Har oppgitt meg selv

[ananja]

Hei !

Det er bare hyggelig at du skriver langt, vet du;)

Den undertonen du visst har lagt merke til, har tenkt litt over den nå... I mitt tilfelle tror jeg det handler om en frykt for å virke selvsentrert og selvmedlidende.. Og også en frykt for å vise en mer sårbare side, noe som kanskje henger sammen med nettopp med det første - at jeg ved å vise "mitt sanne (triste) jeg" er redd for å virke selvopptatt og sytete.. Også ligger det jo i hele tiden i bakhodet at det er mange som har det verre, så det er kanskje der det kommer inn det du nevner om "ikke å bukke under for så lite".. Frykter også at andre skal tenke at mine problemer er små og ikke gir noen rett til å syte..

Som en følge er jeg en flittig bruker av en glad-maske - tom. på dol, selv om jeg her, hvor man er anonym, prøver å ta den av.. Men det ender med at jeg får dårlig samvittighet likevel, ja som etter det innlegget jeg startet denne tråden med..

Tror virkelig du er inne på noe essensielt her.. For hvorfor tenker jeg på denne måten ?

Vet ikke om det var akkurat dette du kjente deg igjen i? Men jeg leste du skrev et sted at din mor har et forkvaklet forhold til følelser, og det samme har mine foreldre.. Jeg mangler på sett og vis et indre emosjonelt språk. Kanskje du óg gjør det? Men det ble kanskje litt på siden av det du siktet til..

Ha det bra du også

Ja, nå skrev jeg langt selv...)

[Gjest MinimizeMe]

Hei igjen!

Du har så rett i at tilbakefall er vanlig. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle skje meg, jeg som har vært frisk i flere år!

Akkurat nå vet jeg ikke helt hvor dette vil ende; er tilbake i gamle synder ja... På en måte så vil jeg bare melde meg ut, la meg falle helt til bunns og vil ikke det som du sier - komme meg opp igjen..

Samtidig så blir jeg redd og tenker at dette er en farlig vei å begi seg ut på.. I tilfelle jeg skulle ombestemme meg etter at det har gått for langt.. Det er ikke noe stas med div. skader dette tullet kan resultere i heller, som benskjørhet - samt mye verre ting (ja, det burde du også tenke på..!)

Jeg vet jeg kan snu hvis jeg bare _vil_ og bestemmer meg for det, men jeg vet ikke om jeg vil det rett og slett! Nei, jeg vil liksom bare BORT, og vil late som jeg ikke finnes - både for meg selv og de rundt meg.

Det handler vel også litt om at jeg mangler bedre mestringsstrategier..

Også er det en slags straff - jeg vil rense meg for alt det stygge og egoistiske i meg, det som gjør at jeg er til bry. Ser på meg selv som en søppelhaug som ligger og råtner og forpester omverdenen.. *grøss*

Nei, så jeg er litt rådvill. Men det er vel den gamle, velkjente konflikten dette, som du sikkert kjenner igjen..

Håper du er mer fornuftig enn meg for tiden..

Takk for støtten, du MinimizeMe (huff, så trist nick..)

Beklager at dette ble litt langt og sytete igjen!

*klem*

Leit å lese, ananja:´(

Har du noen (psykolog el.l) som du kan prate med om disse vanskelige tankene og følelsene?

Du lurer bare deg selv, vettu. Alt blir motsatt av det du ønsker. Du vil bort, bli usynlig. Det vil(le) jeg også. I stedet blir en jo mere synlig når en går ned i vekt. Du vil ikke være til bry, sier du. Men tror du ikke de rundt deg vil bry seg og bekymre seg "blå" når de ser at du sliter? Det er så fælt, synes jeg, å skape angst hos sine kjære:(( Noe av det verste. Mamma har begynt hos psykolog pga meg!!!!

En liten stund kan nok sult ta bort problemene. Men du vet så godt at det ikke løser dem. Sf skaper bare nye. (Som hos meg med denne evinnelige overspising-oppkast-sirkelen som jeg ikke klarer ta meg ut av, enda det er aøt jeg vil!)

Så er det disse skadene,ja. Grøss. Tenker mye på dem. Plutselig kan en sitte der handikappet.Ikke gøy i det hele tatt:((

Åh, jeg ser så godt hvor bortkastet det er "å tulle med mat" når jeg leser innlegg som ditt. Takk for at du minte meg på dte..Synes det er så synd at du skal slite med dette, at "dritten" har kommet tilbake!!! Du fortjener det IKKE!

