Har oppgitt meg selv

[ananja]

Jeg er så dum... Har fått en sånn fiks ide om at jeg skal slutte å spise og "bare" gå ned 5 kg.. Enda jeg ligger såvidt under normalvekt-bmi'en fra før. Det er ikke fordi jeg føler meg tykk, slik jeg gjorde da jeg drev med dette tidligere.. Så hvorfor..?

Jeg tror jeg bare ønsker å stenge meg inne i meg selv og "glemme" at jeg lever, late som alt det vonde ikke finnes, la sulten utkjempe de smertelige følelsene.. Prøve å gjøre meg usynlig fordi jeg ikke orker være til bry for den rundt meg lenger..

Jeg føler meg vulgær når jeg spiser og har normal vekt, da er det som om jeg hevder meg, og det er som om jeg ikke har rett til det.. Vil ikke oppta plass på en måte. Jeg er så redd for å virke selvsentrert, jeg gremmes når jeg føler jeg er det..

Og det føler jeg at jeg er når jeg spiser meg mett, når jeg bruker stemmen min/snakker, særlig når jeg sier "jeg" - noe jeg har gjort alt for mange ganger i dette innlegget - og det verste er å snakke om seg selv - for å vedlikeholde mitt selvbilde vil jeg helst bare lytte og snakke om den andre - men likevel snakker jeg mye om meg selv... Slik som nå!

Så jeg er så redd for at jeg er en narcissist!!! Jeg er så redd for det! Tror jeg er det, en selvsentrert narcissist som alle blir lei av fordi jeg er så selvopptatt!

Vulgær.

For jeg er mye sur og tverr, trassig, er kravstor og sutrete, snakker for mye og virker lite takknemlig og ydmyk (selv om jeg egentlig er det).. Jeg får en trang til å kaste opp når jeg tenker på dette!

Og det er så mye som presser seg frem i bevisstheten for tiden.. Det bare velter frem, tanker og følelser jeg ikke orker å kjenne på.. De rett og slett overvelder meg.. Har vippet meg av pinnen.. Jeg har ikke trygg grunn under føttene lenger, det er som om jeg bare flyter rundt.. Har ikke "kontakt" med meg selv lenger, heller ikke med omgivelsene, det føles som om jeg bare lever i en drøm.. Og er stresset og i fullt beredskap, dag som natt. Men dette er sikkert bare en bagatell og jeg skjemmes ved bare å nevne det, jeg burde ikke ha gjort det. Jeg vet jo det er mange som har det forferdelig mye verre....

Jeg tror kanskje jeg tenker at dette vil døyves og "forsvinne" hvis jeg sulter meg..

Innerst inne ønsker jeg ikke bare å gå ned 5 kg, helst så ønsker jeg å utslette meg selv helt.. Sulte meg så mye at jeg forsvinner helt.. Det ønsker jeg så mye at tårene presser seg frem!

Lukke seg inne for godt, gradvis smelte som snøen og isen etter en lang vinter - slik som livet mitt har vært. Bare hard og kald is, mørke.

Jeg ønsker å bare "glemme" de elementene jeg har i meg som jeg ikke liker, de narcissistike elementene. For de gjør at jeg virker selvopptatt på dem rundt meg som jeg ikke vil skal mislike meg.. Slik som f.eks. min behandler. Tanken på at jeg forpester relasjoner som for meg er viktige, er ikke til å holde ut..

Derfor vil jeg slutte å spise for å slippe de fortvilte følelsene, og for å holde giften inni meg selv.

Jeg skal late som jeg ikke finnes, jeg skal bli usynlig.

Denne gangen vil jeg ikke bli reddet, vil ikke at noen skal tvinge mat ned i et rør til magesekken, har ikke et ønske innerst inne om å bli frisk igjen, som den gangen.. Denne gangen vil jeg ikke bli frisk igjen! Jeg må skjule dette godt.

Men jeg skal jo bare gå ned 5 kg? Klarer jeg å stoppe der? Hvordan skal jeg klare å stoppe der når jeg ikke lenger bryr meg om hva som skjer med meg? Hvorfor skal jeg spise når jeg ikke vil leve? Er ikke det ulogisk?

Jeg orker ikke å sive gift mer.. Så jeg skal sulte meg for å holde den narcissistiske giften på innsiden..!

Unnskyld for dette innlegget, jeg mener ikke å virke sytete.. Jeg har ingen grunn til å syte, i hvert fall ikke her inne hvor det er så mange som har det så mye, mye verre enn meg. Kanskje det virker som jeg synes veldig synd på meg selv, men jeg gjør virkelig ikke det, langt derifra. Jeg heller hater meg selv faktisk. Selv om det er en umoden ting å si..

[javelda1365380927]

Kjære deg..

ble veldig trist av å lese dette...så jeg ville bare si

kjære deg..

Ikke hat deg selv.

Det er fint at du skriver om tankene dine her. Fortsett med det!

Du er verdifull, ikke glem det! Helt sikkert mange mange som er glade i deg! Tenk hardt på det!

Forsøk å ikke gi opp! En dag Skal det bli bedre!

Bedre for både deg, meg og flere andre her...vi må tro på det!

Varme tanker til deg..

[Gjest bry]

Du er ikke sytete,du er ærlig og det er modig gjort av deg.

Du er flink til å utrykke deg,ble trist av å lese dette,såg meg selv blandt linjene også....

