Krav til psykisk syke

[Gjest TSchau]

Det er greit at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil og komme unna med det fordi jeg er syk, men humøret mitt klarer jeg ikke å få gjort noe med.

Føler jeg ikke oppnår kravene alle stiller til meg, klarer ikke å ha på en maske som blid og sprudlende når jeg føler meg så dårlig innvendig.

Vennene mine ser på meg som en trist og sur person, selv om de vet jeg sliter. Jeg klarer ikke fylle kravene og vil heller holde meg for meg selv når de føler jeg drar ned stemningen.

Jeg er mer trist enn på lenge.

Hva er det greit å kreve av meg.

[serenity777]

Tja, vanskelig å si, men jeg vet fra egen erfaring at passe med krav hjelper. Jeg er 100% ufør, og har ca 3 dager i uken hvor jeg har noen slags forpliktelser, og dette holder i massevis for meg. Er det mere blir jeg stressa og sliten, og mere grinete. Det er viktig å ikke gå på akkord med seg selv.

[bugge -jenta]

Jeg synes at det som er greit å kreve av deg(fra omgivelser og samfunnet forøvrig), og forsåvidt av meg som også blant annet har strevd med depresjon, er at vi prøver ut de behandlingstilbudene, (eller en del av dem), som finnes.

Det betyr at man i samråd med lege finner ut hva som for den enkelte kan være nødvendig og fornuftig. Noen ganger er det hvile, andre ganger terapi, trening, medisiner med mer. Vi kan vegre oss og ikke like det, men jeg mener at så lenge samfunnet betaler på meg, er det min plikt å gjøre det jeg kan av fornuftige valg rundt ovennevnte ting.

Det betyr ikke at man ikke har dager hvor man rett og slett ikke orker noe som helst.

For å si det rett ut; De som for eksempel er så sterkt plaget av angst at de ikke er i stand til å være i jobb, men som ikke vil prøve medisiner, fordi de sånn i utgangspunktet "er i mot det", irriterer meg.

Jeg sier ikke at du er slik:o)

Men jeg har møtt noen.

[Gjest TSchau]

Tja, vanskelig å si, men jeg vet fra egen erfaring at passe med krav hjelper. Jeg er 100% ufør, og har ca 3 dager i uken hvor jeg har noen slags forpliktelser, og dette holder i massevis for meg. Er det mere blir jeg stressa og sliten, og mere grinete. Det er viktig å ikke gå på akkord med seg selv.

Ville du satt pris på om vennene dine hele tiden klagde på at du var trist og sur når du var syk ?

Er forferdelig skuffet siden det er sånn jeg har vært i lang lang tid og det ser ikke ut som noe hjelper.

Eneste løsningen jeg ser på dette er å la vær å se de mer, skåne de.

Litt av ett liv.

[Gjest TSchau]

Jeg synes at det som er greit å kreve av deg(fra omgivelser og samfunnet forøvrig), og forsåvidt av meg som også blant annet har strevd med depresjon, er at vi prøver ut de behandlingstilbudene, (eller en del av dem), som finnes.

Det betyr at man i samråd med lege finner ut hva som for den enkelte kan være nødvendig og fornuftig. Noen ganger er det hvile, andre ganger terapi, trening, medisiner med mer. Vi kan vegre oss og ikke like det, men jeg mener at så lenge samfunnet betaler på meg, er det min plikt å gjøre det jeg kan av fornuftige valg rundt ovennevnte ting.

Det betyr ikke at man ikke har dager hvor man rett og slett ikke orker noe som helst.

For å si det rett ut; De som for eksempel er så sterkt plaget av angst at de ikke er i stand til å være i jobb, men som ikke vil prøve medisiner, fordi de sånn i utgangspunktet "er i mot det", irriterer meg.

Jeg sier ikke at du er slik:o)

Men jeg har møtt noen.

Kan med hånda på hjertet si at jeg har prøvd, gått jevnlig til psykolog i snart 2 år og prøvd masse medisiner og fulgt råd. Alle kan ikke reddes.

Problemet mitt nå når jeg har slått meg til ro med det er hvordan jeg skal få ett liv når ingen vil ha meg i nærheten.

Sliter veldig med dårlig humør og jeg er klar over det.

