Min kjæreste er deprimert

[liakadah]

Hei,

Jeg er ei jente som ganske nylig har blitt sambo med min kjæreste, vi har ikke vært sammen så veldig lenge, 7mnd nå, har vært samboere i snart 3 av de.

Problemet mitt og hans er at han plages veldig i perioder med psyken sin...eller for den del hele tiden, men i perioder er han veldig deprimert og fjærn, og vil bare være for seg selv og ikke ha noen særlig kontakt med meg overhodet, har ikke vært slik hele tiden, men spesielt nå i de siste 14 dager, da han nå ikke vil ha noe med meg å gjøre, vil bare være for seg selv, ingen nærkontakt overhodet, ikke vil han ligge i sengen vår å sove, ikke prate noe særlig med meg.

Han har tidligere vært innlagt her i Trondheim pgr av sin depresjon, den gangen ble han lagt inn fordi han også prøvde å ta livet sitt.

Han har nå også fortalt meg at han hadde tatt livet sitt nå, om det ikke hadde vært for barna sine...han har to barn fra ett tidliger samboerskap.

Han er opprinnelig Svensk, og sa til meg når han fikk seg jobb i Norge,flytte sammen med meg,treffe barna sine mere her,skulle han søke hjelp igjen når han kom hit...

Han har fått seg jobb her nå, men problemet er at han ikke vil søke hjelp nå, pgr av at han er i prøvetid på jobben, og den prøvetiden er ikke ferdig før i juni.

For han sier at han kommer til å bli innlagt, og sykemeldt når han søker hjelp igjen...for han er så syk sier han.

Disse tingen går jo utover forholdet vårt nå, og vi har det IKKE bra sammen, han vil ikke ha noe med meg å gjøre som sagt, og jeg prøver å holde meg i bakgrunnen hele tiden, for å ikke irritere han, og får og ikke presse han.

Han sier at han er glad i meg, men at han ikke klarer av tingene nå så dårlig som han føler seg.

Han har også nå vurdert om han skal flytte for seg selv...pgr av at han vil være for seg selv...

Men han vet ikke hva han vil...for han er glad i meg, men vil også være alene, men vil ikke at det skal bli slutt mellom oss, selv om han flytter ut...

Han jobber også veldig mye nå..overtid, pgr av at det er kun da han slipper å tenke på ting og tang..det blir enslags terapi sier han, men det sliter han også ut...når han da kommer hjem fra jobb, så kviler han seg ikke, da setter han seg foran Pc'n...og chatter med sin søster og venner i sverige, og der kan han sitte i timesvis...jeg ser jo at han er veldig sliten der han sitter, men han sitter der sier han, fordi han tenker ikke da heller, han slipper tankene da også.

Det jeg her lurer på, er: hva kan jeg gjør for at tingen mellom oss kan bli bedre??

Hvordan skal jeg oppføre meg ovenfor han...skal jeg bare la han være helt, og bare syssle med mine ting her hjemme..??

Han tåler ikke å prate særlig med meg...han takler ikke mas som han kaller det..

Jeg kan ikke spørre han om han er glad i meg heller lengre, for da blir han irritert og sier at jeg må slutte med det der maset

Klarer ikke tanken på at han skal flytte ut...er jo sååå utrolig glad i han!!

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han her??

Tills lengre det går før han nå søker hjelp...så dårlig som han nå er...tills dårligere blir han jo nå...

Han sier han er glad i meg, men jeg irritere han også...

Jeg prøver å forstå han...men det er så vanskelig, for han klarer ikke å prate om det til meg...så hvordan skal jeg kunne forstå han da...

Jeg kan jo ikke presse han til å gå å få hjelp...han går jo ikke før han selv vil det...

Så HJELP meg her vær så snill...hva kan jeg gjør for å bedre tingene for oss...og hva skal jeg ikke gjøre for å skade gjøre tingen verre for oss???

Ønsker definitivt IKKE å miste han, for når han er i bra perioder, er han verdens goeste gutt!!!

Vil også nevne, at når han drikker, og vi er ute, da er han verdens snilleste kattepus...da er han så glad i meg, og spiser meg nesten opp...han vil ha masse nærkontakt med meg da ja!!

Kanskje fordi han slapper helt av da, fra alle bekymmringer og tanker..

Han har heller ikke hatt en lett oppvekst da...pappan hans døde da han var 9 år, av magekreft...har også hatt problemer pgr av dette.