Føler ofte som deg,vil være usynlig og hater meg selv,hater min eksistens og vil opphøre.

Holdt på som deg før jeg også,nislanket meg og kastet opp,drev med selvskading også,var veldig selvdestruktiv,for hva var vel jeg verdt...ingenting!

Føler meg lite verdt fremdeles,men hvorfor...det spørr jeg meg selv ofte.

Hvorfor er jeg mindre verdt enn andre,hvorfor føler jeg at jeg har ingen rett til å være her på jorden...

Det er vanskelig å finne ut av følelsene sine.

Det er bra du har en behandler og du har all rett til det,du er ikke i veien,men forstår at det er vanskelig,når følelsene er så sterke.

Det jeg har tenkt på i det siste er at vi kommer til å dø en gang,føler at livet mitt ruller forbi øynene mine,uten at jeg deltar,kunne tenkt meg å delta...men...

Det er ikke lett dette livet,ikke for deg,meg,eller noen av oss sikkert....

Men vi må bare prøve å leve litt iallefall,gjøre så godt vi kan,prøve å finne noe posetivt,selv en liten ting.

Det må finnes "et lys i mørket",vi lever jo fremdeles,selv om det er mørkt.

Så hvis vi dør nå,kan vi gå glipp av noe,noe bedre der fremme,hvem vet...?

Dette høres vel dumt ut,men tenk på den sangen "det kommer en dag i morgen,du må tro å håpe at i morgen blir det sol"....osv.

Klem til deg...=)

[Gjest PandaMiranda]

Du er ikke narcissistisk. Jeg tror du trenger kjærlighet. Du trenger oppmuntring og positiv oppmerksomhet.

Alle trenger kjærlighet. Fra andre, javel, men også fra oss selv.

Du er inne i en krevende prosess, og i en nedtur slår bølgene ekstra hardt.

Noen av de tingene du forteller om, har jeg ikke opplevd selv. Men de tankene du beskriver, kjenner jeg igjen. Det å tro at man er null verdt, at en forpester sine omgivelser, at en liksom er skitten og så videre - det er forferdelig vondt å kjenne det slik.

Men tro meg: Dette er tanker. Det er ikke sannheten. Tankene kan være som en indre tyrann, man forteller seg selv de grusomste ting og trekker seg selv ned.

Tenk deg hvordan det ville vært hvis du våknet opp en morgen og tenkte noe pent om deg selv.

Kanskje du tenker at du er verdt å elske, at du er snill eller flink til noe. At du har en interesse som betyr noe for akkurat deg, som du har tenkt til å gjøre noe med i løpet av dagen.

Bare et tilfeldig eksempel: Tenk om du for eksempel hadde en venn du hadde ansvar for - for eksempel en hest i en stall, som du måtte besøke og gi mat til, si noen gode ord, og ri en tur med.

Eller noe helt annet, noe som betyr noe for akkurat deg, og gjør deg glad.

Jeg håper du finner en eller annen sånn gnist inni deg, og så håper jeg du kommer opp av bølgedalen, og at det blir lenge til neste gang bølgene kaster deg rundt.

Og hvis du etter hvert kjenner at du er på bedringens vei, vil bølgekastene bli mindre for hver gang.

[ananja]

Kjære deg..

ble veldig trist av å lese dette...så jeg ville bare si

kjære deg..

Ikke hat deg selv.

Det er fint at du skriver om tankene dine her. Fortsett med det!

Du er verdifull, ikke glem det! Helt sikkert mange mange som er glade i deg! Tenk hardt på det!

Forsøk å ikke gi opp! En dag Skal det bli bedre!

Bedre for både deg, meg og flere andre her...vi må tro på det!

Varme tanker til deg..

Hei.. Må bare si at jeg angrer på at jeg skrev det innlegget.. Eller dvs - jeg burde ikke ha postet det her.

Det var til hjelp å skrive ned denne tankemonologen min, det hjalp meg å finne ut hva årsaken til at jeg ønsker å sulte meg er..

Men det var unødvendig å lesse dette over på noen andre, og jeg ønsket ikke å gjøre noen triste.. beklager hvis jeg virket sentimental.. Jeg var bare litt fortvilet da jeg skrev, men det går litt bedre nå!

Men når skaden nå først er skjedd, så må jeg få takke for fine oppmuntrende og støttende ord..

Har lest at du også har det tungt for tiden.. Tenkte jeg skulle returnere dine egne ord: Du er verdifull, og en dag skal det bli bedre!

Gode tanker,

[ananja]

Du er ikke narcissistisk. Jeg tror du trenger kjærlighet. Du trenger oppmuntring og positiv oppmerksomhet.

Alle trenger kjærlighet. Fra andre, javel, men også fra oss selv.

Du er inne i en krevende prosess, og i en nedtur slår bølgene ekstra hardt.

Noen av de tingene du forteller om, har jeg ikke opplevd selv. Men de tankene du beskriver, kjenner jeg igjen. Det å tro at man er null verdt, at en forpester sine omgivelser, at en liksom er skitten og så videre - det er forferdelig vondt å kjenne det slik.

Men tro meg: Dette er tanker. Det er ikke sannheten. Tankene kan være som en indre tyrann, man forteller seg selv de grusomste ting og trekker seg selv ned.

Tenk deg hvordan det ville vært hvis du våknet opp en morgen og tenkte noe pent om deg selv.

