Min mor

[Blenda1365380899]

Jeg har gått til psykolog for min mor har borderline personlighetsforstyrrelse.

Hun har ikke fått behandling, så hun var/er ganske så "morsom" å forholde seg til for meg som hennes barn. Det var ett helvete. Hun ble en fæl heks i mitt hode.

Jeg har vært livredd for å bli lik min mor. Bare jeg snakket om hvordan hun var, før da jeg var yngre, ble jeg redd. Det var som om jeg hørte folk si,:Som mor så datter. Det skremte meg.

MItt liv er/var preget av min mor. Og hennes svigninger og hennes motsetningsfylte forhold til verden. Hun har virkelig satt spor etter seg i meg!!!!

Hun forstår ikke hvordan hun oppleves og hun forstår ikke at jeg har følelser i det hele tatt.

Hun har behandlet meg som en dritt som hun kan tråkke på. Samtidig var hun søt like etterpå og lurte veldig på hva jeg ble sint og sur for.

Jeg ble kalt for "surulei" og søstra mi for "gledlige jul". Jeg husker jeg var forferdelig lei meg da jeg var liten jente. Jeg fikk aldri kjærlighet og varme.

Men jeg har alltid forstått at mora mi er/var ei purke. Det har aldri vært tvil hos meg. Det har vært HUN som har vært problemet ikke JEG.

Takk psykolog fordi du har hjulpet meg til å bli kvitt dette uhyre.

Dere som sliter med dette selv, ikke ta det til dere. Dere får hjelp så dere kan bli bedre. Hun fikk ikke det.

[fluxing]

Det er ikke lett med sånne. Hvis de ikke inser at de ikke oppfører seg bra og ikke er villig til å endre seg. Så er det vel ikke annet å gjøre enn å trekke seg unna.

håper det går bra med deg vidre :-)

[goggen81]

Jeg hadde det på samme måte selv, så jeg forstår veldig godt hvordan du har hatt det. Jeg ser kanskje min egen mor 1-2 ganger i året, så jeg behøver sjelden å forholde meg til henne.

[akba]

Så vondt du må ha hatt det. Godt du kan se fremover nå, og vet at det ikke er deg det er noe feil med.

[Gjest fra en venn]

Huff,for ei dame.Trist at folk kan oppføre seg sånn mot barna sine,det kjæreste man har.Så bra at du er så reflektert og oppegående at du ser at hun er syk,og at feilen ligger hos henne.Ønsker deg alt godt!!

[Piraye]

Så flott at du er kommet "ut" av det! I den grad man kan det da...

Kjenner meg veldig igjen! Har også en sånn mor. Og jeg vokste opp alene med henne, så jeg fikk alt. Hun er ikke flink å tenke før hun snakker så jeg kunne bli kalt alt mulig, og ble hun forbannet nok slo hun. Alt var min feil, og uansett hva det var så var det ikke bra nok. Og nå var ikke jeg noe sinke hverken på skolen eller på idrettsfronten.

Og jeg skammet meg alltid overfor vennene hennes fordi jeg overhørte når hun pratet med de på telefon elns alt hun fortalte de om meg. Hun var veldig flink å vri på ting, og "overdrive". Men ovenfor "ukjente" var hun sååååå stolt av meg!

Her for 1år siden krevde hun høylytt at jeg skulle flytte hjem natta før min første eksamen i eksamenstida (hadde 4 eksamener på en mnd) og ta over ansvaret av min 2år gamle lillebror fordi hun hadde knekt foten. 1 times kjøring en vei til skolen. Og når jeg nekter truer hun med å "kaste meg ut av slekta" (jeg er bedre likt der enn henne da vel og merke),aldri komme hjem mer, ikke få se lillebroren min mer osv.

Jaja, bare forteller sånn at du skjønner at du ikke er alene. :-) Er så lett å si "jeg skjønner hvordan du har det", men det er lissom ikke alle som egenetlig gjør det likevel.

Take care å lykke til! Det er et evighetsløp det der!

[Blenda1365380899]

Det er ikke lett med sånne. Hvis de ikke inser at de ikke oppfører seg bra og ikke er villig til å endre seg. Så er det vel ikke annet å gjøre enn å trekke seg unna.

håper det går bra med deg vidre :-)

Jeg burde egentlig snart være ferdig med dette. Jeg lever ett godt liv og har klart meg utrolig bra,tross alt. )

Jeg ønsker ikke å snakke om dette i tide og utide i livet mitt. Derfor skriver jeg her. Det kan bli slitsomt for andre og min nære familie å høre om dette.

Jeg la lokk på følelsene min i mange år av hensyn til mine barn. For fire år siden så begynte jeg å rydde opp i følelsene min og gå i terapi. Da var barna mine store.

