner seg i lokalet som eventuelt kan se og/eller høre meg.

Ja, det er veldig vanskelig å bruke stemmen, så jo lavere jeg kan snakke, jo letter blir det. Men, da er det jo ikke alle som klarer å høre meg. Og det er vanskelig for meg å måtte repetere noe. Jeg tror ikke det hadde blitt lettere med tegnspråk for meg. Jeg har store problemer med øyekontakt, og i det hele tatt at noen kan se meg. På en måte så hadde det vært lettere for meg å snakke med folk dersom jeg hadde hatt en pose over hodet. Men ironisk nok så er jeg livredd for å snakke i telefonen.

Jeg er på medisiner igjen nå. Begynte igjen for 3 mnd siden, og har merket at også alt dette har blitt lettere igjen.

Håper dette svarer på litt. Men, som sagt, jeg er bare meg -og ingen ekspert! (Begynner snart å tro at jeg er en profesjonell pasient derimot...)

takk for at du svarte. Det er tydeligvis lite forskning på området, så det er greit med alle som kan dele noen tanker.

Hvem diagnostiserte deg med SM?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har liten erfaring med dette. Sannsynligvis fordi lidelsen er svært sjelden.

Det er ingen bestemt årsak til lidelsen.

Den saken jeg kjenner best, var basert på en OCD. Den løste seg når diagnosen ble funnet og riktig tiltak ble satt inn. Det skjedde faktisk her på DOL.

[enkied]

takk for at du svarte. Det er tydeligvis lite forskning på området, så det er greit med alle som kan dele noen tanker.

Hvem diagnostiserte deg med SM?

Det var en overlege på psykeiatrisk sykehus da jeg ble tvangsinnlagt (for første gang) for 6-7 år siden. Jeg prøver så godt jeg kan å komme på navnet... (Men det har jo også blitt mange leger etter hvert... )

[Gjest flodhest]

takk for at du svarte. Det er tydeligvis lite forskning på området, så det er greit med alle som kan dele noen tanker.

Hvem diagnostiserte deg med SM?

NHD skrev i min journal for ca 10 (?) år siden at jeg hadde noe som nærmest måtte karakteriseres som Selektiv mutisme.

Men det teller kanskje ikke?