Kanskje du tenker at du er verdt å elske, at du er snill eller flink til noe. At du har en interesse som betyr noe for akkurat deg, som du har tenkt til å gjøre noe med i løpet av dagen.

Bare et tilfeldig eksempel: Tenk om du for eksempel hadde en venn du hadde ansvar for - for eksempel en hest i en stall, som du måtte besøke og gi mat til, si noen gode ord, og ri en tur med.

Eller noe helt annet, noe som betyr noe for akkurat deg, og gjør deg glad.

Jeg håper du finner en eller annen sånn gnist inni deg, og så håper jeg du kommer opp av bølgedalen, og at det blir lenge til neste gang bølgene kaster deg rundt.

Og hvis du etter hvert kjenner at du er på bedringens vei, vil bølgekastene bli mindre for hver gang.

Tusen takk for at du skriver alt dette til meg, setter veldig stor pris på det.. Jeg kunne kjenne varmen du la i det! Samtidig så må jeg få beklage at jeg skrev det innlegget, som er noe jeg angrer litt på.

Men at jeg forpester mine omgivelser er faktisk tilfellet... Jeg er en pest og en plage for dem rundt meg, både for foreldrene mine og behandleren min. De er derimot oppmuntrende og prøver å være hyggelige,- derfor føler jeg meg så fæl ved at jeg ikke gjengjelder dette, men i stedet bare er negativ og tverr. Det må være så irriterende å høre på.

Jeg erkjenner at jeg har nådd en grense - nå vil og kan jeg ikke være til noe bry mer. Vil ikke forgifte mer. Føler meg så STYGG tvers igjennom, som om jeg er dannet av ekkel, narcissistisk, svart, grumsete, råtten materie. Får lyst til å kaste opp eller slå til meg selv!

Men nå er jeg visst i gang igjen....akkja;)

Å ha en hestevenn høres forresten veldig fint ut.. Det hadde vært noe. Men det blir nok ikke med første dessverre, men derimot tenker jeg faktisk på å gå til anskaffelse av en hund.. Hm..

Takk igjen for velmenende ord..

Vennlig hilsen

[ananja]

Du er ikke sytete,du er ærlig og det er modig gjort av deg.

Du er flink til å utrykke deg,ble trist av å lese dette,såg meg selv blandt linjene også....

Føler ofte som deg,vil være usynlig og hater meg selv,hater min eksistens og vil opphøre.

Holdt på som deg før jeg også,nislanket meg og kastet opp,drev med selvskading også,var veldig selvdestruktiv,for hva var vel jeg verdt...ingenting!

Føler meg lite verdt fremdeles,men hvorfor...det spørr jeg meg selv ofte.

Hvorfor er jeg mindre verdt enn andre,hvorfor føler jeg at jeg har ingen rett til å være her på jorden...

Det er vanskelig å finne ut av følelsene sine.

Det er bra du har en behandler og du har all rett til det,du er ikke i veien,men forstår at det er vanskelig,når følelsene er så sterke.

Det jeg har tenkt på i det siste er at vi kommer til å dø en gang,føler at livet mitt ruller forbi øynene mine,uten at jeg deltar,kunne tenkt meg å delta...men...

Det er ikke lett dette livet,ikke for deg,meg,eller noen av oss sikkert....

Men vi må bare prøve å leve litt iallefall,gjøre så godt vi kan,prøve å finne noe posetivt,selv en liten ting.

Det må finnes "et lys i mørket",vi lever jo fremdeles,selv om det er mørkt.

Så hvis vi dør nå,kan vi gå glipp av noe,noe bedre der fremme,hvem vet...?

Dette høres vel dumt ut,men tenk på den sangen "det kommer en dag i morgen,du må tro å håpe at i morgen blir det sol"....osv.

Klem til deg...=)

Hei bry. Du har alltid så mye varme å gi, du.. Du er så flink til å tenne håp! Din positive holdning er smittende:)

Jeg slutter aldri å overraskes over hvilke rare tanker mange gjør seg om seg selv..(Nå vet jeg jo at jeg ikke er noe bedre selv men..) Denne gang over at du sier du føler deg lite verdt.. Hvor tar du det fra liksom? Du som later til å være det kjempeflotte mennesket! Du er jo så god og snill, samt har så mange interessante tanker om mangt og meget. Så også entusiasmen din er smittende:)

Takk for at du leste og svarte så fint på innlegget mitt (som for øvrig aldri skulle ha vært sendt..)

[Gjest bry]

Hei bry. Du har alltid så mye varme å gi, du.. Du er så flink til å tenne håp! Din positive holdning er smittende:)

Jeg slutter aldri å overraskes over hvilke rare tanker mange gjør seg om seg selv..(Nå vet jeg jo at jeg ikke er noe bedre selv men..) Denne gang over at du sier du føler deg lite verdt.. Hvor tar du det fra liksom? Du som later til å være det kjempeflotte mennesket! Du er jo så god og snill, samt har så mange interessante tanker om mangt og meget. Så også entusiasmen din er smittende:)

Takk for at du leste og svarte så fint på innlegget mitt (som for øvrig aldri skulle ha vært sendt..)

Heia anaja!

Tusen takk selv du,ble helt skjelven jeg nå og rørt,takk for gode ord...=)

Føler meg lite verdt av mange årsaker,men prøver å gjøre noe med det,men det er ofte lettere å "gi" til andre enn seg selv,er ikke alltid lett å se hva en selv trenger.