Men husk, ananja, det som hender oss, det hender. Tanker kan slå ned i oss som lynnedslag. Livet er ikke alltid rettferdig. Men hva vi gjør utav situasjonen vi er havnet i er opp til oss. Ta hjelp av noen, please? Du har ikke kommet denne lange veien for ingenting, vel?

Mange varme klemmer fra meg med det tragiske nicket;) (Har du forslag til et bedre?)

[Gjest PandaMiranda]

Ja, nå skrev jeg langt selv...)

Ja, det er helt ok at du skriver langt. (så da er vi to!)

Takk for at du deler dine tanker. Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev, jeg. Det er denne rare mekanismen... Så fort gjort å bli selvutslettende når de vanskelige følelsene kommer. Dvs - antakelig fordi vi har lært det. For en god del mennesker kan kanskje bli for lite ydmyke av og til? Utfordringen er kanskje å finne balansen.

Det uttrykket du bruker: "indre emosjonelt språk", tror jeg er veldig essensielt. Det tror jeg vi trenger som mennesker, for å takle livene våre og finne mening.

Du sier du mangler det? Nå vet jeg ikke alt om hva du legger i det. Men etter innleggene dine å dømme, ville jeg ikke tro det?

Men det indre emosjonelle språket er sikkert noe vi alle kan jobbe med gjennom hele livet. Og det kan være like mye en spennende reise, som en vanskelig utfordring.

For min egen del føler jeg at det er på bedringens vei. Jeg slet veldig mye da jeg var yngre, og idag takler jeg veldig mye mer både i det ytre og indre livet. På en måte er det blitt større sammenheng mellom det jeg har inni meg, og hvordan jeg orienterer meg i forhold til verden utenfor. Det er blitt mer plass til meg, rett og slett...

[Gjest PandaMiranda]

Hei igjen du..=)

Kom bare til å tenke på,har du lest "veronika vil dø" med Paulo Coelho?

Den er ikke noe skummel eller overnaturlig,den er både trist og morsom,den vil jeg anbefale til alle.

Den åpnet mine øyne litt.

Ha en fin dag...=)

Den har jeg også lest! Det var en vakker bok. Den ga meg mye.

[Gjest bry]

Den har jeg også lest! Det var en vakker bok. Den ga meg mye.

Meg også...=)

Har mange bra bøker han.

[ananja]

Leit å lese, ananja:´(

Har du noen (psykolog el.l) som du kan prate med om disse vanskelige tankene og følelsene?

Du lurer bare deg selv, vettu. Alt blir motsatt av det du ønsker. Du vil bort, bli usynlig. Det vil(le) jeg også. I stedet blir en jo mere synlig når en går ned i vekt. Du vil ikke være til bry, sier du. Men tror du ikke de rundt deg vil bry seg og bekymre seg "blå" når de ser at du sliter? Det er så fælt, synes jeg, å skape angst hos sine kjære:(( Noe av det verste. Mamma har begynt hos psykolog pga meg!!!!

En liten stund kan nok sult ta bort problemene. Men du vet så godt at det ikke løser dem. Sf skaper bare nye. (Som hos meg med denne evinnelige overspising-oppkast-sirkelen som jeg ikke klarer ta meg ut av, enda det er aøt jeg vil!)

Så er det disse skadene,ja. Grøss. Tenker mye på dem. Plutselig kan en sitte der handikappet.Ikke gøy i det hele tatt:((

Åh, jeg ser så godt hvor bortkastet det er "å tulle med mat" når jeg leser innlegg som ditt. Takk for at du minte meg på dte..Synes det er så synd at du skal slite med dette, at "dritten" har kommet tilbake!!! Du fortjener det IKKE!

Men husk, ananja, det som hender oss, det hender. Tanker kan slå ned i oss som lynnedslag. Livet er ikke alltid rettferdig. Men hva vi gjør utav situasjonen vi er havnet i er opp til oss. Ta hjelp av noen, please? Du har ikke kommet denne lange veien for ingenting, vel?

Mange varme klemmer fra meg med det tragiske nicket;) (Har du forslag til et bedre?)

Nå får du meg sannelig litt på gli... Jeg vet...man blir jo faktisk "til bry" ved sf også... Foreløbig så klarer jeg å skjule det, men går det langt nok så blir man, som du sier, ironisk nok ikke usynlig, men synlig... Det er grusomt å tenke på all bekymring jeg har forvoldt foreldrene mine, mamma var jo helt fortvilet da det stod på som verst den gangen...