Hans mor har vel heller ikke vært av de som har vist noe nærkontakt, klemmer etc...men hun har ikke vært slem heller.

Han har en stefar som han har vært i endel konflikter med også opp igjenom årene...ikke noe særlig farsfigur liksom.

De har egentlig en bra relasjon i dag da...

Håper jeg kan få litt hjelp her...med å forstå ting..og å gjøre ting enklere for min kjære...vil ikke miste han!!!

PS:han er også trett hele tiden...sovner nesten hele tiden..

Kan soven når vi er på kino, og etter at han har stått opp etter en nattssøvn også.

Mvh Liakadah

[Gjest tenk på framtida di!]

Første reaksjonen på innlegget ditt er at du ikke har det bra.

Tenk deg å leve med en person som har disse problemene kanskje resten av livet, få barn med ham....?

Høres ut som en alvorlig psyk.diagnose siden han har vært innlagt og har forsøkt å ta sitt eget liv.

Hans reaksjoner nå kan han kanskje ikke noe for, men det skaper jo et helvete for deg. Du må se fakta i øynene, dette kan bli fremtida di! Vil du det?

Forholdet var ganske ferskt da dere flyttet sammen, du har antakelig vært for rask. Det kan dukke opp nye ting med denne depresjonen hans også, hvem vet ?

Selvsagt er du forelska og glad i ham. Det er man jo i et så ferskt forhold. Men du føler kanskje at du skal hjelpe ham ut av dette, at du vil redde ham ? Prøv å sorter følelsene dine for ham.

Vurder seriøst om dette forholdet er verdt å satse på.

[liakadah]

Første reaksjonen på innlegget ditt er at du ikke har det bra.

Tenk deg å leve med en person som har disse problemene kanskje resten av livet, få barn med ham....?

Høres ut som en alvorlig psyk.diagnose siden han har vært innlagt og har forsøkt å ta sitt eget liv.

Hans reaksjoner nå kan han kanskje ikke noe for, men det skaper jo et helvete for deg. Du må se fakta i øynene, dette kan bli fremtida di! Vil du det?

Forholdet var ganske ferskt da dere flyttet sammen, du har antakelig vært for rask. Det kan dukke opp nye ting med denne depresjonen hans også, hvem vet ?

Selvsagt er du forelska og glad i ham. Det er man jo i et så ferskt forhold. Men du føler kanskje at du skal hjelpe ham ut av dette, at du vil redde ham ? Prøv å sorter følelsene dine for ham.

Vurder seriøst om dette forholdet er verdt å satse på.

Hei igjen, og takk for svaret!

Joda, jeg tenker jo på fremtiden min...jeg gjør jo det, problemet er jo at vi har hatt det helt toppers til nå, for ca 14 dager siden, han har hatt noen dager der han har vært deprimert, men det har gått hurtig over.

Nå har han vært slik i 14 dage, og det er uvant for meg, han har ikke vært seg selv lik.

Han vil jo gjøre noe med sin situsjon, og bli bra, men som han sier, at det ville kunne ta tid selvfølgelig.

Barn skriver du...jeg er ei jente på 35 år, jeg har en sønn på 10 år, og han har to gutter fra ett tidligere samboerskap, de er 5 og snart7 år...så jeg tror nok ikke barn sammen er aktuelt for oss nei, vi har nok nok med de barna "vi" har.

Grunnen til at jeg spurte om råd ang hva som kan gjøres enklere for meg/oss, er jo fordi jeg vet jo hvordan han egentlig er...og vil være, han er verdens snilleste gutt.

Han har aldrig prøvd eller gjordt noen noe vondt,det vet jeg, for jeg har snakket masse med hans mor.

Er innteresert i at dette skal funke, og at han skal få hjelp for sine plager...er ikke ut for at han skal "reddes" av meg...er bare en jente som vil det beste for min kjære.

Viss det er mulig, kan du være så snill og gi meg noen råd på veien, om hva og hvordan jeg kan gjøre tingene bedre???

Han er i Sverige i helgen...er på tur alene, noe han trengte, og jeg har tenkt å la han være helt ifred, og ikke ta noe kontakt med han...

Takker for svaret enda engang )

[javelda1365380927]

Hei!

Jeg synes også du må forsøke å ta bedre vare på deg selv oppi dette!