Men gode ord gjør godt,så takk for dem...=)

Godt andre også angrer litt på hva de skriver da,men tror egentlig at det er sundt at vi deler tanker med hverandre,gjør godt det og,der og da...men man kan jo angre etterpå,hmf...ja ja..

Ha en fin dag da!

[Gjest PandaMiranda]

Tusen takk for at du skriver alt dette til meg, setter veldig stor pris på det.. Jeg kunne kjenne varmen du la i det! Samtidig så må jeg få beklage at jeg skrev det innlegget, som er noe jeg angrer litt på.

Men at jeg forpester mine omgivelser er faktisk tilfellet... Jeg er en pest og en plage for dem rundt meg, både for foreldrene mine og behandleren min. De er derimot oppmuntrende og prøver å være hyggelige,- derfor føler jeg meg så fæl ved at jeg ikke gjengjelder dette, men i stedet bare er negativ og tverr. Det må være så irriterende å høre på.

Jeg erkjenner at jeg har nådd en grense - nå vil og kan jeg ikke være til noe bry mer. Vil ikke forgifte mer. Føler meg så STYGG tvers igjennom, som om jeg er dannet av ekkel, narcissistisk, svart, grumsete, råtten materie. Får lyst til å kaste opp eller slå til meg selv!

Men nå er jeg visst i gang igjen....akkja;)

Å ha en hestevenn høres forresten veldig fint ut.. Det hadde vært noe. Men det blir nok ikke med første dessverre, men derimot tenker jeg faktisk på å gå til anskaffelse av en hund.. Hm..

Takk igjen for velmenende ord..

Vennlig hilsen

Bare hyggelig det, Ananja. Det gjør godt å prøve å hjelpe. Om det faktisk hjelper deg har jeg selvsagt ingen garanti for, men det er verdt et forsøk. Og så synes jeg det er noe i det du forteller som jeg kan kjenne igjen i mine egne erfaringer. Uansett er det å skrive her terapi for meg, det er derfor jeg tar meg tid.

For det første kjenner jeg at det er nyttig å sette ord på en del ting. For det andre får jeg en bedre bevissthet på at de vonde tingene jeg selv har opplevd på en måte blir litt nyttige, fordi jeg opplever at jeg har vokst på å være igjennom det. En tredje ting er at selv om jeg ikke lenger er så langt nede som det du beskriver, så har jeg fortsatt noen angster å jobbe med. Antakelig byr livet på utfordringer hele veien, men når man får det i overkommelige porsjoner går det an.

Synes det er kjempeflott at du tenker på å skaffe deg hund. Antakelig kommer den til å gi deg mye glede. Og så vidt jeg forstår, er det noe du trenger nå.

Forresten synes jeg ikke du trenger å angre på det du skrev. OK, det er dine følelser, og jeg kan ikke mene på dine vegne om du skal angre eller ikke. Og jeg skjønner godt den følelsen av at man ikke liker å vise det fram når man er helt nede i kjelleren. Jo, det er kjipt å være langt nede. Absolutt.

Men jeg tror likevel at du i lengden vil vokse på den åpenheten du har vist her. I alle fall er det en stor fordel med å skrive her; her er man jo anonym. Du slipper de konsekvensene som du ville fått hvis du betror seg til en person du møter, og så angrer på det.

Men at du er redd for å slite ut terapeuten din? Hmm.. Det er nå en terapeuts jobb å prøve å hjelpe en som sliter med så vonde ting som du gjør. Og det finnes mange som sliter med liknende ting, du er slett ikke alene. Terapeuten din har selv valgt yrket sitt. Så på en måte har du lov til å vrenge ut det vonde der.

Kanskje er du ikke så mye en pest og en plage som du tror. Og du: HVIS det så skulle være tilfellet at noen eventuelt synes du av og til oppfører deg vanskelig, (noe jeg ikke aner noe om, altså,) så tror jeg ikke du skal tenke at du ER sånn, men at det er forbigående. I så fall henger det kanskje sammen med det du sliter med? Alle kan bli litt vanskelige når de selv er i en vanskelig situasjon.

Og HVIS du altså skulle være litt vanskelig av og til, så tenk på en ting: Verden er full av vanskelige mennesker. Og da mener jeg VIRKELIG vanskelige mennesker. Og mange av dem gidder ikke en gang ta selvkritikk for det.

Uansett: Prøv å legge merke til de gode sidene du har. Jeg vet de finnes, for alle mennesker har gode sider, hvis de bare tar seg tid til å kjenne etter. Du kan jobbe med å oppmuntre det som er positivt i deg, og på sikt vil du da få mere overskudd å gi til andre. Og du vil kunne hente mye godt tilbake selv. Men først må du tillate deg selv å være liten, og ha behov for hjelp. Så vil du etter hvert kunne finne en vei framover - en vei som er bare din.

[Gjest MinimizeMe]

Hei, Ananja!

Du skrev et så fint svar til meg her for en liten stund siden. Jeg tok ordene dine til meg-de gjorde godt. Jeg merket at du virkelig forsto og brydde deg. Så takk, vennen! Har bare ikke hatt ork til å svare deg før. Men tusen takk skal du ha!

Husker du hva du skrev til meg? Du spurte hvorfor jeg unnskyldte meg for at jeg var til..Men nå gjør du det samme selv...ser du det?