Klare bare ikke "ta meg sammen" og være glad når jeg føler meg helt elendig noe ikke de jeg kjenner ser ut til å godta.

Gruer meg til resten av livet.

[bugge -jenta]

Kan med hånda på hjertet si at jeg har prøvd, gått jevnlig til psykolog i snart 2 år og prøvd masse medisiner og fulgt råd. Alle kan ikke reddes.

Problemet mitt nå når jeg har slått meg til ro med det er hvordan jeg skal få ett liv når ingen vil ha meg i nærheten.

Sliter veldig med dårlig humør og jeg er klar over det.

Klare bare ikke "ta meg sammen" og være glad når jeg føler meg helt elendig noe ikke de jeg kjenner ser ut til å godta.

Gruer meg til resten av livet.

Det er trist at du gruer deg til resten av livet. Jeg tror nå likevel at det er håp for mange av oss om at det kan bli bedre tider. Nye medisiner å prøve ut, ting som forandrer seg. Av og til ser det helt mørkt ut, men så kommer det små lysglimt som forteller meg at livet ikke er helt konstant i sin elendighet, heldigvis.

Jeg håper en kommende vår og sommer kan gi deg litt lys i sinnet. Snike seg inn og legge seg rundt hjertet ditt. Det er så vondt å være der nede alene.

Vi er mange som er der og har vært der.

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Trist - er en følelse en ikke kan bestemme over med viljens kraft. Ingen kan kreve at du skal være glad om du er trist.

Sur - oppfatter jeg har noe med adferd å gjøre. Særlig måten en svarer/snakker på. Dette kan en i stor grad styre med viljens kraft. Jeg synes en kan kreve at venner stort sett ikke er sure på folk som det ikke er noen grunn til å være sure på.

[Gjest MinimizeMe]

Hei. Jeg er også velig trist om dagen, men jeg prøver å ikke la det gå utover de rundt meg. Det er jo ikke deres skyld at jeg sliter litt. Jeg prøver også å tenke på at det er ikke bare jeg som har det vondt, og prøve å se etter deres behov også. Det tror jeg er viktig i et venneforhold. Altså å gi og ta, ikke bare sette seg selv i fokus. Ingen vil være sammen med en selvsentrert "egoist".

Swlv går jeg nok for langt den andre veien, dvs. spiller glad og problemfri. Når jeg er i så dårlig humør,at jeg ikke klarer det, isolerer jeg meg heller. Jeg har for eksempel tilbrakt hele helgen ensom, løyet og sagt jeg var sykt8(vel, er jo sant det, jeg er jo ikke helt god psykisk, men fysisk er jeg jo ok)for å bli latt ifred. Jeg vet ikke hvor bra det er heller, for jeg får jo dårlig samvittighet når jeg lyver, samtidig som jeg grubler altfor mye når jeg er alene. Men jeg vil ikke lempe problemene mine for mye over på andre, eller forpeste deres tilværelse. Det er bra å snakke om vanskelige ting,til en viss grad. Hvis en vet at den andre ikke kan hjelpe en med det en strir med,derimot, er det kanskje best å tie noen ganger?

Et forslag er at du kan ta vennene dine med på kino eller teater, der du får tankene dine over på noe annet, og slipper å prate så mye/holde masken hele tiden? Eller finn på en aktivitet sammen, som å lage påskepynt, smykker, spille spill el.l. Prøv å skifte litt fokus! Prat om nyheter, bøker, filosofiske spørsmål eller andre temaer du er opptatt av. Kanskje det kan hjelpe? Hvis du ikke interesserer deg for NOENTING annet enn dine egne problemer, burde du nok gjøre noe med saken, som å skaffe deg en hobby.

Jeg vet at det kan være VELDIG vanskelig å gjøre noe som helst når en er så nedfor som det du er nå. Men som regel blir ikke noe bedre av å surmule og grave seg ned i sin egen elendighet. Kan hende du skulle begynne med å stille noen små krav til deg selv?

[Gjest LucySky]

Ville du satt pris på om vennene dine hele tiden klagde på at du var trist og sur når du var syk ?

Er forferdelig skuffet siden det er sånn jeg har vært i lang lang tid og det ser ikke ut som noe hjelper.