Selv om man er psyk så er man ikke fratatt ansvaret for å oppføre seg! Og er man samboer og far til noen, så synes jeg han burde se sitt ansvar med hensyn til det å søke hjelp.

Jeg forstår at du vil respektere at han sliter, og det er fint, men det bør være grenser for hva du skal akseptere og tåle. Ha det i bakhodet, så det ikke går for langt. Du har lov til å stille litt krav til han selv om han er syk.

Han BØR ta godt vare på deg, og han burde se at du er viktigere enn jobben, og det burde han tenke gjennom før han flytter ut...synes nå jeg.

Selv om jobb og penger ER viktig ja! Sykemelding er kanskje noe han må svelge. Arbeidsgivere flest innfinner seg med at folk blir syke. Ei sykemelding trenger jo ikke å vare i mange måneder heller!

Jeg vil råde deg til å spørre han om han er HELT sikker på at han blir sykemeldt og innlagt dersom han går til legen. Finnes det ingen mellomting her?

Mange, og sikkert de fleste kan gå til behandling på f.eks. poliklinikker uten å være innlagt. Å gå til psykolog f.eks. 45 min i uka trenger ikke å gå nevneverdig utover jobb!

Kan du be han gå til legen for å få antidepressiva?

/eventuelt få øket dosen dersom han bruker det fra før.. Det burde han kunne gjøre uten at han skal være redd for at det skal gå utover jobben..

Håper dere får det bedre snart!

Ikke vær "bjørnesnill" - still krav! Det er omsorg for han og deg.

[liakadah]

Hei!

Jeg synes også du må forsøke å ta bedre vare på deg selv oppi dette!

Selv om man er psyk så er man ikke fratatt ansvaret for å oppføre seg! Og er man samboer og far til noen, så synes jeg han burde se sitt ansvar med hensyn til det å søke hjelp.

Jeg forstår at du vil respektere at han sliter, og det er fint, men det bør være grenser for hva du skal akseptere og tåle. Ha det i bakhodet, så det ikke går for langt. Du har lov til å stille litt krav til han selv om han er syk.

Han BØR ta godt vare på deg, og han burde se at du er viktigere enn jobben, og det burde han tenke gjennom før han flytter ut...synes nå jeg.

Selv om jobb og penger ER viktig ja! Sykemelding er kanskje noe han må svelge. Arbeidsgivere flest innfinner seg med at folk blir syke. Ei sykemelding trenger jo ikke å vare i mange måneder heller!

Jeg vil råde deg til å spørre han om han er HELT sikker på at han blir sykemeldt og innlagt dersom han går til legen. Finnes det ingen mellomting her?

Mange, og sikkert de fleste kan gå til behandling på f.eks. poliklinikker uten å være innlagt. Å gå til psykolog f.eks. 45 min i uka trenger ikke å gå nevneverdig utover jobb!

Kan du be han gå til legen for å få antidepressiva?

/eventuelt få øket dosen dersom han bruker det fra før.. Det burde han kunne gjøre uten at han skal være redd for at det skal gå utover jobben..

Håper dere får det bedre snart!

Ikke vær "bjørnesnill" - still krav! Det er omsorg for han og deg.

Hei, og tusen takk for svaret!!

Synes svaret ditt var veldig bra...og er ening i at jeg også burdte få stille krav fra han, han er jo en voksen mann, som du sier, han er far til to, og som en liten stefar for min sønn, og ikke mindst samboeren min.

Han skal jo også respekter og behandle meg på en ordentlig måte selv om han er frisk...men problemet mitt er at jeg heller lar meg bli tråkket på, enn å tråkke på' noen...vil bare være snill og behjelpelig jeg...det er bare slik min personlighet er.

Han går ikke på noen medisiner akkurat nå nei, han sier at det var de antidepresive tablettene som fikk han så langt at han prøvde å ta sitt liv den gangen for ca 3 år siden...han tørr ikke bynne med slike tabeletter igjen, pgr av det som skjedde med han da.

Han vil bare komme i behandling hos en psykolog, det er det han mener som vil hjelpe han videre nå, han fikk sånn utrolig bra hjelp her i Trondheim, da han var innlagt der den gangen, og det er derfor han vil gå hos de igjen.