Du skrev også at du kjente deg igjen i innlegget mitt. Jeg kan bare si det samme til deg nå!! Føler vi tenker veldig likt(men i motsetning til meg, er du veldig flink til å uttrykke deg).

Jeg angrer ofte på innlegg jeg skriver her på dol. Men så er det jo godt å få tilbakemelding fra andre, selv om det er på dumme tanker. Bra å få hjelp med å "stikke hull på" usannheter. Også så trygt å vite at en ikke er alene..Her på forumet er du jo anonym, også.

Nei, fortsett å skrive, Ananja! At du er en sympatisk og fornuftig person kommer tydelig fram gjennom det du skriver. Du ser definitivt lenger enn til din egen nesetipp!!

Jeg håper du greier å ta godt vare på deg selv og livet ditt. Det er du definitivt verdt.

Klem,

[ananja]

Bare hyggelig det, Ananja. Det gjør godt å prøve å hjelpe. Om det faktisk hjelper deg har jeg selvsagt ingen garanti for, men det er verdt et forsøk. Og så synes jeg det er noe i det du forteller som jeg kan kjenne igjen i mine egne erfaringer. Uansett er det å skrive her terapi for meg, det er derfor jeg tar meg tid.

For det første kjenner jeg at det er nyttig å sette ord på en del ting. For det andre får jeg en bedre bevissthet på at de vonde tingene jeg selv har opplevd på en måte blir litt nyttige, fordi jeg opplever at jeg har vokst på å være igjennom det. En tredje ting er at selv om jeg ikke lenger er så langt nede som det du beskriver, så har jeg fortsatt noen angster å jobbe med. Antakelig byr livet på utfordringer hele veien, men når man får det i overkommelige porsjoner går det an.

Synes det er kjempeflott at du tenker på å skaffe deg hund. Antakelig kommer den til å gi deg mye glede. Og så vidt jeg forstår, er det noe du trenger nå.

Forresten synes jeg ikke du trenger å angre på det du skrev. OK, det er dine følelser, og jeg kan ikke mene på dine vegne om du skal angre eller ikke. Og jeg skjønner godt den følelsen av at man ikke liker å vise det fram når man er helt nede i kjelleren. Jo, det er kjipt å være langt nede. Absolutt.

Men jeg tror likevel at du i lengden vil vokse på den åpenheten du har vist her. I alle fall er det en stor fordel med å skrive her; her er man jo anonym. Du slipper de konsekvensene som du ville fått hvis du betror seg til en person du møter, og så angrer på det.

Men at du er redd for å slite ut terapeuten din? Hmm.. Det er nå en terapeuts jobb å prøve å hjelpe en som sliter med så vonde ting som du gjør. Og det finnes mange som sliter med liknende ting, du er slett ikke alene. Terapeuten din har selv valgt yrket sitt. Så på en måte har du lov til å vrenge ut det vonde der.

Kanskje er du ikke så mye en pest og en plage som du tror. Og du: HVIS det så skulle være tilfellet at noen eventuelt synes du av og til oppfører deg vanskelig, (noe jeg ikke aner noe om, altså,) så tror jeg ikke du skal tenke at du ER sånn, men at det er forbigående. I så fall henger det kanskje sammen med det du sliter med? Alle kan bli litt vanskelige når de selv er i en vanskelig situasjon.

Og HVIS du altså skulle være litt vanskelig av og til, så tenk på en ting: Verden er full av vanskelige mennesker. Og da mener jeg VIRKELIG vanskelige mennesker. Og mange av dem gidder ikke en gang ta selvkritikk for det.

Uansett: Prøv å legge merke til de gode sidene du har. Jeg vet de finnes, for alle mennesker har gode sider, hvis de bare tar seg tid til å kjenne etter. Du kan jobbe med å oppmuntre det som er positivt i deg, og på sikt vil du da få mere overskudd å gi til andre. Og du vil kunne hente mye godt tilbake selv. Men først må du tillate deg selv å være liten, og ha behov for hjelp. Så vil du etter hvert kunne finne en vei framover - en vei som er bare din.

Takk igjen, PandaMiranda.

Joda..du har rett i at det tross alt hjelper å skrive litt.. Man får sortert tankene litt på den måten. Så jeg ble jo faktisk en del klokere av det innlegget jeg skrev, det gjorde at jeg fikk litt større innsikt i hva grunnen til det innfallet om å sulte seg er..

Har inntrykk av at du har litt livserfaring.. Det er godt at du synes det har kommet noe godt ut av disse erfaringene - tross alt! Det er sånn jeg også prøver å tenke! Jeg tror på at det gjør en sterkere og klokere av ikke bare å ha fått fylt sin ryggsekk med "roser".. Og det bygger fundamentet for empati.. Hvordan kan man forstå andres lidelser hvis man ikke har opplevd motgang selv? Så jeg tror man blir et bedre medmenneske av noen bølgedaler, og da har de ikke vært forgjeves..

Jeg skal ta med meg alle rådene du har gitt meg på innleggene mine, la dem gradvis få synke inn.. Kanskje jeg klarer begynne å "tro" på dem etter hvert?

Fortsatt god helg..

[Gjest PandaMiranda]

Takk igjen, PandaMiranda.