Eneste løsningen jeg ser på dette er å la vær å se de mer, skåne de.

Litt av ett liv.

To år var ikke lange tiden!

Du har gitt opp for fort.

[Gjest TSchau]

Hei. Jeg er også velig trist om dagen, men jeg prøver å ikke la det gå utover de rundt meg. Det er jo ikke deres skyld at jeg sliter litt. Jeg prøver også å tenke på at det er ikke bare jeg som har det vondt, og prøve å se etter deres behov også. Det tror jeg er viktig i et venneforhold. Altså å gi og ta, ikke bare sette seg selv i fokus. Ingen vil være sammen med en selvsentrert "egoist".

Swlv går jeg nok for langt den andre veien, dvs. spiller glad og problemfri. Når jeg er i så dårlig humør,at jeg ikke klarer det, isolerer jeg meg heller. Jeg har for eksempel tilbrakt hele helgen ensom, løyet og sagt jeg var sykt8(vel, er jo sant det, jeg er jo ikke helt god psykisk, men fysisk er jeg jo ok)for å bli latt ifred. Jeg vet ikke hvor bra det er heller, for jeg får jo dårlig samvittighet når jeg lyver, samtidig som jeg grubler altfor mye når jeg er alene. Men jeg vil ikke lempe problemene mine for mye over på andre, eller forpeste deres tilværelse. Det er bra å snakke om vanskelige ting,til en viss grad. Hvis en vet at den andre ikke kan hjelpe en med det en strir med,derimot, er det kanskje best å tie noen ganger?

Et forslag er at du kan ta vennene dine med på kino eller teater, der du får tankene dine over på noe annet, og slipper å prate så mye/holde masken hele tiden? Eller finn på en aktivitet sammen, som å lage påskepynt, smykker, spille spill el.l. Prøv å skifte litt fokus! Prat om nyheter, bøker, filosofiske spørsmål eller andre temaer du er opptatt av. Kanskje det kan hjelpe? Hvis du ikke interesserer deg for NOENTING annet enn dine egne problemer, burde du nok gjøre noe med saken, som å skaffe deg en hobby.

Jeg vet at det kan være VELDIG vanskelig å gjøre noe som helst når en er så nedfor som det du er nå. Men som regel blir ikke noe bedre av å surmule og grave seg ned i sin egen elendighet. Kan hende du skulle begynne med å stille noen små krav til deg selv?

Hei. Det er ikke sånn at jeg setter meg og mine problemer i midten av alt, helst vil jeg bli oversett, men noenganger er det godt å være sammen med noen andre også. Hvis jeg skulle vært hjemme når jeg var dårlig og lei så kunne jeg bare sitti hjemme hele tiden noe jeg egentlig gjør nå...

Det er som du sier, når en sitter hjemme alene så grubler man for mye og alt blir enda dystrere.

Har gjort det mye de seneste årene. Har mistet mange av mine tidligere gode venner.

Lurer på hvor de årene blei av, plutselig hadde det gått 2 år og jeg så mindre og mindre til de.

Føler jeg har prøvd så mye nå, trening, hobbyer, forskjellig kosthold og dratt på turer i tillegg til terapi og medisiner.

Nå gjør jeg som deg mer og mer, isolerer meg for å skåne andre, hele tiden. Glir lenger og lenger ut i intet. For noen dager siden ringte min eneste gode veninne jeg har igjen og lurte på om jeg levde, da var det nesten 3 uker siden vi snakket sist. Blir lenger og lenger.

Klarer ikke å oppdrive noe viljestyrke lenger, ikke engang til å være blid, det sier vel det meste.

Vil ikke være som dette, hater den jeg er, men sitter fast, hvis viljestyrke kan forandre det så har ikke jeg den.

Vet jeg fortsetter i samme sporet med surmuling om min elendighet nå, men det er min verden. Vet ikke hva slags krav jeg skulle stille, selv de simpleste ting misykkes jeg grovt på, som å holde liv i vennskap. Har gitt opp litt nå, lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette.

Takk for svarene allesammen og at dere leste hva jeg skrev.

[Gjest MinimizeMe]

Hei. Det er ikke sånn at jeg setter meg og mine problemer i midten av alt, helst vil jeg bli oversett, men noenganger er det godt å være sammen med noen andre også. Hvis jeg skulle vært hjemme når jeg var dårlig og lei så kunne jeg bare sitti hjemme hele tiden noe jeg egentlig gjør nå...