Jeg får ta helgen til hjelp, og prøve å tenke litt her...er veldig vanskelig å være lille meg oppi det her akkurat nå ja, blir jo på en måte "deppet" av å se hvordan han er, og hvordan han liksom unnværer meg akkurat nå.

Vanskelig dette her ja...er jo så utrolig glad i han og barna våre også...

[ekte nick]

Hei, og tusen takk for svaret!!

Synes svaret ditt var veldig bra...og er ening i at jeg også burdte få stille krav fra han, han er jo en voksen mann, som du sier, han er far til to, og som en liten stefar for min sønn, og ikke mindst samboeren min.

Han skal jo også respekter og behandle meg på en ordentlig måte selv om han er frisk...men problemet mitt er at jeg heller lar meg bli tråkket på, enn å tråkke på' noen...vil bare være snill og behjelpelig jeg...det er bare slik min personlighet er.

Han går ikke på noen medisiner akkurat nå nei, han sier at det var de antidepresive tablettene som fikk han så langt at han prøvde å ta sitt liv den gangen for ca 3 år siden...han tørr ikke bynne med slike tabeletter igjen, pgr av det som skjedde med han da.

Han vil bare komme i behandling hos en psykolog, det er det han mener som vil hjelpe han videre nå, han fikk sånn utrolig bra hjelp her i Trondheim, da han var innlagt der den gangen, og det er derfor han vil gå hos de igjen.

Jeg får ta helgen til hjelp, og prøve å tenke litt her...er veldig vanskelig å være lille meg oppi det her akkurat nå ja, blir jo på en måte "deppet" av å se hvordan han er, og hvordan han liksom unnværer meg akkurat nå.

Vanskelig dette her ja...er jo så utrolig glad i han og barna våre også...

Det høres ut som han gikk på feil medikament, som ikke passet for ham. Et annet antidepressiva vil ikke nødvendigvis ha samme bivirkning. Syns han skal spørre fastlegen sin om å få forsøke et annet middel.

Det kan jo ta lang tid før han får komme til hos psykolog, det er gjerne lange ventelister.

[liakadah]

Det høres ut som han gikk på feil medikament, som ikke passet for ham. Et annet antidepressiva vil ikke nødvendigvis ha samme bivirkning. Syns han skal spørre fastlegen sin om å få forsøke et annet middel.

Det kan jo ta lang tid før han får komme til hos psykolog, det er gjerne lange ventelister.

hei,

Ja det kan være mulig det ja, at han gikk på feil medisin, men problemet akkurat nå er at det nytter ikke for meg, og få snakket med ham om disse tingene, for han "hører" ikke på de "ørene" nå, han har på en måte stengt seg inne i sin egne lille verden, der jeg ikke nå slipper inn hos ham...

Han har nok fått angst for medisiner og tabletter etter sitt selvmords forsøk.

Det er så veldig vondt å se på hvordan han sliter hver dag...han er trett å vil bare sove..

Når han har barna sine annenhver helg, er han helt utslitt...jeg er jo der og gjør det meste egentlig, lager mat og disse andre huslige tingene...han kan sette seg ned i sofaen, og plutselig så er han borte...altså sover,,,jeg vet jo at de som plages med nerver og er deprisive er veldig trette og sovner så og si enn hvor de er.

Vi kan dra på kino med barna..og jeg kan kikke bort på han, og han sover..

Han har det nok ikke lett min kjære nei, det vet jeg...og nå er han så syk, at han ikke klarer å ha meg tett på, og vil bare være for seg selv, som han sier.

Er jo litt rart for meg dette da, for han har jo hele tiden villet ha med seg meg på allt..mens nå når han drar hjem til Sverige..vil han dra alene, og være hos søsteren, venner og mamman.

Jeg prøver å la være å kontakte han nå når han har vært hjemme de to helgene han har dratt hjem...den ene helgen var han som ny når han kom hjem derfra...men nå vet jeg jo ikke hvordan han vil være når han kommer hjem..

Han er også ett frilufts menneske..elsker å være ute i naturen, kjøre snøscooter, og han er en lidenskapelig fisker...elsker å fiske!!

Så når han får være ute og fiske, ja da storkoser han seg, og han kaller det skikkelig rekreasjon...jeg må ut å få luft, sier han noen ganger...

tror dere at det vil hjelpe han, at han får dra på disse turene..og evnt hjem til Sverige, for å være for seg selv...uten meg..og uten at jeg kontakter han noe særlig..??