Joda..du har rett i at det tross alt hjelper å skrive litt.. Man får sortert tankene litt på den måten. Så jeg ble jo faktisk en del klokere av det innlegget jeg skrev, det gjorde at jeg fikk litt større innsikt i hva grunnen til det innfallet om å sulte seg er..

Har inntrykk av at du har litt livserfaring.. Det er godt at du synes det har kommet noe godt ut av disse erfaringene - tross alt! Det er sånn jeg også prøver å tenke! Jeg tror på at det gjør en sterkere og klokere av ikke bare å ha fått fylt sin ryggsekk med "roser".. Og det bygger fundamentet for empati.. Hvordan kan man forstå andres lidelser hvis man ikke har opplevd motgang selv? Så jeg tror man blir et bedre medmenneske av noen bølgedaler, og da har de ikke vært forgjeves..

Jeg skal ta med meg alle rådene du har gitt meg på innleggene mine, la dem gradvis få synke inn.. Kanskje jeg klarer begynne å "tro" på dem etter hvert?

Fortsatt god helg..

Takk for svar igjen. Du har mye varme, du også.

Jeg håper at terapeuten din er en sympatisk person som kan hjelpe deg.

Vi skrives sikkert igjen her inne etter hvert - og du, jeg kommer til å være veldig spent på om du skaffer deg den hunden!

Ha en fortsatt fin helg, du også.

[ananja]

Hei, Ananja!

Du skrev et så fint svar til meg her for en liten stund siden. Jeg tok ordene dine til meg-de gjorde godt. Jeg merket at du virkelig forsto og brydde deg. Så takk, vennen! Har bare ikke hatt ork til å svare deg før. Men tusen takk skal du ha!

Husker du hva du skrev til meg? Du spurte hvorfor jeg unnskyldte meg for at jeg var til..Men nå gjør du det samme selv...ser du det?

Du skrev også at du kjente deg igjen i innlegget mitt. Jeg kan bare si det samme til deg nå!! Føler vi tenker veldig likt(men i motsetning til meg, er du veldig flink til å uttrykke deg).

Jeg angrer ofte på innlegg jeg skriver her på dol. Men så er det jo godt å få tilbakemelding fra andre, selv om det er på dumme tanker. Bra å få hjelp med å "stikke hull på" usannheter. Også så trygt å vite at en ikke er alene..Her på forumet er du jo anonym, også.

Nei, fortsett å skrive, Ananja! At du er en sympatisk og fornuftig person kommer tydelig fram gjennom det du skriver. Du ser definitivt lenger enn til din egen nesetipp!!

Jeg håper du greier å ta godt vare på deg selv og livet ditt. Det er du definitivt verdt.

Klem,

Hei

Må bare si at jeg hadde håpet at du ikke skulle lese det innlegget, vurderte tom. å skrive anonymt.. For jeg vil ikke gjøre deg desillusjonert og demotivert.. Jeg har jo prøvd å stå frem som et eksempel på at joda, det går an å bli helt frisk av sf - også leser du om at jeg likevel får et tilbakefall.. Håper du ikke mister motet!

Det gjelder bare å styre unna depresjoner.. For grunnen til at jeg begynner med dette tullet igjen, er fordi jeg ikke ser noen mening med noe lengre, og er likegyldig til hva som skjer med meg.. Selv kreft e.l. er jeg likegyldig til å få. Poenget er at så lenge man har _ønske_ om å være frisk, så er det fullt mulig ikke å få tilbakefall når man først har kommet seg ut av sf! Så ikke gi opp:)

Ja, det var jo som jeg skrev i innlegget til deg, at jeg kjente meg igjen.. Oftere er det lettere å hjelpe andre, mens man lett blir litt blind når det gjelder ens egen ulogikk!

Men tusen takk for gode ord.. Som du sier, så er det litt trygt å vite at man ikke er alene..

Håper det går fremover med deg.. Du har virkelig alt å vinne på å fortsette kampen! Så lukk øynene for hva du leste om meg!

Alt godt ønskes deg,

[ananja]

Takk for svar igjen. Du har mye varme, du også.

Jeg håper at terapeuten din er en sympatisk person som kan hjelpe deg.

Vi skrives sikkert igjen her inne etter hvert - og du, jeg kommer til å være veldig spent på om du skaffer deg den hunden!

Ha en fortsatt fin helg, du også.

Vi får se om jeg klarer å styre unna de lengste syte-tankemonologene fremover..

Når det gjelder hund, så er det noe jeg for alvor har begynt å vurdere nå...så vi får se...

Må få ønske deg også lykke til på veien videre, PandaMiranda!

[ananja]

Heia anaja!

Tusen takk selv du,ble helt skjelven jeg nå og rørt,takk for gode ord...=)

Føler meg lite verdt av mange årsaker,men prøver å gjøre noe med det,men det er ofte lettere å "gi" til andre enn seg selv,er ikke alltid lett å se hva en selv trenger.

Men gode ord gjør godt,så takk for dem...=)

Godt andre også angrer litt på hva de skriver da,men tror egentlig at det er sundt at vi deler tanker med hverandre,gjør godt det og,der og da...men man kan jo angre etterpå,hmf...ja ja..

Ha en fin dag da!

Hei igjen!

Det er sant som du sier vet du, at det er lettere å se andres avsporinger enn sine egne..

Men jeg mente alt jeg sa =)

Ha en riktig fin dag (eller kveld..) du også!

[Gjest PandaMiranda]

Vi får se om jeg klarer å styre unna de lengste syte-tankemonologene fremover..

