Nevroleptika?

[Gjest Tørr ikke tror jeg...]

Lurer på om det er mange bivirkninger når man tar nevroleptika?

Og hjelper det folk virkelig til å klare å fungere bedre i hverdagen,isåfall på hvilken måte?

[serenity777]

Nevroleptika virker fint på psykoser og grensetilstander. Noen har også litt antidepressiv virkning og mot angst tror jeg. Enkelte neuroleptika har flere bivirkninger enn de andre. Feks har de gamle typiske neuroleptika flere bivirkninger enn de nyere atypiske som Zyprexa, solian, abilify og seroquel. Zyprexa og seroquel blir man trøtt og kan legge på seg av, mens abilify og solian blir man mere våken av. Slik virket det iallefall på meg.

[Gjest psychopharmacon]

Det er nå kommet et nytt nevroleptikum som heter Serdolect. Det skal ha mye mindre bivirkninger enn de andre på markedet. Lite eller ingen vektøkning, ikke søvnighet og ikke ekstrapyramidale symptomer.

Et annet nevroleptikum med svært få bivirkingner er Solian (tar det selv).

[bugge -jenta]

hei!

Min erfaring er at selv om jeg har prøvd noen uheldige medisiner for meg, angrer jeg ikke på noe. Det er trist å gå gjennom livet med et problem som ødelegger det, når det finnes uprøvde ting som kunne gitt deg et bedre liv. Ingen medisiner har vært så ille av de jeg har prøvd, at det ikke har vært verdt forsøket på å få et bedre liv. Og den har ikke vært en piknik denne utprøvingen min heller. Grunnlidelsen er dog verre. Og noen sjanser må man ta her i livet. Da ender man mer sannsynlig opp til slutt med noe som hjelper. Ikke alle dessverre, men veldig mange.

Jeg vil råde deg til å hoppe i det. Som sagt er grunnlidelsen ofte mange ganger verre. Men jeg forstår din redsel, og at du kjenner på terskler. Selv har medisinene mine vært mot angst og depresjon.

En gang prøvde jeg en liten dose zyprexa mot tankekjør om kvelden for bedre å få sove (5 dager ble det, fikk "matlyst" og psykiateren min ba meg slutte), men da måtte jeg gå flere runder med meg selv. Skulle jeg virkelig gå på den medisinen, jeg som aldri har vært psykotisk osv? Jo, det skulle jeg, kom jeg frem til. Jeg måtte bare snakke litt fornuft med meg selv.

Jeg respekterer alles valg. Vi er frie mennesker til å velge, men er grunnlidelsen ille, er mitt råd å prøve medisiner. Hva enn de kalles. Ingen av oss skal skamme oss over den vi er, og er vi redde, skal vi be om tettere oppfølging i opptrappingsperioden.

Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til med valget og rundene du må ta med deg selv.

vennlig hilsen

[Gjest Vil leve også...]

hei!

Min erfaring er at selv om jeg har prøvd noen uheldige medisiner for meg, angrer jeg ikke på noe. Det er trist å gå gjennom livet med et problem som ødelegger det, når det finnes uprøvde ting som kunne gitt deg et bedre liv. Ingen medisiner har vært så ille av de jeg har prøvd, at det ikke har vært verdt forsøket på å få et bedre liv. Og den har ikke vært en piknik denne utprøvingen min heller. Grunnlidelsen er dog verre. Og noen sjanser må man ta her i livet. Da ender man mer sannsynlig opp til slutt med noe som hjelper. Ikke alle dessverre, men veldig mange.

Jeg vil råde deg til å hoppe i det. Som sagt er grunnlidelsen ofte mange ganger verre. Men jeg forstår din redsel, og at du kjenner på terskler. Selv har medisinene mine vært mot angst og depresjon.

En gang prøvde jeg en liten dose zyprexa mot tankekjør om kvelden for bedre å få sove (5 dager ble det, fikk "matlyst" og psykiateren min ba meg slutte), men da måtte jeg gå flere runder med meg selv. Skulle jeg virkelig gå på den medisinen, jeg som aldri har vært psykotisk osv? Jo, det skulle jeg, kom jeg frem til. Jeg måtte bare snakke litt fornuft med meg selv.

Jeg respekterer alles valg. Vi er frie mennesker til å velge, men er grunnlidelsen ille, er mitt råd å prøve medisiner. Hva enn de kalles. Ingen av oss skal skamme oss over den vi er, og er vi redde, skal vi be om tettere oppfølging i opptrappingsperioden.

Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til med valget og rundene du må ta med deg selv.

vennlig hilsen

Takker for fint svar bugge-jenta,ja dere andre også!

Det er nok et valg jeg må ta ja,får tenke og tenke på det,vet at ting ikke blir bedre etter alle disse årene.

Eksisterer men lever ikke.

Årene går og kanskje den eneste jeg lurer er meg selv.

[Gjest psychopharmacon]

Takker for fint svar bugge-jenta,ja dere andre også!

Det er nok et valg jeg må ta ja,får tenke og tenke på det,vet at ting ikke blir bedre etter alle disse årene.

Eksisterer men lever ikke.

Årene går og kanskje den eneste jeg lurer er meg selv.

Hvis du tror at nevroleptika kan hjelpe deg, bør du ikke tenke så altfor lenge over det. Jeg har kastet bort altfor mye av livet mitt ved å ikke begynne på medisiner tidligere enn jeg gjorde.

[Gjest rett og galt?]

Nevroleptika har hjulpet meg mye bedre enn andre medisiner. Da snakker jeg om en forferdelig angst som gjør at jeg skader meg, blir ganske "skrullete". Denne medisinen virker mye bedre enn anti-depressiva på meg.

Og selvsagt blir hverdagen også bedre når angsten er bedre. Jeg blir mere framtidsrettet, katastrofetanker som har lett for å ta overhånd blekner og blir ikke så farlige lenger. Blir tøffere liksom, om noen er slemme så tør jeg å gå imot.

Problemet kan jo være litt bivirkninger, men de nye medisinene er mye bedre enn de gamle. Du kan jo heller ikke vite hvordan de vil virke på deg før du har gjort et forsøk. Den som våger intet vinner. Kanskje ikke bedre å gå gjennom livet uten å ha prøvd alle muligheter til å få det bedre heller? Tenk når du sitter på gamlehjemmet og angrer deg for alle mulighetene du lot gå fra deg mens du var "ung."