Jeg visste på forhånd at dette ville virkelig ryste hele familien i sine grunnvolder. I hvert fall ekteskapet mitt.

Mange ganger har jeg trodd at nå er jeg fri fra dette, men så dukker det fram igjen.

Jeg har forsøkt å forholde meg til mora mi i alle år. Men det går rett og slett ikke. Jeg blir psyk av henne.

Nå er nok nok. Det har skjedd så mye mix at det ikke er til å holde ut. Jeg gjorde ett forsøk på kontakt igjen etter tre år, men det går ikke.

Jeg tror goggen81 har den rette metoden. Minst mulig kontakt. Kontakt under kontroll og i selskap med andre for å beskytte meg..

Det rare er at min mor er stygg mot meg og min søster. Men min bror får alt av henne. Mine barn er helt fantastiske for henne. Mens jeg og søstra mi må tåle dritten hennes.

Jeg synes synet på familie i samfunnet vårt er tragisk. Familier har veldig mye negativt i seg.

"Blod er tykkere enn vann" er ett tragisk ordtak. Jeg vil at mine barn skal få lov til å stille friere i forhold til familie enn det jeg har fått lov til.

Jeg vil være en ett positivt element i livene til mine barn.

God helg, dere.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg burde egentlig snart være ferdig med dette. Jeg lever ett godt liv og har klart meg utrolig bra,tross alt. )

Jeg ønsker ikke å snakke om dette i tide og utide i livet mitt. Derfor skriver jeg her. Det kan bli slitsomt for andre og min nære familie å høre om dette.

Jeg la lokk på følelsene min i mange år av hensyn til mine barn. For fire år siden så begynte jeg å rydde opp i følelsene min og gå i terapi. Da var barna mine store.

Jeg visste på forhånd at dette ville virkelig ryste hele familien i sine grunnvolder. I hvert fall ekteskapet mitt.

Mange ganger har jeg trodd at nå er jeg fri fra dette, men så dukker det fram igjen.

Jeg har forsøkt å forholde meg til mora mi i alle år. Men det går rett og slett ikke. Jeg blir psyk av henne.

Nå er nok nok. Det har skjedd så mye mix at det ikke er til å holde ut. Jeg gjorde ett forsøk på kontakt igjen etter tre år, men det går ikke.

Jeg tror goggen81 har den rette metoden. Minst mulig kontakt. Kontakt under kontroll og i selskap med andre for å beskytte meg..

Det rare er at min mor er stygg mot meg og min søster. Men min bror får alt av henne. Mine barn er helt fantastiske for henne. Mens jeg og søstra mi må tåle dritten hennes.

Jeg synes synet på familie i samfunnet vårt er tragisk. Familier har veldig mye negativt i seg.

"Blod er tykkere enn vann" er ett tragisk ordtak. Jeg vil at mine barn skal få lov til å stille friere i forhold til familie enn det jeg har fått lov til.

Jeg vil være en ett positivt element i livene til mine barn.

God helg, dere.

Ja, sånne ting tar tid å jobbe med...

Jeg synes du er tapper, jeg. Håper du får den støtten du trenger i en så vanskelig prosess.

Familie kan visst være så mangt, ja... Men de fleste stifter jo familie, og du har jo familie selv.

Selv sliter jeg med litt angst for det å stifte familie - dvs vet ikke helt sikkert om jeg ønsker det heller, men er redd jeg vil angre hvis jeg velger det bort. Synes jo unger er søte, da. Men har selv erfart hvor sårbar man kan være i dette livet.

Min mor har rett og slett et forkvaklet forhold til følelser. Følelser var liksom forbudt i vår familie. I tillegg har jeg også fått høre en del dritt, ja. Og fanatiske formaninger. Har slitt med angst og depresjon på grunn av dette, men idag har jeg det mye bedre. I det minste et liv som jeg kan verdsette å leve.

Men det å skulle ha ansvar for et barns oppvekst... Det virker nesten uoverkommelig stort. Men mannen min mener jeg kommer til å klare det. Og legen min sier at det kan være terapi å få egne barn.

Kanskje jeg mest av alt er redd fordi jeg ikke har helt grep om hva et alternativ til min egen oppvekst kan være. Har du klart for deg hvordan forskjellen er? Hvordan tror du det er å være barn når man slipper å bli utsatt for en sånn mor som du selv har?

[Gjest min mamma]

men hva gjør man når man elsker sin mor og hun elsker deg. Likevel er hun syk, og til skade for deg. Jeg ønsker ikke å gå til det skritt å bryte all kontakt, men vet at forholdet skader meg - et uløselig dilemma. Sjelden kontakt blir et av resultatene.

[Blenda1365380899]

Ja, sånne ting tar tid å jobbe med...