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at moren din går til psykolog pga deg (det er jo heller ikke sikkert at det bare er derfor), for dette er på ingen måte din skyld.. Det er ingen som får sf fordi det er så "morsomt"..

Det skaper bare nye problemer også, ja.. Sf er rett og slett ingen god løsning (!!)

Nå er det faktisk du som minner meg på mang en ting her... Hm.. Men så er det det at jeg er så flink til å late som... Trekker meg inn i meg selv, og bare skyver realitetene under teppet..

Jeg går til en psykiater. Gjør du det for tiden? Forresten så hadde jeg også bulimi i en periode for mange år siden.. Vet ikke hva som er verst egentlig! Kanskje bulimi faktisk..

Det er godt jeg bidro til å minne deg også på hvor unødvendig det er å holde på slik! Nå ble jeg glad:o)

"Fornøyd med meg selv" synes jeg bør bli ditt nye nick;)

Varme klemmer tilbake!

[ananja]

Ja, det er helt ok at du skriver langt. (så da er vi to!)

Takk for at du deler dine tanker. Jeg kjente meg igjen i mye av det du skrev, jeg. Det er denne rare mekanismen... Så fort gjort å bli selvutslettende når de vanskelige følelsene kommer. Dvs - antakelig fordi vi har lært det. For en god del mennesker kan kanskje bli for lite ydmyke av og til? Utfordringen er kanskje å finne balansen.

Det uttrykket du bruker: "indre emosjonelt språk", tror jeg er veldig essensielt. Det tror jeg vi trenger som mennesker, for å takle livene våre og finne mening.

Du sier du mangler det? Nå vet jeg ikke alt om hva du legger i det. Men etter innleggene dine å dømme, ville jeg ikke tro det?

Men det indre emosjonelle språket er sikkert noe vi alle kan jobbe med gjennom hele livet. Og det kan være like mye en spennende reise, som en vanskelig utfordring.

For min egen del føler jeg at det er på bedringens vei. Jeg slet veldig mye da jeg var yngre, og idag takler jeg veldig mye mer både i det ytre og indre livet. På en måte er det blitt større sammenheng mellom det jeg har inni meg, og hvordan jeg orienterer meg i forhold til verden utenfor. Det er blitt mer plass til meg, rett og slett...

Hei igjen.

Ja, det er det å finne den rette balansen.. Men som du er inne på, når man nærmest har fått det inn med morsmelken at følelser er tabu, at man bare skal smile og gjøre andre til lags, så kan det være litt vanskelig å overvinne den refleksen man har tilegnet seg, som setter inn med skyld, skam osv. når man trer ut av rollen sin. Det er kanskje å finne ut av slike ting du har jobbet med..?

Det indre emosjonelle språket er en internalisering av den opplæringen i følelser man får av foreldrene. Det gjør at en er mer bevisst samt anerkjenner ens eget følelsesliv, man kjenner igjen ulike følelser, kan skille mellom mange nyanser osv. Det indre emosjonelle språket blir fattigere hvis barnets emosjonelle side derimot glatt overses av foreldrene.

Og det forstår jeg var tilfellet hos deg.. Jeg leste nemlig noe du skrev i annen tråd (men har ikke lest artikkelen), og det var veldig trist lesning... Det er gledelig å høre at du har kommet deg videre !

Kan forstå at det ikke virker som jeg har problemer på den fronten ut fra skriveriene mine her:o) Vel, jeg kommer meg! Og det er lettere å skrive.. Er nok ikke like åpen ansikt til ansikt.. Likevel; det er rart med det, men jeg får instinktivt dårlig samvittighet bare av å skrive ordet "følelse".. Blir faktisk småkvalm..

Men det forarger meg at det skal være slik, så jeg prøver altså å trosse det.. Har undertrykket følelser et halvt liv. Som du sier, så er det heldigvis noe man kan jobbe med!

Mennesket er jo faktisk ikke bare biologi.

Må si det er kjempeflott at du ser lysere på tilværelsen i dag og at du har tatt noen steg fremover.. Selv om slikt sikkert kan være en livslang prosess. Man må vel lære det man ikke lærte, akseptere det som en gang var uakseptabelt, bearbeide vonde minner, sørge over at foreldrene ikke var fullkomne og så kjempe mot evt. bitterhet.. Dette kan jeg tro kan ta et liv, og det er vel individuelt hvor langt i en slik prosess man kommer.. Synes det virker som du er på god vei i hvert fall:)

Gode tanker,

[ananja]

Hei igjen du..=)

Kom bare til å tenke på,har du lest "veronika vil dø" med Paulo Coelho?