At jeg nå lar han få sitt pusterom her hjemme også..uten at jeg er pågående, bare lar han gjøre sitt liksom...hva tror dere??

[Gjest tenk på framtida di!]

hei,

Ja det kan være mulig det ja, at han gikk på feil medisin, men problemet akkurat nå er at det nytter ikke for meg, og få snakket med ham om disse tingene, for han "hører" ikke på de "ørene" nå, han har på en måte stengt seg inne i sin egne lille verden, der jeg ikke nå slipper inn hos ham...

Han har nok fått angst for medisiner og tabletter etter sitt selvmords forsøk.

Det er så veldig vondt å se på hvordan han sliter hver dag...han er trett å vil bare sove..

Når han har barna sine annenhver helg, er han helt utslitt...jeg er jo der og gjør det meste egentlig, lager mat og disse andre huslige tingene...han kan sette seg ned i sofaen, og plutselig så er han borte...altså sover,,,jeg vet jo at de som plages med nerver og er deprisive er veldig trette og sovner så og si enn hvor de er.

Vi kan dra på kino med barna..og jeg kan kikke bort på han, og han sover..

Han har det nok ikke lett min kjære nei, det vet jeg...og nå er han så syk, at han ikke klarer å ha meg tett på, og vil bare være for seg selv, som han sier.

Er jo litt rart for meg dette da, for han har jo hele tiden villet ha med seg meg på allt..mens nå når han drar hjem til Sverige..vil han dra alene, og være hos søsteren, venner og mamman.

Jeg prøver å la være å kontakte han nå når han har vært hjemme de to helgene han har dratt hjem...den ene helgen var han som ny når han kom hjem derfra...men nå vet jeg jo ikke hvordan han vil være når han kommer hjem..

Han er også ett frilufts menneske..elsker å være ute i naturen, kjøre snøscooter, og han er en lidenskapelig fisker...elsker å fiske!!

Så når han får være ute og fiske, ja da storkoser han seg, og han kaller det skikkelig rekreasjon...jeg må ut å få luft, sier han noen ganger...

tror dere at det vil hjelpe han, at han får dra på disse turene..og evnt hjem til Sverige, for å være for seg selv...uten meg..og uten at jeg kontakter han noe særlig..??

At jeg nå lar han få sitt pusterom her hjemme også..uten at jeg er pågående, bare lar han gjøre sitt liksom...hva tror dere??

Jeg henger meg på javelda sitt innlegg, jeg hadde tenkt å svare deg noe av det samme.

Jeg synes det er rart at han klarer å være sammen med venner og familie i Sverige, at han faktisk prioriterer dette, men at han lar deg i stikken i denne vanskelige tiden. Jeg synes du stiller for få krav til ham. Dvs. du stiller jo ikke krav i det hele tatt.

Hvis du skal være en støttespiller for ham fremover må du ta vare på deg selv, og barna, først og fremst.

Du må være sterk.

Du sliter deg ut følelses-messig ved å være en som går stille i dørene, som ikke krever et minumum av oppførsel fra din partner. Selvfølelsen din tar skade av det. Bevisst eller ubevisst vil han utnytte dette. Skal han kunne gjøre hva han vil under dekke av depresjon?

Hvis du skal støtte ham fremover så må du ha et eget fotfeste som du er veldig trygg på, og som gjør deg i stand til å gi av deg selv. Det kommer til å koste krefter å leve sammen med en person med slike problemer, iallfall på sikt. Du må vite hva du gjør.

Det første du må gjøre er å stille noen krav til ham ang. oppførsel og deltagelse i deres felles liv. Hvis han har noen konkrete krav å forholde seg til, må han ta seg selv i nakken og forsøke å mestre hverdagen sin, samlivet med deg og barna. Å leve en slik utflytende tilværelse som han tydeligvis gjør nå er neppe positivt for depresjonen hans heller. Han må vite og føle at han også har ansvar for barn, for jobb, for samlivet dere i mellom.

Det annet er at han må få behandling. Han blir neppe tvangsinnlagt hvis han pr. dags dato er i stand til å skjøtte en jobb og ta seg av egne unger, reise til Sverige, tross depresjonen sin.Jobben får komme i annen rekke, en sykemelding er ikke verdens undergang. Han kan neppe sies opp hvis han er sykmeldt uansett.

Håper at du finner utav det.

*lykke til*