Jeg synes du er tapper, jeg. Håper du får den støtten du trenger i en så vanskelig prosess.

Familie kan visst være så mangt, ja... Men de fleste stifter jo familie, og du har jo familie selv.

Selv sliter jeg med litt angst for det å stifte familie - dvs vet ikke helt sikkert om jeg ønsker det heller, men er redd jeg vil angre hvis jeg velger det bort. Synes jo unger er søte, da. Men har selv erfart hvor sårbar man kan være i dette livet.

Min mor har rett og slett et forkvaklet forhold til følelser. Følelser var liksom forbudt i vår familie. I tillegg har jeg også fått høre en del dritt, ja. Og fanatiske formaninger. Har slitt med angst og depresjon på grunn av dette, men idag har jeg det mye bedre. I det minste et liv som jeg kan verdsette å leve.

Men det å skulle ha ansvar for et barns oppvekst... Det virker nesten uoverkommelig stort. Men mannen min mener jeg kommer til å klare det. Og legen min sier at det kan være terapi å få egne barn.

Kanskje jeg mest av alt er redd fordi jeg ikke har helt grep om hva et alternativ til min egen oppvekst kan være. Har du klart for deg hvordan forskjellen er? Hvordan tror du det er å være barn når man slipper å bli utsatt for en sånn mor som du selv har?

Jeg har selv tre voksne barn. Jeg begynte med barn før jeg gikk til behandling.

Ungene mine virker som de klarer seg bra. Jeg har vært kjempebevisst på min morsrolle.

Jeg har prioritert ungene min framfor jobb, fordi jeg ikke maktet begge deler. Dette kjente jeg på hele tiden. Jeg har vært mest mulig hjemme med dem.

Men du verden hvor det har vært tøfft. Jeg hadde ingen støtte av noen. Dessverre så forsto ikke mannen min hvordan jeg hadde det da.

Du virker som du har støtte av mannen din og en behandler. Begge mener at det ikke er noe i veien for at du kan få barn.

Du er bevisst på deg selv og dine mangler, da er det ikke farlig å få barn.

Jeg overlot mye ansvaret til barnehagen. Takk og pris for at det finnes barnehager og skoler.

Jeg gjorde det også slik at vi hele tiden hadde mye barn hjemme hos oss som mine barn lekte med. Det er virkelig avlastning.

Du er ikke alene om ansvaret tross alt...)

[Blenda1365380899]

men hva gjør man når man elsker sin mor og hun elsker deg. Likevel er hun syk, og til skade for deg. Jeg ønsker ikke å gå til det skritt å bryte all kontakt, men vet at forholdet skader meg - et uløselig dilemma. Sjelden kontakt blir et av resultatene.

Jeg tror det er slik for meg også. Jeg vet at hun er glad i meg til tross for at hun en så fæl. Jeg hadde tre år meg null kontakt og da sa min datter at hun var helt umulig.

Men det er den umulige siden jeg hele tiden må forholde meg til. Hun kan være så veldig søt og grei. Hun sier f.eks."Jammen er du grei også!"

Neste dag så går hun løs på meg og kan si:"Du kan ikke regne med å få noe penger av meg for din bror skal ha alt."

Jeg får heller ikke noe for han får alt!

Jeg har gått i terapi og slitt så forferdelig pga dette. En gang må jeg få slippe....

Denne dobbeltheten gjør meg helt handlingslammet. Og psyk.

Det bryr i hvert fall ikke hun seg om. Hvordan jeg har det! Det er kun seg selv....

[Gjest PandaMiranda]

Jeg har selv tre voksne barn. Jeg begynte med barn før jeg gikk til behandling.

Ungene mine virker som de klarer seg bra. Jeg har vært kjempebevisst på min morsrolle.

Jeg har prioritert ungene min framfor jobb, fordi jeg ikke maktet begge deler. Dette kjente jeg på hele tiden. Jeg har vært mest mulig hjemme med dem.

Men du verden hvor det har vært tøfft. Jeg hadde ingen støtte av noen. Dessverre så forsto ikke mannen min hvordan jeg hadde det da.

Du virker som du har støtte av mannen din og en behandler. Begge mener at det ikke er noe i veien for at du kan få barn.

Du er bevisst på deg selv og dine mangler, da er det ikke farlig å få barn.

Jeg overlot mye ansvaret til barnehagen. Takk og pris for at det finnes barnehager og skoler.

Jeg gjorde det også slik at vi hele tiden hadde mye barn hjemme hos oss som mine barn lekte med. Det er virkelig avlastning.

Du er ikke alene om ansvaret tross alt...)

Takk for svar.

Så fint at det ser ut til at de klarer seg bra.

Men du sier det har vært tøft. Jo, hvis man ikke får forståelse blir det sikkert dobbelt tøft, kan jeg tenke meg.

