Når har man lov til å si ifra?

[Gjest bekymrede]

Faren min har fått seg ny kjæreste. Hun virker veldig ustabil og tilgjort, ofte som et lite barn - enten veslevoksen eller snakker med intens innsmigrende eller oppmerksomhetssøkende og slitsom barnslig stemme. Vi "barna" føler det er mer enn bare nervøsitet for å komme inn i en ny familie.

Han virker ikke som om han ser/vil se det, men vi er redde for at dette kan utvikle seg til å bli destruktivt etter hvert som hun blir mer husvarm, blant annet også fordi han er en typisk omsorgsfull person. Vi vil jo gjerne at vår far skal være lykkelig og ha noen å dele pensjonisttilværelsen med, men kan ikke se at dette kan gå bra. Vi har ikke hatt problemer med hans tidligere forhold, men nå er vi bekymret. Spørsmålet er: Har vi lov til å si fra om at vi er bekymret (hva kan vi i såfall si), eller må vi la dette gå sin gang?

[Gjest bry]

Dette er bare min mening,men jeg syns dette må få gå sin gang,han er jo et voksent menneske og kan ta egne valg.

Om ikke dette/hun er bra for han,finner han sikkert ut av dette selv etterhvert.

Det er ikke bra å blande seg for mye heller,og kanskje har hun gode kvaliteter som han ser i henne,men som ikke dere ser....=)

[serenity777]

Selvfølgelig burde dere ikke si ifra. Hadde jeg vært deres far, hadde jeg blitt meget fornærmet i et slikt tilfelle. Følelser man har for et menneske skal ikke tråkkes på. Det ville jeg opplevd som smålig og ganske ureflektert. Det er til syvende og sist, din far som skal elske henne, ikke dere.