Den er ikke noe skummel eller overnaturlig,den er både trist og morsom,den vil jeg anbefale til alle.

Den åpnet mine øyne litt.

Ha en fin dag...=)

Hei! Leste Veronica vil dø sist jul:o) Kjempefin!

[Gjest MinimizeMe]

Nå får du meg sannelig litt på gli... Jeg vet...man blir jo faktisk "til bry" ved sf også... Foreløbig så klarer jeg å skjule det, men går det langt nok så blir man, som du sier, ironisk nok ikke usynlig, men synlig... Det er grusomt å tenke på all bekymring jeg har forvoldt foreldrene mine, mamma var jo helt fortvilet da det stod på som verst den gangen...

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at moren din går til psykolog pga deg (det er jo heller ikke sikkert at det bare er derfor), for dette er på ingen måte din skyld.. Det er ingen som får sf fordi det er så "morsomt"..

Det skaper bare nye problemer også, ja.. Sf er rett og slett ingen god løsning (!!)

Nå er det faktisk du som minner meg på mang en ting her... Hm.. Men så er det det at jeg er så flink til å late som... Trekker meg inn i meg selv, og bare skyver realitetene under teppet..

Jeg går til en psykiater. Gjør du det for tiden? Forresten så hadde jeg også bulimi i en periode for mange år siden.. Vet ikke hva som er verst egentlig! Kanskje bulimi faktisk..

Det er godt jeg bidro til å minne deg også på hvor unødvendig det er å holde på slik! Nå ble jeg glad:o)

"Fornøyd med meg selv" synes jeg bør bli ditt nye nick;)

Varme klemmer tilbake!

God morgen, ananja!

Takk for svaret. Jeg skal skrive et ordentlig svar til deg i kveld, nå har jeg ikke tid for jeg må stikke til skolen.

Men jeg ville bare ønske deg en god tirsdag! Jeg har startet dagen med frokost...anbefales;) Så får en bare krysse fingrene for at jeg klarer å fortsette på denne gode bølgen. Krysser fingrene for deg også, hvis jeg får lov=)

Klem

[Gjest bry]

Hei! Leste Veronica vil dø sist jul:o) Kjempefin!

Hei!

Ja sant den var,syns alle burde lese den...=)

[Gjest MinimizeMe]

Nå får du meg sannelig litt på gli... Jeg vet...man blir jo faktisk "til bry" ved sf også... Foreløbig så klarer jeg å skjule det, men går det langt nok så blir man, som du sier, ironisk nok ikke usynlig, men synlig... Det er grusomt å tenke på all bekymring jeg har forvoldt foreldrene mine, mamma var jo helt fortvilet da det stod på som verst den gangen...

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at moren din går til psykolog pga deg (det er jo heller ikke sikkert at det bare er derfor), for dette er på ingen måte din skyld.. Det er ingen som får sf fordi det er så "morsomt"..

Det skaper bare nye problemer også, ja.. Sf er rett og slett ingen god løsning (!!)

Nå er det faktisk du som minner meg på mang en ting her... Hm.. Men så er det det at jeg er så flink til å late som... Trekker meg inn i meg selv, og bare skyver realitetene under teppet..

Jeg går til en psykiater. Gjør du det for tiden? Forresten så hadde jeg også bulimi i en periode for mange år siden.. Vet ikke hva som er verst egentlig! Kanskje bulimi faktisk..

Det er godt jeg bidro til å minne deg også på hvor unødvendig det er å holde på slik! Nå ble jeg glad:o)

"Fornøyd med meg selv" synes jeg bør bli ditt nye nick;)

Varme klemmer tilbake!

Hei igjen du:-)

"Fornøyd med meg selv", ja..Hehe. Er vel ikke helt klar for det nicket ennå(og dessuten var det nok noe i lengste laget), men jeg skal se om jeg får tenkt ut et smart nick som er litt mere positivt enn det jeg har:-)

Takk det samme: Så bra hvis jeg fikk deg også litt på gli´da=) To hoder tenker bedre enn ett vettu:)

Det finnes virkelig ikke mye positivt med å ha spiseforstyrrelser. Jeg har prøvd å sette opp lister over fordeler og ulemper med sf, og da blir ulempe-siden alltid mye lengre! En nyttig øvelse for å motuvere seg selv i grunnen. Noen fordeler drar vi jo av å være syk,da, ellers hadde vi vel ikke "valgt" det. Jeg mener ikke å si at vi velger det bevisst altså, men det er jo en del vedlikeholdsfaktorer inne i bildet. Både fysiske og psykiske.