Når det gjelder hund, så er det noe jeg for alvor har begynt å vurdere nå...så vi får se...

Må få ønske deg også lykke til på veien videre, PandaMiranda!

Takk for det.

Høres ut som du er oppe av den verste bølgedalen igjen, i hvert fall. Var det ikke godt å få ut litt grøgg? Ikke godt å gå og bære på det, i alle fall...

Forresten kom jeg til å tenke på en ting som er nokså viktig i hva jeg kjenner igjen i det du har skrevet.

Det lå liksom en undertone der av at "jeg må tåle såpass, jeg må være sterk, jeg må ikke bukke under for så lite. Hvis jeg reagerer på dette, er jeg sytete og vanskelig."

Men det du har opplevd i oppveksten - og det jeg har opplevd i min oppvekst - er kanskje ikke så lite som vi av og til kan få oss selv til å tro.

Da jeg så hvor fortvilet du var, ble det en slags bekreftelse på at: Jo, barn trenger faktisk oppmuntring, de trenger kjærlighet, og når de blir herset med, så tar de faktisk skade av det.

Og jeg skal ikke tåle såpass mye. Og du skal ikke tåle såpass mye. Joda, vi vil selvsagt være sterke, vi vil gjerne klare oss, få hyggelige liv. Men det er viktig å kjenne på at det vi fikk den gangen i oppveksten, ikke var som det skulle være.

Så kanskje var det litt som å se i et speil, da jeg leste innleggene dine. Og ble minnet på at den delen av oss som en gang ble skadet, skal taes på alvor.

Jaja, så ble det et langt innlegg igjen... Hi-hi! (Jeg lider visst av skrivekløe...)

Ha det fortsatt bra.

[Gjest MinimizeMe]

Hei

Må bare si at jeg hadde håpet at du ikke skulle lese det innlegget, vurderte tom. å skrive anonymt.. For jeg vil ikke gjøre deg desillusjonert og demotivert.. Jeg har jo prøvd å stå frem som et eksempel på at joda, det går an å bli helt frisk av sf - også leser du om at jeg likevel får et tilbakefall.. Håper du ikke mister motet!

Det gjelder bare å styre unna depresjoner.. For grunnen til at jeg begynner med dette tullet igjen, er fordi jeg ikke ser noen mening med noe lengre, og er likegyldig til hva som skjer med meg.. Selv kreft e.l. er jeg likegyldig til å få. Poenget er at så lenge man har _ønske_ om å være frisk, så er det fullt mulig ikke å få tilbakefall når man først har kommet seg ut av sf! Så ikke gi opp:)

Ja, det var jo som jeg skrev i innlegget til deg, at jeg kjente meg igjen.. Oftere er det lettere å hjelpe andre, mens man lett blir litt blind når det gjelder ens egen ulogikk!

Men tusen takk for gode ord.. Som du sier, så er det litt trygt å vite at man ikke er alene..

Håper det går fremover med deg.. Du har virkelig alt å vinne på å fortsette kampen! Så lukk øynene for hva du leste om meg!

Alt godt ønskes deg,

Kjære deg!

Sånn må du ikke tenke. Du er ikke ansvarlig for andre enn deg selv, vennen. Og jeg-kanskje mer enn noen-vet hvor mye motivasjon og humør kan svinge fra en dag til en annen. Det vi kan gjøre er å støtte hverandre når vi føler vi har overskudd til det. Og du har støttet meg med dine innlegg, det skal du vite:) At du sliter litt nå, endrer ikke på det.

Hvordan går det med deg nå da? Tilbakefall er jo veldig vanlig når en har sf.

Jeg bare håper du klarer å reise deg før du faller for langt ned. For da blir det så mye vanskeligere å komme seg opp igjen:-(

Det er du jo fullt klar over selv. Jepp, I know-det er mye lettere å gi råd til andre enn å følge dem selv...jeg er flink til det, ja:-p Så her skal jeg prøve å ikke gi noen "gode" råd til deg. Jeg merker at du er ei veldig fornuftig jente, med god selvinnsikt. Kjempebra at du innser at det ikke er noe smart det som følelsene dine sier du skal gjøre; å gå ned i vekt. MYE bedre å skrive ned de destruktive tankene her, enn å handle selvdestruktivt, eller hva??

Tenker på deg, ananja. Kjemp på.

Klemmer

[Gjest bry]

Hei igjen!

Det er sant som du sier vet du, at det er lettere å se andres avsporinger enn sine egne..

Men jeg mente alt jeg sa =)

Ha en riktig fin dag (eller kveld..) du også!

Hei igjen du..=)

Kom bare til å tenke på,har du lest "veronika vil dø" med Paulo Coelho?

Den er ikke noe skummel eller overnaturlig,den er både trist og morsom,den vil jeg anbefale til alle.

Den åpnet mine øyne litt.

Ha en fin dag...=)

[ananja]

Kjære deg!

Sånn må du ikke tenke. Du er ikke ansvarlig for andre enn deg selv, vennen. Og jeg-kanskje mer enn noen-vet hvor mye motivasjon og humør kan svinge fra en dag til en annen. Det vi kan gjøre er å støtte hverandre når vi føler vi har overskudd til det. Og du har støttet meg med dine innlegg, det skal du vite:) At du sliter litt nå, endrer ikke på det.