Men barnets liv har jo så mange faser. Føler du at det var greit å begynne på stadig nye faser? Skolestart? Tenåringstida? Gikk det greit å lære dem å ta ansvar for seg selv? Har de opplevd noe mobbing, for eksempel?

Har hørt at en som forelder kan ha mye angst for at ungene skal bli skadet eller utsatt for noe. Har du slitt med den type angst?

[Blenda1365380899]

Takk for svar.

Så fint at det ser ut til at de klarer seg bra.

Men du sier det har vært tøft. Jo, hvis man ikke får forståelse blir det sikkert dobbelt tøft, kan jeg tenke meg.

Men barnets liv har jo så mange faser. Føler du at det var greit å begynne på stadig nye faser? Skolestart? Tenåringstida? Gikk det greit å lære dem å ta ansvar for seg selv? Har de opplevd noe mobbing, for eksempel?

Har hørt at en som forelder kan ha mye angst for at ungene skal bli skadet eller utsatt for noe. Har du slitt med den type angst?

Ja jeg har hatt enormt med mye angst og mange depresjoner. Men det må sees i lys av at jeg ikke fikk hjelp, men la lokk på følelser.

Jeg tok igjen barndommen sammen med ungene. Jeg lekte med dem og var ute og akte. Vi syklet og jeg hadde det virkelig flott med dem. Hver fase var spennende.

Jeg begynte på skolen sammen med dem igjen og i barnehagen. Barn blir mobbet, de ble det alle tre, men jeg forsøkte det jeg kunne å beskytte dem mot det groveste og sa i fra på skolen hvis jeg merket noe. Eller til en annen mor en gang.

Den størst utfordringen var en sterk jente som begynte å bli voksne. Alle synes hun var fantastisk. Hun var flink på skolen, men en stor utfordring hjemme. Vi kom oss igjennom det også.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få barn som studerer og tar Master og får virkelig gode eksamner, men det gjør de.

Da ungene var blitt store knakk mammaen fullstendig. Da dukket spøkelset i livet mitt opp i fullt monn. Nemlig min mor. Jeg så farlig damer alle steder...

Ungene mine er litt bortskjemte sa psykologen min. Det har hun rett i, jeg har vært hønemor de lux. Men med fornuft i bakhodet.

)

[Gjest PandaMiranda]

Ja jeg har hatt enormt med mye angst og mange depresjoner. Men det må sees i lys av at jeg ikke fikk hjelp, men la lokk på følelser.

Jeg tok igjen barndommen sammen med ungene. Jeg lekte med dem og var ute og akte. Vi syklet og jeg hadde det virkelig flott med dem. Hver fase var spennende.

Jeg begynte på skolen sammen med dem igjen og i barnehagen. Barn blir mobbet, de ble det alle tre, men jeg forsøkte det jeg kunne å beskytte dem mot det groveste og sa i fra på skolen hvis jeg merket noe. Eller til en annen mor en gang.

Den størst utfordringen var en sterk jente som begynte å bli voksne. Alle synes hun var fantastisk. Hun var flink på skolen, men en stor utfordring hjemme. Vi kom oss igjennom det også.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få barn som studerer og tar Master og får virkelig gode eksamner, men det gjør de.

Da ungene var blitt store knakk mammaen fullstendig. Da dukket spøkelset i livet mitt opp i fullt monn. Nemlig min mor. Jeg så farlig damer alle steder...

Ungene mine er litt bortskjemte sa psykologen min. Det har hun rett i, jeg har vært hønemor de lux. Men med fornuft i bakhodet.

)

Hmm... Høres ut som du har hatt en rik tid sammen med ungene dine, i hvert fall.

Håper du får jobbet deg gjennom relasjonen til moren din. Det kan jo være tøffe tak, det der...

Men til syvende og sist er vi jo faktisk frie vesener. Men det kan ta tid å lære det, når en først har fått innlært noen destruktive mønstre.

Så lenger opp her at dere diskuterte dette med avstand - hvor mye kontakt osv. Jeg hadde også en gang tanker om å bryte, men har valgt å la være. Kanskje på grunn av en blanding av dårlig samvittighet og hensyn til familien for øvrig.

Men kanskje har jeg også noe å bearbeide i relasjonen til henne, som jeg ikke så lett ville fått gjort hvis jeg brøt?

I hvert fall opplever jeg med årene at det går stadig bedre å sette grenser og å heve seg over saker og ting. Tror egentlig det er mulig med de fleste mennesker, når en jobber med sin egen selvtillit.

Lykke til, i hvert fall! Vi er liksom i hver vår ende av dalføret, føles det som - jeg skal kanskje klatre over det fjellet du nettopp kom ned fra, og vice versa...