En ting jeg har merket er at det krever ekstremt mye lenger tid å bli kvitt dårlige vaner/handlingsmønstre enn det tar å innarbeide dem..:-/ Du sitter fast før du aner det. Derfor vil jeg råde deg til å snu hvis du ennå kan...før du roter deg mere inn i dette tullballet. Hvem vet, om du fortsetter, kan det bli enda verre enn sist gang!! Du har jo ingen gareantier for at du vil komme deg like helskinnet gjennom dette en gang til.

Å ha kjempet seg gjennom en sf, slik du har, står det STOR respekt av, må jeg si. Har du tenkt på hvilket forbilde du har muligheten til å være? Du kan holde foredrag, eller hjelpe andre på ulike måter(gjennom iks, innen helsevesnet, skole osv. Op på nettet seff:) hvis du ønsker det. Ønsker du det ikke, bør du i det minste være veldig stolt av deg selv. Prøv å tenk på det du har oppnådd!! Er det verdt å kaste det bort? Hva har skjedd som gjør det verdt det?

Bra at du har en psyk. som du snakker med. Jeg har ikke det for tiden(mitt valg, tok en pause pga ingen motivasjon), men jeg skal til psyken igjen om en mnd. ca. Jeg innser at jeg trenger mer hjelp skal jeg klare å bli frisk, men motivasjonen svinger så I dag kjenner jeg meg nokså motivert egentlig. Jeg var smart og fikk med meg noen venner ut og spise lunsj på kafé! *Litt stolt* :-) Det gjelder å ta hjelp av omgivelsene når en kan.

Puh, langt innlegg! Skriv gjerne igjen, det er hyggelig å "prate" med deg:)

[Gjest PandaMiranda]

Hei igjen.

Ja, det er det å finne den rette balansen.. Men som du er inne på, når man nærmest har fått det inn med morsmelken at følelser er tabu, at man bare skal smile og gjøre andre til lags, så kan det være litt vanskelig å overvinne den refleksen man har tilegnet seg, som setter inn med skyld, skam osv. når man trer ut av rollen sin. Det er kanskje å finne ut av slike ting du har jobbet med..?

Det indre emosjonelle språket er en internalisering av den opplæringen i følelser man får av foreldrene. Det gjør at en er mer bevisst samt anerkjenner ens eget følelsesliv, man kjenner igjen ulike følelser, kan skille mellom mange nyanser osv. Det indre emosjonelle språket blir fattigere hvis barnets emosjonelle side derimot glatt overses av foreldrene.

Og det forstår jeg var tilfellet hos deg.. Jeg leste nemlig noe du skrev i annen tråd (men har ikke lest artikkelen), og det var veldig trist lesning... Det er gledelig å høre at du har kommet deg videre !

Kan forstå at det ikke virker som jeg har problemer på den fronten ut fra skriveriene mine her:o) Vel, jeg kommer meg! Og det er lettere å skrive.. Er nok ikke like åpen ansikt til ansikt.. Likevel; det er rart med det, men jeg får instinktivt dårlig samvittighet bare av å skrive ordet "følelse".. Blir faktisk småkvalm..

Men det forarger meg at det skal være slik, så jeg prøver altså å trosse det.. Har undertrykket følelser et halvt liv. Som du sier, så er det heldigvis noe man kan jobbe med!

Mennesket er jo faktisk ikke bare biologi.

Må si det er kjempeflott at du ser lysere på tilværelsen i dag og at du har tatt noen steg fremover.. Selv om slikt sikkert kan være en livslang prosess. Man må vel lære det man ikke lærte, akseptere det som en gang var uakseptabelt, bearbeide vonde minner, sørge over at foreldrene ikke var fullkomne og så kjempe mot evt. bitterhet.. Dette kan jeg tro kan ta et liv, og det er vel individuelt hvor langt i en slik prosess man kommer.. Synes det virker som du er på god vei i hvert fall:)

Gode tanker,

Takk for dine tanker.

Følelser er rare. Det merkeligste er at de kan gå og gjemme seg, men likevel finnes de. De kan forkle seg til grusomme beist, mens de egentlig er små, redde og ynkelige...

Men hvis de får leve fritt, kan de være som en solfylt blomsterhage eller et stormfullt hav.

Ja, det er trist at foreldre kan frarøve sine barn friheten til å føle. Og det er en lang prosess å jobbe seg tilbake til sine naturlige følelser - glede, kjærlighet, tristhet, sinne, - slik de er uten innblanding av for eksempel angst og depresjon.