Hvordan går det med deg nå da? Tilbakefall er jo veldig vanlig når en har sf.

Jeg bare håper du klarer å reise deg før du faller for langt ned. For da blir det så mye vanskeligere å komme seg opp igjen:-(

Det er du jo fullt klar over selv. Jepp, I know-det er mye lettere å gi råd til andre enn å følge dem selv...jeg er flink til det, ja:-p Så her skal jeg prøve å ikke gi noen "gode" råd til deg. Jeg merker at du er ei veldig fornuftig jente, med god selvinnsikt. Kjempebra at du innser at det ikke er noe smart det som følelsene dine sier du skal gjøre; å gå ned i vekt. MYE bedre å skrive ned de destruktive tankene her, enn å handle selvdestruktivt, eller hva??

Tenker på deg, ananja. Kjemp på.

Klemmer

Hei igjen!

Du har så rett i at tilbakefall er vanlig. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle skje meg, jeg som har vært frisk i flere år!

Akkurat nå vet jeg ikke helt hvor dette vil ende; er tilbake i gamle synder ja... På en måte så vil jeg bare melde meg ut, la meg falle helt til bunns og vil ikke det som du sier - komme meg opp igjen..

Samtidig så blir jeg redd og tenker at dette er en farlig vei å begi seg ut på.. I tilfelle jeg skulle ombestemme meg etter at det har gått for langt.. Det er ikke noe stas med div. skader dette tullet kan resultere i heller, som benskjørhet - samt mye verre ting (ja, det burde du også tenke på..!)

Jeg vet jeg kan snu hvis jeg bare _vil_ og bestemmer meg for det, men jeg vet ikke om jeg vil det rett og slett! Nei, jeg vil liksom bare BORT, og vil late som jeg ikke finnes - både for meg selv og de rundt meg.

Det handler vel også litt om at jeg mangler bedre mestringsstrategier..

Også er det en slags straff - jeg vil rense meg for alt det stygge og egoistiske i meg, det som gjør at jeg er til bry. Ser på meg selv som en søppelhaug som ligger og råtner og forpester omverdenen.. *grøss*

Nei, så jeg er litt rådvill. Men det er vel den gamle, velkjente konflikten dette, som du sikkert kjenner igjen..

Håper du er mer fornuftig enn meg for tiden..

Takk for støtten, du MinimizeMe (huff, så trist nick..)

Beklager at dette ble litt langt og sytete igjen!

*klem*

[ananja]

Takk for det.

Høres ut som du er oppe av den verste bølgedalen igjen, i hvert fall. Var det ikke godt å få ut litt grøgg? Ikke godt å gå og bære på det, i alle fall...

Forresten kom jeg til å tenke på en ting som er nokså viktig i hva jeg kjenner igjen i det du har skrevet.

Det lå liksom en undertone der av at "jeg må tåle såpass, jeg må være sterk, jeg må ikke bukke under for så lite. Hvis jeg reagerer på dette, er jeg sytete og vanskelig."

Men det du har opplevd i oppveksten - og det jeg har opplevd i min oppvekst - er kanskje ikke så lite som vi av og til kan få oss selv til å tro.

Da jeg så hvor fortvilet du var, ble det en slags bekreftelse på at: Jo, barn trenger faktisk oppmuntring, de trenger kjærlighet, og når de blir herset med, så tar de faktisk skade av det.

Og jeg skal ikke tåle såpass mye. Og du skal ikke tåle såpass mye. Joda, vi vil selvsagt være sterke, vi vil gjerne klare oss, få hyggelige liv. Men det er viktig å kjenne på at det vi fikk den gangen i oppveksten, ikke var som det skulle være.

Så kanskje var det litt som å se i et speil, da jeg leste innleggene dine. Og ble minnet på at den delen av oss som en gang ble skadet, skal taes på alvor.

Jaja, så ble det et langt innlegg igjen... Hi-hi! (Jeg lider visst av skrivekløe...)

Ha det fortsatt bra.

Hei !

Det er bare hyggelig at du skriver langt, vet du;)

Den undertonen du visst har lagt merke til, har tenkt litt over den nå... I mitt tilfelle tror jeg det handler om en frykt for å virke selvsentrert og selvmedlidende.. Og også en frykt for å vise en mer sårbare side, noe som kanskje henger sammen med nettopp med det første - at jeg ved å vise "mitt sanne (triste) jeg" er redd for å virke selvopptatt og sytete.. Også ligger det jo i hele tiden i bakhodet at det er mange som har det verre, så det er kanskje der det kommer inn det du nevner om "ikke å bukke under for så lite".. Frykter også at andre skal tenke at mine problemer er små og ikke gir noen rett til å syte..

Som en følge er jeg en flittig bruker av en glad-maske - tom. på dol, selv om jeg her, hvor man er anonym, prøver å ta den av.. Men det ender med at jeg får dårlig samvittighet likevel, ja som etter det innlegget jeg startet denne tråden med..

Tror virkelig du er inne på noe essensielt her.. For hvorfor tenker jeg på denne måten ?

Vet ikke om det var akkurat dette du kjente deg igjen i? Men jeg leste du skrev et sted at din mor har et forkvaklet forhold til følelser, og det samme har mine foreldre.. Jeg mangler på sett og vis et indre emosjonelt språk. Kanskje du óg gjør det? Men det ble kanskje litt på siden av det du siktet til..

Ha det bra du også