Det er som du sier, når en sitter hjemme alene så grubler man for mye og alt blir enda dystrere.

Har gjort det mye de seneste årene. Har mistet mange av mine tidligere gode venner.

Lurer på hvor de årene blei av, plutselig hadde det gått 2 år og jeg så mindre og mindre til de.

Føler jeg har prøvd så mye nå, trening, hobbyer, forskjellig kosthold og dratt på turer i tillegg til terapi og medisiner.

Nå gjør jeg som deg mer og mer, isolerer meg for å skåne andre, hele tiden. Glir lenger og lenger ut i intet. For noen dager siden ringte min eneste gode veninne jeg har igjen og lurte på om jeg levde, da var det nesten 3 uker siden vi snakket sist. Blir lenger og lenger.

Klarer ikke å oppdrive noe viljestyrke lenger, ikke engang til å være blid, det sier vel det meste.

Vil ikke være som dette, hater den jeg er, men sitter fast, hvis viljestyrke kan forandre det så har ikke jeg den.

Vet jeg fortsetter i samme sporet med surmuling om min elendighet nå, men det er min verden. Vet ikke hva slags krav jeg skulle stille, selv de simpleste ting misykkes jeg grovt på, som å holde liv i vennskap. Har gitt opp litt nå, lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette.

Takk for svarene allesammen og at dere leste hva jeg skrev.

Hei igjen.

Ikke lett å vite hve en skal si til deg. Det virker som du ser alt som håpløst akkurat nå. Og det har du lov til også. Men ikke gi opp! Det kommer nok bedre og lysere dager, skal du se. Men de kommer gjerne ikke helt av seg selv..Du må dytte på litt selv også, for å få livet ditt i riktig retning. Prøv å kjenne etter hva du trenger, hva du vil, hva du har og hva du mangler for å få det bedre. Det er ikke lett, men det går an å prøve. Og du, med små krav til deg selv, mente jeg virkelig små altså Du må jo se de som oppnåelige, ellers er det ingen vits. Så kan du heller øke på etterhvert som du klarer mer. Eksempel på et krav du kan stille, er å gå ut på tur i en halv time hver dag. Et annet er å ringe/oppsøke venninnen din minst en gang i uken. (Dette var jo bare forslag såklart)

Klem fra en som tenker på deg

:-)

[cathlin]

Hei. Det er ikke sånn at jeg setter meg og mine problemer i midten av alt, helst vil jeg bli oversett, men noenganger er det godt å være sammen med noen andre også. Hvis jeg skulle vært hjemme når jeg var dårlig og lei så kunne jeg bare sitti hjemme hele tiden noe jeg egentlig gjør nå...

Det er som du sier, når en sitter hjemme alene så grubler man for mye og alt blir enda dystrere.

Har gjort det mye de seneste årene. Har mistet mange av mine tidligere gode venner.

Lurer på hvor de årene blei av, plutselig hadde det gått 2 år og jeg så mindre og mindre til de.

Føler jeg har prøvd så mye nå, trening, hobbyer, forskjellig kosthold og dratt på turer i tillegg til terapi og medisiner.

Nå gjør jeg som deg mer og mer, isolerer meg for å skåne andre, hele tiden. Glir lenger og lenger ut i intet. For noen dager siden ringte min eneste gode veninne jeg har igjen og lurte på om jeg levde, da var det nesten 3 uker siden vi snakket sist. Blir lenger og lenger.

Klarer ikke å oppdrive noe viljestyrke lenger, ikke engang til å være blid, det sier vel det meste.

Vil ikke være som dette, hater den jeg er, men sitter fast, hvis viljestyrke kan forandre det så har ikke jeg den.

Vet jeg fortsetter i samme sporet med surmuling om min elendighet nå, men det er min verden. Vet ikke hva slags krav jeg skulle stille, selv de simpleste ting misykkes jeg grovt på, som å holde liv i vennskap. Har gitt opp litt nå, lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette.

Takk for svarene allesammen og at dere leste hva jeg skrev.

Hva får du ut av å være i denne (offer?-) rollen?