Men selv om prosessen kan være tidkrevende, kan en likevel finne glede i hvert framskritt. Det er noe med at veien er målet, og vi kommer aldri helt fram - for et endelig mål finnes ikke. Målet er bare retningen vi går i.

Jeg synes også det ligger trøst i at alle har sitt, smått eller stort, og ingen er perfekt. Vi er alle underveis.

Så lenge vi er åpne, kan vi i det minste lære noe av vanskelighetene. Og verden og livet er mangfoldig.

Synes livet kan være godt når jeg føler en viss styring, og samtidig vokser på de utfordringene jeg møter. Men det har også vært noen tøffe tak til tider, og det hender jeg har litt framtidsangst.

Men det gir litt håp å se tilbake på utfordringer jeg har mestret, da klarer jeg litt mer å tenke at det går an å få til ting man vil her i verden, selv om de kanskje aldri blir akkurat sånn som man har tenkt seg.

[ananja]

Hei igjen du:-)

"Fornøyd med meg selv", ja..Hehe. Er vel ikke helt klar for det nicket ennå(og dessuten var det nok noe i lengste laget), men jeg skal se om jeg får tenkt ut et smart nick som er litt mere positivt enn det jeg har:-)

Takk det samme: Så bra hvis jeg fikk deg også litt på gli´da=) To hoder tenker bedre enn ett vettu:)

Det finnes virkelig ikke mye positivt med å ha spiseforstyrrelser. Jeg har prøvd å sette opp lister over fordeler og ulemper med sf, og da blir ulempe-siden alltid mye lengre! En nyttig øvelse for å motuvere seg selv i grunnen. Noen fordeler drar vi jo av å være syk,da, ellers hadde vi vel ikke "valgt" det. Jeg mener ikke å si at vi velger det bevisst altså, men det er jo en del vedlikeholdsfaktorer inne i bildet. Både fysiske og psykiske.

En ting jeg har merket er at det krever ekstremt mye lenger tid å bli kvitt dårlige vaner/handlingsmønstre enn det tar å innarbeide dem..:-/ Du sitter fast før du aner det. Derfor vil jeg råde deg til å snu hvis du ennå kan...før du roter deg mere inn i dette tullballet. Hvem vet, om du fortsetter, kan det bli enda verre enn sist gang!! Du har jo ingen gareantier for at du vil komme deg like helskinnet gjennom dette en gang til.

Å ha kjempet seg gjennom en sf, slik du har, står det STOR respekt av, må jeg si. Har du tenkt på hvilket forbilde du har muligheten til å være? Du kan holde foredrag, eller hjelpe andre på ulike måter(gjennom iks, innen helsevesnet, skole osv. Op på nettet seff:) hvis du ønsker det. Ønsker du det ikke, bør du i det minste være veldig stolt av deg selv. Prøv å tenk på det du har oppnådd!! Er det verdt å kaste det bort? Hva har skjedd som gjør det verdt det?

Bra at du har en psyk. som du snakker med. Jeg har ikke det for tiden(mitt valg, tok en pause pga ingen motivasjon), men jeg skal til psyken igjen om en mnd. ca. Jeg innser at jeg trenger mer hjelp skal jeg klare å bli frisk, men motivasjonen svinger så I dag kjenner jeg meg nokså motivert egentlig. Jeg var smart og fikk med meg noen venner ut og spise lunsj på kafé! *Litt stolt* :-) Det gjelder å ta hjelp av omgivelsene når en kan.

Puh, langt innlegg! Skriv gjerne igjen, det er hyggelig å "prate" med deg:)

Hei igjen!

Håper det ble en god tirsdag for deg også, og at den flotte trenden fra morgenen av vedvarte

Det du sier om handlings-/tankemønstre er veldig sant.. Jeg tror det er her mye av problemet ved sf ligger, i hvordan klare å endre dette godt innarbeidete, fastlåste mønsteret. Og dette mønsterets funksjon er vel å kontrollere/undertrykke angst etc. Så man må finne en annen, mer hensiktsmessig mestringsstrategi/kontrollmekanisme.

Når dette mønsteret virkelig har satt seg, som hos deg, så tror jeg nok dessverre ikke at det er noen vei utenom terapi..

Jeg er heldig, for jeg fikk god hjelp til å avvenne meg med sf-mønsteret ved innleggelse, og fikk innarbeidet et nytt, "normalt-forhold-til-mat-mønster". Så selv om jeg nå har falt tilbake til det gamle, så har jeg fortsatt det nye gjemt et sted.. Jeg kan på sett og vis _velge_ hvilket spor jeg vil følge fordi jeg har to å velge blant, det er derfor jeg sier at jeg kan snu hvis jeg _vil_. Men...når man først er "fanget"... Og lettere blir det ikke nei, du har helt rett i det..

Derimot så spørs det om du _bare_ kan bruke viljen, for det spørs dessverre om du har noe annet mønster å velge..? Hvis du skjønner hva jeg mener.. Du må kanskje få hjelp til å skape et nytt mønster først, og _så_ må du bruke viljen din til å følge det nye. Kanskje du har alt å vinne på å legge deg inn et sted..?

Men det er kjempebra at du tar små skritt - du må spise frokost i morgen også da.. Og ta en titt på ulempe-listen din så ofte som mulig...! Så skal jeg prøve på det samme...

Vel, dette her var bare mine mer eller mindre gjennomtenkte teorier altså..

Takk for mange fornuftige tanker, ble rett og slett litt lettere til sinns og litt mer positiv innstilt av å lese svarene dine..

*Mange klemmer*

[ananja]

Takk for dine tanker.

Følelser er rare. Det merkeligste er at de kan gå og gjemme seg, men likevel finnes de. De kan forkle seg til grusomme beist, mens de egentlig er små, redde og ynkelige...

Men hvis de får leve fritt, kan de være som en solfylt blomsterhage eller et stormfullt hav.

Ja, det er trist at foreldre kan frarøve sine barn friheten til å føle. Og det er en lang prosess å jobbe seg tilbake til sine naturlige følelser - glede, kjærlighet, tristhet, sinne, - slik de er uten innblanding av for eksempel angst og depresjon.

Men selv om prosessen kan være tidkrevende, kan en likevel finne glede i hvert framskritt. Det er noe med at veien er målet, og vi kommer aldri helt fram - for et endelig mål finnes ikke. Målet er bare retningen vi går i.

Jeg synes også det ligger trøst i at alle har sitt, smått eller stort, og ingen er perfekt. Vi er alle underveis.

Så lenge vi er åpne, kan vi i det minste lære noe av vanskelighetene. Og verden og livet er mangfoldig.

Synes livet kan være godt når jeg føler en viss styring, og samtidig vokser på de utfordringene jeg møter. Men det har også vært noen tøffe tak til tider, og det hender jeg har litt framtidsangst.

Men det gir litt håp å se tilbake på utfordringer jeg har mestret, da klarer jeg litt mer å tenke at det går an å få til ting man vil her i verden, selv om de kanskje aldri blir akkurat sånn som man har tenkt seg.

Dette var veldig fine ord.. De traff meg veldig..

Tror nok jeg har et stykke igjen, når det gjelder det du sier om å jobbe seg tilbake til ens naturlige følelser. Ja, det kan nok være en lærerik vei, man lærer seg selv stadig bedre å kjenne.. Det blir en reise inn i en selv - selv om det hørtes ut som en klisjé

Mye av det jeg har vært gjennom ville jeg ikke ha vært foruten, når alt kommer til alt..

Tusen takk for så mange kloke ord, de utgjør en liten skattekiste for meg

En god natt ønskes deg, PandaMiranda.

[Gjest PandaMiranda]

Dette var veldig fine ord.. De traff meg veldig..

Tror nok jeg har et stykke igjen, når det gjelder det du sier om å jobbe seg tilbake til ens naturlige følelser. Ja, det kan nok være en lærerik vei, man lærer seg selv stadig bedre å kjenne.. Det blir en reise inn i en selv - selv om det hørtes ut som en klisjé

Mye av det jeg har vært gjennom ville jeg ikke ha vært foruten, når alt kommer til alt..

Tusen takk for så mange kloke ord, de utgjør en liten skattekiste for meg

En god natt ønskes deg, PandaMiranda.

Takk for det, hyggelig at du synes det.

Kanskje vi trenger noen "klisjeer"? Jeg tror det er som med ordspråk, at de er mye brukt fordi det ligger livserfaringer i det.

Og så finner jeg mye styrke i å bruke fantasi og symbolikk - de er gjerne tett knyttet til følelseslivet. Det sies jo også at det er god terapi i å drive med noe kreativt.

Ha en fin kveld! Og fortsatt lykke til videre i prosessen.

[Gjest MinimizeMe]

Hei igjen!

Håper det ble en god tirsdag for deg også, og at den flotte trenden fra morgenen av vedvarte

Det du sier om handlings-/tankemønstre er veldig sant.. Jeg tror det er her mye av problemet ved sf ligger, i hvordan klare å endre dette godt innarbeidete, fastlåste mønsteret. Og dette mønsterets funksjon er vel å kontrollere/undertrykke angst etc. Så man må finne en annen, mer hensiktsmessig mestringsstrategi/kontrollmekanisme.

Når dette mønsteret virkelig har satt seg, som hos deg, så tror jeg nok dessverre ikke at det er noen vei utenom terapi..

Jeg er heldig, for jeg fikk god hjelp til å avvenne meg med sf-mønsteret ved innleggelse, og fikk innarbeidet et nytt, "normalt-forhold-til-mat-mønster". Så selv om jeg nå har falt tilbake til det gamle, så har jeg fortsatt det nye gjemt et sted.. Jeg kan på sett og vis _velge_ hvilket spor jeg vil følge fordi jeg har to å velge blant, det er derfor jeg sier at jeg kan snu hvis jeg _vil_. Men...når man først er "fanget"... Og lettere blir det ikke nei, du har helt rett i det..

Derimot så spørs det om du _bare_ kan bruke viljen, for det spørs dessverre om du har noe annet mønster å velge..? Hvis du skjønner hva jeg mener.. Du må kanskje få hjelp til å skape et nytt mønster først, og _så_ må du bruke viljen din til å følge det nye. Kanskje du har alt å vinne på å legge deg inn et sted..?

Men det er kjempebra at du tar små skritt - du må spise frokost i morgen også da.. Og ta en titt på ulempe-listen din så ofte som mulig...! Så skal jeg prøve på det samme...

Vel, dette her var bare mine mer eller mindre gjennomtenkte teorier altså..

Takk for mange fornuftige tanker, ble rett og slett litt lettere til sinns og litt mer positiv innstilt av å lese svarene dine..

*Mange klemmer*

Så fint at jeg også kunne være til litt hjelp da:)

Tror nok du har rett i at jeg trenger litt hjelp for å klare dette her, ja. Hmm. Det er bare en så skummel tanke det å skulle legge seg inn noe sted. Jeg vil jo helst ha kontrollen selv(noe jeg jo egentlig ikke har, da, men.). Vil du si hvor du var innlagt hen? (kan hende du allerede har sagt det, men min hukommelse er verre enn en gullfisks).

Nå skal jeg gå og legge meg. Vondt i hodet, auau.

God natt! Og takk igjen for mange kloke ord!

[ananja]

Så fint at jeg også kunne være til litt hjelp da:)

Tror nok du har rett i at jeg trenger litt hjelp for å klare dette her, ja. Hmm. Det er bare en så skummel tanke det å skulle legge seg inn noe sted. Jeg vil jo helst ha kontrollen selv(noe jeg jo egentlig ikke har, da, men.). Vil du si hvor du var innlagt hen? (kan hende du allerede har sagt det, men min hukommelse er verre enn en gullfisks).

Nå skal jeg gå og legge meg. Vondt i hodet, auau.

God natt! Og takk igjen for mange kloke ord!

Hei !

Håper hodepinen gav seg!

Det var på et "vanlig" psykehus. Det var i hvert fall effektivt for meg, men det går sikkert an å få god behandling uten å være innlagt også altså Hvis man har litt tett kontakt. Forstår at det kan virke skummelt å bli innlagt..

For alt jeg vet ender jeg kanskje der igjen selv..:/ nei, skal prøve å unngå det.

Ønsker deg en riktig god kveld, MinimizeMe

Mange klemmer!

[ananja]

Takk for det, hyggelig at du synes det.

Kanskje vi trenger noen "klisjeer"? Jeg tror det er som med ordspråk, at de er mye brukt fordi det ligger livserfaringer i det.

Og så finner jeg mye styrke i å bruke fantasi og symbolikk - de er gjerne tett knyttet til følelseslivet. Det sies jo også at det er god terapi i å drive med noe kreativt.

Ha en fin kveld! Og fortsatt lykke til videre i prosessen.

Ja, det er jo en grunn til at klisjeer oppstår, ikke sant..

Også i poesien kan det være mye klokt å finne, som treffer en ikke på et kognitivt, men følelsesmessig, plan. En stemning, assosiasjon eller en treffende beskrivelse av ens egen sinnstemning.. På en eller annen måte kan det kan virke lindrende.

Symbolikk og fantasi liker jeg også å bruke, for min del gjennom å skrive. Når du sier det, så er det slik jeg best får kontakt med mitt følelsesliv, men det hadde jeg ikke tenkt over før.. Automatskrift kan forresten være ganske interessant..

Lykke til videre du også, vi "sees" vel:o)

Klem,